Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred
Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til representantforslaget. Det
ble gjennomført høring om forslaget 25. februar 2020. Komiteen viser
til at inndelingslova langt på vei ivaretar nødvendige mekanismer
knyttet til deling og sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner. Fylkeskommunene
har initiativrett etter inndelingslova til å fremme søknad om utredning
om sammenslåing eller deling. Stortinget har fullmakt til å gjøre vedtak
i disse sakene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
verdsetter lokaldemokratiet høyt og mener lokalpolitikere på vegne
av velgerne tar de beste beslutningene for egne fylkeskommuner,
også i saker som omhandler grenseendringer. Skulle det være hindringer
for å gjennomføre den lokale viljen, bør disse fjernes. Flertallet mener
i utgangspunktet det er mest hensiktsmessig om initiativet kommer
direkte fra fylkeskommunene, uten at regjeringen skal måtte undersøke
dette først.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at inndelingslova
på en god måte avklarer samhandlingsrammer og beslutningsansvar
mellom forvaltningsnivåene. God involvering av berørte kommuner
og fylkeskommuner er vesentlig i slike spørsmål.
Komiteen mener
at fylkeskommunene selv må bestemme når de eventuelt ønsker å søke
om oppløsning.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til statsrådens vurdering av
forslaget, hvor følgende fremgår om finansiering av fylkessammenslåingene:
«Departementet har
utbetalt 225 millioner kroner for engangskostnader til fylkeskommunene
som gikk sammen i regionreformen, som delvis kompensasjon for kostnadene
ved sammenslåingsprosessene. Det er ikke regler i inndelingslova
om kompensasjon fra staten for engangskostnader ved deling av en
kommune eller fylkeskommune. Det er vanskelig å tallfeste kostnader ved
deling av ett eller flere fylker. Departementet har ikke erfaring
med å dele fylker, men det vil være kostnader ved å dele fylker
bl.a. knyttet til IKT-systemer, endring av kommunenummer og gjennomføring
av ev. ekstraordinære valg til fylkestingene.»
Flertallet vil understreke
at strukturendringer igangsatt av Stortinget må sikres tilstrekkelig
finansiering for å unngå at slike ekstraordinære kostnader skal resultere
i dårligere tjenestetilbud til innbyggerne.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at Stortinget 8. juni
2017 vedtok en ny fylkesstruktur fra 1. januar 2020, der landet
fikk ti nye fylkeskommuner og Oslo kommune med fylkeskommunale oppgaver.
Vedtakene i Stortinget er forankret i behandlingen av Meld. St. 22
(2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver,
Prop. 84 S (2016–2017) Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå
og Prop. 128 S (2016–2017) Kommuneproposisjonen 2018. I tillegg
er vedtakene forankret i en skriftlig avtale mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti. Den 8. desember 2017 behandlet
Stortinget forslag om å omgjøre samtlige vedtak om sammenslåing.
Disse forslagene fikk ikke flertall. Disse medlemmer viser til at
Stortinget både høsten 2017 og høsten 2018 har behandlet flere forslag
om reversering av fylkessammenslåingene, uten at de har fått flertall.
Disse medlemmer viser også
til brev fra statsråden til komiteen, datert 20. februar 2020, der
det slås fast at flere fylkeskommuner nå har gjennomført ressurskrevende
sammenslåinger, og at det er gjort et godt arbeid i fylkene for
å håndtere disse prosessene.
Disse medlemmer mener det nå
er riktig å se fremover og sørge for at fylkeskommunene får ro til
å tilby og videreutvikle gode tjenester til beste for innbyggere
og næringsliv.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener den beste løsningen for innbyggerne
er å avvikle fylkeskommunen, og viser videre til representantforslag
om å avvikle fylkeskommunen for å kutte byråkrati og bringe tjenestene
nærmere innbyggerne, Dokument 8:61 S (2019–2020).
Disse medlemmers primære standpunkt
er at Norge ikke skal ha tre forvaltningsnivåer, og bygger det på
målet om at innbyggerne skal møte et minst mulig fordyrende byråkrati
i det offentlige, og at tjenestene skal løses nærmest mulig hver
enkelt innbygger. Disse medlemmer viser
til at reversering av regionreformen vil koste mye penger, som er
dårlig ressursbruk for å etablere fylkeskommuner som har liten legitimitet
i befolkningen. Disse
medlemmer vil ikke prioritere å bruke skattebetalernes penger
på en slik måte.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til representantforslagene fremmet
av Senterpartiet for å oppheve tvangssammenslåing av fylkeskommunene,
i Representantforslag 3 S (2018–2019), Representantforslag 4 S (2018–2019)
og Representantforslag 25 S (2018–2019).
