Retningslinjer for vurdering av egnethet ved assistert befruktning

Departementet foreslår at det gis sentrale føringer for hvordan vurdering av egnethet hos par som søker assistert befruktning, skal utføres. Dette både av hensyn til det framtidige barnet, til likebehandling og forutsigbarhet for par som søker assistert befruktning, og av hensyn til helsepersonell som skal foreta en slik vurdering. Det er viktig at barnet får foreldre som har omsorgsevne. Departementet vil gi Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide slike retningslinjer.

Alder

Departementet foreslår videre å lovfeste at kvinner som skal motta assistert befruktning, ikke må være eldre enn 45 år. På bakgrunn av høringsinnspill fra blant annet Helsedirektoratet finner departementet imidlertid grunn til å presisere skjæringstidspunktet ytterligere. Det foreslås at det presiseres i bestemmelsen at tidspunktet det siktes til for når en kvinne «mottar assistert befruktning», er tidspunktet for inseminasjon eller innsetting av befruktede egg. Med ikke «eldre enn 45 år» menes at kvinnen ikke må være fylt 46 år.

Etter departementets vurdering taler likevel mye for at det bør lovfestes en absolutt aldersgrense for når kvinner kan motta assistert befruktning. En aldersgrense i loven vil gi en forutsigbarhet for kvinnene og bidra til en mest mulig lik praksis. Videre vil en øvre aldersgrense ikke være til hinder for at det foretas individuelle vurderinger opp til denne grensen. Aldersgrensen har en saklig begrunnelse og rammer heller ikke urimelig hardt.

Om innsyn i relevant informasjon

Departementet foreslår at behandlende lege skal få innsyn i relevant taushetsbelagt informasjon om søkere av assistert befruktning i forbindelse med avgjørelse om behandling med assistert befruktning. Det skal kreves samtykke fra den opplysningene gjelder. Forslaget har fått god støtte av høringsinstansene.

Departementet viderefører ikke forslaget om at opplysninger om vandel skal kunne gis etter samtykke i den forbindelse. Det vises til høringsuttalelsen fra Politidirektoratet om at politiregisterloven ikke gir hjemmel til utlevering av vandelsopplysninger etter samtykke. Videre vil forslaget etter departementets vurdering være unødvendig da søker uansett må fremlegge barneomsorgsattest.

Rådgivende instans

Departementet foreslår at behandlende lege som er i tvil om omsorgsevnen, skal kunne innhente råd fra en annen offentlig instans i særlige tilfeller.

Departementet foreslår imidlertid at ordlyden i lovforslaget om at legen «fatter vedtak» om paret skal få assistert befruktning, endres til «beslutter». Reglene for klage i pasient- og brukerrettighetsloven gjelder i disse sakene. Dersom paret mener at avslag på deres søknad om assistert befruktning er et brudd på deres rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b, kan det klages til fylkesmannen etter lovens § 7-2.

Forslaget om en rådgivende instans har fått god støtte av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget. Fertilitetsklinikkene opplever noen ganske få tilfeller i året hvor de er i tvil om søkernes egnethet. Departementet vil vurdere nærmere om Bufetat kan få ansvar for å være rådgivende instans for vurdering av egnethet hos enkelte søkere av assistert befruktning. Før bestemmelsen kan tre i kraft, skal departementet utrede et faglig og juridisk rammeverk for slike vurderinger.

Barneomsorgsattest

Departementet viderefører forslaget om at det innføres en plikt til å legge frem en barneomsorgsattest for alle par som søker assistert befruktning.

En barneomsorgsattest er en politiattest for personer som skal ha omsorg for eller oppgaver knyttet til mindreårige. Attesten kan bidra til å sikre at en person som over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for mindreårige, ikke er uegnet for oppgaven. På barneomsorgsattesten skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av flere straffebestemmelser som for eksempel seksualforbrytelser mot barn og voksne, drap, narkotikaforbrytelser og grov volds- og ranskriminalitet.

Alder

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å lovfeste at kvinner som skal motta assistert befruktning, ikke må være eldre enn 45 år.

Komiteen vil påpeke at med ikke «eldre enn 45 år» menes at kvinnen ikke kan være fylt 46 år ved det tidspunktet hun mottar assistert befruktning.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, støtter forslaget om å lovfeste at kvinner som skal motta assistert befruktning, ikke må være eldre enn 45 år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ønsker ikke at det skal lovfestes en absolutt aldersgrense for når kvinner kan motta assistert befruktning. Disse medlemmer synes det er synd dersom kvinner eksempelvis ikke kan benytte befruktede egg til et søskenforsøk fordi man har blitt eldre enn 45 år. Disse medlemmer anerkjenner at det er økende risiko forbundet med selve svangerskapet når kvinnen er eldre, men eggenes kvalitet er avhengig av tidspunktet de hentes ut på. Disse medlemmer mener imidlertid at dette er spørsmål som bør avklares faglig i en veiledende forskrift.

Vurdering av søkers egnethet ved assistert befruktning

Komiteen viser til at regjeringen foreslår at par som søker assistert behandling, skal legge frem en barneomsorgsattest. På denne attesten skal det stå om personene er siktet, tiltalt eller dømt for flere straffebestemmelser som for eksempel seksualforbrytelser, grov vold, narkotikaforbrytelser eller drap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til eget forslag om å tillate assistert befruktning også for enslige. Dette vil nødvendigvis måtte påvirke egnethetsvurdering også av par som søker assistert befruktning. Flertallet vil understreke at barnets rett til en trygg og god oppvekst må veie tyngre enn voksnes ønsker om å få barn. Mange barn i Norge har en god oppvekst med bare én forelder. Adopsjonsloven tillater også at enslige kan adoptere. Når departementet gir Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide retningslinjer for vurdering av egnethet ved assistert befruktning, kan det ikke legges avgjørende vekt på at par som søker assistert befruktning, vil leve i samme husholdning gjennom hele barnets oppvekst.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 2-6 skal lyde:

§ 2-6. Avgjørelse om behandling

Beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning treffes av lege. Beslutningen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av kvinnen og hennes eventuelle ektefelle eller samboer. Det skal legges vekt på kvinnens og hennes eventuelle ektefelle eller samboers omsorgsevne og hensynet til barnets beste.

Hvis det er nødvendig for å supplere de opplysningene som gis av kvinnen eller paret selv, kan legen innhente relevant informasjon fra offentlige instanser for å foreta vurderingen av kvinnens eller parets omsorgsevne og hensynet til barnet beste etter første ledd. Slik informasjon kan blant annet være opplysninger om kvinnens eller parets helse, økonomi, bolig og hvor lenge paret har bodd sammen. Ved innhenting av opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, kreves samtykke fra den opplysningene gjelder.

Dersom legen er i tvil om kvinnen eller parets omsorgsevne, kan legen be om en vurdering av omsorgsevne fra en instans bestemt av departementet. Etter å ha mottatt vurderingen, beslutter legen om kvinnen eller paret skal få behandling med assistert befruktning.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om behandlingen av søknader om assistert befruktning.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at vurdering av hvordan man skal kunne vurdere «egnethet» hos enslige kvinner til å få assistert befruktning, nå ikke er drøftet, siden flertallet avviser å sende forslag om dette på høring. Innføring av assistert befruktning for enslige kvinner vil også kunne få konsekvenser for egnethetsvurderingen av par som søker assistert befruktning. For eksempel vil informasjon om hvor lenge par har bodd sammen, ikke kunne vektlegges siden det da blir forskjellsbehandling opp mot kvinner som ikke har partner, men som får rett til assistert befruktning. Dette medlem viser til at Senterpartiet ikke støtter forslaget om assistert befruktning for enslige, og viser til merknader om dette andre steder i innstillingen. Dette medlem mener at det er kritikkverdig at dette foreslås innført uten ordinær høringsrunde.

Barneomsorgsattest

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter regjeringens forslag om at det i tillegg skal fremlegges barneomsorgsattest som skal vektlegges i en egnethetsvurdering. Flertallet fremmer derfor følgende tilleggsforslag til § 2-6 annet ledd:

Ǥ 2-6 annet ledd skal lyde:

Den som søker assistert befruktning skal legge frem en barneomsorgsattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet støtter ikke kravet om en barneomsorgsattest ved søknad om assistert befruktning. Disse medlemmer forstår intensjonen i forslaget, men mener likevel at det er feil at man blir avkrevd politiattest for å få tilgang til helsehjelp. Disse medlemmer mener at hensynet til barnets beste kan ivaretas ved at man får klarere og felles retningslinjer for omsorgsevnevurderingen som allerede skjer i dag.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter at alle som søker om assistert befruktning, vurderes både medisinsk og ut fra om paret har omsorgsevne. Dette medlem støtter at det innføres klarere og felles retningslinjer for denne vurderingen, der det presiseres hvilke opplysninger som skal innhentes, samt når informasjon og vurdering fra andre instanser skal benyttes. Dette medlem støtter imidlertid ikke at det innføres krav om å fremlegge omsorgsattest for å søke om assistert befruktning.

Dette medlem viser til at barneomsorgsattest ifølge proposisjonen er en politiattest som angir om personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av flere straffebestemmelser, som for eksempel seksualforbrytelser mot barn og voksne, drap, narkotikaforbrytelser og grov volds- og ranskriminalitet. Dette betyr at en barneomsorgsattest vil være relativt omfattende og ikke er tenkt som en attest som kun skal avdekke seksualforbrytelser. Dette medlem mener grenseoppgangen blir vanskelig ved innføring av en barneomsorgsattest slik regjeringen foreslår, særlig beslutningen om hvem av tidligere domfelte som ikke skal få rett til assistert befruktning ved barnløshet. Hvilke typer kriminalitet som ikke er forenlige med det å være foreldre, vil da bli et spørsmål som må besvares. Dette medlem mener at en barneomsorgsattest også kan gi falsk trygghet.

Dette medlem viser til at Senterpartiet som eneste parti ikke støttet krav til politiattest ved assistert befruktning ved behandling av stortingsmeldingen om Evaluering av bioteknologiloven, jf. Innst. 273 S (2017–2018).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser Human-Etisk Forbunds høringsinnspill til komiteen, som støtter intensjonen om å ivareta barnets behov, men mener kravet om omsorgsattest er å gå for langt. Forbundet påpeker at ingen andre foreldre avkreves en slik attest når det gjelder å få egne barn, og at det mangler kunnskapsmessig belegg for at tiltaket er nødvendig og egnet. Disse medlemmer viser også til høringsinnspillet fra Ønskebarn – Norsk forening for fertilitet og barnløshet, som anser at krav om omsorgsattest verken er forholdsmessig eller hensiktsmessig for å forhindre at barn blir utsatt for overgrep. Disse medlemmer viser til høringsinnspillet fra Legeforeningen, som beskriver krav om omsorgsattest som svært inngripende, og at departementet ikke i tilstrekkelig grad har begrunnet behovet for tiltaket. Foreningen påpeker dessuten at det ikke er uproblematisk å sammenligne assistert befruktning med adopsjon, slik det gjøres i proposisjonen. Disse medlemmer deler bekymringen til høringsinstansene.

