Søk

Innhold

1 treff for "ektefeller" i dette dokumentet:

1 av

2. Revidert nasjonalbudsjett 2019

2.1 Sammendrag fra Meld. St. 2 (2018–2019)

Hovedlinjer i den økonomiske politikken og utsiktene for norsk økonomi

Den utvidede regjeringen Solberg består av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti og baserer sin politikk på Granavolden-plattformen av 17. januar 2019.

Regjeringen vil skape et bærekraftig velferdssamfunn gjennom å omstille norsk økonomi, skape vekst og flere jobber og sikre flere ben å stå på. Bruken av oljepenger vris i retning av investeringer i kunnskap og infrastruktur samt vekstfremmende skattelettelser. Det bidrar til å styrke og sikre vår fremtidige velferd.

Det går godt i norsk økonomi. Veksten er sterk, stadig flere kommer i jobb, og den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere på ti år.

Regjeringen tilpasser den offentlige pengebruken til situasjonen i økonomien, i tråd med handlingsregelen. Med god utvikling i norsk økonomi har regjeringen de siste årene holdt igjen i utgiftene på statsbudsjettet for å legge til rette for vekst og nye arbeidsplasser i næringslivet. Samlet sett har finanspolitikken de siste årene virket om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien. Det gjelder også for 2018 og 2019 når vi ser de to årene under ett.

I revidert nasjonalbudsjett 2019 viderefører regjeringen en politikk som legger til rette for fortsatt vekst, omstilling og det grønne skiftet. Vi ser at den økonomiske politikken virker. Fire av fem jobber skapes nå i privat sektor. Dermed er bærekraften i velferdssamfunnet styrket.

Solid oppgang i norsk økonomi

Den gode utviklingen i norsk økonomi er bredt basert. Investeringene i fastlandsbedriftene har tatt seg markert opp de siste årene og har ikke vært høyere på ti år. Også investeringene på norsk sokkel stiger igjen, etter å ha falt i årene etter oljeprisfallet. Bedringen i norske bedrifters konkurranseevne legger til rette for økt aktivitet i norsk næringsliv fremover. Ifølge Norges Banks regionale nettverk øker produksjonen over hele landet, og bedriftene venter at oppgangen skal fortsette.

Etterspørselen etter arbeidskraft har økt markert, og arbeidsledigheten har avtatt. Nedgangen i ledigheten er kommet over hele landet, og de regionale forskjellene er blitt mindre. Sysselsettingen øker sterkere enn på lenge. Bare de siste tre årene er det blitt om lag 109 000 flere sysselsatte. Det siste året har andelen av befolkningen i arbeidsaktiv alder som jobber, økt etter flere år med nedgang.

Bedringen i arbeidsmarkedet er ventet å fortsette, og veksten i fastlandsøkonomien anslås å være høyere enn sin langsiktige trend både i år og neste år.

Veksten hos Norges handelspartnere har vært høy i flere år, men avtok mot slutten av fjoråret. Særlig i Europa har utviklingen vært svakere enn ventet. I USA er veksten fortsatt høy, selv om den også der avtar. Arbeidsledigheten er gått ned og er på historisk lave nivåer i mange land. Lønns- og prisveksten har likevel ikke tatt seg vesentlig opp. De neste årene ventes den økonomiske veksten hos våre handelspartnere å forbli nær sin langsiktige trend.

Svakere vekst internasjonalt bidrar isolert sett til å trekke ned eksportutsiktene for norske virksomheter. På den annen side bidrar kostnadskutt i oljeselskapene til god lønnsomhet og høy aktivitet på norsk sokkel, også med lavere oljepris enn dagens nivå. Etter å ha falt mot slutten av fjoråret, har oljeprisen tatt seg opp igjen i inneværende år til rundt 70 dollar per fat. Oljeprisen er litt lavere enn da vi la frem budsjettet i fjor høst, men klart høyere enn de lave nivåene vi så for få år tilbake. Samtidig er anslaget på gassprisen justert opp som følge av at tilbudet av flytende naturgass (LNG) globalt ser ut til å bli mindre enn tidligere antatt.

De siste årene er det utvist moderasjon i lønnsoppgjørene for å ivareta den bedrede konkurranseevnen, og reallønnsveksten er dermed blitt lav, og endog negativ. I takt med et strammere arbeidsmarked ventes lønnsveksten å ta seg noe opp og være høyere enn konsumprisveksten, slik at reallønnsveksten tiltar. NHO kom 1. april til enighet med LO og YS i hovedtariffoppgjøret for privat sektor. Rammen for årslønnsveksten i industrien i NHO-området (frontfaget) ble 3,2 pst. i 2019.

Norges Bank økte styringsrenten med 0,25 prosentenheter til 1 pst. på sitt rentemøte i mars. På rentemøtet i mai holdt banken renten uendret, men varslet at den mest sannsynlig vil bli satt opp i juni. Dersom norsk økonomi utvikler seg som anslått i Pengepolitisk rapport 1/2019, vil styringsrenten heves til 1,75 pst. innen utgangen av 2022.

Selv om renten er på vei opp, er tiltakende reallønnsvekst og et positivt syn på fremtiden ventet å gi videre oppgang i husholdningenes konsum. Samtidig er nedgangen i boliginvesteringene ventet å stoppe opp.

Boligprisene har utviklet seg nokså moderat siden i fjor sommer. Samtidig har aktiviteten i bruktboligmarkedet vært høy. Mange boliger er blitt lagt ut for salg, og omsetningen har holdt seg oppe. Tilbudet av boliger er stort.

Gjelden i husholdningene vokser fortsatt raskere enn inntektene, men veksten har avtatt noe siden sommeren 2017. Selv om utlånsrentene er lave, er husholdningenes samlede utgifter til å betjene gjeld på et historisk høyt nivå og rundt nivåene fra bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008.

Husholdningenes gjeldsbelastning er en kilde til sårbarhet. Den høye gjelden kan medføre at husholdningene vil stramme inn på forbruket ved høyere rente eller dersom boligprisene skulle falle markert. Også en eventuell svakere vekst ute vil isolert sett bidra negativt til oppgangen i norsk økonomi, men utsiktene for internasjonal økonomi synes mer balansert nå enn for noen måneder siden, da nedsiderisiko i større grad dominerte.

Veksten i norsk økonomi de kommende årene kan også bli sterkere enn ventet, dersom for eksempel oljeprisen skulle bli høyere, eller dersom bedringen i konkurranseevnen trekker opp eksport og investeringer mer enn lagt til grunn.

De økonomiske utsiktene er nærmere omtalt i kapittel 2 i meldingen.

