Hva er saken?
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at saken gjelder pensjonssystemet for offentlig ansatte – i
stat, kommune og eksempelvis helseforetak. Her betaler både arbeidsgiver
og arbeidstaker pensjonspremie på alle lønninger. Denne pensjonspremien
går inn i de offentlige pensjonskassene. Når de ansatte går av med
pensjon, har de derfor krav på både alderspensjon fra folketrygden
og offentlig tjenestepensjon. Dette har historisk vært sett på som
en god ordning som sikrer kvalifisert arbeidskraft til offentlig
sektor, selv om lønnsnivået ikke alltid har vært konkurransedyktig
med privat sektor.
Reglene er slik
i dag at dersom offentlig ansatte i aldersgruppen fra 1944 til 1953
fortsetter i jobben etter levealdersjustert pensjonsalder (67 år
+) vil offentlig tjenestepensjon reduseres og gå til null ved om
lag 72 år. Det er dette som kalles samordningsfellen.
Senterpartiet fremsatte
høsten 2018 Representantforslag 46 L (2018–2019), jf. Innst. 187
L (2018–2019) for å rette opp denne uretten i dagens samordningslov. Vedtak
av lovforslaget ville ha hindret denne samordningsfellen, men bare
Senterpartiet og Rødt stemte for lovforslaget ved votering i Stortinget
12. mars 2019.
Innledning
Dette medlem viser til at
proposisjonen i hovedsak følger opp avtalen som ble inngått 3. mars
2018 mellom Arbeids- og sosialdepartementet, LO, Unio, YS, Akademikerne,
KS og Spekter om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Dette medlem støtter
de forslagene som følger av den inngåtte avtalen.
Dette medlem har merket seg
at arbeidstakerorganisasjonene i felles høringsuttalelse mener at
Prop. 87 L (2018–2019) følger opp avtalen på de fleste områder, men
at proposisjonen bryter avtalen på noen punkter. Dette medlem følger organisasjonene
med unntak av forslaget om å fjerne barnetillegget i påslagspensjonen. Dette medlem går
derfor imot de forslag som følger av dette.
Dette medlem er opptatt av
at endringene i pensjonssystemet for offentlig ansatte understøtter
arbeidslinjen, og dermed også målet om at det fremtidige pensjonssystem
skal være økonomisk bærekraftig. Videre må systemet være rettferdig
og forståelig for folk. Et hovedproblem er at regjeringen foreslår
et pensjonssystem for offentlig ansatte i aldersgruppene født fra
1954 til 1962 som straffer ansatte økonomisk om de arbeider ut over
67 år pluss levealderjustering (67 år+). Virkningen pensjonsmessig
av at de arbeider lenger, er at de får lavere og lavere tjenestepensjon
dess lenger de arbeider, og det kan bli null i tjenestepensjon dersom
de arbeider lenge nok. Dette
medlem mener også at de samme urimelige og uforståelige reglene
for ansatte med rett til offentlig tjenestepensjon i aldersgruppene
1944 til 1953 nå må rettes opp. Dette har gitt oss et pensjonssystem med
elementer av «lottospill og molbotenking». Aldersgruppene født fra
1940 til 1943 ble ikke straffet økonomisk ved å arbeide lenge slik
aldersgruppene fra 1944 til 1962 blir. De fikk beholde sin tjenestepensjon
dersom de arbeidet etter 67 år. Det samme gjelder også for aldersgruppene
født etter 1962.
Det som gjør disse
forholdene enda verre, er at regjeringen og representanter for regjeringspartiene
i Stortinget gir direkte feile opplysninger om fakta og saksforhold.
