Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tore Hagebakken, Ingvild Kjerkol, Hege Haukeland Liadal, Tuva Moflag
og Tellef Inge Mørland, fra Høyre, Erlend Larsen, Mari Holm Lønseth,
Sveinung Stensland og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet,
Åshild Bruun-Gundersen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, fra Sosialistisk Venstreparti, Nicholas Wilkinson,
og fra Kristelig Folkeparti, lederen Geir Jørgen Bekkevold,
viser til at vi blir flere eldre, og at vi lever lenger i Norge.
Aldringen av befolkningen endrer samfunnet. I løpet av de siste
100 årene har befolkningssammensetningen endret seg betydelig, og andelen
eldre øker. Gjennomsnittlig forventet levealder er om lag 82,5 år,
men stadig flere lever til de er over 90 og 100 år.
Komiteen viser til at om lag
1,2 millioner nordmenn i dag er over 60 år. Alle kommuner får flere
eldre innbyggere, og størst eldrebefolkning er det i de største kommunene. Komiteen viser
til at helseundersøkelser og livsløpsstudier viser at eldre i dag
har bedre funksjonsevne og har bedre selvopplevd helse enn tidligere, selv
om de har kroniske sykdommer.
Komiteen viser til at høringen
knyttet til lov om Eldreombudet viser at det er stor støtte til
at det etableres et eldreombud etter modell av Barneombudet. Flertallet
av instansene støtter etableringen og peker på behovet for et ombud
som kan ivareta eldres interesser, særlig fremover når det er ventet
en økning i antall eldre.
Komiteen viser til at en egen
lov om Eldreombudet også vil sikre nødvendig hjemmel for tiltak
som innebærer inngrep i private forhold i samsvar med legalitetsprinsippet.
I hovedsak vil ikke Eldreombudets oppgaver innebære inngrep i private
forhold. Enkelte forhold kan innebære behov for tilgang til informasjon, og
tilgang til for eksempel taushetsbelagt informasjon vil kreve lovregulering.
Komiteen viser til at Eldreombudets
virksomhet skal gjelde alle eldre i Norge, uavhengig av bakgrunn.
Eldreombudet må imidlertid være oppmerksom på at noen eldre møter
særlige utfordringer.
Komiteen viser til at høringsinstansene
i stor grad er positive til at Eldreombudet skal arbeide på systemnivå
og fremme eldres interesser overfor både offentlige og private aktører. Komiteen viser
til at Stiftelsen Verdighetsenteret har store forventninger til
at Eldreombudet kan være en vaktbikkje, slik Barneombudet har vært.
Komiteen understreker at Eldreombudet
skal fremme eldres interesser og være en synlig stemme i det offentlige
rom, uavhengig av gjeldende politikk og samfunnsstrukturer.
Komiteen viser til at en viktig
del av Eldreombudets rolle vil være å løfte saker og være en stemme
for de gruppene som møter utfordringer som direkte eller indirekte
er knyttet til alder. Dersom Eldreombudet skal kunne fylle sin oppgave
med å være en samfunnskritisk røst som skal ta opp utfordringer
og bidra til positiv endring, må Eldreombudet kunne uttale seg fritt.