En godt tilpasset økonomisk politikk

Granavolden-plattformen understreker at bruken av oljeinntekter skal tilpasses situasjonen i økonomien i tråd med handlingsregelen. Etter hvert som aktiviteten i norsk økonomi har tatt seg opp, har regjeringen de siste årene holdt igjen i utgiftene på statsbudsjettet av hensyn til konkurranseutsatt sektor og en balansert utvikling i norsk økonomi.

Når kapasitetsutnyttingen i økonomien øker og renten er på vei opp, må det vises tilbakeholdenhet i finanspolitikken. På sikt må vi være forberedt på at etterspørselen fra petroleumsnæringen vil avta, og at vi vil trenge flere ben å stå på. God konkurranseevne er avgjørende for at andre næringer kan vokse frem, og for at vi skal ha en omstillingsdyktig og vekstkraftig økonomi.

Med utsikter til en vekst i fastlandsøkonomien som er høyere enn den beregnede trendveksten og videre nedgang i arbeidsledigheten, ble det i fjor høst lagt opp til en nøytral finanspolitikk for 2019, etter om lag nøytral politikk også i de foregående årene. Nå viser regnskapet for i fjor at utgiftene ble lavere enn ventet og inntektene høyere. Mindre pengebruk i 2018 er den viktigste årsaken til at budsjettimpulsen for 2019 nå anslås høyere enn i fjor høst. I tillegg ser underskuddet i 2019 ut til å bli høyere enn ventet. Budsjettimpulsen i 2019 anslås nå til 0,5 pst., mens anslaget for 2018 er nedjustert til -0,4 pst. Ser vi de to årene under ett, er finanspolitikken om lag nøytral.

Regjeringens forslag til revidert budsjett for 2019 innebærer en bruk av oljeinntekter på 238,1 mrd. kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet. Anslaget er satt opp med 6,8 mrd. kroner siden i høst, blant annet som følge av lavere inntekter fra salg av klimakvoter. I tillegg er de trendberegnede skatte- og avgiftsinntektene nedjustert, både for i fjor og i år, særlig fordi økt andel elbiler i nybilsalget gir lavere inntekter fra bilavgifter.

Etter uroen i finansmarkedene i fjor høst og vinter var markedsverdien av Statens pensjonsfond utland om lag 8 250 mrd. kroner ved inngangen til 2019, nesten 500 mrd. kroner lavere enn anslått i fjor høst. Uttaket fra fondet til 2019-budsjettet anslås nå til 2,9 pst., opp fra anslått 2,7 pst. i nasjonalbudsjettet 2019. Så langt i år har finansmarkedene utviklet seg mer positivt, og verdien av fondet har den siste tiden vært i overkant av 9 000 mrd. kroner.

Statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst anslås til 2,0 pst. i år. Det er lavere enn den anslåtte veksten i fastlandsøkonomien.

Vår økonomi og konkurranseevne påvirkes av hvor mye oljeinntekter vi bruker, men også av hvordan vi bruker dem. I budsjettet for 2019 har regjeringen fortsatt satsingen på samferdsel, forskning og utdanning. Det er satsinger som støtter opp under produktivitet og konkurransekraft og vil gi oss flere ben å stå på i fremtiden.

Revidert nasjonalbudsjett er i hovedsak en oppdatering av budsjettet med ny informasjon. På enkelte områder har regjeringen funnet det riktig å foreslå endringer. Regjeringen foreslår blant annet å øke utgiftene til Forsvaret i forbindelse med forliset av KNM Helge Ingstad. Dette inkluderer reservedelspakke og økt seiling med KNM Maud. Videre legger regjeringen opp til økte bevilgninger til politiet og PST til å forebygge og etterforske kriminalitet, samt økte bevilgninger til flere klimatiltak.

Statens pensjonsfond utland er nå omtrent tre ganger så stort som fastlandsøkonomien, og uttak fra fondet er blitt en stadig viktigere finansieringskilde i de årlige statsbudsjettene. Siden handlingsregelen ble innført i 2001 har bruken av fondsinntekter økt fra 1,4 pst. av BNP for Fastlands-Norge til 7,7 pst. i 2019, i tråd med intensjonen i handlingsregelen som et samlet storting har sluttet opp om. Ser vi fremover, er perioden med økt innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi i all hovedsak tilbakelagt. Fondet vil ikke fortsette å vokse like raskt som det har gjort til nå. Inntektene fra oljevirksomheten vil avta på sikt, og avkastningen fra fondet anslås lavere enn før. Målt i forhold til verdiskapingen i fastlandsøkonomien anslås fondet bare å øke moderat i årene som kommer. Et drøyt tiår fra nå er det ventet at veksten i fondskapitalen ikke lenger vil holde tritt med veksten i fastlandsøkonomien. I årene etter 2030 vil fondsavkastningen derfor mest sannsynlig følge en nedadgående bane, målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.

Etter hvert som oljeformuen i bakken er blitt omdannet til finansformue i fondet, har usikkerheten om oljeinntektene gradvis fått mindre betydning, mens usikkerhet i verdens finansmarkeder kan gi store utslag i handlingsrommet i finanspolitikken. I et stort fond, med høy aksjeandel, svinger avkastningen også mye. De store svingningene i fondet innebærer at vi må regne med variasjon i uttaksprosenten. Det er en styrke ved rammeverket vårt at endringer i fondet på kort sikt kan slå ut i uttaksprosenten fra fondet og ikke i direkte i bruken av oljeinntekter. Ved store og mer permanente endringer i fondsverdien skal oljepengebruken tilpasses gradvis, om nødvendig over flere år. Et markert fall i fondskapitalen kan innebære at bruken av oljeinntekter må reduseres. Handlingsregelen er fleksibel nettopp for at finanspolitikken skal kunne håndtere slike situasjoner og støtte opp under en balansert utvikling i norsk økonomi.

Vi må ta høyde for usikkerhet i fondsverdien når vi vurderer handlingsrommet i finanspolitikken, både på kort og lang sikt. 3-prosentbanen kan flytte seg mye på kort tid. Regjeringen har i alle sine budsjetter ført en ansvarlig oljepengebruk. I hele regjeringsperioden har bruken av oljeinntekter ligget på eller under 3 pst., også i årene da finanspolitikken ble brukt aktivt for å motvirke konsekvensene av oljeprisfallet. Når vi bruker mindre enn den langsiktige rettesnoren i gode tider, står vi bedre rustet i møte med fall i fondets verdi eller fremtidige tilbakeslag. Når veksten i fondet flater ut, er tilbakeholdenhet i gode tider en forutsetning for at vi skal ha handlefrihet i finanspolitikken til å dempe økonomiske tilbakeslag.