Disse medlemmer viser til at proposisjonen anfører at krav om omsorgsattest i dag hovedsakelig gjelder personer som skal ha omsorg for andres barn. Departementet argumenterer likevel ut fra at omsorgsattest kreves ved søknad om adopsjon. Disse medlemmer mener sammenligningen med adopsjon er lite treffsikker, ettersom adopsjon innebærer omsorgsovertakelse av andres barn, som i mange tilfeller har et mer utfordrende utgangspunkt enn barn for øvrig. Disse medlemmer mener dessuten at tiltaket fremstår uforholdsmessig inngripende, tatt i betraktning at man ikke avkrever attest for par som skal ha egne barn.

På denne bakgrunnen fremmer komiteens medlem fra Senterpartiet følgende forslag:

Ǥ 2-6 skal lyde:

§ 2-6 Avgjørelse om behandling

Beslutning om å foreta behandling med sikte på assistert befruktning treffes av lege. Beslutningen skal bygge på medisinske og psykososiale vurderinger av paret. Det skal legges vekt på parets omsorgsevne og hensynet til barnets beste.

Hvis det er nødvendig for å supplere de opplysningene som gis av paret selv, kan legen innhente relevant informasjon fra offentlige instanser for å foreta vurderingen av parets omsorgsevne og hensynet til barnet beste etter første ledd. Slik informasjon kan blant annet være opplysninger om parets helse, økonomi, bolig og hvor lenge paret har bodd sammen. Ved innhenting av opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, kreves samtykke fra den opplysningene gjelder.

Dersom legen er i tvil om parets omsorgsevne, kan legen be om en vurdering av omsorgsevnen fra en instans bestemt av departementet. Etter å ha mottatt vurderingen, beslutter legen om paret skal få behandling med assistert befruktning.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om behandlingen av søknader om assistert befruktning.»

Definisjon av diagnostiske genetiske undersøkelser

Departementet foreslår at formålet med den genetiske undersøkelsen skal avgjøre om den skal anses som prediktiv eller diagnostisk. Forslaget støttes av de fleste høringsinstansene som uttaler seg om forslaget. I dag regnes en genetisk undersøkelse som utføres for å stille en diagnose, som en prediktiv undersøkelse dersom den også kan si noe om risiko for fremtidig sykdom. Når undersøkelsene gjøres i klinisk sammenheng som ledd i diagnostisering av en pasient med symptomer og formålet ikke er å få informasjon om fremtidig sykdom hos en frisk person, bør undersøkelsen i størst mulig grad reguleres på samme måte som andre diagnostiske undersøkelser. I slike tilfeller bør undersøkelsen regnes som en diagnostisk undersøkelse etter bioteknologiloven. Dette innebærer blant annet at det vil være lettere å utføre slike undersøkelser ved diagnostisering av utviklingsavvik hos barn.

Blant annet Helsedirektoratet og Bioteknologirådet uttaler at forslaget til endring i definisjonen av diagnostiske genetiske undersøkelser vil ha betydning for rekkevidden av forbudet i § 5-8 mot bruk av informasjon fra prediktive genetiske undersøkelser utenfor helsetjenesten.

Formålet med forbudet i § 5-8 er blant annet å unngå diskriminering på grunn av arvelig anlegg for eksempel i arbeidslivet eller ved tegning av forsikring. Dersom en diagnostisk genetisk undersøkelse også gir informasjon om arvelig anlegg for fremtidig sykdom, bør vernet mot diskriminering også gjelde disse opplysningene.

Departementet foreslår derfor en endring i § 5-8 slik at forbudet mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helsetjenesten også skal gjelde for genetiske opplysninger om risiko for fremtidig sykdom som er fremkommet under en diagnostisk genetisk undersøkelse. Dersom det under en diagnostisk genetisk undersøkelse også fremkommer genetiske opplysninger om risiko for fremtidig sykdom, vil blant annet forsikringsselskaper ikke kunne be om å få ut disse opplysningene. Dette kan for eksempel være utilsiktede prediktive funn ved bruk av eksom- eller genomsekvensering under diagnostikk.

Godkjenning av sykdommer det kan undersøkes for med prediktive genetiske undersøkelser

Departementet foreslår å oppheve dagens krav om godkjenning av sykdommer som friske mennesker kan gentestes for, jf. § 5-3. Etter departementets vurdering er det tilstrekkelig at virksomhetene som skal bruke testene, må godkjennes etter § 7-1. Forslaget støttes i all hovedsak av høringsinstansene, blant annet av Bioteknologirådet, som peker på at de fleste sykdomsgrupper allerede er godkjent slik at bestemmelsen i realiteten har liten betydning.

Genetisk veiledning ved prediktive genetiske undersøkelser

Videre foreslår departementet endringer i bestemmelsen om rett til genetisk veiledning ved prediktiv testing. Forslaget støttes av flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget. Dagens regler er for detaljerte og bør mykes opp.

Departementet foreslår derfor et krav om tilpasset genetisk veiledning. Veiledningen kan være skriftlig, muntlig eller begge deler, avhengig av pasientens behov og type genetisk sykdom. Forslaget innebærer en oppmykning av dagens konkrete krav om veiledning før, under og etter undersøkelsen, slik at blant annet omfanget kan tilpasses behovet i hvert enkelt tilfelle.

Skriftlig samtykke

Departementet opprettholder også forslaget om å videreføre kravet i § 5-4 om skriftlig samtykke ved prediktive genetiske undersøkelser. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget.

Krav om at sykdommer som skal behandles med genterapi, må være alvorlige

Departementet foreslår å fjerne kravet om at genterapi bare kan brukes til behandling av sykdommer som anses som alvorlige. Forslaget støttes i all hovedsak av høringsinstansene. Vi vet i dag mer om risikoen knyttet til genterapi enn hva som var tilfelle da bioteknologilovens regulering av genterapi ble vedtatt. Det kan være situasjoner der genterapi fremstår som det beste behandlingsalternativet ut fra risiko og nytte, selv om sykdommen ikke regnes som alvorlig. Genterapi bør vurderes etter de samme kriteriene som annen medisinsk behandling, og ikke begrenses til behandling eller forebygging av alvorlig sykdom.

Unntak for vaksiner

Departementet foreslår også at vaksiner som omfattes av nasjonale vaksinasjonsprogrammer, ikke skal falle innunder reguleringen av genterapi i bioteknologiloven. Forslaget støttes i all hovedsak av høringsinstansene. Det er ikke knyttet usikkerhet til risiko ved vaksinene som skulle tilsi at det er behov for særskilte regler for bruken. Vaksiner er en type legemiddel som skal oppfylle alle krav i legemiddellovgivningen for å kunne plasseres på markedet. Dette innebærer at vaksinen godkjennes basert på dokumentasjon om kvalitet, sikkerhet og effekt, og at nytten ved bruk er større enn risikoen. Departementets forslag innebærer at det ikke vil kreves godkjenning av eller skriftlig samtykke til bruken av disse vaksinene etter bioteknologiloven.

Videre er departementet enig med de høringsinstansene som uttaler at det i tillegg bør gjøres unntak for andre forebyggende vaksiner. Dette vil være i tråd med slik Helsedirektoratet i dag tolker definisjonen av genterapi i bioteknologiloven i sin praksis med godkjenning av genterapi etter § 6-3. Definisjonen i bioteknologiloven vil da også samsvare noe mer med definisjonen av genterapi i EØS-regelverket som er inntatt i legemiddelforskriften.

Såkalte terapeutiske vaksiner som etter hvert finner anvendelse blant annet i kreftbehandling, unntas ikke. Reglene om godkjenning og skriftlig samtykke vil derfor fortsatt gjelde denne formen for genterapi.

Skriftlig samtykke

Departementet foreslår også å videreføre kravet om at samtykke til genterapi skal være skriftlig. Genterapi er fortsatt en type behandling der det er grunn til å ha særskilt dokumentasjon på samtykket til behandlingen. Kravet om skriftlighet vil også kunne bidra til gode prosesser rundt innhentingen av samtykke til behandlingen.

Forbud mot genterapi på befruktede egg og kjønnsceller

Departementet foreslår også å videreføre forbudet mot å skape genetiske endringer som går i arv til kommende generasjoner. Forbudet støttes i all hovedsak av høringsinstansene. Genterapi er fortsatt forbundet med stor usikkerhet. Det er derfor nødvendig med en føre-var-tilnærming så lenge en ikke kan forsikre seg om at behandlingen ikke kan ha utilsiktede alvorlige bieffekter. En syk pasient bør kunne samtykke til en behandling av seg selv med usikkert utfall, men ikke til genetiske endringer på vegne av fremtidige generasjoner. Behandling med genterapi på befruktede egg og behandling som kan medføre genetiske endringer i kjønnsceller, bør derfor fortsatt være forbudt. Det samme gjelder genterapi på fostre.

Dette betyr blant annet at den nye metoden for redigering av gener (CRISPR/Cas9-metoden) ikke kan brukes til å behandle arvelige defekter i befruktede egg og kjønnsceller. Forbudet omfatter ikke bruk av CRISPR/Cas9 til behandling av somatiske celler hos for eksempel kreftpasienter.

Mitokondriedonasjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener drøftinger og faglige innspill i forbindelse med komiteens behandling av stortingsmeldingen om evaluering av bioteknologiloven (Innst. 273 S (2017–2018)) gir en sterk nok begrunnelse til å gå inn for å støtte mindretallet i det daværende Bioteknologirådet, som ønsker å tillate mitokondriedonasjon med den begrunnelsen at den ikke skiller seg vesentlig fra risiko som er forbundet med annen medisinsk behandling av tilsvarende art. Flertallet viser til at mitokondrier alltid arves fra mor, derfor kan sykdom som skyldes mutasjon i mitokondrieDNA, bare overføres fra mor. Hvis far har mitokondriesykdom som skyldes endringer i mitokondrieDNA, kan han ikke overføre sykdommen til kommende barn. Hvis et par vet at de har risiko for å få et barn med mitokondriesykdom, kan paret i noen tilfeller få tilbud om preimplantasjonsdiagnostikk (PGD). Ved en del former for mitokondriesykdom er PGD ikke et alternativ. For disse kvinnene vil det i dag være et godt alternativ å få assistert befruktning med eggdonasjon. Flertallet viser til at sykdom i mitokondriene heldigvis er sjelden, men like fullt svært alvorlig for personene som rammes. Karakteristisk for disse sykdommene er at de rammer organer som krever mye energi, som nervesystem, muskler og hjerte. De alvorligste formene for mitokondriesykdommer opptrer tidlig i livet og er som regel dødelige. Det finnes per i dag ingen helbredende behandling. Flertallet viser til at Storbritannia åpnet opp for mitokondriedonasjon i 2015, og at laboratorier rundt om arbeider med å finne den metoden som er mest hensiktsmessig. Flertallet mener at Norge som kunnskapsnasjon bør bidra til utviklingen sammen med andre, til beste for menneskers helse innenfor etisk forsvarlige grenser. Flertallet mener det bør åpnes for mitokondriedonasjon i Norge, men at det er det medisinske fagmiljøet som må vurdere når metoden er praktisk gjennomførbar i Norge.

