2.1 Utvisning

Komiteen mener at et sentralt element i utlendingskontrollen er å hindre adgang til landet for utlendinger som begår lovbrudd eller utgjør en fare, samt å legge til rette for utsendelse av utlendinger som har begått straffbare handlinger etter innreise, for blant annet på den måten å hindre ytterligere kriminalitet.

Komiteen mener det er viktig at utlendingslovgivningen både skal virke preventivt og skape aksept for innvandring. Derfor er det også viktig å vurdere utvisning i tilfeller hvor dette fremstår som en rimelig og forholdsmessig reaksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at forvaltningen bør ha adgang til å utvise utlendinger med midlertidig og permanent oppholdstillatelse for visse seksuallovbrudd som i dag ikke fører til utvisning, og for ulovlig bevæpning på offentlig sted, samt adgang til å utvise utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse som straffes for alvorlige overtredelser av vegtrafikkloven.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at forvaltningen bør ha adgang til å vurdere å utvise utlendinger med midlertidig og permanent oppholdstillatelse for visse seksuallovbrudd som i dag ikke fører til utvisning, og for ulovlig bevæpning på offentlig sted, samt adgang til å vurdere å utvise utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse som straffes for alvorlige overtredelser av vegtrafikkloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til erfaringer fra asyl- og transittmottak, hvor det jevnlig blir beslaglagt ulike typer våpen fra beboere, deriblant stikk- og slagvåpen. Disse medlemmer mener det er viktig av hensyn til asylinstituttets legitimitet at bestemmelsene om utvisning grunnet ilagt straff og bæring av våpen benyttes i forbindelse med denne typen lovbrudd begått av asylsøkere og på asylmottak. Det er rimelig å forvente at utlendinger som blir fratatt stikkvåpen i en bygate, vil møte de samme reaksjonene som en som blir fratatt stikkvåpen i tilknytning til et asylmottak.

Disse medlemmer mener utvidelsene som foreslås i proposisjonen, er gode og vil utgjøre en videreutvikling av de verktøy utlendingsmyndighetene har i ivaretakelsen av ansvaret sitt. Det er i disse medlemmers øyne viktig at utlendingsmyndighetene har mulighet for å ta avgjørelser på et bredest og best mulig grunnlag. Det vil derfor i den sammenheng være formålstjenlig at de samme myndighetene får adgang til å benytte brudd på lokale politivedtekter i sin helhetsvurdering i utvisningssaker.

Disse medlemmer mener regjeringen må utarbeide forslag om en slik utvidelse, og på bakgrunn av dette fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide og komme tilbake til Stortinget med forslag som åpner for å benytte brudd på lokale politivedtekter som grunnlag i utvisningssaker.»

Disse medlemmer viser til at terskelen for å utvise EØS-borgere er høy med dagens ordning og fortsatt vil være det med proposisjonens foreslåtte endringer. Med den allerede høye terskelen lagt til grunn mener disse medlemmer at skjermingsbestemmelsen i utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav b burde skjerpes fra ti til femten år. Når hensynet til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, og det foreligger personlige forhold ved en EØS-borger som kan tilsi at vedkommende vil begå fremtidige straffbare handlinger eller forstyrrelser av den offentlige orden, vil en skjermingsbestemmelse som unntar fra utvisning etter 15 års lovlig opphold, være mer naturlig og formålstjenlig for å ivareta rettsoppfatningen i samfunnet.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 122 annet ledd bokstav b skal lyde:

• b) er EØS-borger som har oppholdt seg de siste femten år i riket, med mindre det er tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet, eller»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker at departementet påpeker i proposisjonen når det gjelder de nye overtredelsene i § 297 (seksuell handling med noen som ikke samtykker), § 298 (seksuelt krenkende eller uanstendig atferd offentlig eller uten samtykke) og § 306 (avtale om møte med barn under 16 år med forsett om å begå seksuelle overgrep) at

«ved enkeltstående handlinger som ligger nær den nedre grense for bestemmelsenes anvendelsesområde vil det i de fleste tilfeller være uaktuelt å vurdere en så alvorlig forvaltningsmessig reaksjon som utvisning av en utlending som har oppholdstillatelse. Ved gjentatte overtredelser av de aktuelle overtredelsene kan det derimot være kunne være god grunn til å vurdere utvisning».