Samtidig som rommet for økt bruk av oljeinntekter blir mindre fremover, vil aldring av befolkningen gradvis gi høyere utgifter til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. Bare en mindre del av de økte utgiftene kan finansieres av inntektene fra pensjonsfondet. Pensjonsreformen er utformet for å gi langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud, men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter på lang sikt. Det vil bli nødvendig med nye tiltak for å sikre finansiering av de velferdsordningene som allerede er etablert. Vi må øke arbeidsinnsatsen og bruke pengene i offentlig sektor smartere.

Høy arbeidsdeltakelse og produktivitet er viktig både for verdiskapingen i økonomien og bærekraften i offentlige finanser. I Norge har vi relativt høy sysselsetting. Samtidig er det mange som mottar trygd. Andelen som står utenfor arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne, er høyere i Norge enn i mange andre land. Å inkludere flere i arbeidslivet er en sentral prioritering for regjeringen. Det vil også bidra til reduserte inntektsforskjeller.

Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vennet oss til gjennom de siste 40 årene, må produktiviteten vokse raskere enn i de siste 10–12 årene. For å finansiere velferdsordningene på lang sikt må dessuten fellesskapets inntekter brukes fornuftig. Det krever at arbeidet med målrettede reformer i offentlig forvaltning og resten av økonomien fortsetter. Dette arbeidet er godt i gang, blant annet gjennom avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen og målrettede tiltak på enkeltområder.

Kommunenes økonomi

Den økonomiske situasjonen i kommunesektoren er god. Realveksten i kommunesektorens inntekter ble i fjor sterkere enn ventet, blant annet som følge av høye skatteinntekter. Samtidig ble kommunenes kostnader knyttet til den demografiske utviklingen og pensjoner lavere enn anslått.

Samlet anslås nivået på kommunesektorens inntekter i 2019 høyere enn lagt til grunn i fjor høst. Som følge av at nivået på de frie inntektene er justert mer opp for 2018 enn for 2019, anslås likevel realveksten i frie inntekter lavere enn i saldert budsjett. Kommunesektorens frie inntekter ventes å avta reelt med 1,8 mrd. kroner i 2018. For kommunesektorens samlede inntekter anslås nå realveksten til 0,4 mrd. kroner, det vil si litt høyere enn i saldert budsjett.

I Kommuneproposisjonen 2020 varsler regjeringen en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i 2020 på mellom 0,2 og 1,5 mrd. kroner. Det legges opp til at de frie inntektene øker med mellom 1 og 2 mrd. kroner.

Med noe effektivisering vil den foreslåtte inntektsveksten legge til rette for styrking av det kommunale tjenestetilbudet. Dersom kommunesektoren setter et effektiviseringskrav til egen virksomhet på 0,5 pst., tilsvarer det 1,3 mrd. kroner i 2020.

Kommuneøkonomien er nærmere omtalt i avsnitt 3.2 i meldingen.

Skatte- og avgiftsopplegget

Regjeringen foreslår i forbindelse med revidert budsjett enkelte endringer i skatte- og avgiftsreglene. Regjeringen har også etter saldert budsjett foreslått endringer, ved lettelser i skattefrie personalrabatter som har budsjettvirkning i 2019. Endringene vil samlet redusere provenyet med om lag 0,3 mrd. kroner påløpt og 0,2 mrd. kroner bokført i 2019.

Etter at de nye reglene for skattlegging av naturalytelser trådte i kraft 1. januar 2019, har det blitt klart for regjeringen at reglene for skattefrie personalrabatter og gaver i arbeidsforhold bør justeres for bedre å tilpasses noen av ordningene for naturalytelser som benyttes i arbeidslivet. Blant annet er det kommet frem tilfeller der det er normalt at personalrabatten på varer og tjenester er 100 pst., for eksempel innenfor transportnæringen. Regjeringen foreslo i Prop. 51 S (2018–2019) Endringer i statsbudsjettet 2019 under Finansdepartementet (endringer i reglene om skattefrie personalrabatter mv.) endringer i reglene for skattefrie personalrabatter og gaver i arbeidsforhold. Stortinget vedtok endringene enstemmig 2. april 2019, jf. Innst. 225 S (2018–2019). Endringene reduserer provenyet med om lag 0,25 mrd. kroner påløpt og 0,2 mrd. kroner bokført i 2019, sammenliknet med saldert 2019-budsjett.

Regjeringen foreslår flere endringer på avgiftssiden. Det foreslås et merverdiavgiftsfritak for elektroniske bøker og tidsskrifter. Forslag til nye regler har vært på høring. Videre foreslås at ordningen med redusert alkoholavgift på øl over 3,7 til og med 4,7 volumprosent fra små bryggerier utvides til å omfatte sider og lignende alkoholvarer. Regjeringen foreslår også at engangsavgiften for kjøretøy over 20 år fjernes, og at engangsavgiften for motorsykler reduseres med 10 pst.

Regjeringen foreslår også enkelte andre regelendringer, blant annet forenklinger i reglene for ektefellebeskatning.

Skatte- og avgiftspolitikken er nærmere omtalt i kapittel 4 i meldingen.

Pengepolitikken

Den langsiktige oppgaven til pengepolitikken er å gi økonomien et nominelt ankerfeste, dvs. opprettholde en stabil pengeverdi. Lav og stabil inflasjon er det beste bidraget pengepolitikken kan gi for å fremme høy velferd, høy sysselsetting og økonomisk vekst over tid. Økonomien fungerer bedre ved lav og stabil inflasjon enn ved høy og varierende inflasjon. Norges Bank har ansvar for den operative gjennomføringen av pengepolitikken etter retningslinjer fastsatt i forskrift. Den 2. mars i fjor ble en ny forskrift for pengepolitikken fastsatt. Det operative målet for pengepolitikken er en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser.

Finansdepartementet fremmet 10. april 2019 forslag til ny sentralbanklov i Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) for Stortinget. Lovforslaget inneholder en ny formålsbestemmelse for sentralbankens virksomhet og beskriver bankens oppgaver.

Norges Bank hevet styringsrenten til 0,75 pst. i september i fjor, fra et historisk lavt nivå på 0,5 pst., og videre opp til 1,0 pst. i mars. På rentemøtet i mai ble renten holdt uendret, og hovedstyret uttalte at renten mest sannsynlig vil bli satt opp i juni. Prognosene i Pengepolitisk rapport 1/2019 indikerer at renten heves videre til 1,75 pst. innen utgangen av 2022. Pengemarkedsrenten ligger litt over styringsrenten. I tråd med terminmarkedet er anslaget for pengemarkedsrenten i år marginalt høyere enn det som ble lagt til grunn i budsjettet i høst, mens det ventes noe mindre oppgang lenger frem.

Pengepolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.3 i meldingen.