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at tvangssammenslåing av fylkeskommuner er en dårlig forutsetning
for å desentralisere makt. Regjeringen viser tydelig hvor lite makt
den er villig til å gi fylkene, når man i saken om struktur gjør
det motsatte av hva lokaldemokratiet mener er fornuftig. For å sikre
velfungerende styringsnivåer er det avgjørende at de berørte parter
blir hørt i prosesser som angår dem, det har ikke skjedd i regionreformen.
I folkeavstemningen i Finnmark stemte 87 pst. nei til sammenslåing.
Overkjøring av lokaldemokratiet har preget prosessen fra start og
har skapt et dårlig utgangspunkt for utvikling av fylkene. Flertallet mener avstanden
mellom folkevalgte og folk blir større og kan redusere muligheten
til å påvirke politiske avgjørelser. Størrelsen på regionene vil
medføre mer byråkrati og færre folkevalgte.
Flertallet viser til at det
er reist juridiske betenkninger knyttet til lovligheten av Stortingets
vedtak i juni 2017 om sammenslåingene. I høringsrunder i kommunal-
og forvaltningskomiteen har flere påpekt at strukturendringene i
regionreformen ble vedtatt uten forsvarlig utredning, og at bestemmelsene
i inndelingslova ikke er fulgt.
Flertallet viser til at fylkessammenslåingene
har ført til at færre statlige etater har sammenfallende grenser.
Man risikerer svekket samhandling og økt byråkrati ved ulike grenser
for etater som for eksempel Nav, politi, vegvesen, helseforetak,
domstoler og NVE. NIVI Analyses rapport om beredskap og samfunnssikkerhet
på Østlandet viser at beredskapen vil bli svekket med de nye regionene
fordi statlige etater på regionnivå ikke vil samsvare med en ny
stor region.
Flertallet viser til at Stortingets
vedtak om tvangssammenslåing av fylkeskommuner ble gjort uten at
det forelå forslag til overføring av oppgaver eller styrking av
regional planlegging i forkant av sammenslåingen. Regjeringens såkalte
målsetting om fylkeskommunens nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler
var ikke utformet eller gitt noe klart mandat. Ei heller har regjeringen
klart å forklare et politisk vedtak med så krevende økonomiske,
geografiske, organisatoriske og demokratiske utfordringer på en
tilfredsstillende måte, da mener disse medlemmer det er grunn til
å revurdere de vedtak som er gjort. Tiden etter at sammenslåingene ble
vedtatt, har vist at man ikke har klart å fylle reformen med innhold
og oppgaver. I Meld. St. 6 (2018–2019) Oppgaver til nye regioner
ble det foreslått overføring av noen oppgaver, mens flere skulle
vurderes senere. Halvannet år etterpå har ikke fylkeskommunene fått flere
oppgaver av betydning, tvert imot har regjeringen skrinlagt en del
av oppgaveoverføringen. Flere fylkeskommuners vegring mot å overta
ansvaret for fiskerihavner grunnet manglende finansiering er et
annet tydelig eksempel på hvordan reformen ikke har lykkes. Flertallet viser
til Troms og Finnmark fylkeskommunes innspill i høringsrunden. De
peker på at finansieringen av de nye oppgavene er svært mangelfull.
I den grad reformen har oppnådd noe, så er det ikke å gjøre fylkene mer
robuste, men heller det motsatte. Rammene er enda trangere enn før.
Regionale utviklingsmidler har gått jevnt nedover i mange år allerede,
og oppgavene som ble overført, er ikke fullfinansiert. Flertallet har hele
tiden ment at overføring av statlige oppgaver og myndighet ikke
forutsetter strukturendringer. Flertallet mener valglovutvalgets
forslag om å opprettholde dagens 19 stortingsvalgkretser styrker
bildet av at regionreformen ikke har sørget for fornuftige grenser
for det fylkeskommunale forvaltningsnivået, og heller ikke sørget
for å styrke lokaldemokratiet.
Flertallet viser til tilbakemeldinger
fra fylkeskommunene om at både nye oppgaver og selve sammenslåingsprosessene
er underfinansiert. Regionreformen har i så måte flyttet ressurser
bort fra tjenestetilbudet og investeringer i fylkeskommunene, og
i stedet tvunget fylkeskommunene til å bruke tid på en reform de
selv ikke ønsker. Flertallet vil
understreke viktigheten av at staten sørger for å finansiere de
kostnadene fylkeskommunene har i forbindelse med reformen, samt
eventuelle kostnader som følge av oppløsning av sammenslåingene.
