Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Ruth Grung, Else-May Norderhus og Runar Sjåstad, frå Høgre, Leif Erik Egaas, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund og Lene Westgaard-Halle, frå Framstegspartiet, Jon Georg Dale og Terje Halleland, frå Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, frå Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, frå Venstre, leiaren Ketil Kjenseth, frå Kristeleg Folkeparti, Tore Storehaug, og frå Miljøpartiet Dei Grøne, Une Bastholm, viser til Representantforslag 41 S (2019–2020), som omhandlar lisensfelling i ulvesona, nærare bestemt Mangen- og Rømskogrevira.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Senterpartiet, syner til den todelte målsettinga for norsk rovdyrpolitikk, der ein både skal sikre alle dei store rovviltartane i norsk natur og ta i vare landbruks- og tamreinsinteressene sin bruk av utmarksområde.

Fleirtalet meiner at rammene for gjeldande rovviltpolitikk er sett gjennom dei vedtekne rovviltforlika (St.meld. nr. 15 (2003–2004), jf. Innst. S. nr. 174 (2003–2004), og Dokument 8:163 S (2010–2011), jf. vedtak 687 (2010–2011)) som byggjer på naturmangfaldslova og Bernkonvensjonen, samt fleirtalsvedtaket om ulv, jf. Innst. 330 S (2015–2016).

Komiteen merkar seg at rovviltnemndene har lagt naturmangfaldslova sin § 18 c til grunn for vedtak om felling.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, syner vidare til svarbrev frå statsråd Sveinung Rotevatn, datert 28. januar 2020. Brevet er lagt ved innstillinga. Brevet syner til at departementet har funne at for dei to revira Mangen og Rømskog er det ikkje heimel for å nytte § 18 c, og har dermed trekt tilbake fellingsløyva.

Eit anna fleirtal, alle unnateke medlemene frå Senterpartiet, har vidare merka seg at Borgarting lagsmannsrett i ei ankesak mellom WWF og Staten i dom 29. januar 2020 har gitt WWF medhald i at det ikkje skulle vore gitt fellingsløyve i 2017 for ulveflokkane «Julussa» og «Osdalen». Lagmannsretten sitt fleirtal meiner forvaltninga og departementet i klagehandsaminga har tolka fellingsadgangen med heimel i naturmangfaldslova sin § 18 c for vidt. Dette fleirtalet syner til at dommen ikkje er rettskraftig, og at heimelsgrunnlaget i § 18 c ikkje er endeleg avklara.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti merkar seg at regjeringa ved Klima- og miljøverndepartementet 6. februar 2020 gjorde kjend at dei vil anke Borgarting lagsmannsretts dom inn for Høgsterett. Det er særs viktig å få klarlagt det juridiske handlingsrommet for ulveforvaltinga innanfor gjeldande lovverk.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet og Senterpartiet, syner til at det i representantforslaget vert foreslått at Stortinget skal overprøve eit forvaltingsvedtak og ei klagehandsaming som ligg til regjeringa, og at det er uvisst om det vil vere lovleg for statsråden å innfri forslaget. Fleirtalet meiner derfor at forslaget ikkje bør vedtakast.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig å bidra til en løsning som er i tråd med den nødvendige balansegangen mellom ansvar for en ulvebestand og andre hensyn, som ligger til grunn for ulveforliket fra 2016. Derfor er det viktig at den brede enigheten i Stortinget om å forvalte de store rovdyrene etter bestandsmål skal kunne bidra til å dempe konfliktnivået i rovviltspørsmål.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og og Senterpartiet mener det er avgjørende at alle parter har respekt for de bestandsmål Stortinget har satt. Dette innebærer at når en bestand ligger over bestandsmålet, så må bestanden reguleres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at føringene i forlikene skal bidra til å dempe konfliktene, og vil nok en gang presisere at disse medlemmer forventer at myndighetene og forvaltningen følger opp disse.

Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig at det legges inn et eget punkt i naturmangfoldloven § 18 som grunnlag for felling når det av Stortinget vedtatte bestandsmålet er nådd, og disse medlemmer har fremmet et slikt lovendringsforslag i Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener det er avgjørende at det fastsatte bestandsmålet for ulv forvaltes i tråd med best tilgjengelig kunnskap om bestandstallet for perioden. Vilkåret «best tilgjengelig kunnskap» skal sikre forutsigbarhet med hensyn til hva som forventes av kunnskapsinnhenting.

Disse medlemmer mener at det bør utredes et system for å følge med på utviklingen i alle etablerte ulverevir som grunnlag for at nødvendig dokumentasjon forefinnes dersom/når det blir aktuelt å vurdere felling av ulv i etablerte revir.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener videre at det bør settes en frist for når departementets klagebehandling bør være avsluttet, slik at klagebehandlingen er avsluttet senest innen én måned før jaktstart. En slik frist vil gi forutsigbarhet for jegerne og virke konfliktdempende.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for å utrede et system for at forvaltningen kan følge med i utviklingen i alle etablerte ulverevir, samt de samfunnsmessige konsekvenser av disse, slik at all nødvendig dokumentasjon forefinnes som grunnlag for rovviltnemndenes vedtak.»

«Stortinget ber regjeringen sette en frist for når departementets klagebehandling bør være avsluttet, slik at klagebehandlingen er avsluttet senest én måned før jaktstart.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Arbeiderpartiets forslag, som går på den generelle ulveforvaltningen, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at rovviltnemndenes struktur skal ligge fast, og at forslaget om å flytte den endelige beslutningsmakten i klagesaker på rovviltfeltet til en uavhengig, nasjonal klagenemnd legges bort.»

«Stortinget ber regjeringen bruke høy innavlsgrad som et selvstendig kriterium for uttak av ulv og at adgangen til å skjerme ulv fra forvaltning på grunn av 'genetisk viktighet' strammes kraftig inn.»

«Stortinget ber regjeringen se på muligheten for endring i rovviltforskriften med tanke på ordinær kvotejakt på ulv når bestandsmålet er nådd og stammen er levedyktig.»

«Stortinget ber regjeringen endre bestandsmålet for ulv slik at enkeltindivider, par og familiegrupper av ulv som ikke har ynglet, inkluderes, slik at det samlede predasjonstrykket kommer fram og det settes et tak.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener det er behov for at regjeringen sikrer muligheten for å utstede fellingstillatelser for ulv som muliggjør en effektiv forvaltning i tråd med Stortingets vedtatte bestandsmål. Dette målet er fastsatt for å ivareta den todelte målsettingen i rovdyrpolitikken. Målet tydeliggjør at bestanden gjennom tre år skal ha et gjennomsnitt på mellom 4 og 6 valpekull. Disse medlemmer viser til at det i årene etter ulveforliket har vært et gjennomsnitt per år på 8,6 valpekull.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dette viser at man til tross for nedgang i antall valpekull fortsatt ligger over Stortingets fastsatte bestandsmål.

Disse medlemmer deler primært forslagsstillernes syn på at også revirene Mangen og Rømskog skulle vært tatt ut.

I lys av dommen av 29. januar 2020 fra Borgarting lagmannsrett som omhandler fellingen av revirene Julussa og Osdal i lisensfellingsperioden 2017–2018, anser disse medlemmer det som usannsynlig at felling i tråd med forslaget vil kunne gjennomføres uten at domstolene vil gi oppsettende virkning i tilfelle fellingsvedtaket skulle bringes for retten.

Disse medlemmer er opptatt av å sikre grunnlaget for en ulveforvaltning i tråd med ulveforliket.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at Borgarting lagmannsrett i ankesak mellom WWF og Staten i dom av 29. januar 2020 har gitt WWF medhold i at vedtak om fellingsløyve i 2017 for ulveflokkene «Julussa» og «Osdalen» var ugyldig.