Sårbarheter i det norske finansielle systemet

Vedvarende oppgang i husholdningenes gjeldsbelastning er tegn på at finansielle ubalanser har bygget seg opp og utgjør en sårbarhet i norsk økonomi. Regjeringen har de siste årene satt inn en rekke tiltak for å bidra til en mer bærekraftig utvikling i boligmarkedet, dempe sårbarheten i husholdningene og gjøre finanssystemet mer robust overfor boligprisfall. Boliglånsforskriften skal bidra til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet. Forskriften er midlertidig og løper ut ved årsskiftet i år. Innen det vil regjeringen ta stilling til om den skal videreføres, og i så fall i hvilken form. I februar ble det fastsatt forskrift med krav til utlånspraksis for forbrukslån. Sammen med boliglånsforskriften gir det en enhetlig regulering av bankenes utlånspraksis til husholdningene. Kravet til motsyklisk kapitalbuffer i bankene ble satt videre opp til 2,5 pst. i desember 2018 med virkning fra utgangen av 2019.

Finansiell stabilitet er nærmere omtalt i avsnitt 3.4 i meldingen.

Sysselsettings- og inntektspolitikken

Sysselsettingspolitikken skal støtte opp under høy verdiskaping og høy deltakelse i arbeidslivet. Høy sysselsetting og lav arbeidsledighet er sentrale mål for regjeringens økonomiske politikk og er avgjørende for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn og jevn inntektsfordeling.

Regjeringen vil bruke den gode utviklingen i arbeidsmarkedet til å få inkludert flest mulig i ordinært arbeidsliv fra de gruppene som over tid har stått svakest på arbeidsmarkedet. Regjeringen har igangsatt en inkluderingsdugnad i samarbeid med partene i arbeidslivet, og den har tre innsatsområder. For det første vil regjeringen senke terskelen inn i arbeidslivet og gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette personer som står utenfor arbeidslivet. Det legges blant annet opp til styrket rekrutteringsbistand til arbeidsgivere. Lønnstilskuddsordningen, som er et viktig virkemiddel for å få flere med usikker eller varierende produktivitet i jobb, blir endret slik at det kan bli enklere for arbeidsgivere å bruke tiltaket. For det andre vil regjeringen videreutvikle og styrke tilbudet for arbeidssøkere med psykiske lidelser med sikte på at flere kan delta i arbeidslivet. For det tredje vil regjeringen styrke mulighetene til å gjennomføre opplæring som gir formell kompetanse for arbeidssøkere med hull i CVen eller som ikke har fullført videregående opplæring.

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) står sentralt i arbeidet med å redusere utenforskapet. IA-avtalen ble fornyet 18. desember 2018 og gjelder frem til og med 2022. Det overordnede målet for IA-samarbeidet er å skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall fra arbeidslivet.

Det er viktig å yte bistand til personer som av ulike grunner har problemer med å skaffe seg arbeid på egen hånd. Arbeidsmarkedstiltak er sentrale virkemidler for å få flere arbeidsledige over i arbeid og motvirke at grupper med svake kvalifikasjoner varig faller ut av arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedstiltak rettes mot arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne. Etter oljeprisfallet i 2014 ble antall tiltaksplasser rettet mot arbeidsledige trappet betydelig opp. I takt med den økte sysselsettingen og nedgangen i ledigheten ble antall tiltaksplasser rettet mot arbeidsledige redusert i 2018, og i saldert budsjett 2019 ble det lagt opp til en ytterligere nedgang i antall tiltaksplasser i år. Selv om arbeidsmarkedet er i bedring, har likevel en del av de ledige vanskeligheter med å komme over i ordinært arbeid. Disse gruppene vil ha behov for bistand fra Nav. Regjeringen vil videre holde et høyt nivå på tiltaksplasser rettet mot personer med nedsatt arbeidsevne. Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er tiltak for personer som enten mottar uføretrygd eller som i nær fremtid ventes å få innvilget uføretrygd. Regjeringen ønsker å styrke innsatsen overfor denne gruppen i andre halvår 2019 ved å vri noe av ressursene fra andre arbeidsmarkedstiltak til VTA. Samlet sett videreføres den samlede bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak og VTA i andre halvår 2019. Beregningsteknisk tilsvarer regjeringens forslag et samlet tiltaksnivå på om lag 58 500 plasser i gjennomsnitt i 2019. I tillegg kommer om lag 11 000 plasser i VTA.

Det er partene i arbeidslivet som har ansvar for gjennomføringen av lønnsoppgjørene. Oppgjørene koordineres slik at sentrale tariffområder i konkurranseutsatt sektor forhandler først. Det bidrar til en lønnsutvikling som konkurranseutsatt virksomhet kan leve med over tid. Myndighetene har ansvaret for at lover og regler legger til rette for et effektivt og fleksibelt arbeidsmarked. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar til at partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles forståelse av situasjonen i norsk økonomi og av hvilke utfordringer norsk økonomi står overfor.

På bakgrunn av oppgjørene som foreligger så langt i år, og vurderinger av den økonomiske utviklingen, anslås årslønnsveksten i 2019 til 3,2 pst. I nasjonalbudsjettet 2019 ble det lagt til grunn en årslønnsvekst på 3 ¼ pst. i år.

Sysselsettingspolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet er beskrevet i avsnitt 3.5 i meldingen.

Klimapolitikken

Norge har meldt inn til FN at vi vil påta oss en betinget forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenlignet med 1990. Dette er samme mål som EU, og Norge og Island sendte i mars forslag til avtale til EU om å samarbeide om å nå utslippsmålet.

Innen mars 2020 skal alle parter til Parisavtalen melde inn endelig nasjonalt fastsatt bidrag. Land som tidligere har meldt inn et utslippsmål for 2030, skal enten melde inn dette utslippsmålet på nytt eller oppdatere det. Regjeringen vil at Norge skal forsterke sitt klimamål under Parisavtalen, og at målet skal gjennomføres i samarbeid med EU. Vi arbeider for at EUs samlede ambisjonsnivå øker til 55 pst. kutt i 2030 sammenlignet med 1990, og vil melde inn et forsterket norsk mål i tråd med EUs ambisjoner.

Norge fører en ambisiøs klimapolitikk som virker. Utslippene går ned, særlig i veitrafikken, der utslippene ble redusert med 9,5 pst. i 2017. Nedgangen må ses i sammenheng med økningen i andelen innblandet biodrivstoff og høyt salg av elbiler og ladbare hybrider. Hybrid- og elbiler stod for 10 pst. av all kjøring med norske personbiler.

Klimapolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 3.6 i meldingen.

Oppfølging av Klimarisikoutvalget

Regjeringen oppnevnte i oktober 2017 et bredt sammensatt utvalg for å vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi, herunder finansiell stabilitet. Utvalget leverte NOU 2018:17 Klimarisiko og norsk økonomi til finansministeren i 2018. Rapporten ble sendt på høring med frist 18. mars.