Statsråden har i flere sammenhenger uttalt at bruttogarantien om
en samlet pensjon på minimum 66 pst. er oppfylt for alle i aldersgruppene
1944 til 1953 med rett til offentlig tjenestepensjon og full opptjening. Dette
er feil, og det er dokumentert i det etterfølgende. Videre uttaler
de samme personene at systemet som fører til at offentlig ansatte
får lavere og lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider etter
67 år pluss levealdersjustering, er resultat av forhandlinger med
organisasjonene til de offentlig ansatte. Dette er feil. Alle organisasjoner
som forhandler på vegne av de offentlig ansatte – Akademikerne,
Unio, YS, og LO – benekter at det har vært forhandlet om dette forholdet.
Det har de også dokumentert, og de har protestert på og samlet gått imot
disse forholdene i brev til departementet. Ved høringen den 31. januar
2019 om Senterpartiets lovforslag i Representantforslag 46 L (2018–2019)
om å fjerne effekten at offentlig ansatte får lavere pensjon dess
lenger de arbeider etter 67 år +, møtte alle organisasjonene opp,
og alle støttet Senterpartiets forslag. To av pensjonsleverandørene;
KLP og PKH, møtte også opp på høringen og påpekte de urimelige effektene
for disse aldersgruppene.
I det etterfølgende
gis en nærmere redegjørelse og begrunnelse for forslagene som fremmes
for å rette opp disse forholdene.
Generelt
Saken dreier seg
om det fremtidige systemet for alderspensjon til offentlig ansatte.
Norge har hatt et godt pensjonssystem for offentlig ansatte. Det
er utviklet over en lang periode i et samarbeid med de offentlige
arbeidsgiverne og arbeidstakerorganisasjonene i offentlig sektor,
og har sikret ansatte med full opptjening rett til en alderspensjon
på minimum 66 pst. av sluttlønnen. Alderspensjonen har bestått av
to hovedelementer:
I tillegg
har offentlig ansatte også en AFP-ordning som sikrer rimelig pensjon
til arbeidstakere som av forskjellige årsaker går av før oppnådd
aldersgrense; herunder særlig når arbeidsevnen er svekket. Men temaet
i denne innstillingen er pensjon for dem som arbeider lenger enn
67 år +, og for dem er ikke AFP relevant. Dette medlem går derfor ikke
nærmere inn på AFP her.
Folketrygden for
offentlig ansatte er basert på de samme prinsipper, rettigheter
og finansiering som for alle andre innbyggere i Norge. Ny folketrygd
ble innført fra 1. januar 2011. Den vesentlige endring var at folketrygden
ble omgjort til en pensjonsbeholdning som alle med nok opptjente
rettigheter valgfritt kan ta ut mellom 62 og 75 år. Konsekvensen
av å ta den ut tidlig er at da mottas et lavere beløp per år som
fordeles over flere år. Konsekvensen av å ta den ut sent er at da
mottas et større beløp per år, men det fordeles over færre år. I
tillegg kan folketrygden fullt ut kombineres med arbeid. Begrunnelsen
for disse endringene er å stimulere arbeidslinjen som har vært det
ene hovedmålet for pensjonsreformen.
Videre ble det innført
levealdersjustering slik at når innbyggerne lever lenger, må de
også arbeide lenger for å opptjene full folketrygd. Dette for å
sikre at folketrygden skal være økonomisk bærekraftig i fremtiden.
Dette prinsippet må selvsagt gjelde alle ansatte; både de som arbeider
i offentlig og privat sektor. Dette synes også å være godt nok ivaretatt
i folketrygden både i de regler som er vedtatt, og i de forslagene
som regjeringen i Prop. 87 L (2018–2019) fremmer for ansatte født
etter 1963. Derfor kan det konkluderes med at når det gjelder alderspensjon
fra folketrygd og offentlig tjenestepensjon er det nye systemet
tilpasset målene for pensjonsreformen for dem som arbeider til 67
år+.
