Representantforslag 108 S (2018–2019)
om et mer bærekraftig forbruk
Jeg viser til Stortingets
brev 3. april 2019 til finansministeren, hvor representantforslag
108 S (2018–2019) om et mer bærekraftig forbruk blir oversendt til
uttalelse. Jeg besvarer brevet etter avtale med finansministeren.
Innledningsvis vil
jeg vise til at jeg fullt ut deler forslagsstillerens ambisjon om
et høyt ambisjonsnivå i miljøpolitikken, hvor det legges til rette
for en bærekraftig forvaltning av naturressurer og en grønn næringsutvikling.
Regjeringens arbeid for grønn omstilling, overgang mot en sirkulær
økonomi og ambisiøse klimamål er svært viktig i i denne forbindelse.
Jeg ser det videre
som viktig å sikre en fortsatt utvikling av treffsikre virkemidler
for å løse miljøutfordringene vi står overfor, og vil i lys av det
kommentere de enkelte representantforslagene.
1. Stortinget ber regjeringen
utarbeide en plan for hvordan Norge kan bli best på ressurseffektivitet
i OECD innen 2030, med overordnet mål om å redusere det materielle
fotavtrykket til 8 tonn per person i 2050, samtidig som man opprettholder
og øker livskvaliteten. Planen skal inneholde et tiltaksprogram
som revideres hvert tredje år.
Regjeringen er i
gang med å utarbeide en nasjonal strategi for sirkulær økonomi,
i tråd med regjeringserklæringen i Granavolden-plattformen. Ressurseffektivitet
er kjernen i den sirkulære økonomien, og etter min vurdering vil
en nasjonal strategi for sirkulær økonomi gi det beste utgangspunktet
for å realisere en grønn økonomi som utnytter ressursene bedre.
Sirkulær økonomi
vil i korthet si å ta vare på verdiene i alle produkter lengst mulig,
og innebærer endringer både i produksjon og forbruk. Viktige elementer
er i denne sammenheng økt vekt på produktutforming, delingsøkonomi,
tjenesteinnhold og utnyttelse av avfallsråstoff. Den sirkulære økonomien
bidrar til å redusere presset på naturressursene, i tillegg til
at den innebærer store muligheter for nye forretningsmodeller, økt
lønnsomhet og arbeidsplasser.
Indekser for materialforbruk
hvor land blir målt på samlet uttak av naturressurser per capita
gir ikke nødvendigvis et godt grunnlag for å sammenligne ressurseffektiviteten
mellom land med ulik næringsstruktur. Land med lavt folketall og
stort innslag av næringer som er basert på uttak av naturressurser
vil nødvendigvis komme dårligere ut enn land med større befolkning
og en produksjonssektor som i større grad er dominert av vareproduksjon
basert på importerte råvarer.
Med Norges lave
befolkning og etablerte næringsstruktur er det i større grad et
mål å forsøke å forbedre dagens produksjonsprosesser og kontinuerlig
øke produktiviteten sett i forhold til mengden innsatsfaktorer. Det
er også et mål å gjøre dette med reduserte utslipp av klimagasser
og andre utslipp, og reduserte avfallsmengder.
2. Stortinget ber regjeringen
utrede hvordan en avgift differensiert etter ulike varer og tjenesters
materielle fotavtrykk kan innrettes og implementeres.
Finansdepartementet
er forelagt dette spørsmålet og viser til at særavgifter må utformes
slik at avgrensningen av avgiftsplikten er klar og praktisk håndterbar.
Ved innføring av en avgift som skal differensieres etter hvilket
materielt fotavtrykk varen eller tjenesten har, ville man for det
første måtte definere hvilke varer og tjenester som skal omfattes
av avgiftsplikten, deretter hvordan det «materielle fotavtrykket»
skal beregnes for alle varer og tjenester omfattet av avgiften.
En eventuell avgift må utredes nærmere.
