Regjeringen er i gang med å utarbeide en nasjonal strategi for sirkulær økonomi, i tråd med regjeringserklæringen i Granavolden-plattformen. Ressurseffektivitet er kjernen i den sirkulære økonomien, og etter min vurdering vil en nasjonal strategi for sirkulær økonomi gi det beste utgangspunktet for å realisere en grønn økonomi som utnytter ressursene bedre.

Sirkulær økonomi vil i korthet si å ta vare på verdiene i alle produkter lengst mulig, og innebærer endringer både i produksjon og forbruk. Viktige elementer er i denne sammenheng økt vekt på produktutforming, delingsøkonomi, tjenesteinnhold og utnyttelse av avfallsråstoff. Den sirkulære økonomien bidrar til å redusere presset på naturressursene, i tillegg til at den innebærer store muligheter for nye forretningsmodeller, økt lønnsomhet og arbeidsplasser.

Indekser for materialforbruk hvor land blir målt på samlet uttak av naturressurser per capita gir ikke nødvendigvis et godt grunnlag for å sammenligne ressurseffektiviteten mellom land med ulik næringsstruktur. Land med lavt folketall og stort innslag av næringer som er basert på uttak av naturressurser vil nødvendigvis komme dårligere ut enn land med større befolkning og en produksjonssektor som i større grad er dominert av vareproduksjon basert på importerte råvarer.

Med Norges lave befolkning og etablerte næringsstruktur er det i større grad et mål å forsøke å forbedre dagens produksjonsprosesser og kontinuerlig øke produktiviteten sett i forhold til mengden innsatsfaktorer. Det er også et mål å gjøre dette med reduserte utslipp av klimagasser og andre utslipp, og reduserte avfallsmengder.

Finansdepartementet er forelagt dette spørsmålet og viser til at særavgifter må utformes slik at avgrensningen av avgiftsplikten er klar og praktisk håndterbar. Ved innføring av en avgift som skal differensieres etter hvilket materielt fotavtrykk varen eller tjenesten har, ville man for det første måtte definere hvilke varer og tjenester som skal omfattes av avgiftsplikten, deretter hvordan det «materielle fotavtrykket» skal beregnes for alle varer og tjenester omfattet av avgiften. En eventuell avgift må utredes nærmere.

Materielt fotavtrykk er en SDG-indikator (12.2.1 og 8.4.1). Indikatoren er ikke ferdig utviklet metodisk, men det er gjort beregninger for europeiske land og Japan. Det er knyttet stor usikkerhet til denne typen beregninger, og det er pr i dag ikke planer om å utvikle dette arbeidet i SSB som del av offisiell statistikk. (SSB, 2018)

Andre viktige forutsetninger for å innføre en ny avgift er at den må virke etter sitt formål, rettes mest mulig direkte mot det miljøproblemet den er ment å treffe, være mulig å gjennomføre (i avgiftsregelverket og i praksis), la seg kontrollere og ikke ha for store administrative kostnader verken for avgiftsmyndighetene eller de avgiftspliktige. En avgift ville også måtte omfatte alle varer, for at den ikke skulle gi uønskede vridninger. I tillegg må det grunnlaget avgiften skal beregnes ut ifra være kjent og avgrensbart, og for å kunne ha anslå nivået på en avgift må man vite noe om hva de samfunnsøkonomiske kostnadene som påføres av varen eller tjenesten. Det ville være en stor utfordring å skulle utforme en avgift på varer og tjenesters materielle fotavtrykk, med den globale vare- og tjenesteproduksjonen vi har i dag. Det vil trolig være andre mer egnede måter å redusere det materielle fotavtrykket fra en vare eller tjeneste på, noe som det jobbes med både nasjonalt og internasjonalt for eksempel gjennom arbeid med sirkulær økonomi/avfall og reduksjon i matsvinn.

Det vil være lite sannsynlig at en slik avgift vil kunne virke etter hensikten. Begrepet materielt fotavtrykk spenner vidt og det finnes i dag ikke en systematisk tilnærming til en beregning av materielt fotavtrykk som egner seg for avgift.