Flertallet vil understreke
at forslag om oppløsning bør komme fra fylkeskommunene, og forutsetter ikke
at fylkeskommunene skal avvente noe initiativ fra regjeringen. Det
bør videre legges opp til at fylkeskommunene skal behandles likt
og sikres like muligheter til å søke om oppløsning der det er lokalpolitisk
flertall for dette.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
så snart fylkeskommunene gjør vedtak om oppløsning, vil Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremme forslag i Stortinget for å gjennomføre
dette.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at prosessen med
sammenslåing av fylkeskommuner fullt og helt var i tråd med inndelingslovas
bestemmelser. Disse medlemmer viser
til Regjeringsadvokatens svar av 24. januar 2019 på Finnmark fylkeskommunes
søksmålsvarsel av 18. desember 2018 om at sammenslåingen av Troms
og Finnmark fylkeskommuner var ugyldig. Regjeringsadvokaten viser
her at det verken prosessuelt eller materielt er noe grunnlag for
å kreve Stortingets vedtak opphevet.
Disse medlemmer vil også imøtegå
påstanden om at regionreformen har ført til svekket demokrati. Hele
hensikten med reformen var å flytte makt til folkevalgt regional
politisk styring, og derigjennom sikre både mer demokrati og treffsikker
regionalpolitisk skjønnsutøvelse. Større fylkeskommuner med forsterket
samfunnsutviklerrolle vil få større innflytelse og stå overfor flere
saker som må prioriteres opp mot hverandre. Det styrker demokratiet
på regionalt nivå. Større fylkeskommuner vil også få styrkede fagmiljøer
som kan støtte opp om fylkespolitikerne og gi dem bedre anledning
til å sette saker på dagsordenen overfor omverden og samarbeidspartnere.
Disse medlemmer vil også påpeke
at større og færre fylkeskommuner kan forsterke rollen sin i dialogen
med og som avtalepart med staten, og de vil kunne fremme interessene
til innbyggerne og næringslivet overfor nasjonale styresmakter på
en mer effektiv måte.
Disse medlemmer viser også
til at organiseringen av statlige etater ikke var identisk med fylkesgrensene
før regionreformen. Det var også en vesentlig grunn til å gjennomføre
en reform som ryddet i dette. Det er mer sammenfallende inndeling
mellom regionale statsetater og fylkeskommuner etter regionreformen
– primært fordi det har blitt færre fylkeskommuner. Det er imidlertid
mange hensyn som må veies mot hverandre når det gjelder organiseringen
av statlige etater, ikke bare hensynet til fylkesgrensene.
Disse medlemmer vil videre
fremheve at det er overført oppgaver og virkemidler innenfor en
rekke områder, som for eksempel samferdsel, integrering, kompetanse,
folkehelse, næringsutvikling og landbruk. Dette gir fylkeskommunene
flere virkemidler til å utvikle fylkene i ønsket retning, og er
dermed med på å styrke fylkeskommunene som samfunnsutviklere.
Disse medlemmer vil påpeke
at overføring av oppgaver følges av rammeoverføringer innenfor en uendret
utgiftsside på statsbudsjettet. De midlene avgivende forvaltningsnivå
har brukt på oppgaven, danner utgangspunktet for det som overføres
til mottakende forvaltningsnivå. Med andre ord er det en klar forutsetning
at pengene følger oppgavene.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti
har stemt mot alle tvangssammenslåinger av kommuner og fylker, og
viser til egne forslag om å reversere tvangssammenslåingene under
alle tidligere behandlinger av disse sakene. Dette medlem viser til representantforslaget,
og at ingen av de fylkeskommunene som er nevnt i forslaget, ønsket
sammenslåing. Dette er snakk om tvangssammenslåinger, og feilaktige
og uhensiktsmessige vedtak bør omgjøres så raskt som mulig.
Å vente lenger nå
vil gjøre det svært vanskelig å gjøre om disse uheldige vedtakene.
Kostnadene og usikkerheten hos ansatte vil måtte vare lenger, og
det er uheldig. De partier som sier de mener disse vedtakene bør oppheves,
har et ansvar for å få dette gjennomført så raskt som mulig og helst
slik at det blir mulig å gjennomføre et nytt fylkestingsvalg samtidig
med stortingsvalget i 2021.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener derfor dette
spørsmålet bør avklares raskt, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge til rette slik at de fylkeskommuner som ønsker
å reversere tvangssammenslåingene raskt, får mulighet til å avholde
nyvalg til fylkestingene samtidig med stortingsvalget i 2021.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å kompensere fullt ut utgiftene
fylkeskommunene har pådratt seg i forbindelse med tvangssammenslåingene, herunder
utgifter som påløper i forbindelse med en eventuell oppheving av
tvangsvedtakene. Dette må skje uten å kutte i rammeoverføringene
til kommuner og fylkeskommuner.»