Lagmannsrettens flertall mener, under en viss tvil, at forvaltningen og departementet i klagebehandlingen ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og reell vurdering etter naturmangfoldloven § 18 c av de hensyn som begrunnet fellingen. Disse medlemmer viser til at dommen ikke er rettskraftig, og at hjemmelsgrunnlaget i § 18 c ikke er endelig avklart.

Disse medlemmer merker seg imidlertid at lagmannsrettens flertall mener at § 18 c er utpreget skjønnsmessig, og forutsetter en avveining av samfunnsmessige hensyn av politisk karakter. Disse medlemmer merker seg også at lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at de hensyn som komiteen i Innst. 257 L (2016–2017) la til grunn at er omfattet av § 18 c, er lovlige.

Disse medlemmer viser til at rovviltforlikene fra 2004 og 2011 bygger på en todelt målsetting, og at det med det skal sikres bærekraftige bestander av de store rovviltartene samtidig som det skal legges til rette for en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn. Disse medlemmer understreker at dette innebærer at det må føres en rovviltpolitikk som reduserer rovviltskadene, demper konflikter og motvirker utrygghet for dem som er mest berørt. Disse medlemmer ser at norsk rovviltpolitikk de siste årene har båret preg av å prioritere den første delen av den todelte målsettingen, på bekostning av en aktiv beitepolitikk, og at dette berører mange – både lokalsamfunn, næringsutøvere og enkeltpersoner/familier. Disse medlemmer vil understreke at dette svekker den helhetlige rovviltpolitikkens legitimitet.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur, jf. Innst. 330 S (2015–2016), og vedtak om bestandsmål for ulv og ulvesone. Her vedtok Stortinget et norsk bestandsmål på 4–6 ynglinger per år, hvorav tre skulle være helnorske ynglinger, mens ynglinger i grenserevir skulle telle med tilsvarende en faktor på 0,5.

Disse medlemmer viser til at det i dag er åtte ynglende ulveflokker i ulvesonen, og at det i tillegg er registrert 7,5 revirhevdende par som ikke hadde valper i 2019. De eneste ulvene som er felt innenfor sonen, er det skadde og sterkt reduserte Slettåsparet, som ble tatt ut vinteren 2019, og ulvene i Letjenna. Det er etter disse medlemmers syn ingen tvil om at dagens bestandsmål for ulv nok et år er overskredet med bred margin.

Disse medlemmer vil påpeke at klima- og miljøministeren i forkant av årets lisensjakt igjen har bidratt til at ulvesonen fremstår som et ulvereservat. Rovviltnemndene i region 4 og 5 hadde innstilt på at tre flokker innenfor ulvesonen skulle tas ut, men statsråden tillot bare uttak i reviret Letjenna. De to andre flokkene som rovviltnemndene hadde innstilt på uttak i, nemlig revirene i Mangen (Akershus/Hedmark) og Rømskog (Akershus/Østfold), ble vernet. Disse medlemmer mener videre det er svært kritikkverdig at regjeringen først kommer med et vedtak som overprøver rovviltnemndene, 12 timer før jakta skulle starte (31. januar 2019). På den måten trenerer regjeringen arbeidet til rovviltnemndene og bidrar etter disse medlemmers syn ikke til å dempe konfliktnivået rundt rovdyrpolitikken.

Rovviltnemndene har hvert år vedtatt kvoter for lisensfelling som er store nok til at Stortingets bestandsmål skal kunne overholdes. Disse medlemmer mener det er under enhver kritikk at dagens regjering år etter år har overprøvd rovviltnemndenes vedtak. Dette har, slik disse medlemmer ser det, ført til at det ikke er tatt ut det antallet ulveflokker som skal til for å komme ned på bestandsmålet. Antall ulv er dermed bevisst holdt høyere enn det Stortinget har vedtatt, og disse medlemmer mener at det er en direkte årsak til et høyt konfliktnivå og manglende tillit til myndighetene på dette området.