EØS-avtalen, WTO-avtalen og andre frihandelsavtaler Norge er part til krever også at like varer skal behandles likt uansett hvor de kommer fra. Hvis det skal legges høyere avgifter på varer med høyt miljøavtrykk må det kunne dokumenteres at forskjellene er knyttet til ulik miljøpåvirkning. Adgangen til å legge vekt på forskjeller som ikke er direkte knyttet til varen er omstridt. Differensierte miljøavgifter må derfor vurderes opp mot handelsavtalene vi er bundet av.

Departementet er ikke kjent at andre land har innført eller vurdert avgifter i den retning som stortingsrepresentanten foreslår. Jeg vurderer det ikke som hensiktsmessig å igangsette et arbeid med å utrede hvordan en slik avgift kunne vært innrettet og implementert.

Finansdepartementet er forelagt dette spørsmålet og viser til at særavgifter må utformes slik at avgrensningen av avgiftsplikten er klar og praktisk håndterbar. Ved innføring av en miljøavgift på klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder som har høyt miljøavtrykk, og som er egnet for deling og utleie, må man for det første definere hvilke klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder som skal omfattes av avgiften. For det andre må man vurdere og identifisere varer som er egnet for deling/utleie, siden varer som ikke er egnet for deling/utleie ikke skal være omfattet av avgiften. For det tredje må man innhente informasjon om produksjonen av alle disse varene for å avgjøre om varene har høyt miljøavtrykk eller ikke. Det må deretter tas stilling til hva avgiftsgrunnlaget skal være. En eventuell innføring av avgift måtte så blitt utredet nærmere.

En miljøavgift bør for at den skal kunne virke etter hensikten, rettes mest mulig direkte mot det miljøproblemet den er ment å treffe. Det kommer ikke frem hvilke virkninger forslagsstilleren ønsker å rette en avgift mot, men det kan antas at klimagassutslipp, virkninger av helse- og miljøfarlige kjemikalier og negativ virkning på biologisk mangfold er noen aktuelle virkninger. Dersom en ønsker for eksempel å redusere utslippene av CO₂ fra bruk av fossil energi i produksjon av forbruksgoder, så må virkemidlene rettes mest mulig direkte mot CO₂-utslippene. Dette kan for eksempel gjøres gjennom en CO₂-avgift på fossile drivstoff eller ved at utslipp av CO₂ produksjonen av varen er omfattet av et kvotesystem. Bruk av fossil energi i produksjon av slike forbruksvarer i Norge vil enten være omfattet av CO₂-avgiften eller av det europeiske kvotesystemet for bedrifter.

En avgift må omfatte både importerte og innenlands produserte varer. Det alt vesentligste av klær, sko, verktøy, sports- og turutstyr og andre forbruksgoder som selges i Norge er importerte. Norske myndigheter har i liten grad mulighet til å påvirke og kontrollere produksjonen av slike varer utenfor Norge. Det er først og fremst i landene hvor produksjon av tekstiler eller andre varer skjer, at det må utformes virkemidler for å redusere miljøbelastningen ved slik produksjon. Norge er en aktiv pådriver internasjonalt for en mer ambisiøs klimapolitikk i alle land.

En avgift som skal regulere miljøvirkninger, må ha definerte virkninger som er målbare og som kan tallfestes og kontrolleres/etterprøves, for at de skal kunne avgiftslegges. Det er ikke alle miljøvirkninger som er egnet for avgift som virkemiddel. Kunnskapen om dette er ikke god nok, og å tallfeste slike virkninger er svært komplekst og kan også gi uønskede virkninger. Som nevnt også i svar på forrige spørsmål, er den globale vareproduksjonen innrettet slik at en miljøavgift trolig ikke vil være et egnet virkemiddel for å redusere miljøavtrykket og dessuten omstridt ift handelsregelverket.

Finansdepartementet er forelagt dette spørsmålet og legger til grunn at forslaget gjelder grunnavgiften på engangsemballasje for drikkevarer. I Meld. St. 2 (2016–2017) Revidert nasjonalbudsjett 2017 (punkt 4.4) ble det vurdert å erstatte grunnavgiften på engangsemballasje med en materialavgift, hvor avgiftssatsene differensieres etter andel fossilt og resirkulert materiale i emballasjen. Departementet påpekte at bruk av en slik avgift vil medføre økte administrative kostnader, samtidig som det er tvilsomt om en omlegging vil ha klima- eller miljøeffekter av betydning. Regjeringen konkluderte da med at det ikke bør innføres en differensiert materialavgift som erstatning for dagens grunnavgift på engangsemballasje.

