En
godt tilpasset økonomisk politikk
Granavolden-plattformen
understreker at bruken av oljeinntekter skal tilpasses situasjonen
i økonomien i tråd med handlingsregelen. Etter hvert som aktiviteten i
norsk økonomi har tatt seg opp, har regjeringen de siste årene holdt
igjen i utgiftene på statsbudsjettet av hensyn til konkurranseutsatt
sektor og en balansert utvikling i norsk økonomi.
Når kapasitetsutnyttingen
i økonomien øker og renten er på vei opp, må det vises tilbakeholdenhet
i finanspolitikken. På sikt må vi være forberedt på at etterspørselen
fra petroleumsnæringen vil avta, og at vi vil trenge flere ben å
stå på. God konkurranseevne er avgjørende for at andre næringer
kan vokse frem, og for at vi skal ha en omstillingsdyktig og vekstkraftig
økonomi.
Med utsikter til
en vekst i fastlandsøkonomien som er høyere enn den beregnede trendveksten
og videre nedgang i arbeidsledigheten, ble det i fjor høst lagt
opp til en nøytral finanspolitikk for 2019, etter om lag nøytral
politikk også i de foregående årene. Nå viser regnskapet for i fjor
at utgiftene ble lavere enn ventet og inntektene høyere. Mindre
pengebruk i 2018 er den viktigste årsaken til at budsjettimpulsen
for 2019 nå anslås høyere enn i fjor høst. I tillegg ser underskuddet
i 2019 ut til å bli høyere enn ventet. Budsjettimpulsen i 2019 anslås
nå til 0,5 pst., mens anslaget for 2018 er nedjustert til -0,4 pst.
Ser vi de to årene under ett, er finanspolitikken om lag nøytral.
Regjeringens forslag
til revidert budsjett for 2019 innebærer en bruk av oljeinntekter
på 238,1 mrd. kroner, målt ved det strukturelle, oljekorrigerte
underskuddet. Anslaget er satt opp med 6,8 mrd. kroner siden i høst,
blant annet som følge av lavere inntekter fra salg av klimakvoter.
I tillegg er de trendberegnede skatte- og avgiftsinntektene nedjustert,
både for i fjor og i år, særlig fordi økt andel elbiler i nybilsalget
gir lavere inntekter fra bilavgifter.
Etter uroen i finansmarkedene
i fjor høst og vinter var markedsverdien av Statens pensjonsfond
utland om lag 8 250 mrd. kroner ved inngangen til 2019, nesten 500
mrd. kroner lavere enn anslått i fjor høst. Uttaket fra fondet til
2019-budsjettet anslås nå til 2,9 pst., opp fra anslått 2,7 pst.
i nasjonalbudsjettet 2019. Så langt i år har finansmarkedene utviklet
seg mer positivt, og verdien av fondet har den siste tiden vært
i overkant av 9 000 mrd. kroner.
Statsbudsjettets
reelle, underliggende utgiftsvekst anslås til 2,0 pst. i år. Det
er lavere enn den anslåtte veksten i fastlandsøkonomien.
Vår økonomi og konkurranseevne
påvirkes av hvor mye oljeinntekter vi bruker, men også av hvordan
vi bruker dem. I budsjettet for 2019 har regjeringen fortsatt satsingen
på samferdsel, forskning og utdanning. Det er satsinger som støtter
opp under produktivitet og konkurransekraft og vil gi oss flere
ben å stå på i fremtiden.
Revidert nasjonalbudsjett
er i hovedsak en oppdatering av budsjettet med ny informasjon. På
enkelte områder har regjeringen funnet det riktig å foreslå endringer.
Regjeringen foreslår blant annet å øke utgiftene til Forsvaret i
forbindelse med forliset av KNM Helge Ingstad. Dette inkluderer
reservedelspakke og økt seiling med KNM Maud. Videre legger regjeringen
opp til økte bevilgninger til politiet og PST til å forebygge og etterforske
kriminalitet, samt økte bevilgninger til flere klimatiltak.
