Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og fungerende leder Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Bjørnar Laabak og Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til Representantforslag 138 S (2018–2019) om en nasjonal opptrappingsplan for VTA-plasser (varig tilrettelagt arbeid).

Komiteen viser til at varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et tilpasset tilbud for personer som mottar uføretrygd og har behov for arbeid i en skjermet virksomhet. Tilbudet gis også personer med behov for tilrettelegging som i nær fremtid forventes å få innvilget uføretrygd.

Komiteen viser til at deltakere i varig tilrettelagt arbeid anses som ordinære arbeidstakere i henhold til arbeidsmiljøloven, med krav om blant annet arbeidskontrakt. For enkelte kan arbeidet kvalifisere til jobb i ordinær virksomhet, mens mange forblir i VTA-bedriften hele arbeidslivet. Tiltaket er tidsubegrenset, i motsetning til andre arbeidsrettede tiltak.

Komiteen viser til at personer med utviklingshemming har vært og er en viktig målgruppe for tiltaket. Andre grupper, som personer med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet, kan også omfattes av tilbudet.

Komiteen viser til at Stortinget gjennom budsjettvedtak fastsetter det totale antallet VTA-plasser. Arbeids- og velferdsetaten fordeler så plassene på fylkene. Det er de lokale Nav-kontorene som tildeler plass, etter at andre arbeidsrettede tiltak er vurdert som lite hensiktsmessige.

Komiteen viser til at det på landsbasis finnes omtrent 335 vekst- og attføringsbedrifter med VTA-plasser, som konkurrerer mot ordinære bedrifter i markedet for de varer og tjenester de produserer. De fleste eies av kommuner eller organisasjoner og produserer eksempelvis fyringsved, cateringtjenester og utlevering av frukt til arbeidsplasser.

Komiteen viser til at Stortinget økte antallet VTA-plasser med 700 i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2019. Likevel rapporteres det om at mange står i kø for en VTA-plass, men det foreligger ikke en nasjonal venteliste for personer som venter på en VTA-plass. Dermed mangler regjering og storting en oversikt over det reelle behovet for VTA-plasser de kommende årene.

Komiteen ser med bekymring på den økende andelen psykisk utviklingshemmede uten arbeid eller dagtilbud, som ifølge NAKU (Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming) har økt fra 10,7 pst. i 2012 til 53 pst. i 2017. Dette tilsier et behov for tilførsel av nye VTA-plasser også i kommende års statsbudsjetter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at varig tilrettelagt arbeid (VTA) har vært en prioritert oppgave for denne regjeringen over gjentatte statsbudsjetter, og at bevilgningene til VTA-plasser nå er på et historisk høyt nivå. Denne regjeringen har stått for en historisk sterk satsing på VTA. Siden den tiltrådte, har antallet VTA-plasser økt med 1 800, og nivået blir nå om lag 11 000 plasser. Da denne regjeringen overtok i 2013, var det 9 300 VTA-plasser.

Flertallet mener VTA er en viktig del av kampen mot utenforskap, ved å inkludere flere i det sosiale fellesskapet som arbeidsplassen utgjør. Det er en god ordning som har åpnet arbeidslivet for personer som har stått utenfor, ikke minst mange utviklingshemmede og personer med psykiske lidelser. Flertallet viser i den sammenheng til at regjeringen i Granavolden-plattformen har nedfelt en ambisjon om å styrke VTA-ordningen og øke antallet plasser ytterligere. Flertallet mener imidlertid ikke at en nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser er en hensiktsmessig fremgangsmåte, da det ikke finnes en klart definert målgruppe for VTA basert på objektive kriterier, og det således er vanskelig å estimere behovet.

Flertallet anser det også som hensiktsmessig at søknader om varig tilrettelagt arbeid er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, og at mer rigide inntakskriterier kan få uheldige virkninger i form av urimelige avgjørelser.

Flertallet mener samtidig at det er vanskelig å garantere en sømløs overgang fra videregående skole til VTA, uansett modell, selv om intensjonen med forslaget er godt. Det bør alltid være slik at andre løsninger vurderes grundig før det fattes vedtak om uføretrygd og plass i VTA.

Gode avgjørelser for den enkelte må bero på at fylkeskommunen og Nav blir bedre på å utveksle informasjon som bidrar til å forutse behovet for VTA-plasser på et tidlig tidspunkt. Flertallet er imidlertid skeptisk til modeller som innebærer større grad av automatikk i overgang fra videregående skole til VTA, da det kan føre til forfordeling av enkelte diagnosegrupper.

Flertallet viser også til at Nav fortløpende vurderer fordelingsmodellen for tildeling av VTA-plasser til de ulike fylkene, og at det er mulig å justere modellen dersom det er grunnlag for det, slik det blant annet ble gjort ved tildeling av overførte plasser fra 2018 til 2019, der Troms, Finnmark og Hordaland fikk flere plasser. Flertallet ser derfor ingen grunn til å be direktoratet om å endre fordelingsmodell og praksis på nåværende tidspunkt.

Flertallet mener at VTA er en ordning det jobbes godt og kontinuerlig med å videreutvikle i dag, og at det derfor er uhensiktsmessig å bruke administrative ressurser på nye utredninger og retningslinjer nå, da de spørsmålene som forslagsstillerne tar opp, allerede er gjenstand for løpende dialog og vurderinger.

Flertallet vil også understreke at problemstillingene knyttet til VTA ikke bare handler om antall plasser. Like viktig er det at plassene brukes riktig. Flertallet viser i den sammenheng til at det i en rapport fra Aldring og helse (2017) fremkommer at 53 pst. av personer med utviklingshemming ikke er registrert med arbeid eller aktivitet, hverken dagtilbud, arbeidsmarkedsbedrifter eller utdanning. En rapport om overgang fra skole til arbeidsliv for elever med utviklingshemming fra Wendelborg, Kittelsaa og Wik (2017) viser at personer med utviklingshemming er så godt som helt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, i tillegg marginaliseres de og er i utkanten av det skjermede arbeidsmarkedet også. Dette betyr at det ikke bare er antall VTA-plasser som er viktig for at personer med utviklingshemming skal ha et tilbud om arbeid eller aktivitet, men at disse blir prioritert når VTA-plasser innvilges.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at statsråden vurderer det som svært krevende å lage en formålstjenlig nasjonal oversikt over behovet for VTA-plasser. Disse medlemmer finner denne vurderingen noe spesiell.

Disse medlemmer er enig i at det ikke er en klart definert målgruppe for VTA basert på objektive kriterier. Men de fleste kommuner kan vite hvem som har søkt, og har et måltall for dette. Statsråden argumenterer for at få plasser kan gjøre at noen færre søker. For disse medlemmer er det et dårlig argument. Det blir uansett viktig å vite hvor mange som faktisk venter på plass. Til sammenligning har regjeringen innført krav om å rapportere om ventelister for sykehjemsplass. Disse medlemmer mener det ikke burde være vanskeligere å rapportere om ventelister for VTA-plass. Begge deler inneholder plass for brukere der det også må ligge en skjønnsmessig, individuell vurdering av behovet til grunn.