Søk

Innhold

4. Faste voteringstidspunkter

4.1 Generelt

Med voteringsordningen slik den er i dag, med votering til slutt i møtet, vil tidspunktet for votering variere og bare anslagsvis kunne oppgis på forhånd, da det alltid er en viss usikkerhet knyttet til hvor lenge debatten i hver sak vil vare. I tillegg kan det bli kalt inn til votering når som helst i løpet av et stortingsmøte, for eksempel for å avgjøre prosedyrespørsmål som oppstår underveis i møtet. Dette innebærer i praksis at et flertall av stortingsrepresentantene må befinne seg i eller i umiddelbar nærhet av Stortinget så lenge stortingsmøtet pågår, da de kan måtte stille til votering på kort varsel. Dette gjør det ofte vanskelig å planlegge andre aktiviteter gjennom dagen, ettersom man ikke kan være sikker på når votering vil skje, eller når man er ferdig på Stortinget for dagen.

Samtidig er det viktig å ivareta hensynet til fremdriften i Stortingets arbeid og hensynet til Stortinget som et kollegialt organ og forum for levende politisk debatt.

4.2 Presidentskapets merknader

Presidentskapets flertall, alle unntatt andre visepresident Morten Wold og fjerde visepresident Nils T. Bjørke, mener i likhet med forrige presidentskap og flertallet av de parlamentariske lederne at det er ønskelig å innføre faste voteringstidspunkter som hovedregel. Det er flertallets oppfatning at dette vil føre til en vesentlig forbedring av representantenes mulighet til å planlegge egen tid.

Stortingsrepresentantene kan ha mange gjøremål utenfor Stortinget, blant annet å møte velgere eller delta i møter i eget parti eller med interessegrupper mv. Dagens medievirkelighet innebærer også at representantene kan ha behov for å være tilgjengelige på kort varsel for å delta i debatter i media. Flertallet mener det derfor er behov for større fleksibilitet når det gjelder krav til fysisk tilstedeværelse i Stortinget. Selv om en representant ikke skal delta i stortingsdebatten om noen av de sakene som står på dagsordenen, kan man likevel bli nødt til å bli værende på Stortinget og vente på votering. Dette oppleves av mange som en unødig binding av deres tid. I tillegg gir dette liten forutsigbarhet for når man kan gå hjem for dagen.

Presidentskapets medlemmer andre visepresident Morten Wold og fjerde visepresident Nils T. Bjørke viser til flertallet i forrige reglementskomité og mener i likhet med dette at dagens ordning er hensiktsmessig, og at det ikke er ønskelig å skille debatt og votering ved at votering skjer på en annen dag enn debatten. Disse medlemmer støtter derfor ikke de foreslåtte endringene i forretningsordenen for å legge til rette for faste voteringstidspunkter.

Disse medlemmer viser til at det er ca.100 møtedager i hver sesjon, hvorav 60–70 dager med votering, og at i ca. halvparten av disse skjer voteringen før kl. 16.00. I tillegg praktiserer partiene ordningen med utbytting, slik at 40 prosent av representantene kan være fraværende ved voteringen. Ut fra dette mener disse medlemmer at det også med dagens ordning i ganske stor utstrekning er tilrettelagt for deltakelse i aktiviteter utenfor Stortinget.

Med en omlegging som stiller mindre krav til frammøte på Stortinget, mener disse medlemmer at man ikke kan se bort fra at representantene vil kunne velge andre aktiviteter fremfor tilstedeværelse på Stortinget, og at deltagelsen i stortingsdebattene kan bli mindre enn i dag. Innføring av faste voteringstidspunkter vil derfor på sikt kunne redusere interessen for Stortinget som arena for aktuell politisk debatt.

Det kan også tenkes at det kan bli vanskeligere å få avholdt komitémøter der et tilstrekkelig antall medlemmer er til stede. Etter forretningsordenen § 26 må 3/5 av komitémedlemmene være til stede for at den skal være beslutningsdyktig. Dette kan få konsekvenser for fremdrift og avgivelse av saker i komiteene, med det resultat at man kan få enda større opphopning av saker i innspurtperiodene enn i dag, og unødig tidspress på behandlingen i Stortinget.