Disse medlemmer viser til representantforslaget og mener lagmannsrettens dom ikke hindrer uttak i Mangen- og Rømskogreviret så lenge departementet har en tilstrekkelig konkret og reell begrunnelse for de offentlige interessene av vesentlig betydning som ligger til grunn for fellingsløyvene.

Disse medlemmer vil nok en gang understreke at det skal være en høy terskel for å overprøve rovviltnemndenes vedtak. Naturmangfoldloven § 18 c er utpreget skjønnsmessig, og denne skjønnsmessige vurderingen skal i all hovedsak ligge til rovviltnemndene så fremt bestandsmålet for rovdyrarten er oppfylt.

Disse medlemmer viser til at både Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven åpner for at Norge kan forvalte ulvebestanden i tråd med Stortingets bestandsmål, og at det således ikke er mulig å hevde at rovviltnemndenes vedtak strider mot lovverket eller internasjonale forpliktelser. Disse medlemmer understreker at manglende forvaltning av norsk ulvebestand under sittende regjering utelukkende bygger på politiske vurderinger, selv om regjeringen gjentatte ganger har forsøkt å skape et annet inntrykk.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen umiddelbart følge opp rovviltnemndenes vedtak om å gi lisensfelling på ulvene i revirene i Mangen og Rømskog, slik at fellingen kan skje i inneværende lisensfellingsperiode. Lisensfellingsperioden forlenges hvis det er nødvendig, slik at de nevnte ulveflokkene blir tatt ut.»

Medlemene i komiteen frå Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Miljøpartiet Dei Grøne merkar seg at Arbeidarpartiet og Senterpartiet vil setje i gang lovprosessar for å sikre lovheimel til å følgje opp rovdyrforlika og spesielt fleirtalsvedtaket om ulv frå 2016 allereie medan ankesaka om fellingsgrunnlaget for to ulveflokkar i 2017 er til handsaming i rettsapparatet. Desse medlemene meiner det no er viktig at lagmannsretten sin dom blir vurdert av Høgsterett før ein eventuelt gjer ytterlegare politiske grep frå Stortinget si side om dei temaa som retten har til vurdering.

Desse medlemene syner til at statsråden i sitt supplerande svarbrev datert 11. februar 2020 har kommentert dei forslaga som har kome fram i saka, i tillegg til forslaga i det opprinnelege representantforslaget. Svarbrevet er lagt ved innstillinga.

Desse medlemene meiner forslaga som er blitt sett fram i løpet av handsaminga av representantforslaget, vil skape endå meir uvisse om heimelsgrunnlaget og føringane i rovviltpolitikken, fordi dei kompliserer rettskjeldebiletet ytterlegare medan dette blir prøvd i rettsapparatet. Den rettsleg uavklarte situasjonen gjer arbeidet i rovviltnemndene vanskelegare også inn mot førebuinga til jakta neste vinter. Ytterlegare endringar i føresetnadene vil vanskeleggjere dette endå meir.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Miljøpartiet Dei Grøne, merkar seg at Senterpartiet i sine merknader hevdar at lagmannsretten sin dom ikkje hindrar uttak av Mangen- og Rømskogrevira. Fleirtalet vil påpeike at lagmannsretten sin dom i stor grad handlar om kriteria i naturmangfaldslova § 18. Fleirtalet deler statsråden si vurdering slik ho kjem til uttrykk i tilleggsbrevet datert 11. februar 2020. I eit slikt høve hamnar ein i ein situasjon der retten kan gje eit søksmål oppsettande verknad i lys av den pågåande rettshandsaminga av ei «lovmessig beslekta» sak. Slikt søksmål er allereie varsla av organisasjonar.

