Nærpolitireformen
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil ha et politi som er synlig og til stede der folk bor. Flertallet er
derfor imot den sentraliseringsreformen i politiet som regjeringen
nå gjennomfører. Flertallet vil
understreke at et tilstedeværende politi har en forebyggende effekt,
og politistasjonene og lensmannskontorene må derfor settes i stand til
å ha en bemanning som gjør at de er synlige i lokalsamfunnene.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at når verden endrer seg,
og kriminaliteten endrer seg, må også politiet endre seg. Som et
svar på den endrede kriminaliteten vi ser i Norge, har denne regjeringen
levert et historisk løft for norsk politi. Disse medlemmer er tilfredse
med at dette løftet fortsetter med 350 nye mill. kroner til politiet
i budsjettet for 2020. I tillegg bevilges det etter budsjettforliket
mellom regjeringspartiene på Stortinget 20 mill. kroner til nytt
utstyr i politiet og ytterligere 30 mill. kroner bevilges politiet
i nysalderingen, som følge av mange kompliserte og krevende saker
i 2019.
Disse medlemmer viser til
at regjeringen foreslår å bevilge 100 mill. kroner for å ansette
nyutdannede politistudenter i 2020. Med dette legger regjeringen
til rette for at politiet kan ansette over 170 nyutdannede politistudenter
ut over de som erstatter avgang i etaten. I tillegg foreslår regjeringen
å bevilge 150 mill. kroner som følge av helårsvirkningen av nye
politistillinger i 2019. Disse medlemmer er tilfredse
med at med disse midlene vil målet om to politifolk per 1 000 innbyggere
nås i 2020.
Disse medlemmer viser til
at fra utgangen av 2013 til og med tredje kvartal 2019 har bemanningen
i politiet økt med om lag 2 800 årsverk, hvorav i underkant av 1 700
er politiårsverk. Disse
medlemmer fremhever at om lag 1 500 av politiårsverkene har
kommet i politidistriktene, og at politibemanningen har økt i samtlige
politidistrikt.
Disse medlemmer viser videre
til at disse politistillingene primært har gått til å styrke politioperativt område,
etterforskning og forebygging i de nye tjenesteenhetene. Disse medlemmer er
tilfredse med at Riksadvokaten har uttalt at kvaliteten i behandling
av de alvorlige sakene er gjennomgående god. Straffesakene blir
i dag etterforsket bedre og med jevnere kvalitet. Disse medlemmer peker på
at det er helt i tråd med intensjonene i politireformen om at alle
skal ha tilgang på en god polititjeneste, uavhengig av hvor man
bor i landet.
Disse medlemmer er fornøyde
med at det som et resultat av regjeringspartienes enighet om å flytte
på beløp i budsjettet foreslås å bevilge 20 mill. kroner til utstyr
i politiet.
Disse medlemmer viser til
at politietaten nå er inne i en kritisk fase i reformen. Neste år
skal hele reformen være gjennomført. Omstruktureringene var ferdige
i fjor, men fortsatt skal tilpasninger gjennomføres. Reformen berører
17 500 ansatte, og det er utfordrende for politiet å stå i disse
endringene samtidig som de skal utføre sitt samfunnsoppdrag. Samtidig
er reformen nødvendig, og skulle den vært gjennomført med den gamle
strukturen, ville dette vært uforholdsmessig ressurskrevende, noe
ingen av opposisjonspartiene budsjetterer med.
Disse medlemmer viser til
at Senterpartiet ved fremleggelsen av sitt alternative budsjett
i november 2019 foreslår å gjenåpne 20 lensmannskontor. Disse medlemmer viser
til at det ble lagt ned 126 lensmannskontorer i forbindelse med
politireformen for å bygge mer robuste fagmiljøer, flytte politifolk
ut i rullende operativ patrulje og forlenge åpningstidene. Disse medlemmer registrerer
at Senterpartiet ikke ønsker å gjenåpne de resterende 106 lensmannskontorene. Disse medlemmer viser
videre til at det vil koste mellom 350 og 400 mill. kroner å gjenåpne
de 20 kontorene som Senterpartiet foreslår. Disse medlemmer viser til
Senterpartiets alternative budsjett og registrerer at de ikke har
satt av penger til dette formålet.
