Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn
Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati
og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Geir Inge Lien og Emilie Enger
Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Abdi Hussein,
viser til Prop. 103 S (2018–2019) Samtykke til inngåelse av avtale
av 4. september 2018 mellom Norge og Sverige om gjensidig bistand
mellom politiets spesielle innsatsenheter i krisesituasjoner. Regjeringen
ber i denne proposisjonen om Stortingets samtykke til å inngå denne
avtalen.
Komiteen registrerer at avtalen
legger til rette for gjensidig bistand mellom de to lands spesielle
innsatsenheter i situasjoner hvor det er alvorlig og direkte fysisk
trussel mot person, eiendom, infrastruktur eller institusjoner,
spesielt ved terrorhendelser, gisseltaking, kapring og lignende
grov kriminalitet. Komiteen viser
til at dette for eksempel kan være i situasjoner hvor krisehåndteringen
strekker ut i tid, eller det har oppstått flere situasjoner som
må håndteres parallelt, og norsk politi ikke selv har tilstrekkelige
ressurser til å håndtere disse.
Komiteen merker seg videre
at det allerede i dag er et nært politisamarbeid mellom de nordiske
land, basert på den nordiske politisamarbeidsavtalen og Schengen-samarbeidet,
men at eksisterende samarbeid ikke dekker denne typen hendelser.
Til tross for at den ikke har formelt trådt i kraft, legger også
Prüm-avtalen til rette for et styrket samarbeid over landegrensene,
spesielt i kampen mot terrorisme og grenseoverskridende kriminalitet,
men da ved utveksling av opplysninger mellom myndigheter som har
ansvar for å forebygge og etterforske straffbare forhold.
Komiteen viser til at de spesielle
innsatsenheter er definert til å være politiets nasjonale beredskapsressurser,
som normalt vil være beredskapstroppen, helikoptertjenesten, krise-
og gisselforhandlertjenesten samt taktisk og teknisk spaning. Komiteen viser
også til at tilsvarende gjelder for svensk side.
Komiteen merker seg at den
endelige avgjørelsen om hvorvidt det skal avgis tjenestepersonell
til Sverige, eller om det skal tas inn tjenestepersonell fra Sverige, legges
til Justis- og beredskapsdepartementet. Komiteen registrerer også at
innlånt tjenestepersonell ikke kan gå ut over de fullmakter de har
i hjemstaten, selv om vertsstaten gir sitt eget tjenestepersonell
videre fullmakter. Tilsvarende kan innlånt tjenestepersonell ikke benytte
hjemstatens fullmakter dersom disse er bredere enn vertsstatens
fullmakter.
Komiteen viser til at det er
politiet som er ansvarlig for håndteringen av alvorlige kriser og
hendelser i Norge, og at det er avgjørende å ha tilstrekkelig polisiære
ressurser til å håndtere krisesituasjoner. Norsk politi har imidlertid
begrensede ressurser og kapasitet på området, og dersom en situasjon
strekker ut i tid eller øker i omfang, eventuelt om det skulle skje
angrep på flere ulike steder samtidig, er det av vesentlig betydning
å ha adgang og mulighet til å få bistand fra nærliggende lands spesielle
innsatsenheter. Denne avtalen vil ikke ha innvirkning på Forsvarets
bistand til politiet. Forsvarets bistand til politiet er viktig
og vil tidvis være avgjørende for hendelseshåndtering av alvorlige
krisesituasjoner.
Komiteen presiserer at en svensk
enhet som bistår norsk politi, alltid vil operere under norsk kommando
og under norske regler. Denne avtalen innebærer dermed ikke at det
avgis noen form for suverenitet, og ved en eventuell bistandsoperasjon
vil de svenske enhetene ved behov tildeles begrenset politimyndighet etter
politiloven § 20 a, jf. § 20 tredje ledd.
Komiteen viser særlig til at
avtalen anses å være en sak av særlig stor viktighet, og at Stortingets
samtykke til derfor er nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet
ledd.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke viktigheten av at
et politisamarbeid mellom Norge og Sverige, med ulike våpeninstrukser
for politiet, ikke skal føre til økt bevæpning og senket terskel
for våpenbruk for politiet i Norge.
Dette medlem understreker derfor
forpliktelsen knyttet til artikkel 5 i avtalen, om at:
«Innlånte tjenestepersoner
som inngår i en spesiell innsatsenhet i vertsstaten, skal utføre
de tiltak som er nødvendig for å yte den bistanden som er avtalt,
herunder om nødvendig med bruk av maktmiddel og våpen. De skal operere
i overenstemmelse med lover og regler i vertsstaten og i samsvar
med sine fullmakter i henhold til sin stats nasjonale lovgivning.»
Dette innebærer at
innlånt tjenestepersonell fra Sverige til Norge må forholde seg
til norske myndigheters våpeninstrukser. Tilsvarende kan ikke utlånt norsk
politi til Sverige bli beordret av svenske myndigheter til våpenbruk
som strider med våpeninstruks definert for norsk politi.
På denne bakgrunn
fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen om å komme til Stortinget med en årlig rapport om
bevæpningstillatelser gitt både til innlånt og utlånt personell
som et resultat av avtale av 4. september 2018 mellom Norge og Sverige
om gjensidig bistand mellom politiets spesielle innsatsenheter i
krisesituasjoner.»