Materielt fotavtrykk
er en SDG-indikator (12.2.1 og 8.4.1). Indikatoren er ikke ferdig
utviklet metodisk, men det er gjort beregninger for europeiske land
og Japan. Det er knyttet stor usikkerhet til denne typen beregninger,
og det er pr i dag ikke planer om å utvikle dette arbeidet i SSB
som del av offisiell statistikk. (SSB, 2018)
Andre viktige forutsetninger
for å innføre en ny avgift er at den må virke etter sitt formål,
rettes mest mulig direkte mot det miljøproblemet den er ment å treffe, være
mulig å gjennomføre (i avgiftsregelverket og i praksis), la seg
kontrollere og ikke ha for store administrative kostnader verken
for avgiftsmyndighetene eller de avgiftspliktige. En avgift ville
også måtte omfatte alle varer, for at den ikke skulle gi uønskede
vridninger. I tillegg må det grunnlaget avgiften skal beregnes ut
ifra være kjent og avgrensbart, og for å kunne ha anslå nivået på
en avgift må man vite noe om hva de samfunnsøkonomiske kostnadene
som påføres av varen eller tjenesten. Det ville være en stor utfordring
å skulle utforme en avgift på varer og tjenesters materielle fotavtrykk,
med den globale vare- og tjenesteproduksjonen vi har i dag. Det
vil trolig være andre mer egnede måter å redusere det materielle
fotavtrykket fra en vare eller tjeneste på, noe som det jobbes med
både nasjonalt og internasjonalt for eksempel gjennom arbeid med
sirkulær økonomi/avfall og reduksjon i matsvinn.
Det vil være lite
sannsynlig at en slik avgift vil kunne virke etter hensikten. Begrepet
materielt fotavtrykk spenner vidt og det finnes i dag ikke en systematisk
tilnærming til en beregning av materielt fotavtrykk som egner seg
for avgift.
EØS-avtalen, WTO-avtalen
og andre frihandelsavtaler Norge er part til krever også at like
varer skal behandles likt uansett hvor de kommer fra. Hvis det skal
legges høyere avgifter på varer med høyt miljøavtrykk må det kunne
dokumenteres at forskjellene er knyttet til ulik miljøpåvirkning.
Adgangen til å legge vekt på forskjeller som ikke er direkte knyttet
til varen er omstridt. Differensierte miljøavgifter må derfor vurderes
opp mot handelsavtalene vi er bundet av.
Departementet er
ikke kjent at andre land har innført eller vurdert avgifter i den
retning som stortingsrepresentanten foreslår. Jeg vurderer det ikke
som hensiktsmessig å igangsette et arbeid med å utrede hvordan en
slik avgift kunne vært innrettet og implementert.
3. Stortinget ber regjeringen
i forslag til revidert statsbudsjett for 2019 innføre en ny miljøavgift
på klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder som
har høyt miljøavtrykk, og som er egnet for deling og utleie.
Finansdepartementet
er forelagt dette spørsmålet og viser til at særavgifter må utformes
slik at avgrensningen av avgiftsplikten er klar og praktisk håndterbar.
Ved innføring av en miljøavgift på klær, sko, verktøy, sports- og
turutstyr og andre forbruksgoder som har høyt miljøavtrykk, og som
er egnet for deling og utleie, må man for det første definere hvilke
klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder
som skal omfattes av avgiften. For det andre må man vurdere og identifisere
varer som er egnet for deling/utleie, siden varer som ikke er egnet
for deling/utleie ikke skal være omfattet av avgiften. For det tredje
må man innhente informasjon om produksjonen av alle disse varene
for å avgjøre om varene har høyt miljøavtrykk eller ikke. Det må
deretter tas stilling til hva avgiftsgrunnlaget skal være. En eventuell
innføring av avgift måtte så blitt utredet nærmere.
En miljøavgift bør
for at den skal kunne virke etter hensikten, rettes mest mulig direkte
mot det miljøproblemet den er ment å treffe. Det kommer ikke frem
hvilke virkninger forslagsstilleren ønsker å rette en avgift mot,
men det kan antas at klimagassutslipp, virkninger av helse- og miljøfarlige
kjemikalier og negativ virkning på biologisk mangfold er noen aktuelle
virkninger. Dersom en ønsker for eksempel å redusere utslippene
av CO2 fra bruk av fossil
energi i produksjon av forbruksgoder, så må virkemidlene rettes
mest mulig direkte mot CO2-utslippene.
Dette kan for eksempel gjøres gjennom en CO2-avgift på fossile drivstoff
eller ved at utslipp av CO2 produksjonen
av varen er omfattet av et kvotesystem. Bruk av fossil energi i
produksjon av slike forbruksvarer i Norge vil enten være omfattet
av CO2-avgiften eller av
det europeiske kvotesystemet for bedrifter.