Flertallet registrerer at departementet mener at det kan være i strid med biomedisinkonvensjonen å åpne for mitokondriedonasjon i Norge. Norge har ratifisert denne konvensjonen, det har ikke Storbritannia. Det er en diskusjon i flere land om hvorvidt mitokondriedonasjon er genmodifisering av mennesker, siden arvematerialet i eggets kjerne ikke endres, og dermed kanskje ikke er i strid med intensjonen bak biomedisinkonvensjonen.

Flertallet fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen jobbe for å endre Biomedisinkonvensjonen eller forståelsen av den, for å sikre at mitokondriedonasjon kan bli tillatt i Norge når metoden er trygg og faglig forsvarlig.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at det er etisk problematisk å åpne for behandling som fører til at barn får DNA fra mer enn to personer. Disse medlemmer mener det blir feil å innføre en ny og kontroversiell behandlingsmulighet som ikke vurderes som en medisinsk forsvarlig metode. Disse medlemmer viser til at det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap i dag om hvilke konsekvenser det kan få dersom donerte mitokondrier fungerer dårlig sammen med DNA fra mors cellekjerne. Disse medlemmer vil understreke at mitokondriedonasjon kan medføre genetiske endringer i kjønnsceller. Disse medlemmer mener at mitokondriedonasjon ikke skal tillates, uavhengig av regelverket knyttet til bruk av donoregg.

Disse medlemmer påpeker at mitokondriedonasjon er et vitenskapelig eksperiment som disse medlemmer er svært kritiske til. Det er foreløpig lite kunnskap om hvilke konsekvenser metoden, hvor det benyttes genmateriale fra tre personer, kan ha for det enkelte barn. Vi vet lite om hvilke negative konsekvenser dette kan ha for barnet, og hvorvidt negative konsekvenser av celleredigeringen vil gå i arv til neste generasjon. Forskere påpeker at det er stor mulighet for uforutsette konsekvenser for det enkelte barnet som blir til ved mitokondriedonasjon. De kan ikke garantere for at teknologien er trygg. Behandlingen garanterer heller ikke at kvinner med sykdom i mitokondriene faktisk får egne, friske barn. Disse medlemmer viser til at det forrige Bioteknologirådet, 13 av 14 medlemmer, mente at kunnskapen om assistert befruktning med mitokondriedonasjon er for mangelfull til å tillate metodene. Mitokondriedonasjon er kontroversielt fordi genmodifisering i kjønnsceller og tidlige embryo er varige forandringer som vil føres videre til kommende generasjoner, heter det i uttalelsen til Bioteknologirådet.

Disse medlemmer er svært uenige med Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti i at mitokondriedonasjon kan sammenlignes med annen medisinsk behandling av tilsvarende art, og stiller seg spørrende til hvilke andre metoder som er sammenlignbare. Disse medlemmer er sterkt uenige i at det skal åpnes for mitokondriedonasjon i Norge.

Assistert befruktning for enslige

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at da dagens bioteknologilov ble vedtatt i 2003, åpnet den ikke for å tilby assistert befruktning til enslige kvinner eller lesbiske par. Helsedepartementets forarbeid til loven viste den gang til at

«forutsetningen for assistert befruktning var at kvinnen var gift eller samboer med en mann i ekteskapsliknende forhold. Det ikke har vært en målsetting å etablere et tilbud for å avhjelpe andre årsaker til barnløshet. Dette innebærer at assistert befruktning ikke kan utføres på enslige eller lesbiske kvinner».

I 2009 ble bioteknologiloven §§ 2-2 og 2-3 endret, slik at lesbiske par som er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold, fikk rett til assistert befruktning. I 2013 ble det åpnet for å tilby assistert befruktning også til par hvor en av partene er smitteføre med HIV eller annen alvorlig og kronisk seksuelt overførbar infeksjon.

Flertalletviser til at Norge er det eneste av de nordiske landene som fortsatt har et forbud mot at enslige skal kunne få barn gjennom assistert befruktning. En oversikt over lovverk i 43 europeiske land viser at 30 av disse tillater assistert befruktning for enslige.

Flertallet viser til at Bioteknologirådet i mars 2020 gikk inn for at også enslige kvinner skal omfattes av behandlingstilbudet i Norge.

Flertallet mener at tiden er overmoden for at enslige må få rett til assistert befruktning i Norge på lik linje med par, for å sikre et likeverdig og trygt tilbud.

Flertallet mener at det er egnethet og ikke sivil status som er avgjørende for om foreldre er gode omsorgspersoner. Over flere generasjoner har man erfart at det går bra med barn i familier med bare én forelder eller én hovedforelder. Det bør derfor åpnes for assistert befruktning også for enslige, så lenge vilkårene om å gi barnet trygge og gode oppvekstforhold er oppfylt i det enkelte tilfellet. Barn som kommer til verden gjennom assistert befruktning, er sterkt ønsket og lenge planlagt. Flertallet mener at den enkelte selv bør ha frihet til og ansvar for å gjøre gode livsvalg for seg og sin familie. Familien er en viktig grunnstein i samfunnet, og det må være rom for ulike samlivs- og familieformer.

Flertallet viser til at tall presentert på Nordic Fertility Society Meeting i Gøteborg i 2019 viste at det ble utført over 1 700 forsøk med assistert befruktning på norske borgere i Danmark i 2016. Dersom enslige kvinner får assistert befruktning i Norge, vil man sikre at barna deres får rett til å kjenne sæddonors identitet.

Flertallet viser til at forskningen ikke gir grunnlag for å fastslå at det er uheldig for barn å vokse opp med enslig mor. Et flertall av de publiserte studiene som har sett på dette, finner at barn som vokser opp hos disse kvinnene, i hovedsak er like sosialt veltilpasset og knyttet til sin forelder som andre barn.

Flertallet understreker behovet for å gjøre en omsorgsevnevurdering av alle personer som søker om assistert befruktning.

Flertallet viser til at § 2-3 første ledd ikke inneholder henvisning til at inseminasjon kan utføres ved uforklarlig befruktningsudyktighet. Dette er en mangel som er påpekt fra fagmiljøet. Flertallet mener at dette bør inkluderes i paragrafen, slik at dette er konsistent med ordlyden i § 2-4 vilkår for befruktning utenfor kroppen.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 2-2 skal lyde:

§ 2-2 Samlivsformer

Assistert befruktning kan utføres på kvinne som er gift, samboer i ekteskapslignende forhold eller enslig. Bare søker som bor alene, regnes som enslig.

§ 2-3 første ledd skal lyde:

Inseminasjon kan finne sted når mannen er befruktningsudyktig, ved uforklarlig befruktningsudyktighet eller når mannen selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom, når to kvinner er gift eller samboere i ekteskapslignende forhold eller på enslig kvinne.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil begrense adgangen til assistert befruktning for kvinner eller par som kan stille med 50 prosent av genmaterialet selv. Det betyr at disse medlemmer ikke vil åpne opp for embryodonasjon eller dobbeltdonasjon nå.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Granavolden-plattformen, hvor det fremgår at disse medlemmer ikke vil gjøre endringer i bioteknologiloven med mindre de daværende regjeringspartiene er enig om det. Disse medlemmer viser samtidig til Innst. 273 S (2017–2018), hvor disse medlemmer stod inne i følgende merknad:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener at enslige må få rett til assistert befruktning på lik linje med par. Flertallet viser til at mange enslige kvinner reiser utenlands for assistert befruktning, og mener tiden er inne for et slikt tilbud i Norge for å gi et likeverdig og trygt tilbud. Flertallet mener at det er egnethet og ikke sivil status som er avgjørende for om foreldre er gode omsorgspersoner. Over flere generasjoner har man erfart at det går bra med barn i familier med bare én forelder, eller én hovedforelder. Det bør derfor åpnes for assistert befruktning for enslige. Barn som kommer til verden gjennom assistert befruktning, er sterkt ønsket og lenge planlagt. Flertallet mener at tilbudet om assistert befruktning må utvides til enslige dersom vilkårene om å gi barnet trygge og gode oppvekstforhold er oppfylt i det enkelte tilfelle. Dette kravet må gjelde tilsvarende som for par som tilbys assistert befruktning. Flertallet mener den enkelte selv bør ha frihet til og ansvar for å gjøre gode livsvalg for seg og sin familie. Familien er en viktig grunnstein i samfunnet, og det må være rom for ulike samlivs- og familieformer.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at assistert befruktning som hovedregel har handlet om å gi hjelp til medisinsk infertilitet (barnløshet) eller på annen måte uforklarlig infertilitet. Det har ikke vært et mål for assistert befruktning å avhjelpe andre årsaker til barnløshet. Unntaket fra dette prinsippet er assistert befruktning til lesbiske par, som ble innført ved endring av bioteknologiloven i 2009. Disse medlemmer viser til at mange barn har en god oppvekst med bare én forelder. Adopsjonsloven tillater at enslige kan adoptere, men disse medlemmer mener at dette i seg selv ikke er et argument for å åpne for assistert befruktning for enslige kvinner. Disse medlemmer mener at når vi som samfunn medvirker til at barn blir til gjennom assistert befruktning, har vi et særskilt ansvar for at dette skjer på en måte som sikrer disse barnas beste i størst mulig grad. Disse medlemmer viser til at barn født av enslige foreldre i de fleste tilfeller vil være mer utsatt hvis mor blir ute av stand til å ivareta omsorgen. Dersom enslige kvinner får rett til assistert befruktning, kan det også sies å være i strid med likestillingsprinsippet om at menn og kvinner ikke skal forskjellsbehandles som omsorgspersoner. Assistert befruktning for enslige vil nemlig ikke kunne gjelde for menn, bare kvinner, om man da ikke åpner for surrogati. Disse medlemmer viser til at dersom assistert befruktning for enslige kvinner tillates i Norge, vil det i vurderingen måtte legges betydelig vekt på om kvinnen har et tilstrekkelig stort og støttende nettverk rundt seg. Konsekvensen vil kunne være at det kun er ressurssterke enslige kvinner som vil bli tilbudt assistert befruktning. Dersom assistert befruktning skal innføres, er det også et spørsmål hvordan dette skal finansieres. Dersom tilbudet om assistert befruktning skal utvides til flere grupper uten medisinsk indikasjon, altså til grupper som ikke er medisinsk ufruktbare, kan de måtte finansiere behandlingen selv. Det vil igjen forsterke inntrykket av at dette blir et tilbud som ikke vil være for alle, men for dem med best råd. Disse medlemmer viser til at alternativet, at assistert befruktning helt eller delvis finansieres av helsetjenesten, vil utfordre prinsippene om rettferdig prioritering i helsevesenet i og med at norsk helsevesen står overfor andre og, etter disse medlemmers syn, større utfordringer i helsetjenesten i årene fremover. Disse medlemmer etterlyser også en vurdering av om det skal gjelde noen aldersgrenser, som for eksempel om dette tilbudet også skal kunne gjelde 18 år gamle kvinner. Disse medlemmer mener det er uheldig at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gå rett på lovendring, uten at lovforslaget om å tillate assistert befruktning for enslige sendes på ordinær høringsrunde, slik at fagmiljø og interesseorganisasjoner får uttale seg om rammene rundt denne konkrete lovendringen.