I tillegg til folketrygden
opptjener, som allerede nevnt, de offentlig ansatte rett til offentlig
tjenestepensjon. Denne pensjonsretten betaler de ansatte gjennom sparing
på 2 pst. av sin lønn, og ved at arbeidsgiver, som en del av den
ansattes arbeidsavtale, sparer et beløp tilsvarende 12–15 pst. av
lønnen. For å oppnå full tjenestepensjon kreves en opptjening på
minimum 30 år. Alderspensjon fra folketrygden og offentlig tjenestepensjon samordnes
slik at en person med full opptjening, med sluttlønn på 500 000,
og som slutter ved 67 år pluss levealdersjusteringen, mottar en
samlet alderspensjon på ca. 350 000 kroner per år. Denne er satt
sammen av ca. 250 000 kroner i folketrygd og ca. 100 000 i tjenestepensjon.
Samordningsfellen
Dette medlem vil vise til
at da samordningsloven ble endret fra 1. januar 2011, ble det samtidig
gjort en stor urett mot dem som fortsatte å arbeide etter 67 år +
og som tilhører aldersgruppene født fra 1944 til 1953. Dette er
også belyst i det konkrete eksempel nevnt senere. Dess lenger disse
arbeidstakerne arbeider etter 67 år +, dess lavere tjenestepensjon
får de, og arbeider de til 72/73 år, får de null i tjenestepensjon.
Den tjenestepensjon som de selv har spart opp, er regelrett konfiskert
av staten. Virkningen er vist i figuren nedenfor.
Virkningen er slik
at dess lenger en arbeider, dess lavere og lavere blir tjenestepensjonen,
og den blir null dersom en arbeider til vel 72 år. Samtidig har
denne arbeidstakeren spart det offentlige for utbetaling av offentlig
tjenestepensjon fra 67 år, fortsatt å spare 2 pst. av sin lønn til
tilleggspensjon fra 67 år, og arbeidsgiver fortsetter å betale sin
spareandel. Når arbeidstakeren har jobbet til vel 72 år, mottar
denne kun alderspensjon fra folketrygden.
Dette medlem vil vise til
at forskere og andre fagfolk, som har sett urimeligheten og urettferdigheten i
dette, har benevnt effekten som samordningsfellen. Årsaken er at
den ikke ble belyst i den informasjon Stortinget fikk da samordningsfellen
ble vedtatt i 2010, jf. Prop. 107 L (2009–2010), Innst. 360 L (2009–2010).
Der ble det i stedet gitt et feilaktig inntrykk av at økt folketrygd
ved senere uttak av folketrygden ville kompensere tapet av tjenestepensjon.
En slik argumentasjon er enten et bevist forsøk på feilinformasjon
eller at de som formidler slik informasjon, ikke har forstått at
folketrygden er blitt omgjort til en beholdning. Statsråd Hauglie viderefører
slik feilinformasjon i brev til arbeids- og sosialkomiteen av 10. desember
2018 i sin vurdering av Representantforslag 47 L (2018–2019). Følgende
figur er ment å dokumentere at senere uttak av alderspensjon fra
folketrygden kompenserer for tap i tjenestepensjon:
I denne figuren
fremstår det som økt folketrygd ved å ta den ut etter 67 år + kompenserer
for lavere tjenestepensjon. En må da stille spørsmålet: Forstår
ikke statsråden at alderspensjon fra folketrygden er omgjort til
en beholdning, og at årsaken til at den er blitt høyere ved senere
uttaksalder, er at den blir utbetalt over færre år (jf. det konkrete
eksempelet som er gjengitt senere) eller forsøker statsråden å mislede
Stortinget?
De ansatte i offentlig
sektor som fortsetter å arbeide etter 67 år+, er heller ikke gjennom
brev blitt orientert om at konsekvensen av å arbeide lenger er at
de får mindre og mindre tjenestepensjon dess lenger de arbeider.
I proposisjonen
som komiteen behandler nå, omtales ikke samordningsfellen for aldersgruppene
født fra 1944 til 1953 eksplisitt. Men regjeringen kommer inn på dette
ved å foreslå i denne proposisjonen at den høyst problematiske og
urettferdige virkningen skal utvides slik at den også rammer aldersgruppene
født fra 1954 til 1962.