Utvalgets anbefalinger, hovedpunkter fra høringen og regjeringens vurderinger er nærmere omtalt i avsnitt 3.7 i meldingen.

2.2 Komiteens merknader

2.2.1 Merknader fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, understreker at det er en av regjeringens fremste oppgaver å føre en ansvarlig økonomisk politikk og bidra til omstilling av norsk økonomi og skape et bærekraftig velferdssamfunn. Den økonomiske politikken regjeringen har ført, har sammen med en ekspansiv pengepolitikk og svakere krone vært en viktig drivkraft bak omstillingen i norsk økonomi.

Flertallet viser til at det går godt i norsk økonomi. Veksten er sterk, stadig flere kommer i jobb, og den registrerte arbeidsledigheten har ikke vært lavere på ti år. Investeringene i fastlandsbedriftene har tatt seg markert opp og har ikke vært høyere på ti år. Investeringene på norsk sokkel stiger, etter å ha falt i årene etter oljeprisfallet. Flertallet viser til at veksten er bredt basert i flere sektorer og over hele landet.

Med god utvikling i norsk økonomi har regjeringen de siste årene holdt igjen i utgiftene på statsbudsjettet for å legge til rette for vekst og nye arbeidsplasser i næringslivet. Samlet sett har finanspolitikken de siste årene virket om lag nøytralt på aktiviteten i økonomien. Det gjelder også budsjettene for 2018 og 2019 når vi ser de to årene under ett. Den reelle underliggende utgiftsveksten i 2019 anslås til 2,0 pst. Det er lavere enn den anslåtte veksten i fastlandsøkonomien.

Flertallet mener regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2019 viderefører en politikk som legger til rette for fortsatt vekst, omstilling og det grønne skiftet. Den økonomiske politikken virker. Fire av fem jobber skapes nå i privat sektor. Dette bidrar til å styrke bærekraften i velferdssamfunnet.

Flertallet viser til at bruken av oljeinntektene er viktig for konkurranseevnen. Vår økonomi og konkurranseevne påvirkes av hvor mye oljeinntekter vi bruker, men også av hvordan vi bruker dem. I budsjettet for 2019 har regjeringen fortsatt satsingen på samferdsel, forskning og utdanning. Det er satsinger som støtter opp under produktivitet og konkurransekraft, og vil gi oss flere ben å stå på i fremtiden.

Flertallet viser til at rommet for økt bruk av oljeinntekter vil bli mindre i årene fremover, og det er derfor viktig å bruke pengene smartere og mer effektivt. Flertallet viser til at regjeringen derfor har prioritert forenkling og avbyråkratisering, digitalisering og ikke minst satsing på vekstfremmende tiltak. Flertallet ser dette som en mulighet til å øke norsk internasjonal konkurransedyktighet og bidra til at vi får mer igjen for hver bevilget krone.

Flertallet merker seg at gjennomgangen av norsk økonomi fra Det internasjonale valutafondet (IMF) viste at oppgangen i norsk økonomi er solid, med lav ledighet og god vekst i lønningene. Flertallet viser til at IMF blant annet pekte på at den nøytrale budsjettpolitikken de siste årene er en forbedring fra finanspolitikken ved tidligere oppgangsperioder.

2.2.2 Merknader fra Arbeiderpartiet

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener Norge er på sitt beste når vi løser oppgavene og utfordringene sammen. Det gir bedre løsninger for folk flest. Det skaper fellesskap som er sterkere. Skal vi lykkes, må politikken og spesielt den økonomiske politikken bygge opp under dette fellesskapet.

Politikken må bidra til et samfunn hvor forskjellene mellom folk er små – og folks muligheter er store. Regjeringens økonomiske politikk har ikke bidratt til dette.

Disse medlemmer merker seg at regjeringen beskriver oppgangen i norsk økonomi som «solid» og «bredt basert». Det er riktig at veksten har tatt seg opp, og at flere har kommet i arbeid. Disse medlemmer vil peke på at oppgangen er moderat og synes å flate ut på lave sysselsettingsnivåer. Den inkluderingsmulighet oppgangen skulle skape, synes å utebli. Fortsatt står for mange uten jobb.

Disse medlemmer viser til at det investeres lite i ny næringsvirksomhet, tross rekordhøy oljepengebruk og store skattelettelser.

Disse medlemmer viser til at norsk økonomi er over tilbakeslaget oljeprisfallet ga. Det er bra. Men det som først og fremst har hjulpet oss over kneika, er en lav rente og svak krone, noe eksportindustrien har nytt godt av, samt nøkterne og ansvarlige lønnsoppgjør. Æren for dette må gå til partene i arbeidslivet.

Disse medlemmer mener regjeringen legger for liten vekt på at den økonomiske oppgangen er skjør. Den er også sårbar for forhold vi ikke har styring med, som den eskalerende handelskonflikten mellom USA og stadig flere land, usikkerheten brexit skaper, og uroen i Midt-Østen. Dette er forhold som kan gi nye tilbakeslag i verdensøkonomien og dermed svekke vår egen vekstevne. Norsk eksportorientert økonomi er blant de mest åpne i verden, og dermed sårbar for det som skjer rundt oss.

Disse medlemmer viser til den sårbare situasjonen for norske husholdninger med høy gjeld i forhold til inntekt. Dette er et resultat av at det er lave renter som har fått et hovedansvar for å stimulere økonomien i Norge og ellers i verden etter finanskrisen i 2008. Høy gjeld og høye eiendomspriser utgjør en betydelig risiko for den økonomiske og finansielle stabiliteten i Norge. Gjeldsveksten blant husholdningene har i flere år vært høyere enn inntektsveksten. Det har ført til at gjeldsbelastningen er høyere enn noen gang, og en stor andel av husholdningene er sårbare for inntektsbortfall og renteøkning. Økt oljepengebruk kan fremskynde renteoppgangen. Husholdningene får dermed dårligere tid på å tilpasse seg et nytt rentenivå, noe som medfører en unødvendig risiko for den finansiell stabiliteten.

Disse medlemmer minner om at bærekraften i statsfinansene vil avta i takt med at befolkningen eldes. Allerede for budsjettet i 2020 begynner dette å gi utslag i budsjettene, gjennom økte utgifter i folketrygden på 9 mrd. kroner. IMFs rapport om norsk økonomi fra mai 2019 påpeker at offentlige finanser vil ha et inndekningsbehov på 4–5 pst. av BNP på lang sikt. Konsum i offentlig forvaltning utgjør nå 58,5 pst. av norsk økonomi, og denne andelen har økt under borgerlig styre. Gjennomsnittlig underliggende utgiftsvekst i statsbudsjettet i perioden 2014–2018 har vært høyere enn veksten i fastlandsøkonomien i samme periode. Dette er ikke bærekraftig.