Disse medlemmer viser til
at regjeringspartiene står hardt på at reformen skal gjennomføres,
og sørger for økte midler til politiet hvert år. Begrunnelsen for sammenslåinger
av lensmannskontorer er å gi et bedre tjenestetilbud til innbyggerne
og en mer effektiv polititjeneste og organisering. I år er det beregnet
en gevinst på 53 mill. kroner som følge av endringene som er gjort i
forbindelse med politireformen. Disse midlene skal forbli i etaten
og skal brukes bedre, for eksempel til flere ansatte, nye biler
eller nytt utstyr. Disse
medlemmer mener dette er gode og riktige omprioriteringer som
gir oss et mer moderne politi tilpasset tiden vi lever i.
Disse medlemmer viser til
at regjeringspartiene i årets budsjettforlik ble enige om å bevilge
20 mill. kroner mer til utstyr i politiet. Disse medlemmer viser også
til enighet om at de geografiske driftsenhetene i politidistriktene
blir høyere prioritert i fordelingen av midlene til politiet, og
at midlene benyttes til å styrke politibemanningen ute ved de ulike
tjenestestedene.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener hovedårsaken
til at politidistriktene våre har store merforbruk, ikke klarer
å holde responstider, og at det er en propp i straffesakskjeden,
er at høyreregjeringen har underfinansiert «nærpolitireformen». Disse medlemmer vil
vise til at reformen ikke skulle bli en sparereform. Til tross for
inngåtte forlik og vedtak i Stortinget har høyreregjeringen levert
altfor stramme driftsbudsjett til politiet i flere år. Disse medlemmer vil
vise til at konsekvensen av dette sammen med regjeringens feilslåtte
ABE-reform er store kapasitetsproblemer. I enkelte politidistrikt
har man mange vakante stillinger, og ingen sjanse til å ansette
de politifolkene de trenger for å løse samfunnsoppdraget.
Disse medlemmer viser til
merknader fra budsjettinnstillingen for 2019, Innst. 2 S (2018–2019),
som regjeringspartiene åpenbart trenger at står eksplisitt også
i budsjettinnstillingen for 2020:
«Disse medlemmer
vil vise til avtalen om politireformen inngått melllom regjeringspartiene,
Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet ga et klart løfte til
innbyggerne. Disse medlemmer vil vise til forlikets del hvor dette
fremkommer eksplisitt:
'Et
løfte til innbyggerne:
Innbyggerne skal
vite hva de får og hva et 'nærpoliti' vil bety i praksis for deres
lokalsamfunn.
Disse medlemmer
viser til kriteriene for ny tjenestedsstruktur som fremgår av Prop.
61 (2014–15) punkt 5.3 og mener at det i tillegg skal legges til
følgende kriterier for gjennomføring av endringer i tjenestedsstrukturen:
-
Hva innbyggerne
skal få av tjenester etter endringene, og hvordan, skal legges frem
skriftlig for kommunestyrene, dersom kommunen ønsker det. Politimesteren
skal utarbeide dokumentet
-
Dokumentet skal
være realistisk og tydelig, med vekt på hvordan det forebyggende
arbeidet skal ivaretas, hvilken beredskap innbyggerne kan forvente og
hvordan politiet vil sikre tett kontakt med bl.a. lokale, frivillige
beredskapsorganisasjoner
-
Dokumentet må være
utformet presist nok til at det er mulig å evaluere sluttresultatet
-
Alle berørte
kommuner skal gis mulighet til å komme med en uttalelse om dokumentet. Uttalelsen
skal tillegges vekt ved en eventuell klage'
Disse medlemmer
understreker at kriteriene er minimumskriterier. Det er rom for
lokale tilpasninger ut over dette. Prosessen skal gi politiet og
innbyggerne forutsigbarhet og sikre et best mulig sluttresultat.