Finansdepartementet er forelagt dette spørsmålet og viser til at det følger av Grunnloven § 75 bokstav a at det tilkommer Stortinget «å pålegge skatter, avgifter, toll og andre offentlige byrder, som dog ikke gjelder ut over 31. desember i det nærmest påfølgende år, med mindre de uttrykkelig fornyes av et nytt storting.» En kommunal ressursavgift på uttak av mineraler kan innskrenke Stortingets beskatningsrett og utvide den kommunale beskatningsretten.

I Granavolden-plattformen står det blant annet følgende: "Beskatte naturressurser slik at overskuddet tilfaller fellesskapet og innrette skattesystemet slik at det fører til samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer." En kommunal ressursavgift vil bidra til at overskuddet ikke tilfaller «fellesskapet» i betydning alle Norges innbyggere, men kun tilfalle den kommunen hvor ressursene er lokalisert. En bruttoavgift vil være uavhengig av lønnsomheten og kan føre til at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter ikke blir gjennomført.

Finansdepartementet er forelagt dette spørsmålet og viser til at formålet med merverdiavgiften er å skaffe inntekter til staten. Det gjøres mest effektivt når merverdiavgiften omfatter flest mulig varer og tjenester med en generell sats. Unntak, reduserte satser og fritak fra merverdiavgift reduserer inntektene til staten og øker de administrative kostnadene for både de næringsdrivende og myndighetene. Omfanget av særordninger bør derfor begrenses. Generelt er det mer effektivt å gi direkte støtte på budsjettets utgiftsside enn gjennom særordninger i merverdiavgiftssystemet.

For gjenbruk (videresalg av brukte varer) kan selger på nærmere vilkår beregne merverdiavgiften av avansen, som er forskjellen mellom innkjøps- og salgspris. Ordningen er valgfri, dvs. at selger kan velge om beregningsgrunnlaget skal utgjøre avansen eller full utsalgspris. Det er ingen gode argumenter for at denne ordningen skal fravikes for de foreslåtte varegruppene. For reparasjoner er det vanskelig å se noen god begrunnelse for at slike tjenester skal underlegges en særordning i merverdiavgiftssystemet. Det er ikke generelt slik at reparasjon er mer gunstig økonomisk enn nyproduksjon. Det er heller ikke eksterne virkninger her som skulle tilsi behov for offentlige inngrep.

Forslaget vil innebære tapte inntekter til staten som må dekkes inn gjennom økning i andre skatter eller reduserte utgifter, og samtidig skape en rekke avgrensnings- og kontrollproblemer. En må f.eks. ta stilling til hva som regnes som reparasjoner og hva som regnes som service, oppgraderinger, rens mv. Det må også tas stilling til hvilke varer som skal omfattes. Avgrensningene vil gjelde i alle ledd i omsetningskjeden.

Finansdepartementet har nylig satt ned en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan merverdiavgiften kan utformes enklere og med færre satser enn i dag. Utredningen skal vurdere hvordan dagens merverdiavgiftssystem kan utformes enklere og med færre satser. Gruppen skal imidlertid også vurdere om det kan være hensyn som begrunner reduserte satser og nullsatser i merverdiavgiften, for eksempel fordelingshensyn, folkehelse, miljø eller annet. Det skal vurderes om differensiering av merverdiavgiften er egnet for å ivareta hensyns om nevnt, eller om det finnes andre virkemidler som kan være mer målrettet. Ekspertgruppen har frist til 15. mai 2019.

Eventuelle endringer i merverdiavgiften vil bli vurdert i fremtidige budsjetter.

Kommunal- og regionaldepartementet og Kulturdepartementet er forelagt dette spørsmålet og svaret er utarbeidet i samråd med dem. I hovedsak vurderes dette som et forslag for å stimulere til et mer bærekraftig forbruk.

I mange kommuner finnes det allerede ordninger, blant annet gjennom idrettslag, hvor det er mulig for barn å låne sportsutstyr som ski, skøyter og lignende. Jeg ser det som svært positivt at dette ivaretas av frivillig sektor. For øvrig er dette et budsjettmessig prioriteringsspørsmål.