Derfor mener disse medlemmer at finanspolitikken bør innrettes slik at den styrker norsk økonomisk vekstevne og samtidig ivaretar bærekraft i statsfinansene på lang sikt. Det aller viktigste tiltaket er å øke yrkesdeltakelsen. Større deltakelse i arbeidsmarkedet gir økt verdiskaping, bedre offentlige finanser, gjør velferdssystemet mer robust overfor framtidige utfordringer, er et sentralt virkemiddel mot fattigdom og gir mulighet til forsørgelse og selvrealisering for den enkelte.

Disse medlemmer viser til svar på budsjettspørsmål fra Arbeiderpartiet, som viser at med 5 pst. høyere sysselsettingsandel vil inndekningsbehovet for offentlige finanser bli redusert fra 5,3 pst. til 2,5 pst. i 2060. Til tross for dette prioriterer ikke regjeringen tiltak for å øke sysselsettingsandelen i norsk økonomi.

Disse medlemmer viser til at blant de nye jobbene som er skapt det siste året, er hver femte nye sysselsatt innvandrere på korttidsopphold. Dette indikerer at konkurranseevnen til arbeidstakere boende i Norge må styrkes, dersom alle skal kunne ta del i oppgangskonjunkturen. Uten en storstilt satsing på arbeidsstokken vil yrkesdeltakelsen nærmest stå stille, til tross for bedringen i norsk økonomi.

Disse medlemmer mener regjeringen skyver problemet med inndekningsbehov i budsjettene framfor seg. Uten gode tiltak nå blir problemene større og vanskeligere å løse i framtiden. Regjeringens skattekutt har vist seg ikke å øke vekstevnen i norsk økonomi. Investeringsveksten i fastlandsøkonomien er fremdeles laber. Regjeringen kan heller ikke dokumentere at lavere skatter på formue øker investeringene; det er et rent eksperiment i økonomisk teori. Lavere skatter gir økte overskudd i bedriftene, men fører ikke til nye investeringer. Økte overskudd som følge av skatteendringer kommer i tillegg til endringer økonomien, hvor kapital spiller en viktigere rolle. Det fører til at det blir mer og mer lønnsomt å eie kapital, og dermed relativt mindre og mindre lønnsomt kun å leve av egen arbeidskraft. I kombinasjon med regjeringens feilprioriteringer både i skatte-, arbeids- og velferdspolitikken fører dette til økte økonomiske forskjeller mellom folk.

Disse medlemmer viser til at en skjevere inntektsfordeling kan svekke vekstevnen i økonomien. Små forskjeller har sørget for at folk har like muligheter til å gå på skole og ta utdanning. Det har gitt bedriftene bred tilgang på arbeidskraft med rett kunnskap og kompetanse. I dag utgjør humankapitalen tre firedeler av nasjonalformuen. Men når forskjellene øker, styres hver og ens muligheter mindre av egen innsats og eget talent, og mer av fødested og familiens lommebok. Vi risikerer å investere for lite i befolkningens utdanning. Den sosiale mobiliteten faller. Tilgangen på rett arbeidskraft blir mindre. Det er uheldig for den enkelte, for bedriften og dermed også for samfunnet. Økonomisk ulikhet kan med andre ord redusere økonomisk vekst. Ifølge OECD ville Norge hatt ni prosentpoeng høyere vekst i perioden 1990–2000 dersom forskjellene ikke hadde økt i perioden 1985–2005. Videre har OECD anslått at om Gini-koeffisienten øker med ett prosentpoeng, det vil si at ulikheten øker, vil BNP bli 0,8 pst. lavere etter fem år. Som en illustrasjon på hvor stort dette tapte vekstanslaget er, falt veksten i norsk økonomi med 0,8 prosentpoeng under oljeprisfallet. Økt ulikhet innebærer med andre ord en betydelig risiko for norsk økonomi. Det som kan se ut som små desimalendringer, er i realiteten dramatiske tall som gir høyst merkbare effekter for vanlige folk.

Disse medlemmer mener regjeringens økende bruk av behovsprøvde ordninger er med på å øke forskjellene i Norge. Selv om regjeringen sier seg enig i dette, fortsetter den med feilslått politikk. I svar på Arbeiderpartiets budsjettspørsmål 293 skriver regjeringen at

«styrking av arbeidsmarkedstilknytningen både støtter opp under målet om å redusere ulikhet og bidra til høyere vekst. Offentlige velferdsordninger bidrar gjennomgående til mindre ulikhet, og kan også bidra til økt vekstevne dersom ordningen for eksempel samtidig stimulerer til at flere kommer i arbeid. Velferdsordninger kan også bli fattigdomsfeller som i praksis holder deler av befolkningen ute fra arbeidslivet».

Disse medlemmer vil ta i bruk brede politiske virkemidler for å redusere forskjellene, og har fremmet 83 tiltak for små forskjeller og sterkere fellesskap. Disse medlemmer viser i den forbindelse til sine merknader i Innst. 282 S (2018–2019).

2.2.3 Merknader fra Senterpartiet

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet deler oppfatningen om at det kortsiktige bildet viser at det går bra i norsk økonomi. Norge er et godt land å bo i for de aller fleste. Vi har tillit til hverandre og hjelper hverandre. Vi kan være stolte av Norge. Disse medlemmer er imidlertid urolige for at regjeringen ikke synes tilstrekkelig oppmerksom på at det for tiden påtreffes en utvikling som er svært bekymringsfull med tanke på Norge og velferdsstatens bærekraft på mellomlang og lang sikt.

Disse medlemmer ser særlig fire forhold som er utfordrende i så måte: svært lave og synkende fødselstall, fortsatt lav sysselsettingsandel, høy og økende gjeldsbelastning og høy og økende oljepengebruk. Regjeringen styrer Norge på gal kurs i alle disse spørsmålene. I tillegg sentraliseres landet, og folk pålegges usosiale avgifter.

Disse medlemmer minner om at det mest grunnleggende målet på et lands vellykkethet er om man er i stand til å ta vare på egen befolkning på lang sikt. Disse medlemmer viser til at det i 2018 kun ble født 55 100 barn i Norge. Dette ga et samlet fruktbarhetstall på bare 1,56 barn per kvinne – det laveste som er målt i Norge noen gang. Med så lave fødselstall vil man på mellomlang og lang sikt kunne få betydelige utfordringer med å finansiere dagens velferdsmodell. Under dagens regjering har fruktbarhetstallet falt år for år og er nå altså nede på rekordlave 1,56. I den rød-grønne perioden lå fruktbarhetstallene i intervallet 1,8–2,0, noe som også er for lavt til å opprettholde befolkningen på lengre sikt, men likevel betydelig høyere enn dagens tall. Disse medlemmer finner det påfallende at man heller ikke etter at Kristelig Folkeparti gikk inn i regjeringen, finner rom for tiltak som kan møte denne meget alvorlige utviklingen.

