Forslag
A – Lovforslag om å gjeninnføre rimelighetsvilkåret for internflukt
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at gjeldende lovgivning innebærer at
ingen har krav på internasjonal beskyttelse dersom vedkommende kan
få beskyttelse i et område i det landet han eller hun flyktet fra.
I disse tilfellene avslås asylsøknaden, og søkeren blir henvist
til å søke beskyttelse i dette området. Flertallet viser til at vilkårene
for å henvise noen til internflukt er at området må være trygt og
tilgjengelig for søkeren.
Norske myndigheter
står fritt i den nærmere utformingen av internfluktregelen, så lenge
det absolutte vernet mot utsendelse etter flyktningkonvensjonen
artikkel 33 ikke blir brutt, og regelen ikke bryter med forbudet
mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff
etter Grunnloven § 93 og menneskerettighetskonvensjonene.
Komiteen viser
til at UDI og UNE alltid skal vurdere om det er grunnlag og behov
for å gi tillatelse etter lovens § 38 når det henvises til internflukt. Komiteen understreker
at når det gjelder barn, er det eksplisitt forskriftsfestet at barns
tilknytning skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke
menneskelige hensyn etter lovens § 38.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener det er tvilsomt om Norge
oppfyller sine konvensjonsforpliktelser. Dette medlem vil vise til behandlingen
av Prop. 16 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven § 32 første
ledd der kravet om at realitetsbehandling av asylsøknad bare kan
nektes dersom søkere vil få en søknad om beskyttelse behandlet i
tredjelandet, ble fjernet.
Dette medlem påpeker at denne
bestemmelsen skulle sikre mot at flyktninger blir sendt fra land
til land uten realitetsbehandling noe sted og blir «refugees in orbit»
og med fare for at de til slutt ender opp i land de har flyktet
fra for å unngå forfølgelse. Dette er brudd på non-refoulement-prinsippet
som er et grunnprinsipp i asylretten. Endringen medfører risiko
for å bryte forpliktelsen om ikke å returnere noen med mindre man vet
at mottakende land vil behandle saken.
Dette medlem påpeker at Den
europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er en viktig garantist mot
brudd på EMK i utlendingsrettslig sammenheng, særlig artikkel 3
som forbyr tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling. I så
måte er det verdt å nevne at det 15. oktober samme år som loven
ble svekket for å kunne returnere asylsøkere til Russland, var en
sak mot nettopp Russland som var oppe for EMD, som gjaldt utvisning
av asylsøkere fra Russland til Syria. EMD rettet kraftig kritikk
mot det russiske rettssystemet (den nasjonale domstolen), og Russland
ble derfor dømt for å ha handlet i strid med artikkel 3 (faren for
tortur, nedverdigende eller umenneskelig behandling ved retur til Syria).
Til tross for dette valgte flertallet på Stortinget å svekke loven
med henblikk på retur til Russland. Det viser at dagens lov på dette
punktet har alvorlige svakheter når det gjelder konvensjonsforpliktelsene
angående «non-refoulement».
Dette medlem viser også til
at rimelighetsvilkåret i internfluktvurderingen ble fjernet i Norge,
jf. Prop. 90 L (2015–2016) og Innst. 391 L (2015–2016). Under høringen
påpekte UNHCR at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår.
Begge disse forholdene er alvorlige mangler når det gjelder kjernen
i asylretten – muligheten til å få en søknad om asyl behandlet og
vern mot retur der det kan føre til «non-refoulement» og der det
er urimelig å bli henvist til internflukt.
Dette medlem viser til at etter
fjerningen av rimelighetsvilkåret er Norge det eneste landet i Europa som
anvender internflukt uten et rimelighetsvilkår. Opphevingen av rimelighetsvilkåret
har ført til at mange som tidligere ville blitt anerkjent som flyktninger,
nå blir returnert. Det bidro også til en dramatisk økning i antall
barn som kun fikk opphold på humanitært grunnlag fram til fylte
18 år.
Dette medlem viser til at utgangspunktet
for hvordan konvensjonen skal forstås er UNHCRs «Håndbok om prosedyrer
og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling» (1979),
som oppstiller et krav om rimelighet. Punkt 91 i håndboken sier
at en asylsøker ikke kan henvises til å søke tilflukt i en annen
del av hjemlandet hvis det
«ikke ville ha vært
rimelig å forvente at han skulle gjøre det.»
Dette medlem viser også til
at under høringen til forslaget om å fjerne rimelighetsvilkåret
skrev faginstansen UNE at anvendelsen av rimelighetsvilkåret kan variere
fra land til land, også innad i enkelte land, fordi det er vagt
og skjønnsmessig. De fleste stater har likevel et rimelighetsvilkår.
Slik konvensjonen tolkes i praksis, må internflukt være trygt, tilgjengelig
og rimelig.
I sin høringsuttalelse
til Prop. 90 L (2015–2016) Innstramminger II skrev UNE:
«Den statspraksis
vi har redegjort for her, taler for at Norge er folkerettslig forpliktet
til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt i de tilfeller hvor
en person omfattes av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.
I så fall vil søkeren ha rett til flyktningstatus hvis internflukt
er urimelig. Det betyr igjen at det ikke vil være tilstrekkelig
å gi søkeren en tillatelse etter utlendingsloven § 38.»
Dette medlem påpeker at i denne
saken legger ikke flertallet tilrådingen fra faglig hold til grunn,
og at beslutningen er en rent politisk innstramming der hovedhensynet
ikke er statens forpliktelser etter konvensjonen og beskyttelse
av reelle flyktninger. Stortingets vedtak av 14. november 2017 om
å innføre sårbarhetskriterier, jf. Dokument 8:56 S (2017–2018),
veier ikke opp dette bruddet på flyktningkonvensjonen. Barn som
etter konvensjonen er flyktninger, har krav på flyktningstatus i
Norge, ikke en vurdering etter sårbarhetskriterier. Sårbarhetskriterier
kan kun gi opphold på humanitært grunnlag, som gir færre rettigheter
enn flyktningstatus. Forslagsstillerne mener derfor at rimelighetsvilkåret
i internfluktvurderingen må gjeninnføres i utlendingsloven § 28
femte ledd.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«A.
vedtak til lov
om endring i utlendingsloven
(innføring av rimelighetsvilkår for internflukt)
I
I lov 15. mai 2008
nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)
skal § 28 femte ledd lyde:
Retten til anerkjennelse
som flyktning etter første ledd gjelder ikke dersom utlendingen
kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det
området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise søkeren
til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet.
II
Loven trer i kraft
straks.»