Jordbruk

Regjeringen vil:

• Sikre et velfungerende importvern og politisk handlingsrom for å ivareta norsk matproduksjon i bilaterale og multilaterale forhandlinger.

• Videreføre produsentenes ansvar for markedsbalanseringen der produsentsamvirkene står for markedsbalanseringen. Samvirkenes tildelte markedsregulatorrolle må ikke være konkurransevridende for noen. Omsetningsrådets funksjon og sammensetning videreføres.

• Vurdere verktøyene for markedsbalansering i dialog med landbrukets organisasjoner i de årlige jordbruksoppgjørene.

• Gi bonden større næringsfrihet.

• Arbeide for at næringsutøverne i alle produksjoner og på alle typer bruk skal ha reell mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet. For å sikre rekruttering og inntektsmuligheter for dem som bruker hele eller mesteparten av arbeidskraften sin i næringen, er det viktig å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre i samfunnet. En bærekraftig kostnadsutvikling, god markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsutviklingen. Målet er at inntekter for bonden i størst mulig grad hentes fra markedet.

• Føre en landbrukspolitikk med utgangspunkt i at bønder er selvstendig næringsdrivende med muligheter og ansvar for å utvikle foretaket sitt til en lønnsom arbeidsplass med et trygt arbeidsmiljø og attraktive levekår.

• Gjennomføre flere forenklinger som reduserer byråkratiet og gjør bondens hverdag enklere.

• Sikre et landbruk over hele landet og styrke arbeidsdelingen i norsk jordbruk slik at arealer til korn- og grøntproduksjon opprettholdes, mens tyngden av den gressbaserte husdyrproduksjonen blir liggende i distriktene.

• Konsesjonsgrensen for svin og fjørfe skal ikke settes høyere enn i dag, og skal bidra til å sikre geografisk spredt produksjon. Kvoteordningen for melk videreføres.

• Bruke jordbruksoppgjørene til å styrke grunnlaget for en variert bruksstruktur og en geografisk produksjonsfordeling som sikrer produksjonsgrunnlaget i hele landet. Dagens tilskuddsprofil innebærer en nedtrapping i husdyrtilskuddene ved økt driftsomfang, og det er naturlig at denne nedtrappingen holdes på dagens nivå for å bidra til at produksjon ut over et visst driftsomfang baseres på markedsinntektene.

• Legge til rette for en velfungerende varekjede for mat med effektiv konkurranse i alle ledd, både i matindustrien og handelen.

• Innføre lov om god handelsskikk med tilsyn som innehar selvstendig beslutningskompetanse i løpet av 2020.

• Fortsette satsingen på lokal mat og drikke, og forenkle regelverket for foredling på eget bruk.

• Styrke den selveiende bonden ved praktisering av jord- og konsesjonsloven. Det vil ikke bli gjennomført ytterligere liberalisering i jord- og konsesjonslovgivningen, og regjeringen vil videreføre bo- og driveplikten for å sikre at matjorda brukes til matproduksjon.

• Vurdere innrettingen på kapitaltilgangen og investeringsvirkemidlene for alle bruksstørrelser gjennom Innovasjon Norge for å bidra til fornying av driftsbygninger og rekruttering.

• Følge opp jordvernstrategien. Stortingets vedtatte jordvernmål skal nås, og deretter vil regjeringen vurdere et nytt måltall for nedbygging av dyrket jord.

• Stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet.

• Legge til rette for urbant landbruk.

• Styrke landbruksutdanningen og iverksette kompetanserettede tiltak for å stimulere til rekruttering i næringene.

• Ha en næringspolitikk som legger til rette for en effektiv og lønnsom næringsmiddelindustri, der konkurransen blir ivaretatt.

• Utrede nytteeffekten av opplysningskontorene, og om aktivitet, ressursbruk og organisering er målrettet for å løse dagens opplysningsbehov.

• Forsterke satsingen på god dyrevelferd, herunder gradvis innføring av dyrepoliti i alle landets fylker.

• Styrke FOU med tanke på utvikling av plantesorter og dyreegenskaper som er godt tilpasset framtidige klimakrav og endrede produksjonsforhold.

• Sette ned et lovutvalg som kun har som formål å samle landbrukslovgivningen i færre og mer oversiktlige lover, men uten politikkendringer.

• Bedre miljøtilstanden i jordbruket gjennom økt skjøtsel og istandsetting av kulturlandskap, naturmangfold og kulturminner.

• Videreføre arbeidet for å sikre norske forbrukere trygg mat gjennom godt regelverk og tilsyn langs hele produksjonskjeden.

• At Norge fortsatt skal være et foregangsland når det gjelder lite antibiotikabruk og lav forekomst av antibiotikaresistens i husdyrholdet.

Skogbruk

Regjeringen vil:

• Styrke grunnlaget for skogbruket gjennom kostnadsreduserende tiltak, fjerning av flaskehalser i infrastrukturen og utbygging av skogsbilveier og tømmerkaier.