Departementet uttaler også at når det gjelder utlendinger med permanent oppholdstillatelse

«er det særlig grunn til å fremheve at det må være tale om grove eller gjentatte overtredelser av de aktuelle bestemmelsene for at det skal bli aktuelt med utvisning.»

Komiteen viser til proposisjonen side 16, som omhandler utvisning ved brudd på vegtrafikkloven, der departementet skriver følgende:

«Departementet antydet i høringsnotatet at det ville være vesentlig om det er idømt straff i det øvre sjikt av strafferammen. Så strenge straffer forekommer imidlertid svært sjelden, og departementet har etter en ny vurdering kommet til at det er mer hensiktsmessig å legge vekt på om utlendingen er dømt til ubetinget fengselsstraff. En dom på ubetinget fengselsstraff bekrefter at det er tale om et særlig alvorlig forhold.

Samtidig bør det ikke gjelde noe absolutt kra til at forholdet er straffet så strengt.[……]»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser videre til at forholdsmessighetsvurderingen vil sette viktige skranker for om en utlending kan utvises også etter de nye bestemmelsene, og som det påpekes i proposisjonen vil det i første rekke være for utlendinger med begrenset tilknytning at det i praksis vil bli spørsmål om utvisning etter de nye bestemmelsene. Det samme gjelder dersom saken berører barn og hensynet til barnets beste taler mot utvisning.

Dette medlem viser til at det i dag ikke gis fritt rettsråd (rettshjelp) uten behovsprøving i saker om utvisning på grunn av ilagt straff, jf. utlendingsloven § 92 første ledd. Dette medlem mener at et så inngripende forvaltningsvedtak som utvisning er, tilsier at det bør gis fritt rettsråd i disse sakene. I dag gis det fritt rettsråd i saker som gjelder utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven, men ikke ilagt straff, og heller ikke etter brudd på vegtrafikkloven, som det nå foreslås å kunne utvise på bakgrunn av. Dette medlem er enig med Advokatforeningen, Jussbuss, Jussformidlingen, NOAS, Antirasistisk Senter og Rettspolitisk forening, som alle tar til orde for at det bør gis fritt rettsråd i alle utvisningssaker. Advokatforeningen sier i sin høringsuttalelse at de:

«er prinsipielt uenig at det bør gjøres forskjell i tilgangen til fritt rettsråd basert på grunnlaget for utvisning. Som omtalt i Advokatforeningens Rapport om fremtidens frie rettshjelpsordning har utvisningssakene den samme dramatiske konsekvensen uavhengig av hvilken lov utlendingen har brutt som førte til utvisningsvedtaket.»

På bakgrunn av dette fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendring slik at det også gis fritt rettsråd i saker om utvisning på grunn av ilagt straff etter straffeloven eller vegtrafikkloven, på lik linje som ved utvisning på grunn av brudd på utlendingsloven.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at utlendingsloven ikke gir noen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning på grunn av ilagt straff. I en tidlig periode under den forrige utlendingsloven gjaldt det en slik rett, men denne ble senere opphevet, se Ot.prp. nr. 2 (1994–95) avsnitt 2.2.1 og Innst. O. nr. 42 (1994–1995) avsnitt 3. Det var også et bevisst valg ved vedtakelsen av dagens utlendingslov at en rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ikke ble gjeninnført, se Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) avsnitt 17.6.6.

Det sentrale politiske synspunkt som ligger til grunn for at det ikke gis rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i saker om utvisning på grunn av ilagt straff, er at det ikke er rimelig å prioritere tilbudet om fritt rettsråd i saker om utvisning på grunn av ilagt straff høyere enn i andre saker som omfattes av loven om fri rettshjelp, og som underlegges en behovsprøving. I forarbeidene er det vist til at utvisning blir grundig vurdert og etablert gjennom en forutgående rettslig prosess i straffesaken, og at det vil variere hvor sterk personlig og velferdsmessig betydning saken har for den enkelte utlending.

