4.7.2 Land-for-land-rapportering
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringsplattformen
fra Granavolden, hvor det heter at regjeringen tar sikte på å «forebygge
overskuddsflytting for å sikre skattegrunnlaget og være en pådriver
internasjonalt for langsiktige og prinsippbaserte fellesløsninger
mot skatteomgåelser».
Disse medlemmer viser til
at skatteparadiser og kapitalflukt undergraver skattegrunnlaget
og svekker finansieringen av velferdsstaten og hindrer utvikling. Det
anslås at 62 000 mrd. kroner er plassert i skatteparadis globalt,
og at EU-landene taper 20 pst. av skatteinntektene fra sine selskaper
på grunn av overskuddsflytting til skatteparadiser.
Disse medlemmer understreker
at denne utviklingen også undergraver de norske skatteinntektene og
bidrar til at norske selskaper møter en urettferdig skattekonkurranse
i møte med globale selskaper som enkelt flytter rundt på overskudd
og reduserer skatteregningen dramatisk.
Disse medlemmer vil understreke
at det er avgjørende å sikre åpenhet for å begrense kapitalflukt
og skatteparadis, og mener det er viktig å hegne om nasjonalstatenes
rett til skattlegging.
Disse medlemmer mener internasjonale
avtaler rundt skattlegging er nødvendige for å sikre dette ,og vil
peke på at regjeringen ikke gjør nok i arbeidet mot internasjonal
skatteomgåelse, og at dette arbeidet burde ha høyeste prioritet.
Disse medlemmer viser til
at et enkelt nasjonalt grep vil være å endre forskriften om land-for-land-rapportering
slik at den sikrer at der det skal gis utvidede opplysninger, skal
dette gis i tråd med årsregnskap og uavhengig av materialitetsgrense,
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen endre forskriften om land-for-land-rapportering
slik at utvidede opplysninger skal gis i tråd med årsregnskap og
uavhengig av materialitetsgrense.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet viser til at land-for-land-rapportering
er et viktig virkemiddel i kampen mot skatteomgåelse, urimelig forretningsførsel
og ulike former for korrupsjon. Disse medlemmer mener norske
myndigheter bør være en pådriver for å etablere et mest mulig effektivt
LLR-regelverk internasjonalt. Det er først og fremst når et slikt
regelverk praktiseres internasjonalt, at det vil ha ønsket effekt.
Samtidig er det rom for at Norge kan ha et noe strengere regelverk
enn internasjonale standarder og derved gå foran med et godt eksempel.
Disse medlemmer ønsker å
påpeke at det i dag eksisterer to ulike LLR-regelverk i norsk rett.
Det ene, «LLR for skatteformål», som ble vedtatt gjennom Stortingets
behandling av Prop. 120 L (2015–2016), jf. Innst. 42 L (2016–2017),
gjelder store selskaper og innebærer rapportering til skattemyndighetene
og ikke til offentligheten. Dette regelverket er den norske implementeringen
av BEPS-pakken («base erosion and profit shifting» – tap av skattegrunnlag
og overskuddsflytting) fra OECD.
Det andre, «LLR
for utvinningsindustrien», ble vedtatt gjennom Stortingets behandling
av statsbudsjettet for 2014, jf. Innst. 4 L (2013–2014). «LLR for
utvinningsindustrien» representerer norsk oppfølging av EU-regelverk
(direktiv 2013/34/EU), og alle tall offentliggjøres. Regelverket
gjelder store og mellomstore selskaper som utvinner nærmere spesifiserte
naturressurser i andre land. Formålet med dette lovverket var opprinnelig
å synliggjøre skatteinntekter til land med utvinningsindustri og
slik ansvarliggjøre myndighetene i disse landene for bruken av disse
inntektene. Fra og med 1. januar 2017 er det imidlertid inntatt
en ny formålsparagraf i «LLR for utvinningsindustrien», som også
inkluderer å «synliggjøre selskapenes skattetilpasning».
Disse medlemmer påpeker at
Arbeiderpartiet i denne innstillingen fremmer et forslag som angår
dette andre LLR-regelverket.
Disse medlemmer anfører at
forslaget med fordel kan brytes ned i henholdsvis del a og del b,
der del a innebærer at det skal gis utvidede opplysninger uavhengig
av materialitetsgrensen, og del b innebærer at bestemmelsen om at
de utvidede opplysningene skal hentes fra årsregnskapet, skal gjøres
mer rigid.
Disse medlemmer ønsker først
å knytte noen kommentarer til del a av forslaget, som har en lang
historie i finanskomiteen i likhet med den nye formålsparagrafen
som altså ble inntatt med virkning fra 1. januar 2017.
Allerede da regelverket
ble innført, ba det borgerlige flertallet i komiteen regjeringen
«sikre at det i regelverket om land-for-land rapportering innarbeides
mål om å synliggjøre uønsket skattetilpasning» (Innst. 4 L (2013–2014),
s. 34). Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
fremmet i den samme innstillingen et forslag med en annen ordlyd,
men med tilsvarende meningsinnhold:
«Stortinget ber
regjeringen utrede om formålet med loven om land-for-land rapportering
skal utvides til også å omfatte skatteunndragelse, og legge fram
forslag for Stortinget senest i forbindelse med fremleggelsen av
revidert nasjonalbudsjett for 2014.» (Forslag 2 i Innst. 4 L (2013–2014))
I praksis var det
allerede da konsensus i komiteen om å innta den nye formålsparagrafen
i regelverket. Gitt denne enigheten og senere anmodninger fra Stortinget i
samme anledning (bl.a. vedtak nr. 792, 19. juni 2015) mener disse medlemmer det
er uheldig at regjeringen ventet helt til 1. januar 2017 med å endre
formålsparagrafen i forskriften i tråd med et samlet stortings ønske.