Fleirtalet vil understreke at komiteen har vore villig og har ønskt å legge til rette for ei rask handsaming av saka, nettopp fordi framlegget i representantforslaget omhandla lisensjakta denne vinteren. Ei så rask handsaming som komiteen fyrst hadde lagt opp til, vart likevel ikkje forsvarleg, sidan det kom inn framlegg som gjekk langt utanfor spørsmålet om fellingsløyva i årets lisensjakt.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til svarene fra statsråd Sveinung Rotevatn datert 11. februar 2020. For disse medlemmer er det avgjørende at endringer i naturmangfoldloven eller en utvidet fortolkning av ulveforliket er innrettet og utarbeidet slik at de reelt kan endre forvaltningen over tid. Det er etter disse medlemmers syn derfor avgjørende at en slik endring skjer gjennom et grundig lovarbeid, slik at både rovviltnemndene, regjeringen og i siste instans også domstolene kan tillegge Stortingets vurderinger avgjørende vekt.

Disse medlemmer oppfatter forslagene som både Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå fremmer, som utilfredsstillende for å kunne gi en varig og bedret forvaltning av Stortingets vedtatte bestandsmål. Forslagene har etter disse medlemmers syn et klart preg av etterarbeid til naturmangfoldloven, der domstolene åpenbart vil tillegge et forarbeid til loven vesentlig større vekt.

For disse medlemmer er det avgjørende at når Stortinget gjør endringer som i større grad gir rom for å holde bestandsmålet som er fastsatt i ulveforliket, må det skje på en måte som gir en effektiv forvaltning fremfor grunnlag for at nye fellingsvedtak vil føres for domstolene i stadig økende grad.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer stemme imot forslagene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Disse medlemmer vil på et senere tidspunkt komme tilbake med forslag til endringer som muliggjør en effektiv forvaltning av ulvebestanden i tråd med bestandsmålet. Disse medlemmer tar sikte på at et slikt arbeid må ferdigstilles før behandlingen i rovviltnemndene forut for beitesesongen 2020–2021.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet merker seg at Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti nok en gang forpurrer en ulveforvaltning i tråd med rovviltnemndenes vedtak og Stortingets bestandsmål. Dette har regjeringen nå greid å gjøre i flere år og under vekslende statsråder, og da gjennomgående med Fremskrittspartiets støtte.

Disse medlemmer mener at regjeringens argumentasjon denne vinteren er fundert på en ikke-rettskraftig dom som ble avsagt under dissens, hvor tingretten hadde kommet til et annet resultat enn lagretten, og hvor regjeringen prisverdig nok har anket dommen. Disse medlemmer presiserer videre at dommen i Borgarting lagmannsrett ikke eksplisitt legger til grunn at det ikke kan gis fellingstillatelser for å ta ut ulveflokker i tråd med Stortingets bestandsmål, men at departementet ikke hadde begrunnet sitt vedtak om uttak i Julussa- og Osdalenrevirene i 2017 tilstrekkelig. Disse medlemmer er av den klare oppfatning at denne juridiske komplikasjonen på ingen måte synes uoverstigelig, og at den derfor ikke under noen omstendighet kan brukes til å begrunne en avblåsning av ulvejakta i Mangen og Rømskog denne vinteren.

Disse medlemmer vil klargjøre at de vurderer dette som en avledning som knapt kan skjule at denne saken handler om at klima- og miljøministeren fra Venstre vil gjøre sitt ytterste for å sette til side en ulveforvaltning i tråd med Stortingets demokratisk fattede vedtak om bestandsmål, og videre at regjeringen Solberg i hele sin levetid (2013–2020) har sluttet opp om Venstres rovviltpolitikk, selv om det er betydelige motkrefter både i Høyre og Kristelig Folkeparti.

Disse medlemmer stiller seg meget undrende til at Fremskrittspartiet aksepterer dette i en situasjon hvor partiet har forlatt regjeringen og nå gjentatte ganger har hevdet at Fremskrittsparti-representantene vil stemme i tråd med sitt primærstandpunkt. Disse medlemmer merker seg imidlertid at Fremskrittspartiet vegrer seg for å bidra til at ulveflokkene i Mangen og Rømskog blir tatt ut denne vinteren, og at dette neppe kan beskrives som en «oppryddingsaksjon» i rovviltpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at naturmangfoldloven ble vedtatt med det formål å ivareta naturens biologiske mangfold. Disse medlemmer viser til at lovverket er etablert for å beskytte naturen og livsgrunnlaget vårt, og at slik loven er formulert, gjenspeiler den også Norges folkerettslige forpliktelser under Bernkonvensjonen.