Disse medlemmer
vil understreke følgende punkt:
'Disse
medlemmer viser til kriteriene for ny tjenestedsstruktur som fremgår
av Prop. 61 (2014–15) punkt 5.3 og mener at det i tillegg skal legges
til følgende kriterier for gjennomføring av endringer i tjenestedsstrukturen'
Disse medlemmer
mener dette ikke kan forstås som at slike avtaler skal gjennomføres
etter strukturendringene er gjennomført. Disse medlemmer har i to år
etterspurt oppfølging av dette løftet. I disse dager, etter alle
strukturendringene er gjennomført, kjenner Disse medlemmer til at
enkelte politidistrikt er i gang med avtaler som kan minne om denne
bestillingen. Disse medlemmer kjenner til at flere ordførere ikke
vil signere på avtalene da de ikke oppfyller innholdet fra forliket,
ikke er konkrete nok og slik sett ikke etterprøvbare slik det ble
formulert tydelig at det skulle være.
Disse medlemmer
vil vise til kulepunkt 1 i 'Et løfte til innbyggerne'. Der står
det 'dersom kommunen ønsker det'. For at en kommune skal vite om
man ønsker en slik avtale må kommunen bli gjort oppmerksom på dette. Disse
medlemmer kjenner ikke til at kommunene i tidlig fase har blitt
gjort kjent med dette, tvert imot kjenner Disse medlemmer til at
flere kommuner aldri hadde hørt om denne muligheten. Disse medlemmer
mener at det tyder på at kommunene ikke har hatt en reell mulighet
til å be om en slik avtale. Disse medlemmer mener det er et politisk
ansvar å sørge for at gjennomføringen av strukturreformen blir fulgt
opp i tråd med forliket og konstaterer at så ikke skjedde jf. 'Et
løfte til innbyggerne'.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til vedtak 579 og vedtak
580 i Innst. 143 S (2017–2018) som lyder:
'Vedtak
579
Stortinget ber
regjeringen sørge for en reell styrking av de lensmannskontorene
som står igjen etter gjennomføringen av politireformen.
Vedtak 580
Stortinget ber
regjeringen sikre at Stortingets føringer følges opp, og sikre at
politiets tjenestesteder er tilstrekkelig bemannet til å kunne være
aktivt til stede der folk er.'
Disse
medlemmer vil vise til vedtak fattet i Stortinget om at alle gjenværende
tjenestesteder skulle styrkes. Disse medlemmer har svært mange eksempler
på at det motsatte skjer ute. Flere steder i landet opplever man
at tjenestesteder som står igjen etter strukturendringene tappes
for ressurser, folk og åpningstider begrenses. Disse medlemmer vil
vise til eksempelvis Bamble politistasjon som er forespeilet et
tjenestested uten operativt politi. Selbu og Tydal, Midtre Hallingdal,
Herøy og Dønna, Karasjok, Seljord, Vardø, Hardanger med flere, er
kommuner som Disse medlemmer kjenner til at melder om et svekket
tjenestetilbud til tross for at lensmannskontor/tjenestested står
igjen etter strukturendringene i reformens strukturdel. Kommunene etterlyser
den styrkingen av tjenestene lensmannskontorene ga som også ble
vedtatt av Stortinget. Kommunene opplever at de har fått færre eller
ingen faste ansatte, svært reduserte åpningstider, samt at de har mistet
tjenester som passutstedelse og sivile gjøremål. Avstander for å
få ordnet slike gjøremål er nå svært lang mange steder. Spesielt
er det vanskelig for kommunene at åpningstider ikke blir overholdt
etter avtalen, på grunn av for lav bemanning. Heller ikke ordning
med ambulerende møtepunkter som er blitt forespeilet har de fått
flere steder.
Disse medlemmer
mener at gjennomføringen av politireformen til nå ikke styrker vårt
lokale politi, tvert i mot så skjer det motsatte mange steder i
landet. Disse medlemmer mener dette bør bekymre regjeringen.
Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet mener regjeringen ikke gjennomfører
en nærpolitireform slik hovedintensjonen i reformen faktisk var.»
Disse medlemmer vil vise
til at situasjonen i landets 12 politidistrikt er svært forskjellige.
Felles for alle er at det er stort press på etterforskningsfeltet
og påtalesiden, og at nærpolitiet ikke er styrket i nærheten av hva
Stortinget har vedtatt eller i nærheten av målene i «nærpolitireformen».