Samordningsfellen motvirker pensjonsreformens
hovedmål
Dette medlem vil vise til
at Pensjonsreformen har to hovedmål:
Disse
målene henger sammen fordi når folk arbeider lenger gir det økt
verdiskapning og produksjon og høyere skatteinntekter. Når det gjelder
offentlige tjenestepensjoner gir det i tillegg lavere utgifter til
offentlige tjenestepensjoner fordi de, etter nåværende ordning, utbetales
først når arbeidstakerne slutter, jf. beskrivelsen av eksempelet
senere. Problemet med samordningsfellen er derfor ikke bare at den
er urettferdig for de aldersgrupper den rammer. Den motvirker også
arbeidslinjen og fører til at offentlig ansatte i disse aldersgrupper
straffes økonomisk om de fortsetter å arbeide etter 67 år+. Derfor
må en regne med at det fører til at færre arbeider lenger enn 67
år+.
Dette medlem vil understreke
at samordningsfellen gjelder store arbeidsgrupper. I aldersgruppene
fra 1944 til 1962 er det i alt anslagsvis nærere 200 000 personer
med rett til offentlig tjenestepensjon. Dermed foreslår regjeringen
at en ordning som direkte motvirker arbeidslinjen for et stort antall
arbeidstakere, videreføres og utvides. Dette er også en ordning
som fører til økte pensjonsutgifter. Senterpartiet kan ikke støtte
et forslag fra regjeringen som bidrar til at offentlige arbeidstakere får
stadig lavere pensjon dess lenger de står i arbeid etter 67 år+.
Dette berører rundt 30 pst. av arbeidstakerne i det norske samfunnet,
i aldersgruppene fra 1944 til 1962. I tillegg innebærer det en alvorlig
forskjellsbehandling av offentlige arbeidstakere i forhold til arbeidstakere
i privat sektor. Regjeringen har i Granavolden-plattformen uttalt
at den vil øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år,
slik den er i arbeidsmiljøloven. Dette er et paradoks når den samme
regjering foreslår å gjøre det økonomisk ulønnsomt for de offentlige
ansatte å arbeide utover 67 år +. Derfor fremmer dette medlem forslag i denne
innstillingen om at samordningsfellen oppheves, og at det i stedet
innføres ordninger som er nøytrale eller positive for arbeidslinjen,
og som styrker samfunnsøkonomien.
Nærmere om feilinformasjon om virkninger
av samordningsfellen
Dette medlem mener det er
problematisk at arbeids- og sosialministeren gjentatte ganger har
feilinformert om samordningsfella. Det gjelder for det første i
brev til arbeids- og sosialkomiteen av 10. desember 2018, hvor statsråden
kommenterer Senterpartiets lovforslag om å fjerne samordningsfella
for ansatte i aldersgruppene 1944 til 1953:
«Gjeldende regelverk
for samordning av alderspensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning
med alderspensjon fra folketrygden
Offentlig tjenestepensjon
er en bruttoordning som lover et samlet pensjonsnivå fra folketrygden
og tjenestepensjonsordningen. Bruttonivået er 66 prosent av sluttlønn,
gitt full opptjening. Tjenestepensjonen utbetales som differansen
mellom bruttonivået og et fradrag for folketrygden. Fradraget for
folketrygden omtales gjerne som samordningsfradrag. Bruttoordningen
gir et løfte om samlet pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonen,
ikke en bestemt fordeling av pensjon fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen.
I tilfeller der folketrygden utgjør en lav andel av sluttlønnen,
blir bidraget fra tjenestepensjonen høyt. I tilfeller der folketrygden
utgjør en høy andel, blir bidraget fra tjenestepensjonen lavt.
