Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Trond Giske, Odd Omland og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, lederen Kristin
Ørmen Johnsen, Vetle Langedahl og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Silje
Hjemdal og Morten Wold, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre,
Grunde Almeland, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser
til representantforslaget samt svarbrev fra statsråd Kjell Ingolf
Ropstad datert 18. september 2019. Målet med representantforslaget
er å bedre tilbudet til voldsutsatte kvinner. I dag har alle voldsutsatte
kvinner, menn og barn en lovfestet rett til gratis krisesentertilbud.
Ansvaret for å sørge for tilbudet er lagt til kommunene. Hvordan
krisesentertilbudet organiseres, varierer fra kommune til kommune,
og derfor varierer også tilbudet noe.
Komiteen merker seg at regjeringen
allerede har varslet at ordningen med overføring av ansvaret for
krisesentrene til kommunen skal evalueres, og det skal vurderes
tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud. Komiteen merker seg at brukernes
rettigheter og behov skal legges til grunn for kommunenes tilbud.
Det gjelder både for utsatte grupper og for andre brukere av tilbudet.
Avstand til nærmeste krisesenter, og andre eventuelle krav til sentrene,
vil naturlig også bli en del av denne evalueringen.
Komiteen ser frem til evalueringen
av pilotprosjektet og forslag til tiltak som sikrer et godt krisesentertilbud
til alle grupper. Komiteen imøteser
et bredere kunnskapsgrunnlag om kommunenes krisesentertilbud og
utfordringer ved dagens ordning. Når dette foreligger, forventer
komiteen eventuelle forslag til endringer i loven.
Komiteen viser til at det i
utviklingsprosjektene skal komme på plass samarbeidsavtaler mellom
krisesentrene og andre relevante hjelpeinstanser og samarbeidskommuner.
Dette skal sikre at alle grupper får et tilpasset tilbud.
Komiteen viser også til at
Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med en ny handlingsplan
mot vold i nære relasjoner. I den blir det en egen del om vold og
overgrep i samiske områder, og utfordringer med krisesentertilbudet
i indre Finnmark vil bli drøftet særskilt.
Komiteen viser til at vold
mot kvinner og vold i nære relasjoner er et omfattende og strukturelt
samfunnsproblem. Fra 1992 til 2017 har over 100 000 personer oppholdt
seg på et av landets krisesentre, og det anslås at volden koster
det norske samfunn 4,5–6 mrd. kroner årlig. Kvinner blir i større
grad enn menn utsatt for grov vold, omfattende kontroll, trusler,
seksuell vold og partnerdrap. I tillegg til de personlige konsekvensene dette
innebærer for den enkelte kvinne og hennes nærmeste familie, så
handler vold mot kvinner om manglende likestilling, om maktujevnhet
mellom kvinner og menn og om alvorlig begrensning av kvinners frihet.
Komiteen viser til at krisesentrene
ifølge krisesenterlovens formålsparagraf skal gi et godt og helhetlig tilbud
til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om
vold i nære relasjoner. Tilbudet skal ifølge loven være et lavterskeltilbud.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti påpeker
at tilbudet likevel ikke er godt nok i dag. Det er svært store forskjeller
mellom ulike deler av landet og mellom de enkelte krisesentrene. Disse medlemmer mener
det er viktig at krisesentrene over hele landet gir et likeverdig
tilbud til alle de sårbare menneskene som trenger det. Derfor trengs
det et krafttak for krisesentrene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser til tidligere representantforslag
fra representanter fra Arbeiderpartiet om kvaliteten og tilbudet i
krisesentrene, Dokument 8:73 (2014–2015) og Dokument 8:99 S (2018–2019).
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti peker
på at det i 2020 vil være ti år siden krisesentervirksomheten ble
overført fra staten til kommunene. Disse medlemmer mener at Stortinget bør
forelegges en samlet gjennomgang av krisesentervirksomheten, med
sikte på et mest mulig likeverdig tilbud av god kvalitet til alle
som trenger det, uavhengig av hvor man bor i landet. Nye utviklingstrekk,
tilbudet til den samiske befolkning og til menn må være en del av denne
gjennomgangen. Den bør også inneholde fakta og krav knyttet til
ansattes kompetanse, og oppfølging i reetableringsfasen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en samlet gjennomgang
av krisesentertilbudet.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene siden
2011 har hatt hele ansvaret for å finansiere krisesentertilbudet
gjennom kommunenes rammetilskudd. Tidligere finansierte staten 80
pst. Erfaringene fra omleggingen av finansieringsmodellen er ikke
gode. De økonomiske rammene for de ulike krisesentrene kan variere
fra 1,4 mill. kroner til nærmere 23 mill. kroner. Variasjonene i inntekter
til drift gjør at krisesentrene har ulik standard, ulikt tjenestetilbud
og ulike personalressurser, ifølge evalueringen av omleggingen.
