Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Martin Henriksen, Nina Sandberg og Torstein Tvedt Solberg, fra Høyre, Marianne Synnes Emblemsvåg, Kent Gudmundsen, Turid Kristensen og Mathilde Tybring-Gjedde, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Roy Steffensen, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Marit Knutsdatter Strand, fra Sosialistisk Venstreparti, Mona Fagerås, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til representantforslaget. Kunnskaps- og integreringsminisiter Jan Tore Sanner har uttalt seg om forslaget i brev av 20. august 2019. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteen viser til at opplæringslova pålegger alle skoleeiere å gi nødvendig opplæring som er tilpasset evnene og forutsetningene til den enkelte elev, lærling, praksisbrevkandidat og lærekandidat. Tilpasningen skal skje i den ordinære opplæringen, så vel som i spesialundervisningen. Kravet om tilpasset opplæring skal sikre alle best mulig utbytte av opplæringen. Komiteen viser til at denne tilpasningen er et sentralt prinsipp for å sikre alle elever og lærlinger like muligheter og likeverd.

Komiteen viser videre til at dysleksi og dyskalkuli er såkalt spesifikke vansker, som er medfødte og vedvarende. Med riktig hjelp kan vanskeomfanget reduseres, men ikke forsvinne helt. Elever med spesifikke vansker trenger derfor å kompensere med hjelpemidler. Ifølge statistikk fra Dysleksi Norge har ca. fem prosent av befolkningen spesifikke lese- og skrivevansker, dysleksi. Omtrent samme andel har spesifikke matematikkvansker, dyskalkuli, og ca. fem prosent har spesifikke språkvansker. Det er ifølge Dysleksi Norge trolig også minst ti prosent som har flere av vanskene. Rundt halvparten av de som har dysleksi, har for eksempel også dyskalkuli.

Komiteen legger vekt på at dysleksi, dyskalkuli og språkvansker kan vanskeliggjøre tilegnelsen av grunnleggende språklige og matematiske ferdigheter.

Tidlig innsats innebærer hjelp på et tidlig tidspunkt i livet, og tidlig inngripen når vansker oppstår. Komiteen understreker betydningen av at opplæringen lykkes med å hjelpe barn og unge som har vansker, slik at de erverver grunnleggende ferdigheter og kan ta del i arbeids- og samfunnsliv på linje med barn og unge uten disse spesifikke vanskene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, er positive til formålet med forslaget og mener det er viktig at skoleeiere legger til rette for at barn med dysleksi og dyskalkuli kan være en del av det faglige fellesskapet på sine skoler, slik flere legger til rette for i dag. Flertallet viser til at alle skoler og skoleeiere har plikt til å sørge for at elever med lese-, regne- og skrivevansker får tilpasset undervisning. Skoler som i dag er dysleksi- og dyskalkulivennlige, arbeider systematisk med å følge opp elever som har lærevansker, og flertallet mener at disse skolene er gode eksempler til etterfølgelse for flere. Flertallet viser til at det ikke er nødvendig med en diagnose i dysleksi eller dyskalkuli for å få tilpasset undervisning, og at skoler ikke må være dysleksi- og dyskalkulivennlige for å følge opplæringsloven § 1-3. Det er skoleeier og lærer som har ansvaret for å tilpasse undervisningen, og elevene har rett til spesialundervisning og en sakskyndighetsvurdering gjennom PPT-tjenesten dersom den tilpassede undervisningen og opplæringen ikke gir godt nok utbytte for elevene.

Flertallet viser videre til regjeringens systematiske arbeid og satsing på skole og særlig arbeidet med tidlig innsats etter daværende kunnskapsminister Kristin Clemets Kunnskapsløftet i norsk skole fra 2006. Flertallet viser videre til innføringen av lærernormen, veiledning av nyansatte lærere, satsing på videreutdanning av lærere og stortingsmeldingen «Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen» (Meld. St. 21 (2016–2017). Regjeringen har også gjeninnført ordningen med gratis PC til elever med dysleksi i 2014, etter at den rødgrønne regjeringen fjernet dette tilbudet i sin periode.