Kapasiteten står ikke i stil til mengden og omfanget av straffesakene.
De robuste enhetene nærpolitireformen skulle bygge har ikke vist
seg å ha god nok kapasitet. Disse medlemmer vil påpeke
at det var en grunnleggende forutsetning for gjennomføringen av
nærpolitireformen at den ikke skulle gjennomføres som en sparereform.
Situasjonen har blitt prekær gjennom en kraftig underfinansiering,
slik at implementeringen av reformen har spist opp ressursene i
distriktene.
Disse medlemmer vil vise
til at flere rapporter det siste året har bekreftet at gjennomføringen
av nærpolitireformen er ute av kurs, senest i rapporten «Hvilket
politi skal vi ha? Nærpolitireformen tre år etter» av Christin Thea
Wathne på AFI ved Oslo Met, Helene Gundhus fra UIO og Niri Talberg
fra FAFO. Disse medlemmer vil
vise til at rapporten, som baseres på 3 100 respondenter innad i
politiet, er nedslående og viser at det lokale politiets tilstedeværelse
er svekket. At politiansatte opplever at det ikke er nok ressurser
til at man kan gjøre jobben sin på en god måte, og at den uformelle
kontakten med nærmiljøet, som har skapt trygghet og kjennskap, er
sterkt redusert til fordel for en mer kontrollerende og reaktiv
tilnærming. Det kommer tydelig frem at det forebyggende arbeidet
er svekket.
Videre har professorene
Cathrine Filstad og Tom Karp gjennomført ukevis med feltundersøkelser,
observasjoner, samtaler og spørreundersøkelser av 4 500 politiansatte
som ble presentert i en rapport i januar 2019. Filstad sier under
lanseringen av rapporten at «[h]adde denne typen endringsprosess
blitt presset gjennom i det private næringslivet så tror jeg ikke
det hadde vært en eneste ansatt igjen.»
Disse medlemmer vil vise
til at denne rapporten blant annet viste at 80 pst. tror det forebyggende
politiarbeidet blir enten dårligere eller det samme som før på grunn
av reformen, nesten 80 pst. oppgir at beredskapen blir dårligere
eller samme som før, 90 pst. oppgir at tilgjengeligheten for publikum
til politiet har blitt dårligere (70 pst.) eller samme som før.
Nesten ingen av de spurte har tro på målet om ett politi med tilnærmet
like tjenester, nesten ingen av de spurte har tro på at reformen
gir bedre ressursutnyttelse, og kun 20 pst. av de politiansatte
oppgir at reformen gir mening. Disse medlemmer vil videre
vise til at Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) også har
gjennomført flere underveisevalueringer. DIFI Rapport 2019:1 viser
blant annet at ambisjonsnivået i reformen bør revurderes. Det må ses
i sammenheng med tilførselen av ressurser og nye oppgaver og krav
som stilles til polititjenestene. «Alt kan ikke bli bedre og alt
kan ikke gjøres på én gang. En tydeligere prioritering mellom målene
for reformen er nødvendig,» skriver Difi. Difi påpeker at en viktig
utfordring i gjennomføringen av reformen er at mange, både ledere
og medarbeidere, har liten tro på den.
Disse medlemmer merker seg
at til tross for alle disse funnene, rapportene, advarslene og klare
tilbakemeldingene fra landets tillitsvalgte i politiet, så holder både
høyreregjeringen og høyrepartiene fast på at reformen går i riktig
retning. Disse
medlemmer merker seg at både statsråden og Høyres justispolitikere
mener at det er bare noe småplukk igjen. Det er disse medlemmer helt uenige
i og mener regjeringspartiene mangler kontakt med den virkeligheten
politifolk står i hver eneste dag i hele landet.
Disse medlemmer vil vise
til at justiskomiteens leder 25. april 2019 stilte spørsmål til
justis- og innvandringsministeren om når han ville legge frem den
såkalte «løypemeldingen» om nærpolitireformen for Stortinget. Det
ble også spurt om Stortinget ville få fremlagt en konkret handlingsplan
fra regjeringen til hvordan reformen faktisk skal gjennomføres i
tråd med både inngått forlik og vedtak fattet i Stortinget.