• Legge til rette for økt avvirkning i skogen og samtidig styrke ivaretakelsen av miljøhensyn i skogbruket.

• Følge opp kravet til nyplanting etter hogst.

• Følge opp bioøkonomistrategien og videreutvikle de tiltakene som stimulerer til bruk av tre.

• Legge til rette for at nye lønnsomme arbeidsplasser skapes i bionæringene.

• Legge til rette for å videreutvikle skogressursene og forsterke skogens bidrag til CO₂-opptak og lagring av karbon, gjennom et aktivt skogbruk og utnytting av produksjonsmulighetene.

Klima og miljø

Regjeringen vil:

• At Norges ikke-kvotepliktige utslipp skal reduseres med minst 45 pst. sammenlignet med 2005. Regjeringen har som mål at reduksjonen skjer gjennom innenlandske tiltak, og planlegger for dette. Om strengt nødvendig kan fleksibiliteten i EUs rammeverk benyttes.

• Gjøre Norge til et lavutslippssamfunn i 2050, hvor klimagassutslippene reduseres med 90–95 pst.

• Utarbeide en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser med 45 pst. innenlandsk reduksjon i ikke-kvotepliktig sektor når en avtale med EU om felles oppfyllelse er på plass.

• Nasjonale tiltak skal ikke bidra til flytting av utslipp eller til økte globale utslipp.

• Bidra til å utvikle enklere teknologier for karbonfangst og -lagring som bruk av biokull, og nye jordbrukspraksiser som fører til økt karbonbinding i jord.

• Arbeide for å nå ambisjonene i Aichi-målene og følge opp naturmangfoldmeldingen i tråd med Stortingets innstilling.

• Følge opp strategien for bier og andre pollinerende innsekter med konkrete tiltak.

• Styrke norsk vannforvaltning og følge opp vannforskriften.

Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2016–2017)

Stortingets næringskomité har behandlet meldingen Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, i Innst. 251 S (2016–2017). De fire overordnede målene som har ligget til grunn for jordbrukspolitikken, føres videre, men komiteen har tilføyd noen delmål. I proposisjonen gjengis noen sentrale merknader i pkt. 1.3, mens spesifikke merknader på enkelttema er gjengitt i senere kapitler.

Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi er omtalt i pkt. 1.4 i proposisjonen.

Inntektsutvikling

Fra 2017–2019 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med vel 1 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) er anslått å øke med om lag 2 ¼ mrd. kroner. Det innebærer at vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren reduseres med 1,2 mrd. kroner fra 2017 til 2019.

Tabell 3.6 i proposisjonen viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2017 til budsjetterte tall for 2019. Som følge av at skatten på alminnelig inntekt er redusert i perioden, har verdien av jordbruksfradraget gått ned.

Årets beregninger viser en økning i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2017 til 2018 på 1,4 pst., eller 4 400 kroner per årsverk, ekskl. verdien av jordbruksfradraget. Fra 2018 til 2019 budsjetteres det med en reduksjon på 6,6 pst., tilsvarende 21 700 kroner per årsverk. Fra 2014 til 2017 økte vederlag til arbeid og egenkapital med i underkant av 17 pst. Fra 2017 til 2019 er inntektene budsjettert med en reduksjon på 5,7 pst. Det er flere årsaker til den svake inntektsutviklingen fra 2017: svikt i markedsinntektene som følge av overproduksjon, en sterk økning i flere kostnadsposter som blant annet energi- og realrente, mineralgjødsel, kalk og innkjøpt fôr som følge av tørken sommeren 2018, fallende produktivitetsvekst, og redusert verdi av jordbruksfradraget som følge av lavere skatt på alminnelig inntekt.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NIBIOs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Tabell 3.6 i proposisjonen viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2017 til 2019.

Referansebruksberegningene for perioden 2017 til 2019 viser positiv inntektsutvikling for referansebrukene med potet og korn, frukt og bær samt de mindre melkebrukene (både ku og geit). For de mindre melkebrukene skyldes dette særlig tilskuddet til små og mellomstore melkebruk som det ble enighet om i jordbruksoppgjøret 2018. De mellomstore og store melkebrukene får redusert inntekt som følge av redusert melkepris og sterk kostnadsvekst per årsverk, blant annet utgifter til fôr og energi. Brukene med sau/lam og fjørfeslakt faller tilbake i inntekt som følge av stor overproduksjon og lave produsentpriser. For kornbrukene er den kraftige økningen i kostnader, blant annet på energi og smøremidler, leasing og mineralgjødsel, bakgrunnen for den negative inntektsutviklingen, i tillegg til at hele prisøkningen fra fjorårets jordbruksoppgjør er inntektsført i 2018.