(…)
Offentlig tjenestepensjon
for årskullene 1944–1953 levealdersjusteres ved hjelp av folketrygdens
forholdstall. Forholdstallene tar hensyn til levealderen i befolkningen
og øker mellom årskull som følge av at levealderen øker over tid.
Levealdersjusteringen fører til at den årlige pensjonen reduseres
noe fra årskull til årskull som følge av at yngre årskull kan regne
med flere år som pensjonister. Dette gjelder for en gitt uttaksalder.
Den enkelte kan kompensere for levealdersjusteringen ved å utsette
uttaket av pensjon. Bruttopensjonen levealdersjusteres når tjenestepensjonen
tas ut, men tidligst fra 67 år (samordningstidspunktet). Ved uttak
etter 67 år øker brutto tjenestepensjon inntil forholdstallet er
1,000, det vil si når man har utsatt uttaket tilstrekkelig lenge
til at man har kompensert for den fulle effekten av levealdersjusteringen.
Dersom uttaket utsettes utover dette tidspunktet, øker ikke bruttopensjonen.
Alderspensjon fra
offentlig tjenestepensjon samordnes med alderspensjon fra folketrygden
tidligst fra 67 år. Fradraget for alderspensjon fra folketrygden
levealdersjusteres også ved hjelp av forholdstall for årskullene
1944–1953. Når samordningsfradraget levealdersjusteres, legges forholdstallet
som gjelder på samordningstidspunktet til grunn, uavhengig av om folketrygden
er tatt ut tidligere. Ved uttak av tjenestepensjon etter 67 år øker
samordningsfradraget. Det er ingen tilsvarende nedre grense på 1,000
for samordningsfradraget som det er på bruttopensjonen. Dette innebærer
at tjenestepensjonen, etter samordning, blir lavere dersom uttaket
utsettes utover det som kreves for å kompensere for levealdersjusteringen,
dvs. utover alderen hvor forholdstallet er 1,000.
(…)
Samlet pensjon øker
med utsatt uttak frem til 67 år og 6 måneder, da er forholdstallet
til 1948-kullet 1,000. Hele effekten av levealdersjusteringen er
da kompensert for og samlet pensjon tilsvarer nivået offentlig ansatte
hadde før pensjonsreformen. Uttak etter 67 år og 6 måneder øker
ikke samlet pensjon. Utsatt uttak øker alderspensjonen fra folketrygden
og også samordningsfradraget, mens bruttopensjonen ikke øker. Tjenestepensjonen
etter samordning reduseres som en følge av dette, men samlet pensjon
er høyere enn bruttonivået på 66 prosent på grunn av samordningsfordelene.
Ved utsatt uttak til 72 år og 6 måneder overstiger samordningsfradraget
nivået på bruttopensjonen, og det blir ikke utbetalt tjenestepensjon.
De som utsetter uttaket til etter 72 år og 6 måneder mottar altså
kun alderspensjon fra folketrygden. For årskull født senere enn
1948 inntreffer alderen hvor en har kompensert for levealdersjusteringen
(forholdstallet er 1,000) senere enn ved 67 og 6 måneder, for eksempel
må 1953-kullet utsette uttaket til 68 år for å kompensere for effekten
av levealdersjusteringen.»
Videre feilinformerte
statsråden i stortingsdebatten om samme lovforslag den 12. mars
2019:
«Utsatt avgang etter
full opptjening ga ikke høyere årlig ytelse før 2011. Årskullene
dette forslaget henviser til, får altså like høy samlet pensjon
som de ville fått før pensjonsreformen ble vedtatt, en pensjon som
er høyere enn bruttogarantien på 66 pst., dersom de utsetter uttaket
av pensjon til de har kompensert for effekten av levealdersjusteringen.
Jeg har vanskelig for å se at dette er urimelig.
