Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn
Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati
og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Jenny Klinge og Emilie Enger
Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser til
Dokument 8:5 S (2019–2020) Representantforslag om å endre tidspunktet
som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker,
fra å være tidspunktet for den skadevoldende handlingen til tidspunktet
for domfellelsen, og om å gi regelverksendringene tilbakevirkende
kraft.
Komiteen viser til at straffesaker
kan gjenopptas etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen.
En rekke saker har blitt gjenopptatt siden kommisjonen startet sitt
arbeid i 2004. De fleste av disse har vært til gunst for tiltalte,
mens det kun har vært én sak til ugunst for tiltalte – den såkalte
Kristin-saken, hvor tiltalte ble dømt for drapet på Kristin Juel
Johannessen i 1999. Dom i gjenopptagelsessaken falt i 2016, 17 år
etter hendelsen, og gjerningsmannen soner nå en straff på 13 års fengsel.
I gjenopptagelsessaken ble offerets foreldre tilkjent erstatning
i lagmannsretten, mens Kontoret for voldsoffererstatning avslo kravet
med henvisning til voldsoffererstatningsloven § 19. Overgangsregler
slår fast at lovens kapittel 2 ikke kommer til anvendelse for straffbare
handlinger som har funnet sted før lovens ikrafttredelse.
Komiteen merker seg dermed
at det avgjørende i Kristin-saken ble tidspunktet for når den straffbare handlingen
hadde funnet sted, ikke tidspunktet for domfellelsen. Som følge
av dette fikk ikke foreldrene tildelt voldsoffererstatning.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
hevder at denne saken har reist prinsipielle spørsmål, og merker seg
at forslagsstillerne hevder at det fremstår som sterkt urimelig
og ikke i tråd med grunnlaget for ordningen med voldsoffererstatning
at man i slike tilfeller ikke skal få utbetalt voldsoffererstatning.
Videre merker komiteen seg
også at det foreslås å gi nevnte regelverksendringer tilbakevirkende
kraft.
Komiteen viser til at voldsoffererstatningslovgivningen
ikke omtaler problemstillingen knyttet til gjenopptagelsessaker.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
fremmer på nytt forslaget om å be regjeringen fremme forslag om
nødvendige lovendringer og foreta de nødvendige forskriftsendringer slik
at tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker, går fra å være tidspunktet for den skadevoldende
handlingen til tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling av
voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet for
den siste domfellelsen legges til grunn. Regelverksendringene skal
gis tilbakevirkende kraft.
Flertallet mener det er sterkt
kritikkverdig at regjeringspartiene ikke følger opp egne lovnader
og uttalelser gitt i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:88
S (2017–2018). Flertallet håper
at regjeringspartiene på Stortinget vil vise handlekraft og ikke nok
en gang skyve problemstillingen ut i tid.
Flertallet viser til at forslaget
igjen ble fremmet i justiskomiteens budsjettinnstilling for 2019,
og viser til merknadene i innstillingen som fremdeles er begrunnelsen
for at flertallet mener
forslaget bør vedtas:
«Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil vise til Dokument 8:88 S (2017–2018), hvor flertallet fremmet forslag
om at regjeringen skulle komme tilbake til Stortinget med nødvendige
lovendringer og foreta de nødvendige forskriftsendringer slik at
tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker, går fra å være tidspunktet for den skadevoldende
handlingen til tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling
av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet
for den siste domfellelsen legges til grunn. Regelverksendringene
skal gis tilbakevirkende kraft.
Flertallet vil vise
til at forslaget fra Arbeiderpartiet ikke fikk flertall. Flertallet
vil videre vise til at Kristelig Folkeparti fremmet et løst forslag
i salen som fikk flertall. Dette forslaget lød:
‘Stortinget ber regjeringen
i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016: 9 sikre at voldsoffererstatningsordningen
omfatter voldsofre fra eldre saker og gjenopptakelsessaker.’
Flertallet er ikke
fornøyde med oppfølgingen av dette anmodningsvedtaket. Flertallet
stiller seg undrende til om Kristelig Folkeparti eller regjeringspartiene
selv kan være fornøyde med oppfølgingen av saken.
Flertallet vil vise
til at flere av representantene fra regjeringspartiene var opptatte
av at oppfølgingen av denne saken skulle gå fort. Flertallet viser
til et utdrag av innlegget til representanten for Fremskrittspartiet
i justiskomiteen Solveig Horne under debatten av saken 10. april
2018:
‘Vi er kjent med
at departementet for tiden behandler NOU 2016:9, Rettferdig og forutsigbar
– voldsskadeerstatning. Dette utvalget anbefaler at dagens øvre
grense på 60 G skal bestå, men gis tilbakevirkende kraft for alle
som ønsker å søke om voldsoffererstatning etter at ny lov trer i
kraft. Vi mener at departementet i denne sammenheng også bør vurdere
om saker som allerede har blitt avgjort etter gammelt regelverk,
kan få en ny vurdering etter dagens erstatningsrammer.