En avgift må omfatte
både importerte og innenlands produserte varer. Det alt vesentligste
av klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder som
selges i Norge er importerte. Norske myndigheter har i liten grad
mulighet til å påvirke og kontrollere produksjonen av slike varer
utenfor Norge. Det er først og fremst i landene hvor produksjon
av tekstiler eller andre varer skjer, at det må utformes virkemidler
for å redusere miljøbelastningen ved slik produksjon. Norge er en aktiv
pådriver internasjonalt for en mer ambisiøs klimapolitikk i alle
land.
En avgift som skal
regulere miljøvirkninger, må ha definerte virkninger som er målbare
og som kan tallfestes og kontrolleres/etterprøves, for at de skal
kunne avgiftslegges. Det er ikke alle miljøvirkninger som er egnet for
avgift som virkemiddel. Kunnskapen om dette er ikke god nok, og
å tallfeste slike virkninger er svært komplekst og kan også gi uønskede
virkninger. Som nevnt også i svar på forrige spørsmål, er den globale
vareproduksjonen innrettet slik at en miljøavgift trolig ikke vil
være et egnet virkemiddel for å redusere miljøavtrykket og dessuten
omstridt ift handelsregelverket.
4. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å erstatte dagens emballasjeavgift med en differensiert materialavgift
som premierer bruk av fornybare og resirkulerbare materialer.
Finansdepartementet
er forelagt dette spørsmålet og legger til grunn at forslaget gjelder
grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer. I Meld. St.
2 (2016–2017) Revidert nasjonalbudsjett 2017 (punkt 4.4) ble det
vurdert å erstatte grunnavgiften på engangsemballasje med en materialavgift,
hvor avgiftssatsene differensieres etter andel fossilt og resirkulert
materiale i emballasjen. Departementet påpekte at bruk av en slik
avgift vil medføre økte administrative kostnader, samtidig som det
er tvilsomt om en omlegging vil ha klima- eller miljøeffekter av
betydning. Regjeringen konkluderte da med at det ikke bør innføres
en differensiert materialavgift som erstatning for dagens grunnavgift
på engangsemballasje.
5. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om en hjemmel for en kommunal ressursavgift på uttak
av mineraler.
Finansdepartementet
er forelagt dette spørsmålet og viser til at det følger av Grunnloven
§ 75 bokstav a at det tilkommer Stortinget «å pålegge skatter, avgifter,
toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember
i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av
et nytt storting.» En kommunal ressursavgift på uttak av mineraler
kan innskrenke Stortingets beskatningsrett og utvide den kommunale
beskatningsretten.
I Granavolden-plattformen
står det blant annet følgende: "Beskatte naturressurser slik at
overskuddet tilfaller fellesskapet og innrette skattesystemet slik
at det fører til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer." En
kommunal ressursavgift vil bidra til at overskuddet ikke tilfaller
«fellesskapet» i betydning alle Norges innbyggere, men kun tilfalle
den kommunen hvor ressursene er lokalisert. En bruttoavgift vil
være uavhengig av lønnsomheten og kan føre til at samfunnsøkonomisk lønnsomme
prosjekter ikke blir gjennomført.
6. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å fjerne merverdiavgiften helt på gjenbruk og
reparasjon av forbrukerelektronikk, sports- og turutstyr, hvite-
og brunevarer, møbler, klær og sko og på deler som trengs til reparasjonen.
Finansdepartementet
er forelagt dette spørsmålet og viser til at formålet med merverdiavgiften
er å skaffe inntekter til staten. Det gjøres mest effektivt når
merverdiavgiften omfatter flest mulig varer og tjenester med en generell
sats. Unntak, reduserte satser og fritak fra merverdiavgift reduserer
inntektene til staten og øker de administrative kostnadene for både
de næringsdrivende og myndighetene. Omfanget av særordninger bør
derfor begrenses. Generelt er det mer effektivt å gi direkte støtte
på budsjettets utgiftsside enn gjennom særordninger i merverdiavgiftssystemet.
