Styrke
den geografiske produksjonsfordelingen
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til behandlingen
av Innst. 251 S (2016–2017), hvor en samlet komité påpekte betydningen
av at arealer egnet for korn, utnyttes til dette:
«Komiteen viser til
at kanaliseringspolitikken innebærer at norsk landbruk har en geografisk
arbeidsdeling som gjør at det i størst mulig grad produseres korn på
arealer egnet for dette, og at den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen
lokaliseres i områdene med gras- og beitearealer. Denne arbeidsdelingen
er avgjørende for å sikre en høyest mulig samlet produksjon ut fra
de norske arealene.»
Disse medlemmer viser til data
fra Norske Felleskjøp som viser at kornarealet i alle landets fylker
har minket de siste årene. For 2018 gikk kornarealet tilbake med
68 000 daa. I fylker som blant andre Vestfold, Akershus og Hedmark,
hvor det er flere områder godt egnet for kornproduksjon, har kornarealet
blitt redusert, mens det har blitt mer produksjon av gras. Dette
er motsatt utvikling av det den samlede næringskomiteen har bestemt
som viktige føringer for arbeidsdelingen i det norske jordbruket.
Disse medlemmer viser til at
utviklingen hvor det kun er de største og mest effektive kornprodusentene
i de beste områdene som blir konkurransedyktige, kan komme til å
fortsette, med mindre kornpolitikken forbedres. Ellers vil mindre
bruk i randsonene av de beste områdene kunne komme til fortsette
å se seg om etter alternativer til produksjon av korn. Reduksjonen
i kornarealet vil i så fall fortsette. Avstanden mellom
det markedet etterspør, og det vi i Norge produserer, vil kunne øke. Disse medlemmer viser
til at kornproduksjonen derfor må forsterkes, og det må stimuleres
til at det blir lønnsomt og mulig for nye generasjoner å drive med kornproduksjon
også på mindre og mellomstore bruk i randsonen.
Disse medlemmer viser til at
gresset er den viktigste kilden til protein i melkeproduksjonen.
Å forbedre grovfôrkvaliteten, øke grovfôrandelen og beitebruken
i melke- og kjøttproduksjonen er avgjørende for å øke selvforsyningen,
samtidig som det gir en rekke andre goder som kulturlandskap og
ivaretakelse av biologisk mangfold gjennom økt beitebruk.
Disse medlemmer viser til at
den teknologiske utviklingen gjør det lettere å utnytte mer av beiteressursene.
Flere har tatt i bruk mobile melkeroboter ved setring, og GPS-basert
beiteteknologi gjør det både lettere å holde oppsyn med dyra og
bruke beiteressursene enda bedre. Jordbrukspolitikken må de kommende
årene stimulere til økt beitebruk og setring. Dette er en viktig
del av en framtidsrettet politikk for økt selvforsyning og enda
mer bærekraftig produksjon som samlet gir svært god ressursutnyttelse
både i et nasjonalt og globalt perspektiv.
Disse medlemmer viser til at
det er viktig å opprettholde antall mordyr innenfor melkeproduksjon for
bærekraftig, klimavennlig og fleksibel produksjon av melk og kjøtt. Disse medlemmer understreker
at det må legges til rette for at det blir lønnsomt å produsere
med en ytelse som er tilpasset norske naturressurser og arealer,
og som dermed samlet sett vil gi høyere selvforsyning og økt matsikkerhet.
Disse medlemmer understreker
betydningen av at det gjennomføres en opptrappingsplan for trygg matproduksjon
på norske ressurser hvor økt bruk av grovfôr, mer beitebruk, økning
i kornarealet og økt produksjon av norsk frukt og grønt er viktige
deler.
Disse medlemmer understreker
betydningen av å bruke bredden av virkemidler for å unngå ubalanse, sentralisering
og uønsket gjeldsvekst. Tilskuddsfordeling og -tak, kvoter og konsesjoner
må innrettes slik at det kan drives jordbruk i hele Norge med grunnlag
i de norske arealressursene. Disse medlemmer viser til at
jordbrukspolitikken hele tiden må ta utgangspunkt i det landet og
den naturen vi har.
Disse medlemmer viser til at
rapporten fra Klimarisikoutvalget peker på at klimaendringer kan
øke usikkerheten i det internasjonale matvaretilbudet. Klimarisikoutvalget
skriver at selv rike land som Norge kan bli påvirket av forstyrrelser
i det internasjonale matvaremarkedet.
Disse medlemmer foreslår derfor
at det gjennomføres en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk
forsyningssikkerhet som tar opp i seg erkjennelsen at verdensmarkedet
for mat kan bli påvirket av en mer uforutsigbar geopolitisk utvikling
og av klimaendringer.