Tallene viser også at de mindre brukene gjennomgående har hatt en bedre inntektsutvikling enn de større brukene de siste to årene. Dette er særlig tydelig for melkebrukene. De store sauebrukene taper mer på prisfallet som følge av overproduksjon enn mindre sauebruk som følge av høyere produksjon per årsverk.

Sortert etter geografi er det husdyrbrukene på Østlandet, Jæren og Trøndelag som får den sterkeste reduksjonen. Dette henger bl.a. sammen med reduksjonen i arealtilskudd til grovfôr i disse områdene de siste jordbruksoppgjørene. Melkebruket på Vestlandet har en positiv inntektsutvikling, noe som blant annet skyldes innføringen av tilskuddet til små og mellomstore melkebruk og geografisk differensiering av tilskudd.

Kostnadsutvikling og investeringer

Totalkalkylen viser at den kraftige kostnadsveksten fortsetter i perioden 2017 til 2019. De siste to årene sett under ett har jordbruket, ifølge Budsjettnemnda, hatt en samlet kostnadsøkning på 7,6 pst.

Som det framgår av tabell 3.6 i proposisjonen, økte driftskostnadene med 7,1 pst. fra 2017 til 2018. Fra 2018 til 2019 ble de redusert med 1,4 pst. Endringen fra 2018 til 2019 skyldes hovedsakelig at det budsjetteres med et normalår for fôr slik at utgifter til innkjøpt fôr er redusert sammenlignet med 2018.

Kapitalkostnadene har økt med hhv. 2,2 pst. og 9,9 pst. i perioden fra 2017 til 2019 som følge av at realrentekostnaden har økt kraftig, etter å ha ligget på et relativt lavt nivå.

Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå i 2001 etter opptrappingen på 70-tallet. Investeringsvolumet målt i faste 2017-priser (inkl. leasing) økte med 9,2 pst. fra 2014 til 2019, ifølge Budsjettnemnda/SSB. Økningen er særlig knyttet til økning i bygningsinvesteringene.

Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,8 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2018, mot 4,1 pst. i 1999, ifølge Budsjettnemnda. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.9 i proposisjonen viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1999.

Budsjettnemnda har anslått den årlige reduksjonen i arbeidsforbruk til 1,4 pst. i perioden 2017–2020. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende og er nå på ca. 2 pst. per år.

Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 27,7 pst., eller om lag 14 700 bedrifter, fra 2005 til 2017. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt fra 195 daa i 2005 til 249 daa i 2018. Det har vært vesentlige strukturendringer i alle produksjoner. Gjennomsnittstall for antall dyr eller daa preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

I 1999 var det 22 659 jordbruksforetak med melkeproduksjon. I 2018 var antallet redusert til 7 857. Siden 2010 har det vært en årlig reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 1 pst. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk har økt fra 13,8 i 1999 til 27,9 i 2018. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet i kvote- og produksjonstilskuddsregelverket. I overkant av 36 pst. av melkeproduksjonsforetakene produserte på flere kvoter i 2018, og om lag 37,5 pst. av kumelkkvotene inngikk i slike foretak. Utviklingen i produksjon på flere kvoter viser at andelen kvotemengde som produseres et annet sted enn der den tilligger, økte fram til 2012, men at andelen ikke har økt vesentlig etter det. Det er i stor grad landbrukseiendommer med kvoter under 100 000 liter som bortdisponerer sin kvote, og de mellomstore og store landbrukseiendommene som produserer på flere kvoter. Gjennomsnittlig antall liter kvote som ble disponert av et melkeproduksjonsforetak i 2018, var 97 300 liter.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 daa i 1999 til 271 daa i 2018. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 15 daa til 74 daa, og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 28 til 101 daa per foretak. Dersom man kun tar med bedrifter over 10 daa, er tallene for potet henholdsvis 56 daa og 133 daa, og for grønnsaksbedrifter 47 daa og 150. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 42 i 1999 til 66 sauer i 2018. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 2 600 i 1999 til 7 500 i 2018 når bedrifter med under 500 høner ikke tas med. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med purker økte fra 27 til 75 purker i samme periode.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie.

Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket har tradisjonelt sett vært, og er fortsatt, høy. Jordbrukssektoren har hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på i gjennomsnitt 2,4 pst. hvert år de siste ti årene. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,8 pst. de siste ti år, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 0,8 pst, jf. figur 3.8. Total faktorproduktivitet i jordbruket har økt med 1,6 pst. per år de siste ti årene.

Årets beregning fra Budsjettnemnda viser at produktivitetsutviklingen er lavere enn den har vært de siste årene. Dette skyldes flere forhold. Reduksjonen i arbeidsforbruket er lavere i årets beregninger enn det som har vært lagt til grunn tidligere. Volumveksten i bruttoproduktiviteten er svakere enn i tidligere beregningsår, blant annet som følge av svakere produksjonsutvikling og vekst i energiforbruket.

Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. I tillegg kommer verdien av særskilte skatte- og avgiftsordninger. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen et eksempel på en skatteordning som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene, og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært i underkant av 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. Nedgangen i PSE-prosenten for Norges del i 2017 skyldes i hovedsak økende verdensmarkedspriser som reduserte skjermingsstøtten. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 18 i 2017. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.10 i proposisjonen gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

Miljø og klima

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Målretting i utvikling av miljøvirkemidlene har stått sentralt.

Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 4,2 pst. fra 1990 til 2017. Det har i samme periode vært en økning i de totale nasjonale utslippene på 3 pst. Bokførte tall for utslipp av klimagasser fra jordbrukssektoren i Norge var på 4,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2017 og utgjorde 8,5 pst. av de totale norske utslippene i 2017.

Utslipp av lystgass kommer i hovedsak fra spredning av mineral- og husdyrgjødsel. Utslippene avhenger blant annet av hvordan jorda bearbeides og hva som dyrkes, noe som gir utslippstall med stor usikkerhet. Utslipp av metan kommer i hovedsak fra dyrenes fordøyelse og fra lagring av husdyrgjødsel. For metan har utslippstallene mindre variasjon enn for lystgass.

Færre storfe, grunnet økt effektivitet i melkeproduksjonen, og redusert bruk av gjødsel er hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket siden 1990. Ifølge GENO har avlsarbeid bidratt til at klimagassutslippene fra melkekyr er redusert med 10 pst. per produserte enhet fra 1980 til i dag. Fra 1990 viser regnskapet at utslippene av metan fra jordbruket er redusert med rundt 1,8 pst., med noe variasjon mellom årene, jf. figur 3.10 i proposisjonen.

Til tross for økt produksjon har endringer i jordbruket bidratt til at utslipp fra energiforbruk i jordbruket er redusert med 30 pst. siden 1990, herunder 15 pst. fra bruk av traktorer og annen redskap.

Ammoniakk (NH₃) har forsurende effekt, og i tillegg er ammoniakk kilde til utslipp av klimagassen lystgass (N₂O). Utslipp av ammoniakk kan også medføre overgjødsling av vann og vassdrag, fordi det fører til økt avrenning av nitrater. Ammoniakk bidrar også til dannelsen av små helseskadelige partikler i atmosfæren.

Utslipp av ammoniakk fra jordbruket kommer fra to hovedkilder, husdyrgjødsel og bruk av mineralgjødsel. Utslippene fra jordbruket har de siste årene utgjort litt over 90 pst. av de totale ammoniakkutslippene til luft i Norge. Utslippene av ammoniakk fra jordbrukssektoren har vært relativt stabile siden 1990.

Norge er i Gøteborgprotokollen av 1999 forpliktet til å holde de årlige utslippene av ammoniakk til luft på maksimalt 23 000 tonn fra 2010. Forpliktelsen er også innlemmet i EØS-avtalen (Direktivet om nasjonale utslippstak for forurensninger til luft). Ved revisjon av Gøteborgprotokollen i 2012 påtok Norge seg å redusere de årlige utslippene fra 2020 med 8 pst. sammenlignet med utslippene i 2005. Denne forpliktelsen gjelder fra 2020. Dette tilsvarer et maksimalt årlig utslipp på 31 400 tonn (SSB des. 2018). For 2017 var utslippene 33 400 tonn, dvs. 10 400 tonn over forpliktelsen som gjelder fra 2010, og 2 000 tonn over den nye forpliktelsen som gjelder fra 2020. Mens de samlede utslippene ble redusert med 2,2 pst. fra 2005 til 2017, økte utslippene fra jordbruket i samme periode med 1,9 pst.

Økologisk jordbruk

Ny nasjonal strategi for økologisk jordbruk ble lagt fram av regjeringen 25. mai 2018, som vedlegg til Prop. 94 S (2017–2018). Strategien ble behandlet i Stortinget 11. juni 2018. Mål for økologisk jordbruk er å stimulere til økologisk produksjon som er etterspurt i markedet. Strategien har tre innsatsområder: Kunnskap og kompetanse, legge til rette for økologisk produksjon og utvikling av en effektiv verdikjede. Oppfølgingen av strategien er i gang, og økologisk landbruk er nærmere omtalt i pkt. 3.5.2 i proposisjonen.

Prisutviklingen på matvarer

På grunn av importvernet for sentrale produkter fra det norske jordbruket påvirkes forbrukerprisene for mat i Norge mindre av internasjonale prissvingninger enn i mange andre land. Fra januar 2010 til nå har matvareprisene økt om lag like mye i Norge, Sverige og Danmark, målt i nasjonal valuta. De siste tolv månedene (fra mars til mars) har forbrukerprisene i Norge økt med 2,9 pst. I Sverige økte de med 3,2 pst., mens de økte med 1,7 pst. i Danmark. Samtidig viser konsumprisindeksene fra de respektive land at prisene varierer klart mer gjennom året i Norge. Dagligvarekjedenes priskampanjer på enkelte varegrupper bidrar til variasjonen. Isolert sett har målprisøkningene i jordbruksoppgjørene de siste tre årene gitt grunnlag for en økning på hhv. 0,1–0,15 prosentpoeng.