Justis- og beredskapsdepartementet er forelagt deler av dette spørsmålet, og viser til at det er noe uklart hva forslaget mer konkret går ut på, men det antas at det knytter seg til forbrukerkjøpslovens regler om forbrukerens rett til å velge mellom omlevering og retting når salgsgjenstanden har en mangel. Etter forbrukerkjøpsloven § 29 kan forbrukeren velge mellom å kreve at selgeren sørger for retting av mangelen eller leverer tilsvarende ting (omlevering), men dette gjelder likevel ikke hvis gjennomføring av kravet er umulig eller volder selgeren urimelige kostnader. Selv om forbrukeren verken krever retting eller omlevering, kan selgeren tilby retting eller omlevering dersom dette skjer uten opphold. Dersom selgeren sørger for slik retting eller omlevering i samsvar med loven, kan forbrukeren ikke kreve prisavslag eller heving.

Forbrukerkjøpsloven § 29 har bakgrunn i forbrukerkjøpsdirektivet (direktiv 99/44/EF) artikkel 3 nr. 1 til 4. I Ot.prp. nr. 44 (2001–2002) uttales følgende om den nevnte direktivforpliktelsen (s. 122):

«Direktivet artikkel 3 nr. 3 gir kjøperen rett til selv å velge mellom retting og omlevering dersom den aktuelle beføyelsen ikke er umulig eller uforholdsmessig. Er vilkåret for å kreve den aktuelle beføyelsen oppfylt, kan selgeren dermed ikke avskjære kjøperens rett ved å tilby den andre beføyelsen. Selgeren kan med andre ord ikke avskjære retting ved å tilby omlevering, eller omvendt.»

Det er nylig vedtatt et nytt forbrukerkjøpsdirektiv. Også dette direktivet bygger på en rett for forbrukeren til å velge mellom retting og omlevering.

Våre EØS-forpliktelser innebærer etter dette at det ikke er adgang til å innføre regler i Norge som går ut på at kjøperen ikke kan kreve omlevering, men alltid må kreve retting av mangelen først. EØS-reglene er også til hinder for en regel om at selgeren skal ha rett eller plikt til å reparere varen selv om kjøperen ønsker omlevering.

Krav til at et produkt skal kunne gjenvinnes vil påvirke handelen med produkter fra andre land. Et slikt krav må derfor også vurderes i forhold til EØS-avtalen, WTO-avtalen og andre frihandelsavtaler Norge er bundet av. EØS-avtalen begrenser adgangen til å stille andre krav til produkter enn de som følger av EØS-avtalens egne regler. Dersom vi skal innføre særnorske krav også til produkter fra andre land, stiller både EØS-avtalen, WTO-avtalen og andre frihandelsavtaler vilkår som må oppfylles. Et krav om gjenvinning må ikke være mer handelshindrende enn nødvendig. Om dette vilkåret er oppfylt avhenger blant annet av om gjenvinning ivaretar miljøet minst like godt som andre tiltak som er mindre handelshindrende. Det er ikke uten videre gitt at det vil være tilfelle og det må antas at et slikt særnorsk krav vil skape reaksjoner hos våre handelspartnere. Særnorske krav som dette byr derfor på handelsrettslige og handelspolitiske utfordringer og det vil derfor være mer hensiktsmessig å arbeide for felleseuropeiske krav gjennom EØS-samarbeidet med EU. Dette er også problemstillinger EU er opptatt av gjennom sitt arbeid med sirkulær økonomi og gjennom sitt arbeid med produktreguleringer.

Barne- og likestillingsdepartementet, som har ansvar for markedsføringsloven, er forelagt dette spørsmålet. De opplyser at tilgiftsforbudet ble innført med lov om utilbørlig konkurranse fra 1922 og ble videreført i markedsføringsloven da denne ble vedtatt i 1972. Forbudet ble opphevet ved ikrafttredelsen av ny markedsføringslov i 2009. Opphevelsen skyldes gjennomføringen av direktivet om urimelig handelspraksis (UCP-direktivet 2005/29/EC) i markedsføringsloven. Direktivet totalharmoniserer markedsføringsreglene i EØS-området. EU-domstolen har slått fast at et totalforbud mot tilgift er i strid med direktivet. Direktivet om urimelig handelspraksis er tatt inn i EØS-avtalen og Norge er derfor forpliktet til ikke å innføre regler i strid med dette direktivet.