I mitt svarbrev
til komiteen har jeg vist til at representantforslaget har et kostnadsanslag
på opp mot 14 mrd. kr. Kostnadsanslaget endres ikke av at deler
av pensjonsforpliktelsene er forhåndsbetalte. Det er ikke riktig
at det som er tatt inn i premie, og som ikke kommer til utbetaling,
tilfaller pensjonsleverandørene. Frigjort premiereserve gir lavere
kostnader for kommunene fremover. Det er kommunene som bærer kostnadene
når pensjonsutbetalingene fra KLP eller de kommunale pensjonskassene
øker, og det er kommunene som får innsparingen når pensjonsutbetalingene reduseres.
Regnestykket blir det samme uavhengig av når kostnaden påløper.»
Feilinformasjon
ble også gitt i programmet Debatten på NRK 1 den 2. mai 2019:
«Dette var et resultat
av pensjonsforhandlinger i 2008/2009 som den gangen havarerte. Det
å beholde bruttogarantien, det vil si å beholde garantien på 66
pst. av egen inntekt, ble den gang fremstilt av de ansattes organisasjoner
som en seier. Og nå ser vi veldig tydelig at det var det ikke. Tvert
om så har det blitt en stor ulempe for de ansatte, og viser jo også
hvor viktig det var for oss å komme i gang med pensjonsforhandlinger igjen,
nettopp fordi vi ønsker at de offentlige ansatte skulle få den samme
muligheten til å jobbe lenger og få uttelling for det.
(…)
I det gamle systemet,
så var man jo garantert 66 pst. av lønn, nær sagt holdt på si når
man sluttet å jobbe, 66 pst. ble man lovt, og det får man jo, men
man var ikke lovt at fordelingen mellom folketrygd og tjenestepensjon
nødvendigvis skulle ha en viss fordeling, men sluttsummen, det du
fikk på kontoen din, skulle være 66 pst. (…) Jo, men det var det
som var garantien på 66 pst., og det får de jo.»
Saksordfører Kristian
Tonning Riise (Høyre) uttalte i debatten om Senterpartiets Representantforslag
46 L (2018–2019) den 12. mars 2019 at:
«Det betyr imidlertid
ikke at det er riktig å gå tilbake og endre på en framforhandlet
avtale ti år etter den ble inngått, og gjøre om på nedsidene som
avtalen hadde for én gruppe, etter at alle oppsidene er tatt ut.
Kjernen i denne saken er at den uretten som eventuelt hersker, sporer
seg tilbake til framforhandlede avtaler mellom partene i arbeidslivet.
Det er i så fall snakk om en tilsiktet urett i den forstand at noen
har blitt prioritert opp i forhandlingene, mens andre har blitt
prioritert ned. I dette tilfellet ble de som sluttet i jobb ved
62 år og slapp å betale for tidligere uttak i form av lavere årlig
pensjon, prioritert opp, mens personer som står i jobb etter 67
år, ble prioritert ned ved at de ikke får noen gevinst i form av
økt årlig pensjon etter at de har kompensert for levealdersjusteringen
i tjenestepensjonen. (…)»
Summen av feilinformasjon
fra statsråden i denne saken er omfattende og det reiser spørsmål
om den er bevisst. Feilinformasjonen gjelder følgende forhold:
Statsråden sier
at samordningsfella er et resultat av forhandlinger med arbeidstakerorganisasjonene. Alle
arbeidstakerorganisasjonene benekter imidlertid at det har vært
forhandlinger om samordningsfella, og alle protesterte mot virkningene
i brev til Arbeids- og sosialdepartementet allerede i 2010, før
reformen ble innført.
Statsråden uttaler
at offentlige pensjonister som jobber utover 67 år, får oppfylt
sin pensjonsgaranti på 66 pst. av sluttlønn uansett, og at det bare
er fordelingen mellom folketrygd og tjenestepensjon som endrer seg.
Det er feil. Offentlige pensjonister ville fått 66 pst. dersom de
ga seg ved 67 år. Personer i aldersgruppene født fra 1944 til 1962
og som arbeider utover alderen hvor de har kompensert for levealdersjusteringen,
får lavere tjenestepensjon dess lenger de arbeider. Arbeider aldersgruppen
fra 1944 til 1953 til 73 år, blir tjenestepensjonen borte og de får
et samlet pensjonsnivå på ca. 50 pst.