Figur 4.2 i proposisjonen viser utviklingen i forbrukerprisene fra januar 2010. Prisveksten har vært størst for fisk, med 39 pst. i perioden, mens kjøttvarene har blitt vel 1 pst. dyrere, ifølge SSB.

Nordmenn bruker en liten andel av inntekten på mat, til tross for at prisnivået er høyt. Det høye prisnivået skyldes blant annet høyt kostnads- og lønnsnivå, kostbar distribusjon, konkurranseforhold og at norske råvarepriser er høyere enn i nabolandene, blant annet som følge av landbrukspolitikken, herunder tollvernet. Ifølge Eurostat/SSB lå prisnivået på matvarer og alkoholfrie drikkevarer 66 pst. over EU28 i 2017. Prisnivået på alle varer og tjenester til konsum i husholdningene var 43 pst. høyere i Norge enn gjennomsnittet i EU28. Blant matvarene er det meierivarer (179), brød (170) og kjøtt (160) som, relativt sett, er dyrest i Norge, mens fisk (113) er billigere. Sammenlignet med Norge var prisnivået på matvarer og alkoholfrie drikkevarer 26 pst. lavere i Sverige og 20 pst. lavere i Danmark.

Industri og konkurranseforhold

Produksjonen i norsk jordbruk og næringsmiddelindustri har vært jevnt økende over tid. Produksjonsverdien i næringsmiddelindustrien, utenom fisk, har ligget nominelt stabilt de siste årene. Sammenlignet med annen industri er matindustrien mindre sårbar for konjunktursvingninger, men vi ser nå tegn til redusert vekst i etterspørselen, særlig for kjøtt. Engrossalget av kjøtt gikk ned for svin, sau/lam og storfe i 2018.

Importen av landbruksvarer til Norge øker i verdi, men har de siste årene vært relativt stabil i volum. I 2018 økte derimot importert mengde med 2,8 pst. Dette skyldes i hovedsak økt import av kraftfôrråvarer, grovfôr og korn som følge av tørkesommeren. Veksten i import av råvarer til fiskefôr utgjør historisk sett en stor del av veksten i importert mengde av landbruksvarer. Av mengden importerte fôrråvarer utgjør råvarer til fiskefôr om lag ⅔ , mens råvarer til kraftfôr utgjør om lag ⅓. Utviklingen i importverdien av landbruksvarer er vist i figur 4.3 i proposisjonen.

Samlet ble det i 2018 importert landbruksvarer, inkludert råvarer til fiskefôr, til en verdi av 66,5 mrd. kroner, en økning på 4,5 pst. i verdi sammenlignet med 2017. Verdien på norsk eksport av landbruksvarer var til sammenligning på ca. 11 mrd. kroner.

At importen av landbruksvarer for det meste består av produkter som ikke produseres i Norge, reflekteres ved at 80 pst. importeres tollfritt. De største varegruppene er soyabønner og soyaprodukter til fiskefôr og kraftfôr, andre råvarer til fiskefôr, tropiske frukter, bær, vin, snus og kaffe.

Bearbeidingsindustrien/RÅK-industrien

Bearbeidede landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK), er spesielt utsatt for økt importkonkurranse. Importen er økende, og i 2018 ble det importert RÅK-varer til mat til en verdi av 12,5 mrd. kroner. Dette er en økning på 4 pst. fra 2017. I samme periode økte eksporten av disse varene med 13 pst., til 2,6 mrd. kroner.

Rundt 90 pst. av importen av RÅK-varer til Norge kommer fra EU, og da særlig fra våre nærmeste naboland. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er derfor et helt sentralt element i konkurransevilkårene for industrien, og for avsetning av norske jordbruksprodukter.

Rundt 72 pst. av matkornet, 14 pst. av bær- og frukt-produksjonen, 14 pst. av melkeproduksjonen og 10 pst. av eggproduksjonen i Norge inngår i produksjonen av RÅK-varer.

Utvikling i matvarekjeden

Dagligvaremarkedet har de siste tiårene vært preget av en økende vertikal integrasjon, noe som påvirker konkurranseforholdene for matindustrien. Det er utviklet nye grossist- og distribusjonsløsninger, og dagligvarekjedene kontrollerer i hovedsak all distribusjon av dagligvarer.

De tre store dagligvarekjedene kontrollerer om lag 96 pst. av dagligvaremarkedet i Norge. I 2018 hadde NorgesGruppen 43,2 pst. av markedet, Coop 29,3 pst. og REMA1000 hadde 23,7 pst. Bunnpris har 3,7 pst. av markedet og har innkjøps- og distribusjonsavtale med NorgesGruppen. Et fåtall frittstående aktører og netthandel dekker de resterende 0,1 pst. av markedet.