Disse medlemmer viser til at de store rovdyrene har en viktig funksjon som regulatorer i økosystemene. Rovdyrene bidrar til å regulere bestandene av byttedyr ved å ta ut de syke og svake dyrene, slik at de sterkeste dyrene får videreført sine gener. Dette er en økosystemtjeneste som kan ha stor samfunnsverdi for eksempel i tider med sykdomsutbrudd, slik vi nå ser med tilfeller av skrantesjuke i villreinbestanden i Nordfjella.

Disse medlemmer vil likevel peke på at ulven ikke bare har hjortevilt på menyen. Den tar også arter som bever og rødrev. Bestandene av disse artene ønsker hhv. skogbruksinteressene og jegerinteressene å holde nede.

Disse medlemmer viser til at den norske ulven har vært totalfredet siden 1973, og at alt uttak i utgangspunktet er forbudt. Disse medlemmer viser til at ulven er inkludert i Bernkonvensjonens Appendix II, noe som medfører at den er en særskilt vernet art. Ulven er i dag kategorisert som kritisk truet, med svært høy fare for utryddelse på Norsk rødliste for arter. Disse medlemmer mener at hovedformålet med forvaltningen av ulv i Norge må være å løfte ulvens status fra kritisk truet til livskraftig i tråd med forvaltningsmålet som er fastsatt i naturmangfoldloven § 5, som sier:

«Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.»

Disse medlemmer ønsker å understreke at naturmangfoldlovens formål om å ivareta biologisk mangfold, og lovens forvaltningsmål for arter om å sikre en levedyktig bestand på lang sikt, må være ivaretatt før man ser på en endring av § 18.

Disse medlemmer ønsker å understreke at hastige lovendringer uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag kan bidra til å undergrave tilliten til lovverk og forvaltning og skape en uheldig presedens for fremtidig forvaltning av kritisk truede arter og sårbar natur.

Disse medlemmer vil påpeke at det knapt er noe sted i verden vi har bedre kunnskaper om rovdyra våre, og ikke minst ulven, enn i Skandinavia. Det norsk-svenske forskningsprosjektet Skandulv har fulgt bestanden i en årrekke, både når det gjelder slektskap, genetikk, økologi og vandringsmønster. Kunnskapen herfra forteller at et ulvepar som er etablert og får valper, har revir på fra ca. 500 til nesten 2 000 kvadratkilometer. De er selv den sterkeste garantist for at ingen andre par får etablere seg innenfor deres revir.

Dessuten er det entydige resultater som viser at ulvevalper født på norsk side, i ulvesonen, i over 90 pst. av tilfellene vandrer østover og inn i de sentrale ulveområdene i Sverige. Det er overveiende unge ulver fra Sverige som kommer vandrende vestover, og som er årsaken til større tap av sau utenfor ulvesonen vår.

Disse medlemmer vil understreke at bestandsmålet som ble satt av stortingsflertallet i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 21 (2015–2016) Ulv i norsk natur, ikke kan tolkes som et maksimumsmål all den tid det ikke er gjort noen gjennomgang basert på vitenskapelige og økologiske krav til hva som vil utgjøre en livskraftig bestand av ulv i Norge, slik Bernkonvensjonen artikkel 2 krever. Disse medlemmer vil også minne om at da bestandsmålet ble innført i det første rovviltforliket (Meld. St. 15 (2003–2004)), var hensikten at bestandsmålet skulle fungere som et minimumsmål – slik det også praktiseres i andre land som benytter seg av bestandsmål i forvaltningen.