Komiteen viser til at etableringen
av Eldreombudet ikke innebærer endringer i eksisterende ombuds-, tilsyns-
eller klageordninger eller i regelverk som berører eldre. Komiteen viser
til at Eldreombudet vil kunne uttale seg på alle samfunnsområder
og om alle forhold som berører eldre, også forhold som følges opp
under de andre ordningene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter
at innføringen av et eldreombud ikke påvirker dagens ordning med
pasient- og brukerombud, og at den for øvrig ikke endrer eksisterende ordninger
eller regelverk som berører eldre.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til at disse medlemmer ikke støttet det
opprinnelige forslaget om å slå pasient- og brukerombudet sammen
til et eldre-, pasient- og brukerombud, finansiert med et beskjedent
budsjettpåslag. Disse medlemmer valgte
derfor innledningsvis å beholde hele budsjettstyrkingen til pasient-
og brukerombudets eksisterende arbeid, med en utvidelse av ansvarsområdet
til å omfatte tannhelse. Disse medlemmer mener det er
positivt å styrke oppmerksomheten rundt eldreomsorg og de eldres
behov og rettigheter, og støtter ordningen slik den nå er foreslått.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i lang
tid har tatt til orde for å etablere et eldreombud. Allerede i 2007
ble det fremmet et representantforslag fra Carl I. Hagen, Siv Jensen
og Harald T. Nesvik på vegne av Fremskrittspartiet, om å sikre en
varm, verdig og valgfri eldreomsorg som skinner, som ble behandlet
på Stortinget.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 50 (2007–2008), jf. det ovennevnte representantforslaget, og
følgende merknad fra Fremskrittspartiet:
«Disse medlemmer
mener at med alt det kompliserte regelverk som ligger til grunn
for og regulerer pensjonisters og syke eldres hverdag, må det være
på sin plass å etablere et statlig eldreombud. Et slikt ombud skal
påse at eldreomsorgen i de forskjellige kommuner oppfyller de krav
som loven pålegger dem på dette området. Ombudet bør også kunne
gi veiledning og informasjon om tjenester og ytelser som senior-innbyggere
har rettigheter til eller krav på i forskjellige situasjoner, og
ombudet må ha til oppgave å fremme eldres interesser overfor både
offentlige og private instanser og følge med i utviklingen av eldres
levekår. Et eldreombud bør kunne virke av eget tiltak eller etter
henvendelser fra andre og selv avgjøre om slik henvendelse gir grunn
til behandling og tiltak.»
Disse medlemmer viser til at
det også ble fremmet forslag i denne saken om å etablere et eldreombud. Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Venstre støttet
ikke Fremskrittspartiets representantforslag og dermed ønsket om
å etablere et eldreombud.
Disse medlemmer understreker
at det er positivt at Sosialistisk Venstreparti også i ettertid
har sett nytten av og behovet for et eldreombud, men presiserer at
det er Fremskrittspartiet som har kjempet for dette i alle år.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i behandlingen
av statsbudsjettet for 2020 (Prop. 1 S (2019–2020), jf. Innst. 11
S (2019–2020)), stemte imot bevilgningen til å opprette en egen ombudsordning
for eldre. Begrunnelsen for ikke å prioritere dette, var at eksisterende
ordninger som Likestillings- og diskrimineringsombudet, pasient-
og brukerombudene, kommunale og fylkeskommunale eldreråd og Sivilombudsmannen,
etter dette medlems syn,
kunne ivareta de samme oppgavene og funksjonene som det nye Eldreombudet.
Dette medlem vil imidlertid
bemerke at når det først foreligger et flertall for å innføre en
slik ombudsordning, angir proposisjonen en akseptabel innretning av
ordningen.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til spørsmål av 19. mars
2018 fra Sosialistisk Venstreparti om tidsplanen for å få på plass
et eldreombud. Svaret fra eldre- og folkehelseminister Åse Michaelsen
var at hun vil «sende forslag til nødvendige lovendringer på alminnelig
høring med sikte på å så snart som mulig kunne fremme et lovforslag
for Stortinget».
Dette medlem mener at to år
ikke er «så snart som mulig». Dette medlem mener at sent
er bedre enn aldri, og viser til at saken om Eldreombudet endelig kom
til Stortinget da Fremskrittspartiet var ute av regjeringen.
Dette medlem viser til interpellasjonen
om eldreombud i Stortinget 15. februar 2018 fra Nicholas Wilkinson.
Dette medlem viser til forslaget
om å sikre grunnleggende menneskerettigheter og kompetansebaserte
bemanningsnormer i eldreomsorgen og andre kommunale omsorgstilbud. Dette medlem mener at
et eldreombud er bra, men ombudet trenger lover det kan bruke for
å hjelpe eldre. Dette
medlem viser til at Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Miljøpartiet De Grønne og Rødt stemte for kartlegging av menneskerettighetssituasjonen
på norske sykehjem, i hjemmetjenesten og den øvrige kommunale omsorgstjenesten, der
også beboere og brukere selv, og deres pårørende, er kilder. Dette medlem er
bekymret over at høyrepartiene foreslår et eldreombud uten å få
en kartlegging av menneskerettighetssituasjonen.