Disse medlemmer mener også
det er uheldig at regjeringen ikke samtidig valgte å tilpasse forskriften slik
at det rent faktisk vil være mulig å oppnå det den nye formålsbestemmelsen
krever.
Disse medlemmer er av den
oppfatning at når nye formålsparagrafer inntas i et regelverk, bør
det også legges til rette for at disse kan realiseres. All den tid
innbetalinger av skatt til skatteparadiser ofte vil være i begrenset
størrelsesorden, synes «LLR for utvinningsindustrien» ikke å kunne
«bidra til økt åpenhet om foretakenes skatteposisjonering» (sitat
fra den nye formålsparagrafen) dersom det fortsatt ikke skal rapporteres
fra land der samlet skatteinnbetaling er mindre enn 800 000 kroner
i løpet av et kalenderår (den såkalte materialitetsgrensen).
Disse medlemmer peker på
at materialitetsgrensen svarer på forskriftens opprinnelige formål:
å ansvarliggjøre myndigheter i land der det utvinnes naturressurser,
for de inntekter disse mottar. Da er det fornuftig at rapportering
ikke skal gjøres fra land der skatteinnbetalingene er små. Imidlertid
er forskriftens formål nå utvidet til også å skulle bidra til økt
åpenhet om selskapenes skatteposisjonering. Ut fra et slikt formål
er materialitetsgrensen meget uhensiktsmessig. Materialitetsgrensen
hindrer rapportering fra kanskje nettopp de land og prosjekter der
rapportering er mest nødvendig, nemlig der det betales lite eller
ingenting til myndighetene.
Disse medlemmer vil i den
anledning trekke frem at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
fremmet følgende forslag allerede i Innst. 4 L (2013–2014):
«Stortinget ber
regjeringen utrede utvidelse av loven om land-for-land rapportering
slik at de berørte selskapene også må rapportere på sin virksomhet
i land hvor de har støttefunksjoner, herunder skatteparadis, og
legge fram et forslag om dette senest i forbindelse med fremleggelsen
av revidert nasjonalbudsjett for 2014.» (Forslag 1 i Innst. 4 L
(2013–2014))
Dette er et forslag
som for alle praktiske formål tilsvarer del a av Arbeiderpartiets
foreliggende forslag.
Disse medlemmer støtter på
denne bakgrunn del a av forslaget og fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen endre forskriften om land-for-land-rapportering
slik at den sikrer at der det skal gis utvidede opplysninger, skal
dette gis uavhengig av materialitetsgrense.»
I det
videre ønsker disse
medlemmer å knytte noen kommentarer til del b av forslaget.
De norske LLR-reglene
for utvinningsindustrien er i dag en del strengere og mer omfattende
enn EUs regler. Isolert sett gir dette norske selskaper en konkurranseulempe
jevnført med andre. Samtidig sender det et signal om at Norge ønsker
strengere LLR-regler for utvinningsindustrien også internasjonalt.
Slik disse medlemmer ser
det, må man prinsipielt sett finne en balanse mellom å gå foran
med et godt eksempel og å sikre rimelige konkurransevilkår for norske
bedrifter. Det er også på det rene at de norske LLR-reglene ikke
vil ha en forbildeeffekt dersom norske selskaper blir skadelidende
som følge av dem – man kan da risikere det motsatte. Ut fra et slikt
resonnement vil det være fornuftig å ha en balansert tilnærming
til særnorske innstramminger i dette regelverket.
Det er på denne
bakgrunn man må vurdere Senterpartiets og andre partiers vekslende
støtte til Sosialistisk Venstrepartis ulike forslag om å gjøre regelverket
strengere og mer rigid. For eksempel fikk ikke Sosialistisk Venstreparti
støtte for sine innstrammingsforslag i behandlingen av revidert
nasjonalbudsjett i 2014 til tross for at partiene altså gikk sammen
om alle merknader høsten i forveien. Disse medlemmer ønsker å
presisere at dette ikke reflekterer en lavere ambisjon for LLR som
en internasjonal ordning hos Senterpartiet enn hos Sosialistisk
Venstreparti, men at det i stedet beror på en avveining opp mot
andre hensyn når man ønsker å gi norske bedrifter særlig strenge
vilkår, som omtalt i forrige avsnitt.
Disse medlemmer presiserer
at del b av Arbeiderpartiets forslag innebærer kostnader for norske
selskaper, og at størrelsen på disse kostnadene er svært omstridt
og muligens meget høy slik det for eksempel fremgår av Prop. 1 LS
(2013–2014). Samtidig er det også stor uenighet rundt hvilke fordeler
og ulemper forslagene innebærer. Blant annet er det fremdeles usikkert hvor
godt dagens ordning med verifisering fra styre og administrasjon
fungerer, noe som etter disse medlemmers vurdering
bør avklares før bedriftene pålegges nye verifiseringsmekanismer.
Det er ellers en kjensgjerning at regelverket er relativt nytt,
og da synes det fornuftig at man tillater seg å vinne noe erfaring
før man eventuelt fjerner fleksibilitet i regelverket og gjør det mer
rigid.
Disse medlemmer støtter på
denne bakgrunn ikke del b av forslaget i denne omgang og fremmer
i stedet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede kostnader, fordeler og ulemper ved (1) å
stramme inn formuleringen om at tallene skal hentes fra årsregnskapet
i LLR-forskriften § 4, og (2) ved å kreve at hovedtallene i land-for-land-rapporteringen
skal inntas som note i finansregnskapet.»