Jeg ser fram til
arbeidet med oppfølgingen av utredningen, at det skjer raskt, og
at en kommer tilbake til Stortinget. Jeg vil oppfordre regjeringen
til å se på de ulike voldsoffergruppene i sammenheng for å få et
mest mulig rettferdig og forutsigbart regelverk. Stort klarere kan
jeg nesten ikke gi henstillingen til regjeringen om å følge opp
dette utvalget. På bakgrunn av det tar jeg opp forslaget fra Høyre
og Fremskrittspartiet. Jeg varsler også om at vi støtter Kristelig
Folkepartis forslag.’
Videre vil flertallet
vise til et utdrag av innlegget holdt av representant for Høyre
i justiskomiteen Peter C. Frølich under samme debatt:
‘Voldsoffererstatning
representerer noe vi kan være stolte av som justispolitikere i Norge.
Når vi er ute og reiser og snakker med våre kolleger i andre land,
er dette en av ordningene vi virkelig kan skryte av og formidle
til resten av verden. Ordningen har vært oppe til diskusjon flere
ganger politisk, og den har vært endret flere ganger politisk. Jeg
tror det er bred enighet mellom alle partiene i Stortinget om at man
i fremtiden ønsker å opprettholde denne ordningen på et høyt nivå
og kanskje også utvide anvendelsen til å gjelde ikke bare saker
som kommer i fremtiden, men også saker som burde vært omfattet bakover
i tid.’
Flertallet vil også
vise til utsagn fra representant for Kristelig Folkeparti, Kjell
Ingolf Ropstad, som uttalte i innledningen av sitt innlegg i samme
debatt:
‘Saken vi behandler
i dag, er viktig – og særdeles viktig for dem det gjelder. Jeg vil
derfor starte med å takke forslagsstillerne for at de har fremmet
representantforslaget. Kristelig Folkeparti er i utgangspunktet
helt enig med forslagsstillerne i sak. Når vi oppdager at systemet
gir urettferdige konsekvenser, må vi endre systemet. Det er en av
våre fremste oppgaver som lovgivere.’
Flertallet er kjent
med at det har vært knyttet forventninger til at oppfølgingen av
vedtaket skulle komme sammen med statsbudsjettet. Dessverre kan
vi lese at saken ligger til behandling i departementet og at det
arbeides med videre oppfølging. Departementet skriver:
‘Oppmodingsvedtaka
gjelder eitt av mange tema departementet arbeider med. Arbeidet
er tidkrevjande, og det er for tidleg å seie noko om når regjeringa
vil komme tilbake til Stortinget med ei oppfølging av utgreiinga.’
Flertallet mener
at vårt forslag var den ideelle løsningen i denne situasjonen, og
at «kompromissforslaget» fra Kristelig Folkeparti ikke var godt
nok. Flertallet registrerer at justiskomiteen tverrpolitisk var
enig i at problemstillingen burde løses. Kristelig Folkeparti uttalte
i debatten at partiet var enig i forslaget fremmet av Arbeiderpartiet.
Flertallet ønsker at partiene gir saken en ny vurdering under behandlingen
av justiskomiteens budsjett for 2019.
Flertallet vil vise
til bakgrunnen for Dokument 8:88 S (2017–2018):
‘Straffesaker kan
gjenopptas etter beslutning fra Gjenopptagelseskommisjonen. En rekke
saker er blitt gjenopptatt siden kommisjonen startet sitt arbeid
i 2004, de fleste til gunst for tiltalte. Kun i ett tilfelle har
saken vært til ugunst for tiltalte, i saken som er kjent som Kristin-saken,
hvor tiltalte ble dømt for drapet på Kristin Juel Johannessen i
1999. Dom i gjenopptagelsessaken falt i 2016, 17 år etter hendelsen.
Gjerningsmannen soner nå en straff på 13 år.
I Kristin-saken ble
Kristin Juel Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten.
Det ble så sendt krav om voldsoffererstatning til kontoret for voldsoffererstatning
(KFV). Her ble kravet avslått med henvisning til voldsoffererstatningsloven
§ 19. Overgangsregler, at kapittel 2 i loven ikke kommer til anvendelse
for straffbare handlinger som har funnet sted før lovens ikrafttredelse.
Det avgjørende ble dermed tidspunktet for når den skadevoldende
handlingen fant sted, ikke tidspunktet for domfellelse. Dette fikk
den urimelige konsekvens at Kristin Juel Johannessens foreldre ikke
fikk tildelt voldsoffererstatning, til tross for domstolens avgjørelse
om at de hadde krav på erstatning. Klageinstansen, Statens sivilrettsforvaltning,
stadfestet KFVs vedtak.
Denne saken har bragt
opp prinsipielle spørsmål knyttet til muligheten for å få voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker.
Det fremstår som
sterkt urimelig og ikke i tråd med grunnlaget for ordningen med
voldsoffererstatning at mennesker som har blitt offer for svikt
i politiets arbeid, og som har måttet vente i årevis for å få en
avklaring og domfellelse i datterens drapssak, skal frarøves muligheten
til å få utbetalt de pengene retten har tilkjent dem fordi regelverket
om voldsoffererstatning ikke er tilpasset gjenopptagelsessakene.