Flertallet viser også til stortingsmeldingen om tidlig innsats, Meld. St. 6 (2019–2020), hvor inkludering i det faglige og sosiale fellesskapet og tilpasset undervisning vektlegges, den kommende kompetansereformen og fagfornyelsen, arbeidet med nye læreplaner i norsk skole. Flertallet viser til kunnskapsministerens svarbrev og støtter at alle kommuner og skoler må ta ansvar for god kvalitet og opplæring til alle elever, uten at staten skal bestemme på hvilken måte dette skal foregå på den enkelte skole, samtidig som vi tilrettelegger for at alle skoler kan gjennomføre et slikt løft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener alle skoler i Norge skal være dysleksi- og dyskalkulivennlige. Disse medlemmer peker på at tidlig innsats har vært et grunnleggende prinsipp i det norske utdanningssystemet siden 2007.

Disse medlemmer viser til at dysleksivennlige skoler har gode systemer for å se og følge opp alle elever med vansker. Systematisk jobbing for at ingen elever faller fra, kommer alle elever til gode. Disse medlemmer understreker at det i en befolkning alltid vil være elever som har generelle eller spesifikke vansker, og at skolen skal bidra til å redusere konsekvensene av vanskene. Disse medlemmer ser behov for å sette alle norske skoler bedre i stand til å fange opp og følge opp elever med utfordringer og vansker.

Disse medlemmer viser til at spesifikke lærevansker er en mye brukt fellesbetegnelse om dysleksi (spesifikke lese- og skrivevansker), dyskalkuli (spesifikke matematikkvansker) og SSV (spesifikke språkvansker).

Disse medlemmer mener at et gjennomgående og systematisk arbeid for at alle skoler skal bli dysleksivennlige med fokus på spesifikke lærevansker, vil kunne bedre flere elevers læringsutbytte.

Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støttet et tilsvarende forslag da det ble fremmet under behandlingen av Dokument 8:143 S (2014–2015), og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram konkrete forslag og en tidsplan for at alle norske skoler blir dysleksivennlige med fokus på spesifikke lærevansker, slik at alle elever får riktig hjelp.»

Disse medlemmer vil understreke at på en dysleksivennlig skole har lærerne og den øvrige skoleorganisasjonen også systemer for å ivareta og videreutvikle kompetansen på dysleksi, pedagogiske metoder, hjelpemidler, psykososialt arbeid osv. Denne systematikken er helt nødvendig, og dette må alle skoler ha på plass.

Disse medlemmer viser til at lærerne må ha metodefrihet innen et repertoar av metoder som man vet har høy kvalitet og fungerer også på denne typen lærevansker. Lærerne må ha en rikholdig verktøykasse.

Disse medlemmer understreker at godt og systematisk vurderingsarbeid fordrer gode kartleggingsrutiner og at lærere har tilstrekkelig kompetanse til å kunne vurdere de ulike verktøyenes egnethet og kvalitet, og lærerne må gis opplæring i hvordan disse skal brukes, tolkes og følges opp.

Læreres kompetanse på dysleksi er svært varierende. For eksempel er emner om lese- og skrivevansker valgfag på lærerutdanningen. Det er elever med slike utfordringer i alle klasserom, og da er det et problem at ikke alle lærere vet noe om hvordan disse elevene bør møtes. Selv om det finnes pedagogiske metoder og kompenserende datahjelpemidler, finnes det ingen sikring av at elevene får den hjelpen som fungerer.

Det må sikres at elever med mulige spesifikke lærevansker utredes for sine vansker så tidlig som mulig – helt uavhengig av spørsmålet om spesialundervisning.

Disse medlemmer viser til at når det gjelder dyskalkuli, er det ikke gjort tilsvarende arbeid, men vil vise til at Dysleksi Norge nylig har laget nye, reviderte kriterier for en dysleksivennlig skole, der dyskalkuli og spesifikke språkvansker også er med. Dette arbeidet har så vidt startet. Regjeringen må initiere et arbeid for mer forskning og utvikling og for å systematisere arbeidet også med dyskalkuli, slik at alle skoler har kompetanse, metoder og rutiner som gjør dem til dyskalkulivennlige skoler.

Disse medlemmer viser til at det på svært mange felt trengs et mer systematisk arbeid for å sette alle skoler og alle lærere i stand til å ha kompetanse, metoder, systematikk og ressurser til å bli dysleksi- og dyskalkulivennlige. Det er på tide at det handles ut ifra dette.