Videre mener disse medlemmer at selv om det ofte er slik at det endelige resultatet i en sak kan forutses på grunnlag av komitéinnstillingen, er det den formelle voteringen som gir den endelige avgjørelsen. I en situasjon med flertallsregjering vil utfallet av sakene som oftest være gitt, og det er få – om noen – endringer som blir gjort etter at innstillingen er avgitt. I situasjoner med mindretallsregjering er det imidlertid mange eksempler på at saker også etter at innstillingen er avgitt, «lever» videre med forhandlinger mellom partiene. I komiteer hvor ikke alle partiene er representert, eller hvor det er såkalt omvendt flertall, vil ikke resultatet etter votering nødvendigvis være det samme som i innstillingen. I tillegg kan det komme nye forslag til saken etter at innstillingen er avgitt. Partier som ikke er med på mindretallsforslag i innstillingen, kan likevel velge å støtte disse ved voteringen, og det hender at partigruppene fortsetter å bearbeide forslagene slik at formuleringen av forslag i innstillingen endres i forkant av eller i løpet av debatten.

Dette gjør at det kan være vanskelig for andre representanter enn de som har deltatt i komitébehandlingen av saken, å ha oversikt over hvilket standpunkt eget parti har til de ulike forslagene som kommer til votering. Et skille mellom debatt- og voteringsdag kan derfor føre til utfordringer knyttet til stemmeforklaringer.

Når debattdag og voteringsdag splittes, kan det hende – spesielt ved mindretallsregjeringer – at det etter debatten, men før voteringen, oppstår et press mot partier med en avgjørende stemme for å endre standpunkt eller gjøre endringer i fremsatte forslag. Det kan i så fall oppstå uklarheter etter at debatten er ferdig, om hva utfallet av saken blir.

I tillegg mener disse medlemmer at avgjørelse av saken samme dag som votering er pedagogisk og opplysende, og det kan være en ulempe kommunikasjonsmessig for både representantene og partigruppene å formidle resultatet i en sak når debatten ikke ender med en konklusjon samme dag.

Presidentskapets flertall, alle unntatt andre visepresident Morten Wold og fjerde visepresident Nils T. Bjørke, mener at de ulike mothensyn som mindretallet har pekt på, må tas på alvor, men vil legge avgjørende vekt på stortingsrepresentantenes behov for forutsigbarhet og fleksibilitet for å kunne ivareta ulike sider ved stortingsvervet. Som det er vist til under punkt 3, praktiserer parlamentene i alle de andre nordiske landene faste voteringstidspunkter. Selv om arbeidsordningen i disse parlamentene ikke nødvendigvis er direkte sammenlignbar med Stortingets, er det ingen grunn til å tro at det ikke kan legges til rette for faste voteringstidspunkter på en god måte også i Stortinget.

Flertallet mener at ved å legge voteringstidspunktet til ettermiddagen to ganger per uke – slik som i Sverige – vil mange saker bli avgjort samme dag som debatten. Det vil etter flertallets syn redusere de innvendingene som medlemmene Wold og Bjørke viser til når det gjelder det å fatte avgjørelse samme dag som debatten og fare for uklarheter knyttet til stemmeforklaringer. Dersom voteringene ble lagt til møtestart, ville derimot ingen saker bli votert over samme dag som debatten, men som regel to til fem dager senere, og dermed ville slike innvendinger kunne slå sterkere ut. Flertallet mener på denne bakgrunn at det vil være færre betenkeligheter knyttet til faste voteringstidspunkter dersom voteringene legges til ettermiddagen.

Flertallet mener derfor at den løsningen som nå foreslås tilfredsstillende vil ivareta og balansere de ulike hensynene nevnt ovenfor.

Forrige kapittel
Neste kapittel