For gjenbruk (videresalg
av brukte varer) kan selger på nærmere vilkår beregne merverdiavgiften
av avansen, som er forskjellen mellom innkjøps- og salgspris. Ordningen
er valgfri, dvs. at selger kan velge om beregningsgrunnlaget skal
utgjøre avansen eller full utsalgspris. Det er ingen gode argumenter
for at denne ordningen skal fravikes for de foreslåtte varegruppene.
For reparasjoner er det vanskelig å se noen god begrunnelse for
at slike tjenester skal underlegges en særordning i merverdiavgiftssystemet.
Det er ikke generelt slik at reparasjon er mer gunstig økonomisk
enn nyproduksjon. Det er heller ikke eksterne virkninger her som
skulle tilsi behov for offentlige inngrep.
Forslaget vil innebære
tapte inntekter til staten som må dekkes inn gjennom økning i andre
skatter eller reduserte utgifter, og samtidig skape en rekke avgrensnings-
og kontrollproblemer. En må f.eks. ta stilling til hva som regnes
som reparasjoner og hva som regnes som service, oppgraderinger,
rens mv. Det må også tas stilling til hvilke varer som skal omfattes.
Avgrensningene vil gjelde i alle ledd i omsetningskjeden.
Finansdepartementet
har nylig satt ned en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan merverdiavgiften
kan utformes enklere og med færre satser enn i dag. Utredningen
skal vurdere hvordan dagens merverdiavgiftssystem kan utformes enklere
og med færre satser. Gruppen skal imidlertid også vurdere om det
kan være hensyn som begrunner reduserte satser og nullsatser i merverdiavgiften,
for eksempel fordelingshensyn, folkehelse, miljø eller annet. Det
skal vurderes om differensiering av merverdiavgiften er egnet for
å ivareta hensyns om nevnt, eller om det finnes andre virkemidler
som kan være mer målrettet. Ekspertgruppen har frist til 15. mai
2019.
Eventuelle endringer
i merverdiavgiften vil bli vurdert i fremtidige budsjetter.
7. Stortinget ber regjeringen
i forslag til revidert statsbudsjett for 2019 sette av midler til
kommuner for etablering av delingsordninger for verktøy, sports-
og turutstyr og andre produkter som er egnet for deling.
Kommunal- og regionaldepartementet
og Kulturdepartementet er forelagt dette spørsmålet og svaret er utarbeidet
i samråd med dem. I hovedsak vurderes dette som et forslag for å
stimulere til et mer bærekraftig forbruk.
I mange kommuner
finnes det allerede ordninger, blant annet gjennom idrettslag, hvor
det er mulig for barn å låne sportsutstyr som ski, skøyter og lignende.
Jeg ser det som svært positivt at dette ivaretas av frivillig sektor.
For øvrig er dette et budsjettmessig prioriteringsspørsmål.
8. Stortinget ber regjeringen
innføre en rett til å reparere, og jobbe for at denne retten gjelder
alle varer som importeres til Norge, og stille krav til at produktet kan
gjenvinnes.
Justis- og beredskapsdepartementet
er forelagt deler av dette spørsmålet, og viser til at det er noe
uklart hva forslaget mer konkret går ut på, men det antas at det knytter
seg til forbrukerkjøpslovens regler om forbrukerens rett til å velge
mellom omlevering og retting når salgsgjenstanden har en mangel.
Etter forbrukerkjøpsloven § 29 kan forbrukeren velge mellom å kreve
at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende
ting (omlevering), men dette gjelder likevel ikke hvis gjennomføring
av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader. Selv
om forbrukeren verken krever retting eller omlevering, kan selgeren
tilby retting eller omlevering dersom dette skjer uten opphold. Dersom
selgeren sørger for slik retting eller omlevering i samsvar med
loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving.
Forbrukerkjøpsloven
§ 29 har bakgrunn i forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv 99/44/EF)
artikkel 3 nr. 1 til 4. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) uttales følgende
om den nevnte direktivforpliktelsen (s. 122):
«Direktivet
artikkel 3 nr. 3 gir kjøperen rett til selv å velge mellom retting
og omlevering dersom den aktuelle beføyelsen ikke er umulig eller
uforholdsmessig. Er vilkåret for å kreve den aktuelle beføyelsen
oppfylt, kan selgeren dermed ikke avskjære kjøperens rett ved å
tilby den andre beføyelsen. Selgeren kan med andre ord ikke avskjære
retting ved å tilby omlevering, eller omvendt.»