Disse medlemmer ønsker ikke å åpne for assistert befruktning for enslige. Disse medlemmer viser til at FNs barnekonvensjon § 7 sier følgende: «Barnet (..) har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem», og at dette ikke vil bli ivaretatt dersom bioteknologiloven endres slik at statlig finansierte forsøk med assistert befruktning også inkluderer enslige personer. Disse medlemmer er ikke i tvil om enslige foreldres evne til å ta vare på barn, men er opptatt av at det er en vesensforskjell mellom det å anerkjenne ulike samlivsformer og det at staten skal tillate og finansiere assistert befruktning til enkeltmennesker på lik linje med par. Disse medlemmer ønsker ikke at staten aktivt skal legge til rette for at barn blir til med kun én forelder, da dette er langt mer sårbart dersom noe skulle hende med den ene forelderen. Barn blir til på mange måter, og noen ganger har ikke barn to foreldre som er en del av deres liv og oppvekst. Det har imidlertid frem til nå vært slik at når staten skal inn og hjelpe folk med å få barn, må det være to personer som skal være barnets foreldre. Assistert befruktning er helsehjelp mot barnløshet, ikke hjelp til friske enslige. Disse medlemmer stiller seg også spørrende til hvorvidt helsevesenet vårt skal bruke ressurser på å hjelpe tilsynelatende friske, unge mennesker med å få barn når de måtte ønske det. Disse medlemmer mener dette også er et prioriteringsspørsmål, og at det ikke er riktig anvendelse av personell eller ressurser, gitt de mange parene som allerede står i kø for assistert befruktning under dagens ordning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at bioteknologiloven i dag inneholder et forbud mot å utlevere sæd for bruk til assistert befruktning etter givers død. Flertallet mener at i saker hvor sædprøven er testamentert, må det tillates at denne utleveres til vedkommende som har fått rett til å få denne utlevert, etter donors død. Flertallet mener at helsepersonell må få nødvendig lovhjemmel for å kunne utlevere nedfryste sædprøver til assistert befruktning i Norge og sikre at man kan benytte seg av testamenterte sædprøver til assistert behandling i Norge.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Nåværende § 2-17 oppheves.

§ 2-17 skal lyde:

§ 2-17 Bruk av lagret sæd fra avdød eller egg som er befruktet med avdødes sæd

Lagret sæd fra avdød, eller egg som er befruktet med avdødes sæd, kan benyttes til assistert befruktning av avdødes gjenlevende samboer eller ektefelle dersom det kan dokumenteres at det er i tråd med avdødes ønske. Gjenlevende samboer eller ektefelle må være enslig, jf. § 2-2, på tidspunktet for inseminasjonen eller innsetting av befruktet egg. De øvrige vilkår for assistert befruktning i loven må være oppfylt.

Ved bruk av befruktede egg, må egget ha blitt hentet ut fra gjenlevende samboer eller ektefelle.

Den avdøde skal regnes som barnets far etter barnelova.»

Eggdonasjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at et stort flertall av vestlige land tillater eggdonasjon. I EU er eggdonasjon tillatt i alle land utenom Tyskland. Flertallet viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2013 hevdet at Norges forbud mot eggdonasjon er i strid med likestillingsloven. Ombudet mente videre at forbudet også kunne være i konflikt med FNs kvinnediskrimineringskonvensjon artikkel 12, som fastslår at kvinner skal ha lik tilgang til helsetjenester knyttet til familieplanlegging.

Flertallet viser til at Bioteknologirådet i mars 2020 gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge med en videre ramme enn tidligere. Flertallet i Bioteknologirådet begrunnet det i sin uttalelse med at «det i denne sammenheng ikke er noen prinsipiell forskjell på eggceller og sædceller og at man bør likebehandle infertile kvinner og menn når det gjelder det å få hjelp til å få barn (bli foreldre) via donasjon av kjønnsceller».

Flertallet mener at eggdonasjon av ubefruktede egg grunnleggende sett handler om likestilling mellom kvinner og menn. For par der mannen er infertil, har man siden 1930-tallet kunnet motta hjelp i form av sæddonasjon. Når vi i mange år har hatt trygge, gode metoder for å hente ut egg fra kvinner, er det ikke lenger rasjonelle grunner for at ikke også kvinner frivillig skal kunne hjelpe andre ved eggdonasjon.

Flertallet viser til at den teknologiske utviklingen har ført til at medisinske inngrep og behandling i forbindelse med eggdonasjon er forbundet med lav risiko. Donasjon er dessuten et valg kvinnen tar selv. Det er et stort flertall i det gynekologiske fagmiljøet som støtter å innføre eggdonasjon som metode for assistert befruktning i Norge.

Flertallet viser til at eggdonasjon kan gi kvinner og par med fertilitetsproblemer mulighet til å få egne, biologiske barn. Eggdonasjon innebærer at et barn både får en genetisk mor (eggdonor) og en biologisk mor som har båret barnet frem. Flertallet mener at å tillate eggdonasjon vil bidra til likebehandling av par hvor mannen er infertil, og par hvor kvinnen er infertil. Barnløshet rammer begge kjønn, men likevel tilbys ikke kvinner og menn lik hjelp. Med dagens praksis kan par få sæddonasjon og assistert befruktning dersom det er mannen som er årsak til barnløsheten, mens et tilsvarende tilbud ikke finnes dersom kvinnen ikke kan bli gravid med egne egg.

Flertallet viser til at det kan være ulike grunner til at kvinner ikke kan bruke egne egg til å få barn. Mangel på egg kan i enkelte tilfeller skyldes genetisk sykdom. Kvinner med Turners syndrom er oftest infertile som voksne. Noen kvinner er arvebærere for en balansert kromosomtranslokasjon, som kan gi ubalanserte kromosomfeil hos fosteret som fører til gjentatte spontanaborter og infertilitet. Eggdonasjon er aktuelt hos kvinner som har minimale eller ingen muligheter til å få barn med egne egg.

Flertallet vil tillate eggdonasjon i Norge, og fremmer derfor følgende forslag:

«Ny overskrift til § 2-18 skal lyde:

§ 2-18 Forbud mot transplantasjon av organer og vev som produserer kjønnsceller.

§ 2-18 første ledd oppheves.

§ 2-4 skal lyde:

§ 2-4 Vilkår for befruktning utenfor kroppen

Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted dersom en kvinne eller en mann er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet, eller når kvinnen selv har eller er bærer av alvorlig arvelig sykdom.»

Flertallet viser til at dagens vilkår for sæddonasjon bygger på prinsippet om at donor skal være ukjent og ikke-anonym. Flertallet ønsker ikke å tillate donasjon av arvemateriale fra familie og venner, dette for å sikre at kvinner og menn ikke utsettes for et utilbørlig press for å donere arvemateriale. Flertallet mener at det for eggdonasjon kan gjøres ett unntak fra dette prinsippet, der kjent donasjon kan gjøres internt hos paret. For likekjønnede par finnes det tilfeller der den ene kvinnen har gode egg, mens den andre kvinnen har bedre forutsetninger for å gjennomføre et svangerskap. Flertallet mener at det i slike tilfeller må være lov å bære fram et barn ved bruk av partners egg og donert sæd. Partnerdonasjon gir begge kvinnene en mulighet til å skape en biologisk tilknytning til barnet og vil redusere behovet for eggdonasjon fra en tredjepart.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 2-15 skal lyde:

§ 2-15 Anvendelse og innsetting av befruktede egg m.v.

Befruktede egg kan bare settes inn i livmoren til den kvinnen som skal være barnets mor.

Ved assistert befruktning til et likekjønnet par kan et egg som er hentet ut fra en av kvinnene settes inn i den andre kvinnens livmor etter befruktning.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om innsetting av befruktede egg i en kvinnes kropp ved befruktning utenfor kroppen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil begrense adgangen til assistert befruktning for kvinner eller par som kan stille med 50 prosent av genmaterialet selv, og mener det må presiseres i lovteksten.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

Ǥ 2-15 annet og nytt tredje ledd skal lyde:

Ved assistert befruktning til enslige, må egget være hentet ut fra den enslige kvinnen selv.

Ved assistert befruktning til par, er det ikke tillatt med samtidig egg- og sæddonasjon eller donasjon av befruktede egg.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener en klar forutsetning for å tillate eggdonasjon i Norge er at dette gjøres frivillig og uten utilbørlig press. Alle kvinner som ønsker å donere egg, må gjennom en psykologisk vurdering i forkant og ellers gjennom samme vurderingsprosess som sæddonorer fastsatt i retningslinjer.

Flertallet viser til at eggdonasjon bør utføres lokalt/regionalt.

Flertallet mener det må stilles krav om at eggdonor er mellom 25 og 35 år. Flertallet viser til at aldersgrensen for når barnet må ha rett til å kjenne donors identitet, fastsettes i loven, og mener at denne må være lik både ved eggdonasjon og ved sæddonasjon, og viser for øvrig til merknader og forslag i kapittel 2.2 i denne innstillingen.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

Ǥ 2-8 skal lyde:

§ 2-8 Donorregister

Departementet skal opprette register for registrering av eggdonorers og sæddonorers identitet, slik at barnets rett etter § 2-7 kan oppfylles.»

§ 2-9 skal lyde:

§ 2-9 Eggdonor og sæddonor

En sæddonor skal være over 18 år og ikke fratatt rettslig handleevne på det personlige området.

En eggdonor skal være over 25 og ikke eldre enn 35 år og ikke fratatt rettslig handleevne på det personlige området.

Donoren må gi skriftlig samtykke til at sæden eller de ubefruktede eggene kan brukes til befruktning og at hans eller hennes identitet registreres i donorregisteret. Samtykke kan tilbakekalles fram til befruktningen har funnet sted.

En sæddonor eller eggdonor skal ikke gis opplysninger om kvinnens, parets eller barnets identitet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at om det åpnes for eggdonasjon i Norge, vil opprettelse av et register for eggdonorers identitet, tilsvarende slik det i dag er for sæddonorer, være en naturlig konsekvens av dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at kvinner eller par som søker assistert befruktning i Norge, ikke har anledning til å velge donor selv. Ordningen med at fertilitetslegen selv velger genmateriale som i størst mulig grad ligner på foreldrene som skal bære frem barnet, må også praktiseres for eggdonasjon.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 2-10 skal lyde:

§ 2-10 Valg av eggdonor og sæddonor

Behandlende lege skal velge egnet eggdonor eller sæddonor. Virksomheten som utfører den assisterte befruktningen skal sørge for at nødvendige opplysninger om behandlingen registreres og meldes.»