Matpolitikken

God plante- og dyrehelse er grunnleggende for mattrygghet, kostnadseffektivitet og en langsiktig og bærekraftig matproduksjon.

Forekomst av sykdommer hos husdyr som er overførbare til mennesker, direkte eller gjennom mat, er begrenset i Norge. Dette er fordelaktig både for folkehelsen og for konkurranseevnen i husdyrnæringene. Norsk frukt- og grøntproduksjon har tilsvarende konkurransefortrinn bl.a. på grunn av arbeidet med å redusere bruk og risiko ved bruk av plantevernmidler.

Antibiotikabruken i norsk husdyrhold er svært lav i internasjonal sammenheng.

Viktige sektormål for landbruket er å redusere forbruket av antibiotika til produksjonsdyr med 10 pst. innen 2020 og hindre at den resistente bakterien LA-MRSA etableres i norsk svinehold. Handlingsplanen oppdateres hvert halvår. Husdyrnæringen la i juni 2017 også fram en egen handlingsplan for forebygging av antibiotikaresistens hos produksjonsdyr.

Importvernet for landbruksvarer

Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Utviklingen over tid har gått i retning av reduserte handelsbarrierer og økt handel. De senere årene har det generelt vært mindre framdrift i liberaliserende prosesser, både i WTO, som skal fremme global handel, og i frihandelsforhandlinger mellom land eller grupper av land.

Eskalering av handelskonflikter, i første rekke mellom USA og Kina, skaper usikkerhet i verdenshandelen, noe som også rammer norske bedrifter. Det dårlige forhandlingsklimaet lammer pågående forhandlingsprosesser i WTO, der det heller ikke forventes særlige framskritt i den nærmeste framtid.

Dette innebærer at det i første rekke er gjennom EFTA at det nå pågår forhandlinger som påvirker markedsadgangen for landbruksvarer til Norge.

WTO-landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på de tre områdene markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Dette er omtalt i pkt. 5.2 i proposisjonen.

Utviklingen i EUs felles landbrukspolitikk (CAP)

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til næringsmiddelindustrien.

EU er nå i gang med behandlingen av neste CAP-reform for perioden 2021–2027.

Sammenlignet med noen av de foregående reformene legges det ikke opp til noen omfattende endringer av landbrukspolitikken i denne omgang.

Den kanskje største nyvinningen i Kommisjonens forslag er ordningen med såkalte nasjonale strategiplaner som skal omfatte hele landbrukspolitikken (både pilar 1 og 2). Med innføringen av de nasjonale strategiplanene vil medlemslandene få enda større fleksibilitet til å tilpasse støtteprofilen til egne nasjonale forhold innenfor felles EU-mål. Dette gjelder blant annet miljøtilskuddene, som i mye større grad vil bli overlatt til nasjonale myndigheter å utforme basert på nasjonale forhold.

Kommisjonen definerer ni målsettinger som de nasjonale strategiplanene skal svare på: Sikre bonden inntekt, økt konkurransekraft, styrke bondens posisjon i verdikjeden, klimatiltak, miljøvern, landskapsvern og biologisk mangfold, rekruttering, levende bygdesamfunn og høy matvarekvalitet. Kommisjonen ønsker med dette å vri landbrukspolitikken mot mer resultatbasert støtte.

Både langtidsbudsjettet og CAP er nå til behandling i parlamentet og i rådet, før disse og Kommisjonen møtes til forhandlinger for å bli enige om den framtidige politikken.

Inntektsutviklingen

Fra 2017 til 2019 budsjetteres jordbrukets gjennomsnittlige vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk (inkl. verdien av jordbruksfradraget) å bli redusert med 5,7 pst. For perioden 2014 til 2019 regner BFJ med en inntektsvekst i jordbruket på vel 10 pst. Veksten for lønnsmottagerne anslås til 13,7 pst.

Figur 6.4 i proposisjonen viser inntektsutviklingen i jordbruket og for andre grupper. De viktigste årsakene til at kurven for jordbruket beveger seg forskjellig fra forutsetningene i fjor er effektene av tørken, hvor endrede inntekter (inkl. utbetaling av erstatninger) og kostnader fordeler seg ulikt på regnskapsårene 2018 og 2019, samt at renteøkningen kom senere enn SSB prognoserte i fjor. I tillegg senkes kurven i år av SSBs nye undersøkelser om energi- og arbeidsforbruk. Beregningsteknisk får også inntektskurven for jordbruket en svekket utvikling fordi verdien av jordbruksfradraget er lagt til, slik Stortinget har forutsatt. Fra 2014 til 2019 er skatten på alminnelig inntekt redusert fra 28 til 22 pst. Verdien av å ha et særskilt fradrag blir da, relativt sett, mindre.