Det er
nylig vedtatt et nytt forbrukerkjøpsdirektiv. Også dette direktivet
bygger på en rett for forbrukeren til å velge mellom retting og
omlevering.
Våre EØS-forpliktelser
innebærer etter dette at det ikke er adgang til å innføre regler
i Norge som går ut på at kjøperen ikke kan kreve omlevering, men
alltid må kreve retting av mangelen først. EØS-reglene er også til hinder
for en regel om at selgeren skal ha rett eller plikt til å reparere
varen selv om kjøperen ønsker omlevering.
Krav til at et produkt
skal kunne gjenvinnes vil påvirke handelen med produkter fra andre
land. Et slikt krav må derfor også vurderes i forhold til EØS-avtalen, WTO-avtalen
og andre frihandelsavtaler Norge er bundet av. EØS-avtalen begrenser
adgangen til å stille andre krav til produkter enn de som følger
av EØS-avtalens egne regler. Dersom vi skal innføre særnorske krav
også til produkter fra andre land, stiller både EØS-avtalen, WTO-avtalen
og andre frihandelsavtaler vilkår som må oppfylles. Et krav om gjenvinning
må ikke være mer handelshindrende enn nødvendig. Om dette vilkåret
er oppfylt avhenger blant annet av om gjenvinning ivaretar miljøet
minst like godt som andre tiltak som er mindre handelshindrende.
Det er ikke uten videre gitt at det vil være tilfelle og det må
antas at et slikt særnorsk krav vil skape reaksjoner hos våre handelspartnere.
Særnorske krav som dette byr derfor på handelsrettslige og handelspolitiske
utfordringer og det vil derfor være mer hensiktsmessig å arbeide
for felleseuropeiske krav gjennom EØS-samarbeidet med EU. Dette
er også problemstillinger EU er opptatt av gjennom sitt arbeid med
sirkulær økonomi og gjennom sitt arbeid med produktreguleringer.
9. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gjeninnføre et forbud mot tilgift i markedsføring,
slik at det for eksempel ikke blir mulig å tilby kunder en gratis sykkel
dersom de kjøper vaskemaskin eller ny flatskjerm.
Barne- og likestillingsdepartementet,
som har ansvar for markedsføringsloven, er forelagt dette spørsmålet.
De opplyser at tilgiftsforbudet ble innført med lov om utilbørlig
konkurranse fra 1922 og ble videreført i markedsføringsloven da
denne ble vedtatt i 1972. Forbudet ble opphevet ved ikrafttredelsen
av ny markedsføringslov i 2009. Opphevelsen skyldes gjennomføringen
av direktivet om urimelig handelspraksis (UCP-direktivet 2005/29/EC)
i markedsføringsloven. Direktivet totalharmoniserer markedsføringsreglene
i EØS-området. EU-domstolen har slått fast at et totalforbud mot
tilgift er i strid med direktivet. Direktivet om urimelig handelspraksis
er tatt inn i EØS-avtalen og Norge er derfor forpliktet til ikke
å innføre regler i strid med dette direktivet.
10. Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å forby produkter med innebygd planlagt foreldelse,
slik at det blir umulig å bevisst bygge inn mekanisker og egenskaper
i produkter og varer som gjør at de får forkortet livsløp.
Det alt vesentlige
av forbrukerprodukter blir importert. Selv om vi hadde full frihet
til å regulere produktspørsmål er det usikkert i hvor stor grad
utenlandske produsenter ville spesialtilpasse produkter for et marked
med begrenset størrelse, som det norske. Dette er også en regulering
det ville være vanskelig å følge opp gjennom tilsyn og kontroll.
Som omtalt i pkt.
2 og 8 over er Norge bundet av internasjonale handelsavtaler som
begrenser vår adgang til å innføre avgifter eller regler som begrenser
handelen med varer fra andre land. Særnorske krav som dette byr derfor
på handelsrettslige og handelspolitiske utfordringer. Dette er dermed
et område hvor det er mer naturlig å støtte opp under arbeid som
eventuelt kommer i EU.
11. Stortinget ber regjeringen
fremme en stortingsmelding om Urban Mining, som kartlegger hvor stort
potensialet er for økt gjenvinning av metaller i Norge, og foreslå
tiltak for å gjenvinne mineraler og metaller som ikke i bruk.