Flertallet mener at det skal etableres altruistisk donasjon med en nøktern kompensasjon. Flertallet mener at donorer bør få dekket utgifter og få en kompensasjon for ulemper, men at beløpet ikke skal være så høyt at betalingen i seg selv er en motivasjon for å donere. Flertallet ønsker ikke en kommersialisering av menneskelige kjønnsceller, noe Norge også er forpliktet til å håndheve gjennom EU-direktiv. Kompensasjonen for donasjon av egg må settes på et moderat nivå som ikke bidrar til at Norge driver opp det generelle kompensasjonsnivået i nordiske land.

Flertallet viser til at kompensasjon for donasjon i henhold til § 14 i forskrift om håndtering av humane celler og vev skal være frivillig og vederlagsfri. Det fremgår at donor kan motta en kompensasjon begrenset til godtgjøring for utgifter og ulemper i forbindelse med donasjonen. Flertallet mener at reisekostnader må dekkes etter dokumenterte utlegg og holdes utenom den fastsatte kompensasjonen, for å sikre at geografisk bosted ikke påvirker hvem som har anledning til å donere kjønnsceller. Det er sykehusenes ansvar å dekke denne kompensasjonen, og det gis ikke adgang til at private aktører kan ha egne kompensasjonsordninger for kjønnscelledonorer.

På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer for kompensasjon ved donasjon av kjønnsceller, som reflekterer belastningen og tidsbruken for donor. Kompensasjonen settes på et moderat nivå, som ikke driver opp det generelle kompensasjonsnivået i nordiske land. Dokumenterte reiseutgifter dekkes i tillegg.»

Flertallet påpeker at det ikke skal være arbeidsgivers plikt å dekke eventuelle sykmeldinger i forbindelse med kvinners ønske om å donere egg, og mener at regelverket for dette skal harmonisere med regelverket for sykmelding under graviditet.

På bakgrunn av dette, fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at arbeidsgivere unntas fra plikt til å dekke sykepenger for kvinner som ønsker å donere egg.»

Flertallet mener den øvre grensen for antall ganger hver eggdonor kan donere egg, skal settes til tre uthentinger, og at alle eggene som hentes ut ved de tre uthentingene, kan brukes til assistert befruktning. Flertallet viser til at begrensningene på hvor mange barn hver sæddonor kan ha, per i dag er satt til seks familier som selv kan velge hvor mange barn de ønsker ved bruk av sæd fra samme donor. Ved å tillate inntil tre egguthentinger per eggdonor vil familier som trenger eggdonasjon, også ha mulighet til å bruke donoregg fra samme donor i flere omganger.

Flertallet peker på at det i dag ikke foreligger noen oversikt over hvor mange norske kvinner som drar til utlandet for å motta eggdonasjon. Det usikre estimatet fra norske fagmiljøer er at anslagsvis 200 norske par i året ønsker behandling med eggdonasjon. En utfordring vil derfor være å rekruttere nok donorer til å dekke behovet. Flertallet understreker viktigheten av at det lages en prioriteringsveileder, som i stor grad bør harmoniseres med prioriteringsveilederen som i dag eksisterer for sæddonasjon.

På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

Ǥ 2-12 skal lyde:

§ 2-12 Forskrifter

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organisering av egg- og sædbanker, bruk av donoregg og donorsæd, samt registrering og melding av opplysninger om egg- og sæddonor.»

Flertallet fremmer i tillegg følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utforme en prioriteringsveileder for donasjon av egg, som i stor grad harmoniserer med prioriteringsveilederen for donasjon av sæd.»

Flertallet viser til at i en situasjon med større behov for donoregg enn det som er tilgjengelig i Norge, vil det være behov for å importere eggceller fra andre land, slik man i dag importerer sædceller fra utlandet. Ved slik import av eggceller må man sikre seg at de utenlandske donorene har donert sine egg under samme forutsetninger som norske donorer, med tanke på informasjon, rettigheter og liknende. Flertallet ønsker derfor at import av egg skal foregå gjennom et nordisk samarbeid, og vil kun tillate import av egg fra de øvrige nordiske landene.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«§ 2-19 første ledd skal lyde:

Behandlingsformer som faller inn under § 2-1, import av sæd og ubefruktede egg jf. § 2-11, teknikker for behandling av sæd jf. § 2-13, samt lagring av sæd, ubefruktede egg, eggstokkvev og befruktede egg jf. §§ 2-11 og 2-16, skal godkjennes av departementet, og kan bare tas i bruk eller foretas ved virksomheter godkjent i henhold til § 7-1.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget fra medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti om å åpne for eggdonasjon i hovedsak begrunnes med likebehandling av kvinner og menn. Disse medlemmer merker seg at dette argumentet overhodet ikke brukes når de samme partiene vil åpne for assistert befruktning for enslige, som bare skal gjelde kvinner og ikke for menn. Disse medlemmer merker seg at disse partiene vil gå rett på en lovendring, uten at lovforslaget sendes på ordinær høringsrunde slik at fagmiljø og interesseorganisasjoner får uttale seg om rammene rundt denne konkrete lovendringen. Disse medlemmer mener det er mange spørsmål rundt en slik lovendring som da ikke er blitt gjenstand for vanlig demokratisk påvirkning og innspill.

Disse medlemmer viser til at eggdonasjon åpner for et nytt prinsipp, der egg flyttes fra kvinne til kvinne, og at det er en mer inngripende og belastende prosess for donor enn sæddonasjon. Disse medlemmer er bekymret for at eggdonasjon kan føre til ytterligere tingliggjøring og teknologisering av reproduksjonen.

Disse medlemmer mener at en viktig skranke mot surrogati blir fjernet dersom det åpnes for eggdonasjon. Disse medlemmer viser til at det ikke finnes et eget surrogatiforbud i Norge. Det er forbudet mot eggdonasjon og mot at foreldreskap overføres uten adopsjon, som til sammen utgjør surrogatiforbudet.

Disse medlemmer merker seg at Helsedirektoratet i sin rapport fra 2015 opplyser at det er vanskelig å rekruttere eggdonorer. Både i Sverige og Danmark har etterspørselen etter donoregg vært større enn tilgangen på donoregg. Ventetidene har vært forholdsvis lange. Disse medlemmer er kritiske til å åpne for en relativt høy økonomisk betaling for eggdonorer for å øke tilgangen på donoregg. Disse medlemmer viser til internasjonalt regelverk som slår fast at donorer kan få dekket utgifter og få en kompensasjon for ulemper, men beløpet skal ikke være så høyt at betalingen i seg selv er en motivasjon for å donere. Forbud mot at eggdonasjon skal gi økonomisk gevinst, er også forutsatt i biomedisinkonvensjonen. Disse medlemmer slutter seg til prinsippet om at donasjon av celler og vev fra et menneske til et annet ikke skal baseres på økonomisk gevinst.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Granavolden-plattformen, hvor det fremgår at disse medlemmer ikke vil gjøre endringer i bioteknologiloven med mindre de fire ikke-sosialistiske partiene er enige om det. Disse medlemmer viser samtidig til Innst. 273 S (2017–2018), hvor disse medlemmer står inne i følgende merknad:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at eggdonasjon kan gi kvinner og par med fertilitetsproblemer en mulighet for å få egne, biologiske barn. Eggdonasjon innebærer at et barn både får en eggdonormor og en mor som har båret barnet frem. Flertallet mener at å tillate eggdonasjon vil bidra til likebehandling av par hvor mannen er infertil og par hvor kvinnen er infertil. Med dagens forbud kan par få assistert befruktning dersom det er mannen som er årsak til barnløsheten. Kvinner som ikke kan bruke egne egg, får derimot ikke et tilbud. I tillegg har den teknologiske utviklingen ført til at inngrep og behandling i forbindelse med eggdonasjon er forbundet med lav risiko. Dette er dessuten et valg kvinnen tar selv.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener eggdonasjon ikke bør tillates, og vektlegger særlig barns grunnleggende rett til å kjenne sitt opphav. FNs barnekonvensjon § 7 sier følgende:

«Barnet (...) har rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.»

Disse medlemmer merker seg at likebehandling som oftest er det mest sentrale argumentet når det diskuteres hvorvidt eggdonasjon skal tillates. Disse medlemmer mener barnet er en likeverdig part i denne avveiningen, og at barns rett til å kjenne sitt opphav må veie tyngst. Disse medlemmer påpeker at til tross for at sæddonasjon i lang tid har vært tillatt i Norge, har flere av de politiske partiene sagt nei til eggdonasjon. Andre forhold enn likebehandling av de som trenger sæddonasjon og de som trenger egg, har vært vektlagt. Eggdonasjon vil innebære et brudd på langvarige sosiale og kulturelle tradisjoner i samfunnet som er knyttet til mor og svangerskapets helhet. Det reises vanskeligere etiske problemer dersom det skal skilles mellom genetisk og biologisk/sosial mor enn mellom genetisk og sosial far. Disse medlemmer viser til at forarbeidene til gjeldende bioteknologilov understreker dette:

«Den kvinnen som skal bære fram og føde et barn har en så nær biologisk tilknytning til barnet at hun etter departementets syn også må være barnets genetiske mor. Om man tillater eggdonasjon vil den forankringen brytes.»

Disse medlemmer viser til at det å hente ut egg er en fysisk belastning for kvinnen, og at det således vil være en terskel for å gjennomføre uthenting av egg. Dette demonstrerer også at egg- og sæddonasjon ikke er direkte sammenlignbart, og at det er gode begrunnelser for at eggdonasjon ikke er tillatt i dag. Disse medlemmer advarer også mot å innføre en kommersiell ordning for eggdonasjon, som særlig vil kunne sette sårbare i en enda mer sårbar situasjon. Disse medlemmer ser en kommersiell ordning for eggdonasjon som særlig utfordrende. Ettersom eggdonasjonen ikke vil være anonym, blir det trolig mangel på norske egg, slik det også er med sæd. Disse medlemmer påpeker at etter at anonym donasjon ikke lenger er tillatt i Norge, har vi hatt en markant nedgang i tilgangen på sæd fra norske donorer. I dag kjøper vi sæd fra utlandet, noe som gjør det enda vanskeligere for barn å oppsøke sine genetiske foreldre. Mye tyder på at det samme vil bli tilfellet med donasjon av egg.

Disse medlemmer påpeker at dersom eggdonasjon tillates, så fjernes en viktig skranke mot surrogati. Det er ikke til å komme bort ifra at der hvor det kan være behov for egg, kan faktorer som alder og underliggende sykdom hos de som ønsker å bli foreldre, tilsi at et behov for en surrogat, vil kunne gjøre seg gjeldende. Disse medlemmer mener at dersom eggdonasjon tillates, så vil det være nærliggende å vurdere surrogati, da det er en tydelig sammenheng mellom disse to.

Overflødige befruktede egg fra IVF-behandling og embryodonasjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det frem til i dag har vært tillatt å forske på overtallige befruktede egg dersom paret som har mottatt assistert befruktning, frivillig og med samtykke ønsker det. Flertallet ønsker at loven også tillater dette for enslige kvinner og der det er tatt i bruk donoregg.