Statens pensjonsfond
utland er nå omtrent tre ganger så stort som fastlandsøkonomien,
og uttak fra fondet er blitt en stadig viktigere finansieringskilde
i de årlige statsbudsjettene. Siden handlingsregelen ble innført
i 2001 har bruken av fondsinntekter økt fra 1,4 pst. av BNP for
Fastlands-Norge til 7,7 pst. i 2019, i tråd med intensjonen i handlingsregelen
som et samlet storting har sluttet opp om. Ser vi fremover, er perioden
med økt innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi i all hovedsak
tilbakelagt. Fondet vil ikke fortsette å vokse like raskt som det
har gjort til nå. Inntektene fra oljevirksomheten vil avta på sikt,
og avkastningen fra fondet anslås lavere enn før. Målt i forhold
til verdiskapingen i fastlandsøkonomien anslås fondet bare å øke
moderat i årene som kommer. Et drøyt tiår fra nå er det ventet at veksten
i fondskapitalen ikke lenger vil holde tritt med veksten i fastlandsøkonomien.
I årene etter 2030 vil fondsavkastningen derfor mest sannsynlig
følge en nedadgående bane, målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.
Etter hvert som oljeformuen
i bakken er blitt omdannet til finansformue i fondet, har usikkerheten
om oljeinntektene gradvis fått mindre betydning, mens usikkerhet
i verdens finansmarkeder kan gi store utslag i handlingsrommet i
finanspolitikken. I et stort fond, med høy aksjeandel, svinger avkastningen
også mye. De store svingningene i fondet innebærer at vi må regne med
variasjon i uttaksprosenten. Det er en styrke ved rammeverket vårt
at endringer i fondet på kort sikt kan slå ut i uttaksprosenten
fra fondet og ikke i direkte i bruken av oljeinntekter. Ved store
og mer permanente endringer i fondsverdien skal oljepengebruken
tilpasses gradvis, om nødvendig over flere år. Et markert fall i fondskapitalen
kan innebære at bruken av oljeinntekter må reduseres. Handlingsregelen
er fleksibel nettopp for at finanspolitikken skal kunne håndtere
slike situasjoner og støtte opp under en balansert utvikling i norsk økonomi.
Vi må ta høyde for
usikkerhet i fondsverdien når vi vurderer handlingsrommet i finanspolitikken,
både på kort og lang sikt. 3-prosentbanen kan flytte seg mye på kort
tid. Regjeringen har i alle sine budsjetter ført en ansvarlig oljepengebruk.
I hele regjeringsperioden har bruken av oljeinntekter ligget på
eller under 3 pst., også i årene da finanspolitikken ble brukt aktivt
for å motvirke konsekvensene av oljeprisfallet. Når vi bruker mindre
enn den langsiktige rettesnoren i gode tider, står vi bedre rustet
i møte med fall i fondets verdi eller fremtidige tilbakeslag. Når
veksten i fondet flater ut, er tilbakeholdenhet i gode tider en
forutsetning for at vi skal ha handlefrihet i finanspolitikken til
å dempe økonomiske tilbakeslag.
Samtidig som rommet
for økt bruk av oljeinntekter blir mindre fremover, vil aldring
av befolkningen gradvis gi høyere utgifter til pensjoner og helse-
og omsorgstjenester. Bare en mindre del av de økte utgiftene kan
finansieres av inntektene fra pensjonsfondet. Pensjonsreformen er
utformet for å gi langsiktige innsparinger og økt arbeidstilbud,
men den er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter
og inntekter på lang sikt. Det vil bli nødvendig med nye tiltak
for å sikre finansiering av de velferdsordningene som allerede er etablert.
Vi må øke arbeidsinnsatsen og bruke pengene i offentlig sektor smartere.
Høy arbeidsdeltakelse
og produktivitet er viktig både for verdiskapingen i økonomien og
bærekraften i offentlige finanser. I Norge har vi relativt høy sysselsetting.
Samtidig er det mange som mottar trygd. Andelen som står utenfor
arbeidslivet som følge av sykdom og nedsatt arbeidsevne, er høyere
i Norge enn i mange andre land. Å inkludere flere i arbeidslivet
er en sentral prioritering for regjeringen. Det vil også bidra til
reduserte inntektsforskjeller.
Skal vi opprettholde
om lag den samme veksten i levestandard som vi har vennet oss til
gjennom de siste 40 årene, må produktiviteten vokse raskere enn
i de siste 10–12 årene. For å finansiere velferdsordningene på lang
sikt må dessuten fellesskapets inntekter brukes fornuftig. Det krever
at arbeidet med målrettede reformer i offentlig forvaltning og resten
av økonomien fortsetter. Dette arbeidet er godt i gang, blant annet
gjennom avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen og målrettede
tiltak på enkeltområder.