Vi har i dag et
velfungerende retursystem for elektronisk og elektrisk avfall (EE-avfall),
kasserte kjøretøy og batterier, som sørger for at vi gjenvinner
det meste av de metaller som blir kassert som finnes i slike produkter.
For annet skrapmetall som oppstår i større mengder er det også et
velfungerende marked. Metallavfall som går sammen med restavfall
til forbrenning blir tatt ut fra bunnasken, og går i hovedsak til
gjenvinning.
Samtidig finnes
det en del metallavfall som ligger på deponi som følge av tidligere
tiders avfallshåndtering, eller som er tatt ut av bruk uten å bli
tatt hånd om, f.eks. i form av etterlatte kabler, skipsvrak, bygg
eller installasjoner. "Urban mining" innebærer at deponier, henlagte
kabler mv. graves opp for å utnytte metallet. Det økonomiske potensialet
ved såkalt "urban mining" er usikkert og varierende. Det er teknisk
utfordrende å kartlegge hvilke mengder metaller som kan finnes,
og det kan være kostnadskrevende å utvinne dette metallet. Der det
vurderes som kommersielt interessant, vil det være næringsaktører
som vurderer markedsmulighetene. Jeg kan ikke se at det er grunnlag
for å fremme en egen stortingsmelding om dette, men det vil være
aktuelt å vurdere dette i en sirkulær økonomisammenheng.
12. Stortinget ber regjeringen
utrede og legge frem forslag til endringer i naturressurslovgivningen
for å sikre at denne ivaretar miljøhensyn og krav til en bærekraftig
ressursforvaltning.
I lys av forslaget
fra representanten tolker jeg spørsmålet til i hovedsak å omfatte
regelverk knyttet til forvaltning av naturressurser som fiskeri,
marine ressurser, og mineraler. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som
forvalter regelverket på disse områdene, og spørsmålet er derfor
forelagt dem. På generelt grunnlag viser de til at en god og bærekraftig
ressursforvaltning er en viktig målsetning bak regelverket på alle
disse områdene.
Nærings- og fiskeridepartementet
evaluerte mineralloven i 2018 og vil vurdere hvordan denne evalueringen
skal følges opp. De viser også til at miljøhensyn og bærekraft for
mineraluttak i hovedsak reguleres gjennom plan- og bygningsloven,
forurensningsloven og mineralloven.
13. Stortinget ber regjeringen
utrede og foreslå en ordning hvor varer og tjenester skal ha en varedeklarasjon
som tallfester klimagassutslipp og ressursforbruk slik at forbrukerne
blir i stand til å ta miljøvennlige valg.
Generelt ser jeg
det som positivt at det fremkommer mer dokumentasjon om varers og
tjenesters fotavtrykk i form av klimagassutslipp og ressursforbruk.
Virksomheter skal etter miljøinformasjonsloven ha kunnskap om virksomhetens
miljøpåvirkning. De skal gi forbrukere informasjon om dette dersom
de spør om det. Det gjelder også påvirking på miljøet som skyldes
produksjon eller distribusjon av produkter utenfor Norge, hvis informasjon
om dette er tilgjengelig eller kan skaffes fra foregående salgsledd.
Jeg vil likevel
peke på at det vil være svært vanskelig å lage en slik varedeklarasjon
som tallfester klimagassutslipp og ressursforbruk slik at forbrukerne
blir i stand til å ta miljøvennlige valg. Det finnes en del frivillige
ordninger, noe som er positivt og bør støttes opp om, men det vil
være betydelige utfordringer med å lage en statlig ordning som omfatter
alle/mange varer og tjenester. Det vil være for mye usikkerhet knyttet
til metodikk, datagrunnlag og forutsetninger for beregninger til
at myndighetene bør eller kan ta ansvar for en slik ordning.
Som omtalt i pkt.
2 og 8 over er Norge bundet av internasjonale handelsavtaler som
begrenser vår adgang til å innføre avgifter eller regler som begrenser
handelen med varer fra andre land. Særnorske krav som dette byr derfor
på handelsrettslige og handelspolitiske utfordringer.
Jeg vil samtidig
vise til de miljømerkeordningene som finnes, som det nordiske svanemerket,
og at det i Granavolden-erklæringen sies at regjeringen vil jobbe for
å styrke de internasjonale miljømerkeordningene.