Det må også anses å være i strid med den alminnelige rettsfølelsen.
At staten forskutterer erstatningen, er et av de bærende hensynene
for en statlig rettighetsordning for voldsofre.
Det er rimelig at
man i gjenopptagelsessaker skal kunne nyte godt av regelverksendringer
som er kommet i tiden mellom hendelsen og domfellelsen. For å sikre
dette må regelverket endre skjæringspunktet fra da den skadevoldende
handling fant sted, til domfellelsen i gjenopptagelsessaken.
Det at kravet man
har på erstatning kun blir teoretisk med dagens ordning, fordi man
ikke får det utbetalt, er svært uheldig og fremstår ikke i tråd
med hensikten bak regelverket. At det ikke skal være anledning til
å utbetale den voldsoffererstatningen som retten har tilkjent i
gjenopptagelsessaker, fremstår som en problemstilling lovgiver ikke
har tenkt over. Forarbeidene til voldsoffererstatningslovgivningen
omtaler ikke problemstillingene knyttet til gjenopptagelsessaker.
Man står her overfor
et hull i regelverket som må tettes igjen. Dette vil kun gjelde
et fåtall saker – kun gjenopptagelsessaker som har fått et resultat
til ugunst for tiltalte.
Det er behov for
å gi endringene i regelverket tilbakevirkende kraft. Dette er også
gjort tidligere, etter 22. juli, da regelverket knyttet til voldsoffererstatningen
ble endret og gitt tilbakevirkende kraft til gunst for dem som søkte
erstatning.
Det at regelverket
gis tilbakevirkende kraft, vil kun ha betydning for én sak. Det
vil ikke føre til store konsekvenser for samfunnet. Derimot vil
konsekvensene dersom man ikke gir regelverket tilbakevirkende kraft,
være betydelige og sterkt urimelige for dem det gjelder.
Ved å gi regelverket
tilbakevirkende kraft retter lovgiver opp den urimeligheten som
ligger i at dommen fra lagmannsretten i praksis ikke kan realiseres og
på mange måter fremstår som verdiløs. Slik saken nå står, er den
et tydelig eksempel på hvor stor forskjell det kan være på å ha
rett og få rett.’
Flertallet mener
det ikke er nødvendig å vente på å gjennomføre denne endringen selv
om arbeidet med NOU 2016:9 tar tid.»
Flertallet mener fremdeles
at denne uretten må rettes opp nå, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer og foreta
de nødvendige forskriftsendringer slik at tidspunktet som legges
til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker,
går fra å være tidspunktet for den skadevoldende handlingen til
tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling av voldsoffererstatning
i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet for den siste domfellelsen legges
til grunn. Regelverksendringene skal gis tilbakevirkende kraft.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at justis- og innvandringsministeren
i sitt svarbrev til justiskomiteen, datert 31. oktober 2019 (vedlagt),
opplyser at Justis- og beredskapsdepartementet arbeider med oppfølgingen
av NOU 2016:9 Rettferdig og forutsigbar – voldsoffererstatning.
I dette arbeidet ser departementet på en rekke problemstillinger,
herunder på hvordan anmodningene fra Stortinget kan imøtekommes
i ny lov. Det blir videre sagt at målet er en løsning som skal sikre likebehandling,
og et klart og enkelt regelverk som legger til rette for effektiv
saksbehandling og avgjørelser av høy kvalitet. Disse medlemmer forventer at
justis- og innvandringsministeren sørger for at dette arbeidet blir
prioritert, og at ny lov om voldsoffererstatning kan legges frem
for Stortinget i løpet av 2020.
Disse medlemmer forventer videre
at departementet i sitt arbeid med en ny lov om voldsoffererstatning
legger vekt på å få på plass et regelverk som er tilpasset også
gjenopptagelsessaker, og som sørger for at ofre også i slike saker
får utbetalt den voldsoffererstatning retten mener de har krav på. Disse medlemmer er
enige i at det kravet man i dag har på erstatning, kun blir teoretisk
slik ordningen fungerer i dag. Det at ofre i gjenopptagelsessaker
ikke får erstatningen utbetalt, er svært uheldig, og disse medlemmer er
også enige i at en slik løsning ikke fremstår å være i samsvar med
hensikten bak regelverket. Tatt i betraktning at forarbeidene til
voldsoffererstatningslovgivningen ikke omtaler problemstillingene
knyttet til gjenopptagelsessaker, kan det faktum at det ikke skal
være anledning til å utbetale den voldsoffererstatning som retten
har tilkjent i gjenopptagelsessaker, se ut til å være en problemstilling
lovgiver ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til. Disse medlemmer mener det er
viktig at departementet tar disse problemstillingene på alvor og
sørger for at forslaget til ny lov om voldsoffererstatning legger opp
til en rettferdig behandling også av ofre i gjenopptagelsessaker.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme forslag til ny lov om voldsoffererstatning
og legge denne frem for Stortinget i løpet av 2020.»