På denne bakgrunn fremmer derfor flertallet følgende forslag:

«§ 3-4 første og andre ledd skal lyde:

Overtallige befruktede egg kan anvendes til forskning og behandling etter frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra kvinnen eller paret som mottar assistert befruktning. Før samtykket avgis, skal kvinnen eller paret motta informasjon om hva forskningen kan innebære, hvordan den blir utført og annen relevant informasjon.

Dersom befruktning foretas med donoregg eller donorsæd, skal også donor avgi frivillig, uttrykkelig og informert samtykke. Donors samtykke skal innhentes i forbindelse med donasjonen.

§ 2-14 tredje ledd skal lyde:

Ubefruktede og befruktede egg som nevnt i første og annet ledd kan anvendes til opplæring og kvalitetssikring etter frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra kvinnen eller paret som mottar fertilitetsbehandling. Frivillig, uttrykkelig og informert samtykke skal også innhentes fra sæd- eller eggdonor dersom det benyttes donorsæd eller donoregg.»

Flertallet viser til at formuleringen i § 3-2 fjerde ledd, «Forskning som medfører genetiske forandringer som kan gå i arv hos mennesker, er ikke tillatt», legger unødvendige begrensninger på forskningen. Så lenge vilkårene om at befruktede egg som har vært gjenstand for forskning, ikke skal settes tilbake i en kvinne, vil forskning knyttet til genetiske forandringer uansett ikke gå i arv.

På denne bakgrunn mener flertallet at den aktuelle paragrafen burde oppheves, men viser til at departementet i brev om lovteknisk bistand av 14. mai 2020 viser til at dette kan være i strid med internasjonale konvensjoner Norge er bundet av. Flertallet vil understreke at departementet vektlegger at det er selve lovfortolkningen som legger disse begrensningene, og viser til følgende tilbakemelding fra Helse- og omsorgsdepartementet:

«Det er mulig å åpne for genmodifisering av befruktede egg i forskning uten å fjerne forbudet mot forskning som medfører genetiske forandringer som kan gå i arv hos mennesker i § 3-2 fjerde ledd. Den språklige ordlyden i seg selv er ikke til hinder for slik forskning, men det er fortolkningen av den som hittil har forhindret dette.»

Flertallet vil på bakgrunn av dette understreke at § 3-2 andre ledd også skal omfatte forskning som innebærer genmodifisering.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 3-2 skal lyde:

§ 3-2 Vilkår for bruk av overtallige befruktede egg til forskning

Forskning som nevnt i § 3-1 er kun tillatt på befruktede egg som har blitt overtallige etter befruktning utenfor kroppen med sikte på fertilitetsbehandling eller preimplantasjonsdiagnostikk. Det er ikke tillatt å befrukte egg for forskningsformål alene.

Forskning på befruktede egg kan foretas inntil 14 dager etter at egget ble befruktet. Egget skal destrueres innen 14 dager etter befruktningen. Den tiden befruktede egg er lagret nedfryst, medregnes ikke.

Befruktede egg som har vært gjenstand for forskning, og kjønnsceller som har vært gjenstand for forskning, må ikke settes inn i en kvinne, men skal destrueres.

Forskning som medfører genetiske forandringer som kan gå i arv hos mennesker, er ikke tillatt.»

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Senterpartiets program om å gå imot bruk av og forskning på befruktede egg, fostervev og aborterte fostre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener det er etisk krevende, særlig ut fra barnets perspektiv, å tillate et system for at overflødige befruktede egg etter IVF-behandling skal kunne gis til andre par, som ikke vil ha noen biologisk tilknytning til barnet. Flertallet viser til at det også er en risiko for at par som velger å gi bort befruktede egg, selv ikke lykkes med graviditeten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at dersom eggdonasjon blir tillatt når sæddonasjon alt er tillatt, er neste spørsmål om dobbeltdonasjon/embryodonasjon også vil være lovlig. Disse medlemmer merker seg at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår at det skal tillates samtidig donasjon av egg og sæd (embryodonasjon).

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det ved embryodonasjon skapes barn som ikke har noen genetisk tilknytning til sine foreldre.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til FNs barnekonvensjon artikkel 7, der det slås fast at barn har rett til «så langt det er mulig å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem». Disse medlemmer mener at å tillate embryodonasjon ikke kan sies å være å ta FNs barnekonvensjon på alvor. Disse medlemmer mener at å tillate å donere et ferdig befruktet egg uten at det er noen biologisk tilknytning til noen av foreldrene, også fjerner en viktig skranke mot surrogati.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter ikke forslag om å tillate embryodonasjon eller dobbeltdonasjon til befruktning nå, og viser til forslag til § 2-15.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti foreslår å tillate embryodonasjon og dobbeltdonasjon, som betyr samtidig donasjon av egg og sæd. Disse medlemmer merker seg at biologien stadig blir mer irrelevant når flertallet av stortingspartiene skal utforme sin politikk innen bioteknologiområdet. Disse medlemmer viser igjen til FNs barnekonvensjon, hvor barns rett til å kjenne sitt opphav stadfestes. Dersom barnet har to biologiske foreldre, to sosiale foreldre og potensielt også en surrogatmor, vil nye etiske, juridiske og praktiske problemstillinger kunne melde seg. Disse medlemmer anser surrogati som et svært sannsynlig neste skritt dersom embryodonasjon tillates.

Preimplantasjonsdiagnostikk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) ble tillatt gjennom et forlik mellom Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti i 2004. Den gang ble det etablert en nasjonal nemnd som skulle behandle slike forespørsler, mens selve behandlingen har vært gjennomført i utlandet. PGD er i dag tillatt når én eller begge foreldrene er bærere av alvorlig arvelig sykdom hvor genfeil er kjent, og når det er stor fare for at denne kan overføres til kommende barn. Alternativet til PGD for parene i målgruppen vil i hovedsak være fosterdiagnostikk og eventuelt abort av et foster med alvorlig sykdom.

Flertallet mener at tilbudet om PGD har vært medvirkende til å skape trygghet for par som er urolige for å videreføre alvorlige arvelige sykdommer til barn. For mennesker som kan ha latt være å bli gravide grunnet en slik frykt, representerer dette tilbudet en mulighet til å kunne få barna de ønsker seg. Det er et medisinsk ansvar å forebygge svangerskap som med stor sannsynlighet kan ende i svangerskapsavbrudd og senabort. Flertallet ser det også som et moralsk ansvar å bidra til at mennesker kan bli født uten kjent fare for alvorlige diagnoser som ofte også medfører korte livsløp.

Flertallet mener at dersom det er 50 prosents sannsynlighet for at en av søkerne er bærer av den aktuelle genfeilen, bør dette være tilstrekkelig til å kunne tilby paret PGD. Det må dreie seg om en genfeil som gir stor sannsynlighet for å utvikle en alvorlig arvelig sykdom uten behandlingsmuligheter, for eksempel Huntingtons sykdom. Det må også være stor sannsynlighet for at sykdommen kan videreføres til et kommende barn.

Flertallet foreslår at PGD-tilbudet etableres i Norge.

Flertallet foreslår å avvikle nemndordningen og erstatte dette med klare kriterier. Det vil da være spesialisthelsetjenesten som vurderer om vilkårene i bioteknologiloven er oppfylt og paret eller kvinnen kan tilbys PGD. Beslutningen om å tilby eller ikke tilby PGD må reguleres av bestemmelsene om saksbehandling og klage i pasient- og brukerrettighetsloven og ikke forvaltningsloven. Dersom paret eller kvinnen mener at en beslutning om ikke å tilby PGD er et brudd på retten til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b, kan det klages til fylkesmannen etter loven § 7-2. I klagesaken må fylkesmannen også vurdere om avslaget er i samsvar med bioteknologiloven.

Flertallet mener at det skal foretas en gjennomgang av vilkår og retningslinjer for PGD i forbindelse med at dette overføres fra nemnd til fagmiljø. En slik gjennomgang må ses i sammenheng med vilkår og retningslinjer for fosterdiagnostikk, med sikte på å få et helhetlig og sammenhengende tilbud for kvinner og familier som har særlig risiko for alvorlig sykdom eller skade hos fosteret. Flertallet viser til at bærere av arvelige genmutasjoner som gir høy risiko for eksempelvis bryst- og eggstokkreft, får avslag på søknad om PGD selv om de oppfyller grunnvilkårene for PGD (høy risiko for alvorlig arvelig monogen sykdom). Begrunnelsen er at det finnes forebyggende, lindrende og livsforlengende behandling – i dette tilfellet at barnet i voksen alder kan fjerne bryster og eggstokker, noe som er en svært belastende og inngripende forebyggende behandling for kvinnen. Flertallet mener derfor at en slik gjennomgang også må vektlegge lidelse og tapt livskvalitet ved lindrende og livsforlengende behandling i gjennomgangen av vilkårene for å få innvilget PGD.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for en gjennomgang av vilkår og retningslinjer for PGD og fosterdiagnostikk, slik at disse kan ses i sammenheng og gi et helhetlig og sammenhengende tilbud for kvinner og familier som har særlig risiko for alvorlig sykdom eller skade hos fosteret. Gjennomgangen skal vektlegge lidelse og tapt livskvalitet ved lindrende og livsforlengende behandling i gjennomgangen av vilkårene for å få innvilget PGD. Regjeringen bes legge frem forslag til de nødvendige lovendringer som følge av denne gjennomgangen.»

Flertallet viser til at assistert befruktning for enslige blir tillatt ved Stortingets behandling av denne lovproposisjonen. Dette betyr at § 2A-1 annet ledd må endres slik at også enslige får rett på preimplantasjonsdiagnostikk.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 2A-1 annet og tredje ledd skal lyde:

Preimplantasjonsdiagnostikk kan tilbys par eller enslige der en eller begge er bærere av alvorlig monogen eller kromosomal arvelig sykdom der det er stor fare for at sykdommen kan overføres til et kommende barn.

Preimplantasjonsdiagnostikk kan i tillegg utføres for å undersøke vevstype med sikte på å få et vevstypelikt barn som kan være stamcelledonor for et søsken med alvorlig, arvelig sykdom. I slike tilfeller må følgende vilkår være oppfylt:

• a) behandling med søskendonasjon av friske, forlikelige stamceller med stor sannsynlighet er egnet til å kurere et sykt søsken

• b) hensynet til det syke barnet vurderes opp mot belastningene for et framtidig søsken

• c) donor født etter preimplantasjonsdiagnostikk med vevstyping ikke utsettes for uakseptable inngrep.

§ 2A-2 skal lyde:

§ 2A-2 Samtykke

Før preimplantasjonsdiagnostikk foretas, må kvinnen eller paret gi skriftlig informert samtykke.

§ 2A-3 skal lyde:

§ 2A-3 Informasjon og genetisk veiledning

Kvinnen eller paret skal motta nøytral informasjon og genetisk veiledning, herunder opplysninger om risiko forbundet med behandlingen, belastningen for kvinnen og sannsynligheten for å lykkes med behandlingen.

§ 2A-4 skal lyde:

§ 2A-4 Generelle vilkår for assistert befruktning

De alminnelige reglene for befruktning utenfor kroppen i kapittel 2 i loven her gjelder også for par og enslige kvinner som søker preimplantasjonsdiagnostikk. Kravet om befruktningsudyktighet i § 2-4 gjelder ikke.