Disse medlemmer mener det
er positivt med satsing på produksjon av mer frukt og grønt i Norge. Disse medlemmer påpeker
betydningen av at en slik satsing og vekst i grøntsektoren må komme
mange produsenter til gode, slik at det blir en framtidsnæring i alle
de deler av landet som er egnet for slik produksjon. Flere personer
må gis mulighet til å etablere seg og få framtidsutsikter til arbeid
og inntekt i denne sektoren.
På denne bakgrunn
fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen legge fram for Stortinget en opptrappingsplan for
trygg matproduksjon på norske ressurser.»
«Stortinget
ber regjeringen legge fram for Stortinget en grundig risiko- og
sårbarhetsanalyse av norsk forsyningssikkerhet som tar opp i seg
erkjennelsen at verdensmarkedet for mat kan bli påvirket av en mer uforutsigbar
geopolitisk utvikling og av klimaendringer.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
er enig i at det er ønskelig å øke det samlede kornarealet i Norge,
og vil understreke at det både er bred tverrpolitisk enighet mellom
partiene og mellom staten og bondeorganisasjonene om at kanaliseringspolitikken
skal videreføres for å sikre en god arbeidsdeling i det norske jordbruket.
Det samme gjelder målsettingene om å forbedre grovfôrkvaliteten
og å øke grovfôrandelen og beitebruken i melke- og kjøttproduksjonen. Flertallet viser
i den forbindelse til følgende formuleringer i Granavolden-plattformen:
«Regjeringen ønsker
et aktivt og lønnsomt jordbruk over hele landet, med produksjoner
og foretaksstrukturer som bygger på lokale jord-, beite-, skog-
og utmarksareal. Et jordbruk der inntektsmuligheten også sikres for
ulike bruksstørrelser, er en viktig forutsetning for å nå dette
målet. Regjeringen vil, i dialog med landbrukets organisasjoner,
utvikle strategier for bærekraftig matproduksjon som også bidrar
til å nå mål på klima- og miljøområdet. (…)
Regjeringen vil
sikre et landbruk over hele landet, og styrke arbeidsdelingen i
norsk jordbruk slik at arealer til korn- og grøntproduksjon opprettholdes,
mens tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen blir liggende
i distriktene.»
Flertallet viser også til
brev datert 2. mai 2019 fra landbruks- og matminister Olaug Vervik
Bollestad, der det slås fast at økt produksjon på norske ressurser
har vært sentralt for utformingen av jordbrukspolitikken de siste
årene. Regjeringen vil fortsatt følge opp denne overordnede målsettingen,
blant annet i utforming av virkemidlene gjennom dialog med landbrukets
organisasjoner i jordbruksoppgjørene. I brevet fra statsråden vises det
blant annet til følgende eksempler på dette fra de siste års jordbruksoppgjør:
Reduksjon av tilskudd til produksjon av gras i kornområdene, styrking
av utmarksbeitetilskuddet med 200 mill. kroner siden 2014, økt distriktsdifferensiering
i tilskuddene og samlede bevilgninger på 500 mill. kroner til drenering
av jordbruksjord siden 2013.
Flertallet viser videre til
at den norske modellen legger opp til at virkemidler for å nå landbrukspolitiske målsettinger
gjøres til gjenstand for forhandlinger mellom staten og bondeorganisasjonene
i de årlige jordbruksoppgjørene. I forbindelse med årets jordbruksforhandlinger
ble det allerede ved utvekslingen av krav og tilbud klarlagt at
partene ønsket å prioritere planteproduksjonene korn, bær, frukt
og grønt. Begrunnelsen for dette var både inntektspotensialet som
en konsekvens av forbrukertrender og en målsetting om økt innenlandsk
produksjon for å styrke selvforsyningsgraden. Flertallet mener at dette
er et godt eksempel på at partene gjennom sine prioriteringer i
jordbruksoppgjøret tar ansvar og fokuserer på viktige prioriteringer
for å nå de overordnede målene i landbrukspolitikken. Flertallet mener
derfor at en tilnærming der regjeringen utarbeider detaljerte handlingsplaner
med en lang rekke konkrete tiltak som i og for seg er relevante for
å oppnå landbrukspolitiske mål, på sikt kan svekke forhandlingsinstituttet.
Ansvaret for måloppnåelsen flyttes da fra partene i jordbruksforhandlingene
til regjeringen og Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
det trengs en mer kraftfull jordbrukspolitikk for at jordbruket
skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag.
Disse medlemmer mener det
skal fastsettes et konkret mål for selvforsyningsgraden. Dette vil
være retningsgivende for utforming av politikken. Selvforsyningsgraden
av jordbruksmat er nå litt i overkant av 40 pst. i et normalår. Disse medlemmer mener
målet skal være å nå en selvforsyningsgrad, korrigert for import
av fôr, for norske jordbruksmatvarer på minst 50 pst. innen utløpet
av 2026.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen arbeide for at selvforsyningsgraden, korrigert for
import av fôr, for norske jordbruksmatvarer skal økes til 50 pst.
innen utløpet av 2026.»