Det alt vesentlige av forbrukerprodukter blir importert. Selv om vi hadde full frihet til å regulere produktspørsmål er det usikkert i hvor stor grad utenlandske produsenter ville spesialtilpasse produkter for et marked med begrenset størrelse, som det norske. Dette er også en regulering det ville være vanskelig å følge opp gjennom tilsyn og kontroll.

Som omtalt i pkt. 2 og 8 over er Norge bundet av internasjonale handelsavtaler som begrenser vår adgang til å innføre avgifter eller regler som begrenser handelen med varer fra andre land. Særnorske krav som dette byr derfor på handelsrettslige og handelspolitiske utfordringer. Dette er dermed et område hvor det er mer naturlig å støtte opp under arbeid som eventuelt kommer i EU.

Vi har i dag et velfungerende retursystem for elektronisk og elektrisk avfall (EE-avfall), kasserte kjøretøy og batterier, som sørger for at vi gjenvinner det meste av de metaller som blir kassert som finnes i slike produkter. For annet skrapmetall som oppstår i større mengder er det også et velfungerende marked. Metallavfall som går sammen med restavfall til forbrenning blir tatt ut fra bunnasken, og går i hovedsak til gjenvinning.

Samtidig finnes det en del metallavfall som ligger på deponi som følge av tidligere tiders avfallshåndtering, eller som er tatt ut av bruk uten å bli tatt hånd om, f.eks. i form av etterlatte kabler, skipsvrak, bygg eller installasjoner. "Urban mining" innebærer at deponier, henlagte kabler mv. graves opp for å utnytte metallet. Det økonomiske potensialet ved såkalt "urban mining" er usikkert og varierende. Det er teknisk utfordrende å kartlegge hvilke mengder metaller som kan finnes, og det kan være kostnadskrevende å utvinne dette metallet. Der det vurderes som kommersielt interessant, vil det være næringsaktører som vurderer markedsmulighetene. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fremme en egen stortingsmelding om dette, men det vil være aktuelt å vurdere dette i en sirkulær økonomisammenheng.

I lys av forslaget fra representanten tolker jeg spørsmålet til i hovedsak å omfatte regelverk knyttet til forvaltning av naturressurser som fiskeri, marine ressurser, og mineraler. Det er Nærings- og fiskeridepartementet som forvalter regelverket på disse områdene, og spørsmålet er derfor forelagt dem. På generelt grunnlag viser de til at en god og bærekraftig ressursforvaltning er en viktig målsetning bak regelverket på alle disse områdene.

Nærings- og fiskeridepartementet evaluerte mineralloven i 2018 og vil vurdere hvordan denne evalueringen skal følges opp. De viser også til at miljøhensyn og bærekraft for mineraluttak i hovedsak reguleres gjennom plan- og bygningsloven, forurensningsloven og mineralloven.

Generelt ser jeg det som positivt at det fremkommer mer dokumentasjon om varers og tjenesters fotavtrykk i form av klimagassutslipp og ressursforbruk. Virksomheter skal etter miljøinformasjonsloven ha kunnskap om virksomhetens miljøpåvirkning. De skal gi forbrukere informasjon om dette dersom de spør om det. Det gjelder også påvirking på miljøet som skyldes produksjon eller distribusjon av produkter utenfor Norge, hvis informasjon om dette er tilgjengelig eller kan skaffes fra foregående salgsledd.

Jeg vil likevel peke på at det vil være svært vanskelig å lage en slik varedeklarasjon som tallfester klimagassutslipp og ressursforbruk slik at forbrukerne blir i stand til å ta miljøvennlige valg. Det finnes en del frivillige ordninger, noe som er positivt og bør støttes opp om, men det vil være betydelige utfordringer med å lage en statlig ordning som omfatter alle/mange varer og tjenester. Det vil være for mye usikkerhet knyttet til metodikk, datagrunnlag og forutsetninger for beregninger til at myndighetene bør eller kan ta ansvar for en slik ordning.

Som omtalt i pkt. 2 og 8 over er Norge bundet av internasjonale handelsavtaler som begrenser vår adgang til å innføre avgifter eller regler som begrenser handelen med varer fra andre land. Særnorske krav som dette byr derfor på handelsrettslige og handelspolitiske utfordringer.

Jeg vil samtidig vise til de miljømerkeordningene som finnes, som det nordiske svanemerket, og at det i Granavolden-erklæringen sies at regjeringen vil jobbe for å styrke de internasjonale miljømerkeordningene.