§§ 2A-5- 2A7 oppheves.

Nåværende § 2A-8 blir § 2A-5

§ 2A-9 oppheves.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at preimplantasjonsdiagnostikk (PGD, PGD/HLA) er tillatt i Norge i dag, men at søknaden til parene som vil benytte metoden, vurderes i en nemnd bestående av fagpersoner. Gentesting av embryoene gir par med risiko for en arvelig, alvorlig sykdom en mulighet til å få barn uten sykdommen ved at en rekke befruktede egg sykdomstestes, for at man deretter skal kunne velge ut et befruktet egg som ikke bærer den arvelige sykdommen. Norske par tilbys i dag PGD kun når én eller begge i paret er bærer av alvorlig arvelig sykdom hvor genfeilen er kjent, og som det er stor fare for at kan overføres til et kommende barn. Disse medlemmer er svært kritiske til at det foreslås å fjerne PGD-nemndene som vurderer hvilke par som skal få tilgang til sykdomstesting av befruktede egg, da dette er en betydelig liberalisering av gjeldende lovverk. Disse medlemmer er også opptatt av at metoden i teorien kan brukes til å velge et embryo med et bestemt kjønn eller andre typer egenskaper. Bruken av PGD reiser derfor viktige spørsmål om hva vi skal få lov til å velge eller velge bort når vi ønsker oss barn.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til regjeringens vurdering om å opprettholde preimplantasjonsdiagnostikk-nemndene i Meld. St. 39 (2016–2017) Evaluering av bioteknologiloven, hvor det vektlegges at fagmiljøene kan bli utsatt for et press om å utvide tilbudet dersom nemndene fjernes. Videre vektlegges det at en tverrfaglig sammensatt nemnd sikrer en bred vurdering av søknadene. Disse medlemmer stiller seg bak denne vurderingen.

Fosterdiagnostikk

Tidlig ultralyd

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at de fostermedisinske fagmiljøene i verden nå klarer å behandle stadig flere alvorlige tilstander hos barnet allerede i mors liv. Fostre har mottatt vellykkede, livreddende blodoverføringer og operasjoner utført ved hjelp av avansert medisin. Tidlig ultralyd i svangerskapet er en metode fostermedisinere er avhengig av for å avdekke helsetilstander som krever behandling eller tett observasjon. Et eksempel på dette er risikosvangerskap med tvillinger som deler morkake. Flertallet mener det er paradoksalt at ultralyd som redder liv, må utføres privat. Manglende tilbud om tidlig ultralyd i svangerskapet skaper ulikhet i helse, da et flertall av gravide som kan betale selv eller bor i sentrale strøk, foretar dem, noe som ikke er en mulighet for alle i distriktet eller for dem med dårlig råd. Flertallet mener tidlig ultralyd med tilleggsundersøkelser i svangerskapet er nødvendig for å kunne yte helsehjelp til dem som trenger det, og at dette må innføres som et nasjonalt tilbud til alle gravide. Flertallet viser til at tidlig ultralyd gir en bedre datering av svangerskap. Videre kan man kan lettere oppdage tidlig alvorlig veksthemming, og man kan finne riktig tidspunkt for behandling av fosteret, som eksempelvis lungemodning. Flertallet vil understreke at lovendringen skal være teknologi- og metodenøytral for å ta høyde for at andre teknologier og metoder kan være mer treffsikre og mindre kostbare fram i tid.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at ultralyd med tilleggsundersøkelser som kan avdekke alvorlig sykdom eller skade hos fosteret, blir et tilbud til alle kvinner i første trimester gjennom den offentlige svangerskapsomsorgen.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til forslaget om å innføre et rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd til alle friske gravide. Disse medlemmer viser til Kunnskapssenterets utredning «Tidlig ultralyd i svangerskapsomsorgen». I denne kunnskapsinnhentingen ble det ikke funnet dokumentasjon på at innføring av rutinetilbud om tidlig ultralyd vil kunne gi helsemessig gevinst hos mor og barn. Det ble konkludert med at det var stor usikkerhet om diagnostisk nøyaktighet for påvisning av alvorlige strukturelle avvik, som blant annet hjertefeil. Det igjen vil kunne føre til aborter på feil grunnlag. Kunnskapssenteret konkluderte med at innføring av en ny rutineultralyd tidlig i svangerskapet ville kunne gi bedre diagnostisering av tvillinger med felles morkake, samtidig som konklusjonen var at betydningen av den bedrede diagnostiseringen var uavklart.

Disse medlemmer viser til at innføring av offentlig finansiert tidlig ultralyd til alle friske gravide vil være et kostbart tilbud. I en tid der det allerede er stor mangel på jordmødre, mener disse medlemmer at det er feil både faglig og politisk å innføre rutinemessig tidlig ultralyd til alle friske gravide som et offentlig finansiert tilbud uten at det kan dokumenteres at dette vil føre til en helsegevinst hos mor og/eller barn. «For-sikkerhets-skyld»-undersøkelser som er kjekke å ha, er ikke noe som norsk helsetjeneste kan se seg råd til å prioritere i en tid der helseprioriteringer blir stadig tøffere. Disse medlemmer vil understreke at det er tilgang til tidlig ultralyd i det offentlige i dag etter henvisning fra lege.

Disse medlemmer viser til at tidlig ultralyd til alle friske gravide som en rutineundersøkelse nå foreslås tatt inn som en ny metode i helsetjenesten, uten at denne har vært vurdert etter prioriteringskravene som gjelder ellers i helsevesenet. Disse medlemmer viser til at tilbud om tidlig ultralyd som eventuelt også gis som et privat tilbud i realiteten i dag omfatter mange ulike tilbud og ikke nødvendigvis fosterdiagnostikk. Disse medlemmer vil understreke at det i dag er tilbud om tidlig ultralyd i det offentlige, både som en del av svangerskapsomsorgen og som en del av fosterdiagnostikktilbudet regulert av bioteknologiloven. Disse medlemmer merker seg at det er uklart hva Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti egentlig mener skal tilbys som en rutinemessig tidlig ultralydundersøkelse. Disse medlemmer viser til at det i dag er tilgang på tidlig ultralydundersøkelse som del av svangerskapsomsorgen, som for eksempel ved blødning i tidlig graviditet. Disse medlemmer viser også til at tidlig ultralyd blir tilbudt som en del av fosterdiagnostikken etter de krav som er satt i lov. Det omfatter blant annet alle kvinner over 38 år eller som tilhører ulike risikogrupper. Disse medlemmer vil understreke at det også med dagens lov er slått fast at tidlig ultralyd skal kunne tilbys ved uro hos den gravide for at svangerskapet ikke utvikler seg normalt. Disse medlemmer mener det er viktig å skille mellom tidlig ultralyd etter medisinsk indikasjon og tidlig ultralyd som rutineundersøkelse for alle friske gravide.

Disse medlemmer ønsker en svangerskapsomsorg hvor undersøkelser som gis, har helsegevinst for mor og foster. Disse medlemmer vil ikke at tidlig ultralyd skal bli et statlig finansiert tilbud til alle gravide. Disse medlemmer ønsker ikke at startskuddet skal gå for en slik omfattende screening av fostre for potensielt opptil 60 000 gravide hvert år, og understreker at dette også vil være en svært omfattende omlegging av svangerskapsomsorgen i Norge. Disse medlemmer understreker at norsk svangerskapsomsorg ikke er rigget for en omfattende leting etter sykdommer hos tilsynelatende friske gravide og friske fostre. Sykehusene stiller for eksempel strengere krav enn mange av de private til kompetanse hos jordmødre og leger som skal drive fosterdiagnostikk. Det er allerede knapphet på kompetanse og ressurser innen svangerskapsomsorgen, så konsekvensene av å tilby tidlig ultralyd til alle i uke 11–13 vil kunne være at andre pasientgrupper nedprioriteres. Disse medlemmer påpeker at det ikke er utredet hvilken kapasitet dette vil kreve med hensyn til personell og til arealer, utstyr og opplæringsprogrammer. Folkehelseinstituttet påpekte følgende i sin rapport i 2012:

«Det er stor usikkerhet knyttet til resultatene og konsekvensene for norsk helsetjeneste inkludert kostnader. Usikkerheten kommer både av mangelen på studier relatert til effekt, usikkerhet relatert til diagnostisk nøyaktighet, og usikkerhet relatert til et forbruk av ultralydundersøkelser og fosterdiagnostikk i dagens praksis.»

Disse medlemmer påpeker at det er svært uklart hvordan Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti ser for seg å innrette et tilbud om rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide, og viser til at forslaget verken er tilstrekkelig utredet eller tilstrekkelig helsefaglig begrunnet. Disse medlemmer viser til at innføring av masseundersøkelser (screening) må oppfylle kriterier utviklet av Verdens helseorganisasjon. Disse kriteriene inkluderer at tilstanden skal være et viktig helseproblem, at helsegevinsten skal være større enn den potensielle skaden ved å teste, og at ressursbruken må anses å være forsvarlig.

Disse medlemmer viser til at Folkehelseinstituttet i 2012 konkluderte med at det ikke foreligger dokumentert helsegevinst ved rutinemessig tidlig ultralyd. At gravide kjøper seg tester, kan i seg selv ikke tillegges faglig vekt, da subjektiv opplevelse av trygghet ved å være testet ikke er en helsegevinst.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at et rutinetilbud om tidlig ultralyd er etisk utfordrende, fordi undersøkelsen har vist seg å ha særlig stor verdi når det gjelder påvisning av nakkefold ved trisomier. Land som har innført tidlig ultralyd som rutinetilbud, har samtidig fått en stor reduksjon i barn født med trisomi 21 (Downs syndrom).

Disse medlemmer understreker at det er en stor forskjell på dagens ordinære ultralyd i uke 17–19, hvor undersøkelse og ultralyd gis for å sjekke at mor og barn har det bra, at barnets hjerte slår, og at fosteret vokser og får næring, og en tidlig ultralyd til alle, som innebærer en omfattende leting og kartlegging av potensielle sykdommer og kromosomavvik hos fosteret.

NIPT

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at kvinner som har krav på fosterdiagnostikk etter dagens vilkår, eller kvinner hvor det er funn på tidlig ultralyd med tilleggsundersøkelser, skal få tilbud om Non-invasiv prenatal test (NIPT-test). Flertallet mener at NIPT er viktig å tilby ut fra et menneskelig hensyn, da kvinner skal slippe å gå i ukevis med vonde bekymringer. I de tilfeller hvor avvik hos fosteret ikke er forenlig med liv eller på annen måte så alvorlig at mor vil velge å avbryte svangerskapet, er det viktig at hun skal slippe å oppleve belastningen med en potensielt risikofylt senabort. Flertallet viser til at funn i forbindelse med fosterdiagnostikk kan gi kunnskap ut over hva kvinnen selv ønsker å avdekke gjennom de aktuelle undersøkelsene. Flertallet vil derfor understreke at det er viktig at både helsepersonell og den gravide er kjent med at dette er frivillige tilbud, og at den gravide selv kan sette begrensninger på hvilken informasjon hun ønsker å motta. Flertallet viser til at flere foreldre forteller at de har fått mangelfull veiledning og ensidig negativ informasjon når de får vite at de er gravide med et barn som har et utviklingsavvik. I Danmark har eksempelvis Landsforeningen for Downs syndrom fått på plass et samarbeid med alle klinikker som tilbyr fosterdiagnostikk, og alle fødeavdelinger ved landets sykehus, for å bevisstgjøre helsepersonell på betydningen av balansert informasjon.