Dette medlem viser videre til
at norske myndigheter etter Istanbul-konvensjonen artikkel 23 skal
sørge for en bedring av krisesentrenes økonomiske rammer. For at
krisesentrene skal kunne gi et likeverdig tilbud til alle brukere,
må de sikres forutsigbar finansiering og like betingelser. Krisesentrene
skal ikke være avhengig av godt nok handlingsrom i kommuneøkonomien
for hensiktsmessig drift av tilbudet til en så sårbar gruppe.
Dette medlem mener derfor det
er på tide å lære av erfaringene og gjeninnføre 80 pst. statlig
øremerket finansiering av krisesentrene. Dette vil ifølge Finansdepartementets
beregninger innebære en øremerking av 301,3 mill. kroner i helårseffekt,
som i dag overføres over rammetilskuddet til kommunene.
Videre vil dette medlem vise
til at en av de viktigste forutsetningene for at krisesentertilbudet
skal kunne sies å være et lavterskeltilbud, handler om avstanden
til nærmeste senter. Mange bor flere timers reisevei unna nærmeste
senter fordi kommunene kjøper krisesenterplasser i andre kommuner
langt vekk. Dette
medlem mener at loven må tydeliggjøre at den geografiske dekningen
må være i tråd med målet om at krisesentertilbudet skal være et
lavterskeltilbud.
Dette medlem viser videre til
at det i dagens lov kun er åpnet for at departementet kan gi forskrift
om «krav til kompetanse hos de ansatte og krav til fysisk sikring
av lokale». Derfor mener dette medlem at loven bør endres,
og at det bør innføres en generell forskriftshjemmel slik at innhold
og kvalitet i krisesentertilbudet kan reguleres nærmere. Dette medlem mener
videre at det bør utarbeides forskrifter på områder med særlig stor
betydning for kvaliteten på tilbudet for å få på plass et forsvarlig
krisesentertilbud i alle kommunene. Blant annet bør kravet til fysisk
adskilthet, krav til kompetanse, herunder barnefaglig kompetanse,
at botiden må tilpasses brukerens behov, og innhold i oppfølgingsarbeidet
i reetableringsfasen beskrives nærmere i forskrift. Videre mener dette medlem at
det også trengs en nærmere beskrivelse i forskriften av hva god
ivaretagelse av barn konkret innebærer, og at det stilles kompetansekrav
som pålegger kommunene å ha personale med barnefaglig kompetanse
ved sitt krisesentertilbud – dette for å sørge for at barn gis individuell
oppfølging, og at barns rettigheter blir ivaretatt.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen senest innen fremleggelsen av statsbudsjettet for
2021 foreslå 80 pst. statlig finansiering av krisesentertilbudet
gjennom øremerkede midler.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven
for å innføre krav om tilstrekkelig nærhet til nærmeste krisesentertilbud,
slik at geografisk dekning er i tråd med at krisesentertilbudet skal
være et lavterskeltilbud, og regulere dette nærmere i forskrift.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å endre § 2 i krisesenterloven
for å innføre krav om heldøgnbemanning.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om å innføre en generell forskriftshjemmel
i krisesenterloven og forskriftsfeste en kvalitetsnorm for å regulere nærmere
-
a. gjennomføring
av kravet til fysisk adskilthet
-
b. krav til kompetanse,
herunder barnefaglig kompetanse
-
c. at lengden på
oppholdet ved krisesentrene må tilpasses den tiden det tar å gi
den voldsutsatte støtte og nødvendig hjelp for reetablering
-
d. innholdet i oppfølgingen
i reetableringsfasen.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en evaluering av krisesentertilbudet
til menn og komme tilbake til Stortinget på egnet vis.»
Komiteen viser
til at samer opplever mer overgrep og vold enn majoritetsbefolkningen.
Nå har også fire forskjellige komiteer i FN-systemet anbefalt Norge
å gjøre en bedre jobb i slike saker. I en undersøkelse fra 2015
rapporterte 49 pst. av de samiske kvinnene og 35 pst. ikke-samiske
kvinner at de var blitt utsatt for vold. Undersøkelsen viste også
at det var mer vanlig med seksuell vold mot samiske kvinner (22
pst.) enn ikke-samiske kvinner (16 pst.). Men også samiske menn
rapporterte i 2015 om en høyere forekomst av opplevd vold (40 pst.) enn
ikke-samiske menn (23 pst.). Rapporten indikerer at det finnes særskilte
utfordringer i samiske miljøer. Det har konsekvenser for statens
menneskerettslige ansvar.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at regjeringen
har et særlig ansvar for å bedre samenes krisesentertilbud.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen særlig se til at krisesentertilbudet for den samiske
urbefolkningen bedres, og orientere Stortinget på egnet vis.»