Disse medlemmer mener det ikke er noen grunn til å gjøre endringer i denne prinsipielle tilnærmingen nå, eller å foreslå noen særregulering i tilknytning til de nye utvisningsgrunnlagene som nå innføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det i forbindelse med utvisningssaker per i dag er anledning til å få fritt rettsråd gjennom en ordning med behovsprøving. Videre vil rettssikkerheten til utlendinger i utvisningssaker med grunnlag i ilagt ubetinget straff være ivaretatt ved at de har hatt adgang til fritt rettsråd i straffesaken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke betydningen av at regjeringen raskt kommer tilbake til Stortinget med forslaget om alternative reaksjonsformer til utvisning så snart høringsrunden er ferdig.

2.2 Oppfølging av anmodningsvedtak nr. 856 (2017–2018) – oppholdstillatelse på grunn av mishandling i samlivsforholdet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til departementets oppfølging av anmodningsvedtak nr. 856 (2017–2018) om oppholdstillatelse på grunn av mishandling i samlivsforholdet. Departementet viser til at UDI for tiden jobber med en større revidering av sine retningslinjer og vil vurdere om det er behov for å tydeliggjøre beviskravet ytterligere der. Samtidig konkluderer regjeringen med at på bakgrunn av UDI og UNEs redegjørelse av praksis, praktiseres bestemmelsen i tråd med lovgivers intensjoner. Dette medlem viser til at Borgarting lagmannsrett (LB-2016-116118-2) har stilt spørsmål ved om det er lagt til grunn en for høy terskel for hva som omhandles av mishandlingsbestemmelsen i UNEs praksis, og til Jussbuss sin rapport av 20. mai 2018, Praktiseringen av utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b (mishandlingsbestemmelsen), hvor de konkluderer med at myndighetene legger til grunn en høyere terskel enn hva som har vært lovgivers intensjon, og det vises til flere domsavsigelser hvor det ikke er samsvar mellom myndighetenes praktisering og domstolenes forståelse av bestemmelsen.

Dette medlem viser også til at Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) gjennom mange års erfaring opplever at terskelen for å få opphold etter denne bestemmelsen er altfor streng. JURK har i erfaringsutvekslingsmøte med UDI fått beskjed om at UDI ikke vil endre praksisen siden de har fått beskjed av regjeringen at de er enige i den praksisen som føres i dag. Dette gjør at JURK prøver å finne andre rettsgrunnlag for å søke om oppholdstillatelse før § 53 første ledd bokstav b, siden terskelen er så høy. For at JURK skal føle seg trygge på å kunne anbefale klienter å søke etter denne bestemmelsen, mener de det er behov for en grundig gjennomgang av UDIs og UNEs praksis opp mot rettskildebildet og således lovgivers intensjon. Det hjelper ikke at regjeringen har sett på UDIs saksbehandlingsrutiner på overordnet nivå, det trengs en gjennomgang av negative vedtak for å sikre at bestemmelsen praktiseres riktig.

I tillegg er det også viktig å følge opp UDIs samarbeid med politiet da avgjørelsen i UDI i utgangspunktet kun baserer seg på skriftlig transkripsjon av politiets intervju av søkeren. Det er i slike saker sentralt at politiet i tilstrekkelig grad benytter seg av tolk og gode intervjumaler. Det er også viktig at UDI i stor nok grad følger opp med egne intervjuer der informasjonen i saken er mangelfull.

Dette medlem mener på denne bakgrunn at det ikke er grunnlag for å utkvittere anmodningsvedtaket, og ber regjeringen om å gå igjennom flere domsavsigelser, positive og negative vedtak i utlendingsforvaltningen, samt kontakte organisasjoner som jobber med oppfølgingen av personer som har søkt om oppholdstillatelse etter § 53 første ledd bokstav b (mishandlingsbestemmelsen), for å sikre at terskelen ligger så lavt som forutsatt.