Disse medlemmer er også bekymret for sysselsettingsandelen. Den norske velferdsmodellen er avhengig av høy yrkesdeltakelse. Til tross for dette har yrkesdeltakelsen falt i løpet av regjeringsperioden. Disse medlemmer viser til at fallet i sysselsettingsandelen ikke kan forklares av oljeprisfallet og finanskrisen. Heller ikke endring i alderssammensetningen kan forklare hele fallet i sysselsettingsandel: I den såkalte kjernegruppen (personer i alderen 25–54 år) har sysselsettingsandelen falt dramatisk i perioden 2008–2016 (med 3,2 og 5,0 prosentpoeng for hhv. kvinner og menn). En annen betydelig endring i demografien, innvandring, synes å ha større innvirkning enn man har trodd tidligere. Tall Senterpartiet har hentet inn, viser at mens sysselsettingen for nordmenn i alderen 20–66 år uten innvandrerbakgrunn var 78,5 pst. i 2018, var den 58,8 pst. for nordmenn med bakgrunn fra Asia, Afrika mv. I tillegg er antall timer arbeidet og verdiskapning per timeverk betydelig lavere for disse gruppene, slik at utlignet skatt for personer med bakgrunn i Asia i 2017 var 54 800 kroner mot 155 300 kroner for befolkningen ekskl. innvandrere. En så lav skatteinngang per person kan ikke bære velferdsstaten. Samtidig meldes det at mange opplever at arbeidslivet blir stadig hardere. Regjeringens arbeidslivspolitikk har ikke bidratt til å senke terskelen for inntreden i arbeidslivet for utsatte grupper. Det samme er tilfelle med regjeringens politikk med fri flyt av arbeidskraft fra EØS, som så godt som har utradert nordmenn fra enkelte yrker, bl.a. på grunn av konkurranse fra arbeidere med et annet kostnadsbilde enn nordmenn. Samfunnsøkonomisk analyse påviste i en rapport fra 2016 at norske borgere skiftes ut med utenlandsk arbeidskraft i mange bransjer, og at det særlig er nordmenn med lav utdanning som presses ut av arbeidsstyrken. Disse medlemmer viser til at den negative utviklingen har pågått i hele den blå-blå regjeringens levetid, og at man øyensynlig ikke klarer å håndtere problemet.

Disse medlemmer vil videre trekke frem en annen utfordring for bærekraften i norsk økonomi: stadig økende gjeld hos husholdningene. Mange husholdninger er nå svært sårbare både for boligprisfall og renteoppgang gitt den betydelige utlånsveksten som har funnet sted gjennom regjeringen Solbergs periode. I stedet for å ta grep sitter regjeringen på gjerdet og ser på en utvikling som gir stor fallhøyde i norsk økonomi.

Disse medlemmer registrerer videre at regjeringen mener det bør brukes mindre oljepenger i gode tider. Imidlertid synes det i liten grad å være slik at man klarer å gjennomføre dette i praksis. Disse medlemmer påpeker at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett 2019 velger å øke oljepengebruken med hele 7 mrd. kroner – dette altså samtidig som konjunkturene er positive. Både økonomer og politikere var nærmest vantro til denne beslutningen. Den økte oljepengebruken innebærer at budsjettimpulsen for 2019 dras opp fra 0,0 til 0,5. Disse medlemmer er meget kritiske til at regjeringen gjennom dette øker risikoen i norsk økonomi.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet i sitt alternative reviderte budsjett reduserer oljepengebruken med 500 mill. kroner relativt til regjeringens forslag. Disse medlemmer oppfordrer regjeringen til å føre en mer ansvarlig økonomisk politikk. Når regjeringspartiene i denne innstillingen nokså upåfallende skriver at «rommet for økt bruk av oljeinntekter vil bli mindre i årene fremover», så er dette i realiteten en dramatisk konstatering av at evnen man har til å håndtere et eventuelt økonomisk tilbakeslag i fremtiden, er betydelig svekket som følge av regjeringens svært høye oljepengebruk også i gode tider.

2.2.4 Merknader fra Sosialistisk Venstreparti

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at revidert nasjonalbudsjett skal være en justering av inneværende års budsjett, ikke en fullstendig budsjettprosess. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for en oversikt over hvilke prioriteringer partiet har foreslått for 2019.

Dette medlem viser til at skeivfordelingen av samfunnets ressurser og miljø- og klimakrisen er samfunnets største utfordringer framover, både i Norge og i verden for øvrig. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti har fremmet en rekke forslag i Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for 2019 for å utjevne forskjellene i Norge, bevare naturen og redusere klimagassutslippene. Dette medlem viser videre til forslag fremmet i Stortinget utenom budsjett denne sesjonen, blant annet representantforslag om rettferdig skattlegging av internasjonale selskap (Dokument 8:160 S (2018–2019)), representantforslag om et rettferdig boligmarked (Dokument 8:154 S (2018–2019)), representantforslag om å ta bedre vare på naturmangfold og viktig norsk natur (Dokument 8:151 S (2018–2019)), representantforslag om en helhetlig og god fødselsomsorg i hele landet (Dokument 8:148 S (2018–2019)), representantforslag om en desentralisert høyere utdanning for kvalitet, velferd og bærekraftige lokalsamfunn (Dokument 8:146 S (2018–2019)), representantforslag om å erklære klimakrisen som en nasjonal nødssituasjon (Dokument 8:145 S (2018–2019)) og representantforslag om gratis skolemat til alle (Dokument 8:124 S (2018–2019)).

Dette medlem viser til at forskjellene øker i Norge. I Meld. St. 13 (2018–2019) slår regjeringen fast at den tidelen med høyest inntekt har rykket fra resten av befolkningen i inntekt, samtidig som de 30 pst. med lavest inntekt har opplevd stillstand eller nedgang i inntektene. Dette medlem peker på at det er avgjørende å få snudd denne utviklingen så tidlig som mulig. Økte forskjeller har en tendens til å få en selvforsterkende effekt over tid, med mulig ytterligere økte forskjeller som resultat.

Dette medlem peker på at Norge har store forskjeller i formue. Forskjellene i formue i Norge er, ifølge OECD, på høyde med Storbritannia, og større enn i land som Spania, Frankrike og Italia, slik Sosialistisk Venstreparti har synliggjort i en egen rapport om ulikhet lansert i forbindelse med Sosialistisk Venstrepartis landsmøte våren 2019. Dette viser at bildet av Norge som et land med små forskjeller ikke er helt riktig.

Dette medlem viser til at regjeringen ikke kom med et eneste nytt tiltak for økt fordeling i forbindelse med fordelingsmeldingen. Dette medlem viser for øvrig til egne merknader i Innst. 282 S (2018–2019).