Flertallet viser til at grensen for når et svangerskap er et risikosvangerskap, har vært definert til å gjelde fra kvinnen er 38 år, til tross for at de faglige rådene tilsier at denne grensen bør settes ned. Flertallet viser til at risikoen for trisomier øker markant fra midten av 30-årene, og mener at aldersgrensen for å få tilbud om fosterdiagnostikk skal senkes fra kvinner som er >38 år ved termin til kvinner som er >35 år ved termin. Flertallet viser til at flere hundre kvinner hvert år reiser til utlandet for å få utført NIPT, og mener at dette skal være tillatt å utføre i Norge for alle kvinner. Flertallet mener dette er et første, viktig skritt på veien til at NIPT på sikt blir tilgjengelig for alle kvinner i den ordinære svangerskapsomsorgen når hensynet til kostnader og prioritering tilsier det. Flertallet viser til at NIPT med forslagene under i første omgang vil bli tilgjengelig for alle kvinner som er >35 år ved termindato, og dersom det er funn på tidlig ultralyd med tilleggsundersøkelser, uavhengig av kvinnens alder.

Flertallet vil understreke at lovendringene skal føre til en utvidelse av hvem som har krav på fosterdiagnostikk. Øvrige vilkår i dagens retningslinjer for å få innvilget fosterdiagnostikk skal fortsatt ligge fast, som eksempelvis medisinbruk, økt risiko for å få barn med alvorlig sykdom og at man tidligere har fått et barn med alvorlig sykdom eller utviklingsavvik.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at aldersgrensen for å få tilbud om fosterdiagnostikk senkes fra kvinner som er >38 år ved termin, til kvinner som er >35 år ved termin.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Non-invasiv prenatal test (NIPT) tilbys alle kvinner som har krav på fosterdiagnostikk, eller ved funn på tidlig ultralyd med tilleggsundersøkelser, uavhengig av kvinnens alder.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at Non-invasiv prenatal test (NIPT) blir tillatt å utføre i Norge for alle gravide kvinner.»

Flertallet viser til at vedtakene om økt bruk av NIPT, samt tillatelse til at dette kan utføres i Norge, vil medføre et økt testvolum i Norge. Flertallet mener derfor det bør etableres et nasjonalt laboratorium som kan utføre disse analysene i Norge. Videre mener flertallet at informasjon om fosterdiagnostikk (ultralyd og genetiske tester) må registreres i medisinsk fødselsregister sammen med fødselsmeldingen.

Flertallet viser til at mange kvinner har reist utenlands for å få gjennomført NIPT, men at dette nå ikke er mulig på grunn av reiserestriksjoner knyttet til koronapandemien. Flertallet ønsker derfor at det raskt kommer på plass et slikt tilbud i Norge.

Flertallet ønsker at private aktører som tilbyr NIPT mot egenbetaling i Norge, i likhet med offentlige aktører, må følge vilkårene for samtykke, informasjon og genetisk veiledning som angitt i §§ 4-3 og 4-4.

Flertallet viser til at Helsedirektoratet i sin vurdering av om en virksomhet skal godkjennes, må legge vekt på om virksomheten har nødvendig kompetanse til å veilede og ivareta den gravide. Virksomheten må ha kompetanse på ultralydundersøkelse, siden NIPT ikke gir mening hvis det ikke er undersøkt hvor mange fostre det er, og at det er liv. Virksomheten skal gi tilbakemelding til kvinnen om resultatet, og hun skal også ha god oppfølging og veiledning hvis resultatet setter henne i en vanskelig situasjon.

Flertallet mener at aktører som ønsker å tilby NIPT, kan godkjennes etter § 7-1 så lenge de oppfyller vilkårene i bioteknologiloven §§ 4-3 og 4-4, og at dette blir lagt til grunn for ny praksis umiddelbart etter at loven er sanksjonert i statsråd.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«§ 4-2 andre ledd oppheves.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti påpeker at NIPT-testen ikke er en presis diagnostisk test. Ifølge studier vil rundt 20 pst. av tilfellene hvor NIPT-testen sier at fosteret har Downs syndrom, få dette avkreftet ved invasiv prøve. Den samme studien viste at falske positive prøvesvar er enda høyere for andre kromosomendringer (trisomier), noe som understreker at dette ikke er en presis diagnostisk test. Fostervannsprøve/morkakeprøve er nødvendig for å slå fast sykdomsfunn. All leting etter sjeldne tilstander vil gi en del falske positive prøvesvar (falske alarmer). Kunnskapssenterets rapport fra 2016 sier at NIPT som primærtest istedenfor KUB, vil gi færre invasive tester, men vil ha vesentlige høyere kostnader enn både dagens praksis og om NIPT blir brukt som sekundærtest. Disse medlemmer understreker at NIPT er en test som enda mer entydig enn dagens tester har til formål å finne kromosomavvik som det ikke finnes behandling mot, da KUB-testen (kombinert tidlig ultralyd og blodprøve) også ser på ikke-genestisk sykdom. Disse medlemmer ønsker en svangerskapsomsorg hvor undersøkelser som gis, har helsegevinst for mor og foster og ikke innebærer omfattende leting etter sykdommer som det ikke finnes en behandling for. Disse medlemmer er bekymret for at staten i stadig større omfang skal finansiere undersøkelser hvor målet er å finne trisomifostre. Hensikten med screeningundersøkelser er at tidlig diagnostikk og behandling skal gi bedre prognose og forlenget overlevelse. NIPT og tidlig ultralyd til alle gravide gir ikke sikre helsemessige gevinster og har betenkelige etiske sider.

Disse medlemmer mener at NIPT-test for alle friske gravide kvinner i Norge, også de som ikke har krav på fosterdiagnostikk, reiser en del svært vanskelige etiske problemstillinger som flertallspartiene ikke reflekterer over. Det handler ikke bare om hvorvidt man i Norge har råd til å tilby alle friske gravide slik fosterdiagnostikk, men om det faktisk er rett. Disse medlemmer viser til at NIPT til alle gravide fort kan bli oppfattet som et press for alle gravide om å benytte seg av tilbudet. Disse medlemmer frykter at innføring av NIPT for alle friske gravide kvinner i realiteten blir en systematisk undersøkelse etter fostre med kromosomfeil. Disse medlemmer mener at en slik utvikling vil kunne være i strid med bioteknologilovens formålsparagraf:

«Formålet med denne loven er å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle. Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv».

Surrogati

Komiteen viser til at surrogati i Norge er ulovlig, og at norske myndigheter fraråder norske borgere å benytte surrogatmor i utlandet. Komiteen er bekymret for at surrogatiindustrien utnytter kvinner, og mener Norge må ta en aktiv rolle for å bekjempe dette.

Komiteen er enig med flertallet i Bioteknologirådet i at surrogati fortsatt bør være forbudt i Norge.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Norge arbeider aktivt i internasjonale sammenhenger for å bekjempe utnyttelse av kvinner i den internasjonale surrogatiindustrien.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det ikke er etisk akseptabelt at svangerskap og fødsel anses som en handling som kan utføres mot betaling. Et svangerskap kan ikke sammenlignes med arbeid, og kvinnekroppen kan ikke sees på som et redskap som skal være tilgjengelig for andre.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener også at såkalt altruistisk surrogati kan være problematisk, fordi frivillighetens grenser kan tøyes av både økonomiske, men også emosjonelle og sosiale årsaker. Dette medlem viser til at både svangerskap og fødsel innebærer fysisk risiko for barnets og kvinnens helse. Biologiske og psykologiske faktorer gjør at det knyttes både emosjonelle og fysiologiske bånd mellom den gravide og fødende kvinnen og barnet. Ved surrogati kan barnet risikere å få tre «mødre»: en eggmor, en fødemor og en juridisk og sosial mor. Dette medlem viser til at mange nordmenn benytter surrogati i utlandet, og at dette tilsier at myndighetene må handle for å hindre en utvikling der surrogati blir normalisert, og at bruken øker ytterligere.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme tiltak som kan bidra til å innskrenke muligheten nordmenn har for å benytte seg av surrogatitjenester i utlandet, og føre videre det nasjonale forbudet mot surrogati.»

Disse medlemmer mener at forbudet mot surrogati må opprettholdes, inkludert straffbar medvirkning.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å utrede hvordan straffereaksjon overfor privatpersoner som inngår avtaler om kommersiell surrogati med en surrogatmor, eller overfor en virksomhet som formidler surrogati-tjenester, kan utformes for ikke å ramme barna som fødes.»

Fremdrift og økonomiske konsekvenser

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, har en forventning om at alle vedtak som blir fattet ved behandlingen av denne innstillingen, blir iverksatt så raskt som mulig. Assistert befruktning for enslige, NIPT-tilbudet, lovendringer som tillater bruk av lagret sæd fra avdød, jf. § 2-17, utvidet lagringstid for befruktede egg og tillatelse av lagring av kjønnsceller på ikke-medisinske vilkår iverksettes 1. juli 2020. Flertallet forventer at regjeringen raskt setter i gang arbeidet med å gjennomføre nødvendige forskriftsendringer og veiledninger, slik at tilbudet om eggdonasjon og PGD kan iverksettes innen 1. januar 2021.

Flertallet viser til at en rekke av de vedtak som blir fattet i denne saken, vil innebære å bygge opp nye tilbud i Norge, og mener at de økonomiske konsekvensene må innarbeides i statsbudsjettet for 2021.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innarbeide de økonomiske konsekvensene av endringene i bioteknologiloven i statsbudsjett for 2021.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at det er på grensen til useriøst når flertallspartiene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti krever at lovendringer som blir vedtatt helt uten ordinær høringsrunde og med uklar innramming, skal hasteinnføres uten mulighet for videre avklaringer om finansiering, tilrettelegging i helsetjenesten og andre nødvendige avklaringer. Landet står midt oppe i en pandemi som har ført til unntakstilstand i helsevesenet og i samfunnet, og flere pasientrettigheter er tatt bort for å kunne prioritere håndtering av pandemien. At disse partiene i en slik situasjon skal pålegge myndighetene å prioritere innføring av helt nye tilbud allerede fra i sommer, er uforståelig. Disse medlemmer vil også vise til at forslagene vil kunne føre til nedprioritering av andre offentlige helsetilbud.

Disse medlemmer viser til forslaget fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti om at økonomiske konsekvenser av endringene skal innarbeides i statsbudsjettet for 2021. Disse medlemmer vil understreke at dette må bety at også Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er innstilt på å forhandle om statsbudsjettet for 2021 med regjeringen.