Disponeringer i 2019

På kapittel 1150 er det overført vel 49 mill. kroner fra 2018. I 2019 er det prognosert et underforbruk på 91 mill. kroner på overførbare poster. Dvs. at vel 140 mill. kroner er disponible for kalenderåret 2019. I avtalen disponeres 47,8 mill. kroner til pristilskudd fra 1. juli (post 73), 60,4 mill. kroner tilføres Landbrukets utviklingsfond, og det bevilges 5 mill. kroner til Graminor for oppbygging av frukt- og bærsenter på Njøs. Forslag til disponering av midler ut av fondet framgår av kapittel 7 i proposisjonen.

Økning i målprisene

Endringer i målprisene er vist i tabell 6.3 i proposisjonen. Målprisene økes innenfor en samlet ramme på 249 mill. kroner.

Dersom økningen i målprisene realiseres, vil målprisøkningene gi grunnlag for en vekst i konsumprisindeksen for mat på 0,15 prosentpoeng. Kostnaden for en gjennomsnittshusholdning vil bli under 100 kroner.

Avtalepartene legger vekt på at næringsmiddelindustriens konkurransekraft skal opprettholdes.

Endring i bevilgninger over avtalen

Bevilgningene på kapittel 1150, Til gjennomføring av jordbruksavtalen, økes med 720 mill. kroner, jf. fordelingsskjemaet i vedlegg 1 i proposisjonen. Bevilgningsendringene inkluderer både endringene som følger av avtalen, og justeringer som følge av endret behov ved gjeldende satser.

Utslag på referansebrukene

Tabell 6.4 i proposisjonen viser en meget tydelig prioritering av korn, poteter og frukt. Grønnsaksproduksjon er ikke representert i referansebrukene. Samtidig er det lagt vekt på at produksjonsstimulansen i produksjoner med overproduksjonsproblemer ikke øker. De økonomiske resultatene for melkeproduksjon i 2020 vil påvirkes av opplegg for nedskalering av melkeproduksjonen, som skal utarbeides høsten 2019.

Tiltak for innovasjon og vekst i grøntsektoren

Partene er enige om at det skal etableres en særskilt satsing på grøntsektoren med mål om å øke norskandelen og møte etterspørselen med mest mulig norskprodusert vare. Satsingen består av to elementer:

• 1. Forsterking av virkemidler fra FoU og rekruttering til produktutvikling og omsetning:

  • 65 mill. kroner øremerkes investeringer i grøntsektoren over investerings- og bedriftsutviklingsordningen (IBU).

  • 9 mill. kroner av IBU-ordningen øremerkes til produsenter som ønsker å etablere småskalaproduksjon av grønnsaker, frukt og bær.

  • Forsterket FoU-innsats. 10 mill. kroner av forskningsmidlene over jordbruksavtalen øremerkes forskning innenfor grøntsektoren.

  • Finansiering av prosjektet Presisjonsjordbruk ut i praksis (PRESIS) med 4 mill. kroner per år i fem år.

  • Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling i landbruket styrkes med 10 mill. kroner til 87 mill. kroner, og grøntsektoren prioriteres.

  • Opplysningskontoret for frukt og grønt styrkes med 4 mill. kroner.

  • Graminors frukt- og bærsenter på Njøs tilføres 5 mill. kroner i 2019.

  • Norsk Landbruksrådgiving vil ha en nøkkelrolle knyttet til rådgiving og kompetanseheving innenfor frukt- og grøntproduksjon.

• 2. Det skal etableres et rådgivende utvalg bestående av aktørene i verdikjeden, avtalepartene og virkemiddelapparatet. Utvalget skal innen 15. mars 2020 legge fram en langsiktig plan for styrket innovasjon, vekst og økt norskandel for grøntproduksjoner.

Nedskalering av melkeproduksjonen

Som følge av WTO-avtalen fra Nairobi 2015 må Norge avvikle eksportsubsidiene innen 2021. Det innebærer at melkeproduksjonen må reduseres. Partene er enige om at det er behov for et best mulig faktagrunnlag for nedskaleringen, og vil gjennomføre en prosess høsten 2019 for å utarbeide et opplegg for hvordan det skal gjennomføres.

Partene er enige om at nedskaleringen vil bli gjennomført ved bruk av forholdstallet på disponibel kvote og oppkjøp av melkekvoter med finansiering over omsetningsavgiften for melk. Det skal legges vekt på at produksjonsregionenes andel av grunnkvote videreføres om lag på dagens nivå. Et samlet opplegg skal være etablert senest 1. oktober 2019. Gjeldende ordning for kjøp og salg av melkekvoter suspenderes når inneværende periode utløper 1. august 2019.

Nedskaleringen av melkeproduksjonen er nærmere omtalt i pkt. 7.7.1 i proposisjonen.

Omsetningsavgift

For å bygge opp likviditeten i Omsetningsrådets fond for melk og for å legge til rette for at melk kan kjøpes opp i omsetningsrunden i 2020, bør det vurderes å øke omsetningsavgiften for melk fra 1. juli 2019.