Dette medlem peker på at de norske klimagassutslippene økte i 2018, hvor det ble sluppet ut 0,4 pst. mer klimagasser enn året før. Dette medlem mener at dette viser at regjeringen er handlingslammet i møte med den globale klimakrisen. Dette medlem peker på at avstanden mellom ord og handlinger er enorm for denne regjeringen, og at Norge ikke er på vei til å nå sine internasjonale forpliktelser. Alvoret i klimakrisen har åpenbart ikke gått opp for regjeringspartiene. Den manglende viljen og evnen til å ta ansvar for framtiden er svært alvorlig. Dette medlem viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen, Katrine Boel Gregussen, Eirik Faret Sakariassen og Lars Haltbrekken om å erklære klimakrisen som en nasjonal nødssituasjon (Dokument 8:145 S (2018–2019)), og vil understreke nødvendigheten av at disse tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser og omstille økonomien iverksettes straks for å skape et bærekraftig Norge som er rustet for framtiden.

Dette medlem viser for øvrig til egne merknader under kapittel 3 i denne innstillingen, om de enkelte saker.

2.2.5 Merknader fra Miljøpartiet De Grønne

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at det faktum at klimakrisen er den største krisen menneskeheten står overfor, ikke reflekteres i regjeringens reviderte budsjett. Dette medlem viser til at dette er Erna Solbergs ellevte forbigåtte mulighet til å sette ny kurs for norsk miljøpolitikk som sikrer en utvikling i tråd med Parisavtalen og fremtidige generasjoners behov for en levende klode.

Dette medlem viser til at Miljøpartiet De Grønne høsten 2018 fremmet et omfattende forslag til statsbudsjett for 2019 med tiltak og forslag på alle saksområder. Dette medlem har gitt uttrykk for Miljøpartiet De Grønnes primærstandpunkter og hovedmål for budsjettpolitikken i dette dokumentet. Miljøpartiet De Grønne fremmer ikke disse forslagene nå, fordi dette er et revidert budsjett og ikke en ny, full budsjettgjennomgang.

Dette medlem viser til at Miljøpartiet De Grønne av kapasitetshensyn ikke har gått inn i regjeringens konkrete forslag og foreslått endringer som mange andre partier har gjort. Det vil derfor i teksten fremstå som om Miljøpartiet De Grønne er enig i regjeringens forslag. Dette vil ikke alltid være riktig. Det vises til Miljøpartiet De Grønnes alternative statsbudsjett for 2019, hvor partiets primærstandpunkter går tydeligere frem.

2.2.6 Merknader fra Rødt

Komiteens medlemmer fra Rødt viser til at det i Meld. St. 2 (2018–2019) legges fram flere oppdaterte tall for makroutviklingen i norsk økonomi, som bør ligge til grunn for den økonomiske politikken.

Dette medlem vil spesielt peke på at reallønnsveksten i 2018 ble lavere enn forventet, mye grunnet et svakere lønnsoppgjør, økte konsumpriser generelt og økte strømpriser spesielt. Dette kommer i forlengelsen av flere år med svak eller negativ reallønnsvekst, og over tid har lønnsmottakere hatt en svært svak utvikling sammenlignet med perioden fram til oljeprisfallet i 2014. Dette medlem viser til at det i regjeringens egen ulikhetsmelding, Meld. St. 13 (2018–2019), går fram at tredjedelen av husholdninger som ligger lavest i inntektsfordelingen, har hatt negativ utvikling i kjøpekraft siden 2013. Mye av dette skyldes at lønn og ytelser ikke har holdt tritt med prisveksten over tid. For flertallet av husholdninger, i 4. til 9. desil av inntektsfordelingen, har kjøpekraften stått stille i samme periode, mens den øverste tidelen er de eneste som har hatt merkbar styrking av kjøpekraften. Dette medlem viser til at den økonomiske ulikheten, målt både for inntekt og formue, har økt under denne regjeringen, slik den også har økt over tid de siste tiårene. Dette er bakgrunnen for at dette medlem mener kampen mot framveksten av Forskjells-Norge er den viktigste for å skape et bedre samfunn for alle.

Dette medlem vil videre vise til oppdaterte anslag i meldingen som viser utflating av nedgangen i arbeidsledighet, og at dette nivået fortsatt er for høyt når vi vet hvilke kostnader arbeidsledighet har for familier, lokalsamfunn og makroøkonomien. Når sysselsettingsandelen samtidig har flatet ut på et langt lavere nivå enn før finanskrisen, viser det at store ressurser står ubrukt, og at innsatsen for å skape flere arbeidsplasser og få flere inn i arbeid bør økes. Dette medlem er bekymret for at regjeringens politikk for økt sysselsetting fortsatt ser ut til å bestå i såkalte vekstfremmende skatteletter, og at det er folk som blir stående helt eller delvis uten arbeid som må bære risikoen ved at en slik politikk ikke fungerer. I tillegg vil dette medlem vise til at gjeldsveksten i norske husholdninger fortsatt vokser raskere enn inntektsveksten, og at en stadig større andel av familienes økonomi går med på å dekke nødvendige bokostnader. Når vi samtidig ser at trenden med økende forbrukslån ikke avtar, er den totale gjeldsbelastningen en politisk bekymring som bør tas på større alvor.

Dette medlem viser til at det i meldingen framgår at markedsverdien av oljefondet målt i norske kroner gikk ned i 2018 for første gang siden 2002. Endringen skyltes stor nedgang i det globale aksjemarkedet og i obligasjonsmarkedet. Men dette medlem vil også påpeke at netto tilførsel fra petroleumsvirksomheten til fondet var veldig svakt positiv i 2018 og har vært negativ i 2016 og 2017. Dette medlem mener dette er viktig å ha med seg i diskusjoner om framtidig forvaltning av petroleumsformuen, både den delen som ikke ennå er utvunnet, og den delen som er plassert i oljefondet.

Dette medlem viser videre til meldingens omtale av kommuneøkonomien, hvor det framgår at regjeringen oppfatter kommuneøkonomien som god, og at kommunene har blitt overkompensert for økte utgifter. Dette medlem deler ikke denne virkelighetsbeskrivelsen, i likhet med mange kommunepolitikere landet rundt, og mener det er bekymringsfullt at regjeringen ikke ser hvor presset den kommunale velferden er av at stadig flere oppgaver blir overført til kommunene uten at det følger tilstrekkelig finansiering med. Dette medlem viser spesielt til samhandlingsreformen, ukompenserte kutt i eiendomsskatt på verk og bruk og økt behov for kommunal sosialhjelp som følge av kutt i statlige inntektssikringsordninger. Dette er noen av grunnene til at dette medlem i forbindelse med statsbudsjettet for 2019 foreslo økte rammeoverføringer til kommunene på 8 mrd. kroner.