Disse medlemmer merker seg
at statsråden svarte på justiskomiteens leders spørsmål 25. april
2019 at regjeringen ville legge frem en stortingsmelding i vårsesjonen. Disse medlemmer vil
vise til at Stortinget nå er godt i gang med høstsesjonen, og ingen
melding er levert til Stortinget. Disse medlemmer er bekymret over
at arbeidet med en melding og eventuelle justeringer drar svært
lang ut i tid samtidig som vi stadig nærmer oss 2020. Disse medlemmer vil
påpeke at statsråden selv skriver i sitt svar at:
«Politireformen
er den høyest prioriterte utviklingsoppgaven i politiet frem til
2020.»
Disse medlemmer mener det
er svært lite sannsynlig at regjeringen kan nå målene i «nærpolitireformen»
i 2020 og mener det viser mangel på gjennomføringsevne og handlekraft
at både resultatene i politiet står milevis fra intensjonene i reformen,
samt at regjeringen fremdeles ikke har levert denne viktige «løypemeldingen»
til Stortinget.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet står ved forliket som ble inngått om «nærpolitireformen»
i 2015. Disse
medlemmer konstaterer at høyreregjeringen har forlatt forliket
for lengst, og at situasjonen politidistriktene står i nå er helt
annerledes enn både mål og intensjoner i reformen hva gjelder et styrket
nærpoliti, et etterforskningsløfte, og tiltak for bedre kultur og
ledelse, tilsa. Disse
medlemmer mener den reformen høyreregjeringen gjennomfører ikke
er den reformen Stortinget faktisk vedtok, og disse medlemmer stiller seg
derfor ikke bak gjennomføringen og tar ikke ansvar for resultatene. Disse medlemmer konstaterer
at høyreregjeringen gjennomfører en «fjernpolitireform» stikk i
strid med både forlik og vedtak i Stortinget. Disse medlemmer vil understreke
at gjennomføringen av nærpolitireformen har brutt forliket som lå
til grunn for reformen.
Disse medlemmer har den samme
klare planen som før. Disse
medlemmer vil vise til at det er regjeringspartiene som har
forlatt enigheten om politireformforliket og forlatt reformens innhold. Disse medlemmer står
fremdeles ved den opprinnelige reformen som ble vedtatt i 2015,
men konstaterer at det er en annen reform som faktisk gjennomføres
av regjeringen, og den gjennomføringen støtter disse medlemmer ikke.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet ønsket en annen politireform enn den regjeringen nå
gjennomfører. Disse
medlemmer ønsket en politireform som kunne sette politiet
i stand til å håndtere både hverdagskriminalitet og alvorlig kriminalitet. Disse medlemmer har
alltid ment at de store, sentraliserende grepene i regjeringen og
stortingsflertallets politireform var feil. Å legge ned 122 lensmannskontor var
aldri et grep for mer nærpoliti, og heller ikke et nødvendig grep
for at politiet skulle møte de nye kriminalitetsformene som har
utviklet seg. I 2015 ble det vedtatt en helt annen reform enn det
navnet tilsa. Den såkalte nærpolitireformen var i praksis en sentraliseringsreform
som innebar en storstilt nedleggelse av lensmannskontor i hele landet.
Disse medlemmer frykter ytterligere
nedleggelser av lensmannskontorer enn de 122 som regjeringen vedtok
å legge ned, og at disse nedleggelsene ikke vil opp til politisk
behandling. Flere av lensmannskontorene som står igjen etter reformen,
har blitt svekket, ikke styrket. Disse har opplevd kutt i mannskap,
åpningstider, oppgaver og ressurser. I tillegg til 122 nedleggelser har
de færreste gjenværende lensmannskontorene nå en egen, stedlig lensmann.
Svekkingen av lensmannskontorene er også stikk i strid med de målene
som ble kommunisert da reformen ble vedtatt, hvor det ble fremstilt
at de gjenværende kontorene skulle bli styrket hvis en bare fikk
lagt ned de andre. Disse
medlemmer mener det er viktig å sørge for en reell styrking
av lensmannskontorene.