Planteprodukter

For å bidra til økt produksjon og økt selvforsyningsgrad på områder hvor det er markedsmuligheter, gjøres følgende hovedendringer:

• Målprisen på matkorn økes med 14 øre per kg.

• Økt prisnedskriving til korn og økt matkorntilskudd gjør at råvareprisen til mel holdes uendret.

• Bevilgningen til arealtilskuddet til korn økes med 40 mill. kroner.

• Målprisene på fôrkorn økes med 12 øre per kg, og prisnedskrivingstilskuddet økes, slik at råvarer til kraftfôr blir 2 øre dyrere per kg.

• Tilskuddet til lagring av såkorn økes med 6,3 mill. kroner.

• Målprisene på grønnsaker økes med 3,7 pst., og poteter med 25 øre per kg.

• Bevilgningen til distriktstilskuddene til frukt og grønt økes med 19,3 mill. kroner.

Styrke grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen

• Grunnlaget for den geografiske produksjonsfordelingen styrkes, som forutsatt i Granavolden-plattformen, gjennom tilpasninger på en rekke områder. Økonomien i korn, poteter og grøntsektoren styrkes vesentlig. Styrkingen gjøres særlig for arealer som er best egnet til slik produksjon.

• Tilskuddene til det grasbaserte husdyrholdet differensieres ytterligere for å målrettes bedre mot områder med produksjonsutfordringer og driftsvansker.

• Satsene i beitetilskuddene økes tilsvarende 104 mill. kroner.

• Arealtilskudd til grovfôr økes med 44 mill. kroner fra sone 5a, og med større økning fra sone 5b Vestlandet, til og med sone 7.

Husdyrhold

• Målprisen på melk økes med 3 øre per liter, og distriktstilskuddene til melk økes med 30,7 mill. kroner i sone D til J.

• Driftstilskuddet til melkeproduksjon økes med 9 500 kroner i sone 1, 3 og 4 og med 14 500 kroner i sone 2 og 5–7.

• Driftstilskudd til ammekyr økes noe mindre enn til melkekyr i sone 5 til 7.

• Satsene i husdyrtilskuddene økes med om lag 180 mill. kroner, og beløpstaket reduseres med 30 000 kroner til 530 000 kroner per foretak.

• I tilskudd til sau justeres nedre satsintervall fra 125 til 150 dyr.

• Råvarer til kraftfôr blir 2 øre dyrere, etter økning i målpriser på korn, økt prisnedskrivingstilskudd og økning i frakttilskudd til kraftfôr med 15 mill. kroner.

• Tilskudd til innfrakt av slakt økes med 10 mill. kroner, bl.a. som følge av endringer i bestemmelsene om kjøre- og hviletid.

• Tilskuddsgrunnlaget for veterinærers reiser utvides, og bevilgningen økes med 5 mill. kroner.

Miljø og klima

Miljø- og klimainnsatsen skal styrkes gjennom oppgjøret innenfor en økt bevilgningsramme på 236 mill. kroner, inkl. økningen i areal- og kulturlandskapstilskudd. Satsøkninger for enkeltbruk er større enn bevilgningsøkningen, pga. innsparinger.

• Miljøtiltakene over Landbrukets utviklingsfond økes med 43 mill. kroner.

• Bevilgningen til regionale miljøprogram økes med 35 mill. kroner.

• Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi og teknologiutvikling økes med 10 mill. kroner.

• SMIL-ordningen styrkes med 12 mill. kroner.

• Dreneringsordningen økes med 10 mill. kroner.

• Investeringsstøtte til organisert beitebruk økes med 5 mill. kroner.

• Bevilgningen til skogbruk økes med 15 mill. kroner. Av samlet bevilgning videreføres en avsetning på 8 mill. kroner til miljøtiltak i skog.

• Det bevilges 8 mill. kroner til Klimasmart landbruk.

• Tilskudd til biogassordningen økes med 2 mill. kroner.

• Ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket økes med 4,5 mill. kroner.

• Satsøkninger til økologisk landbruk og avsetningen til utviklingstiltak økes tilsvarende om lag 10 mill. kroner.

• Det avsettes 2 mill. kroner i 2019 og 2020 til å bedre grunneier- og jaktorganiseringen for mer effektivt uttak av villsvin.

Kompetanse, rekruttering og velferd

• Bevilgningen til forskning og utvikling økes med 17 mill. kroner.

• Bevilgningen til Norsk landbruksrådgivning økes med 4,5 mill. kroner. Flere av ordningene som skal bidra til økt kompetanse, styrkes.

• Tilskudd til avløsning ved ferie og fritid økes med 6 pst., og taket per foretak heves med 4 700 kroner. Videre styrkes ordningen for avløsning ved sykdom og landbruksvikarordningen.

I kapittel 7 i proposisjonen er det gitt en nærmere omtale av viktige politikkområder.