Generelt
om innholdet i kontrollforordningen
For å sikre etterlevelse
av regelverket i hele matkjeden er den nye kontrollforordningens
omfang utvidet betraktelig og omfatter nå også plantehelse, plantevernmidler,
animalske biprodukter, økologiske produkter, GMO på mat- og fôrområdet
og beskyttede betegnelser for næringsmidler. Dette sikrer i større
grad én rettslig ramme for alle kontrollbestemmelsene i matkjeden.
Mens kontrollforordningen
gjelder fullt ut i EU, er det noen kontrollområder som ikke er en
del av EØS-avtalen og som dermed ikke er underlagt kontroll i EØS/EFTA-statene.
Dette gjelder plantehelse, GMO på mat- og fôrområdet, beskyttede
betegnelser for næringsmidler og eksport til land utenfor EU-/EØS-området.
Den nye kontrollforordningen
viderefører formålet om å sikre at europeiske myndigheter er harmoniserte, at
de har systemer, organisering og tiltak på plass for å sikre etterlevelse
av regelverket på matområdet, inkludert dyrehelse, dyrevelferd og
fôr. Forordningen har samme mål som tidligere, men har styrket myndighetenes
kontroll. Den stiller, som tidligere, dyptgående krav til ressurser,
opplæring, risikobasering, gjennomføring av kontroll, etatsrevisjon,
EU-inspeksjon m.m. Forordningen skal være en overordnet paraply
for alle kontrollbestemmelser på forskjellige områder i hele matkjeden.
Kontrollbestemmelser fra flere andre regelverk er nå samlet inn
i den nye forordningen, det samme gjelder importbestemmelsene. Dette
skal bidra til bedre harmonisering mellom områdene, forenkling og
å sikre kontroll med hele matkjeden. Forskjellige datasystemer skal
integreres og samles under samme plattform i informasjonsstyringssystemet
«Integrated Management System for Official Controls» (IMSOC). Dette
vil effektivisere og forenkle informasjonsutvekslingen og kommunikasjonen
mellom medlemsstatene og myndighetene.
Videre regulerer
den nye kontrollforordningen såkalt «annen offentlig virksomhet»
i tillegg til kontroll. Annen offentlig virksomhet omfatter f. eks.
utstedelse av sertifikater og forebygging av dyresykdommer.
Det er også gitt
bestemmelser for å imøtekomme mangler som er avdekket, og for å
møte nye utfordringer, eksempelvis bestemmelser for å motvirke svindel og
for å imøtekomme utfordringer med internetthandel.
Europakommisjonen
gis hjemmel til å utpeke et referansesenter for dyrevelferd. Senteret
skal være en støttespiller for medlemsstatene i deres arbeid med
dyrevelferd. Senteret skal ikke drive med fortolkning av regelverket.
Europakommisjonen gis også hjemmel til å utpeke et referansesenter
for ekthet og redelighet i matkjeden. Europakommisjonen utpeker
et referansesenter etter bestemte prosedyrer, og det er bare EU-medlemsstater
som kan søke om å få det. Norge har ingen oppgaver knyttet til referansesentrene,
men vil kunne dra nytte av den informasjonen og kunnskapen som referansesentrene
vil besitte.
Kontrollforordningen
retter seg for det vesentligste mot myndigheter og stiller krav
til dem. Enkelte av disse pliktene vil innebære noen rettigheter
for virksomhetene. Forordningen har også noen plikter for virksomheter
til å samarbeide med kontrollen og hjemler for å ilegge gebyrer
samt rammer for hvordan disse kan beregnes. Det stilles økte krav
til at dokumenter og rutiner skal være offentlig tilgjengelig.
EU er i ferd med
å utarbeide mye underliggende og utfyllende regelverk til den nye
kontrollforordningen, som gir over 70 hjemler til Europakommisjonen
til å fastsette gjennomførende og delegerte rettsakter. Norge deltar
aktivt i ekspertgrupper og komitéer i EU som utarbeider disse. Hoveddelen
i forordningen trer i kraft i EU 14. desember 2019. Det antas at
det kan ta flere år før alt det underliggende regelverket er utformet
og gjort gjeldende i EU-/EØS-området.