Statsråden sier
at å oppheve samordningsfella vil undergrave pensjonsreformen. –
Feil. Ordningen motvirker pensjonsreformens mål om å stå lenger
i arbeid og å redusere fremtidige pensjonsutgifter. Den fører til
at ansatte med rett til offentlig tjenestepensjon står kortere i
jobb. Dess tidligere offentlige ansatte går av, dess flere år får
de utbetalt tjenestepensjon. Derfor bidrar ordningen til å øke utgiftene til
offentlige tjenestepensjoner, samt å redusere skatteinntektene og
verdiskapingen.
Statsråden sier
det vil koste 15 mrd. kroner å rette opp uretten. – Feil. Pensjonskassene
finansierer fremtidige pensjoner gjennom innbetalinger fra arbeidsgiver
og den ansattes egenbetaling. Når personen har full pensjonsopptjening,
er alle pengene på plass. Det er først når man jobber videre utover 67
år+, at den ansatte taper rettighetene til tjenestepensjon, og da
frigjøres tidligere innbetalt pensjonspremie tilbake til arbeidsgiver
eller pensjonskasse. Det offentlige sparer penger på å ta den ansattes
pensjonsopptjening som personer med full opptjening har brukt 30–40
år med å tjene opp. Det er vanskelig å måle hvor mye samfunnet har
tapt og vil tape fremover på at offentlig ansatte velger å ikke stå
lenger i arbeid. De har i det minste sterke økonomiske insentiver
til å slutte å jobbe når de når alderen hvor samordningsfella inntreffer.
Det er stikk i strid med arbeidslinjen, som Høyre normalt er opptatt
av.
Statsråden og Høyre
hevder disse pensjonistene vil få i pose og sekk. – Feil. De får
det samme i folketrygd som alle har rett til, og Representantforslag
46 L (2018–2019) fra Senterpartiet var at tjenestepensjonen skulle
fryses på nivået ved alderen hvor det er kompensert for levealdersjusteringen.
Tjenestepensjonen vil altså ikke øke ytterligere, og det er ingen
urimelig fordel å få beholde den pensjonen man allerede har opptjent.
Disse årskullene har mulighet til å ta ut AFP som en tidligpensjonsordning,
men det gir ingen fordel for personene det her er snakk om som jobber
utover 67 år. AFP gis kun til ansatte som slutter mellom 62 og 67
år, og de er altså ikke berørt av problematikken.
Statsråden argumenterer
med at personer som venter med å ta ut alderspensjon fra folketrygden
til de er 73/74 år, vil kunne få et urimelig høyt pensjonsnivå (rundt
90 pst.) dersom de også fikk beholde tjenestepensjonen. Det er en
konsekvens av at en har gjort uttakstidspunktet av folketrygdens
alderspensjon valgfritt. De som utsetter uttaket, får høyere beløp
i folketrygd per år, men den utbetales over færre år. Total utbetaling
er derfor nøytralt med tanke på uttakstidspunkt, gitt en forventning
om gjennomsnittlig levealder. For øvrig er det svært få personer
som utsetter uttaket av alderspensjon fra folketrygden utover fylte
67 år. Tall fra Nav viser at i årene 2011 til og med 2018 har om
lag 98 pst. av alle som har tatt ut alderspensjon, valgt å gjøre
det i alderen 62–67 år. At noen får høyere årlig pensjon ved å utsette
uttaket av alderspensjon fra folketrygden, skjer altså svært sjelden.
Dersom statsråden mener det er urimelig med et pensjonsnivå på 90 pst.
av tidligere lønn er det merkelig at hun har akseptert avtalen om
ny offentlig tjenestepensjon. Beregninger fra SSB viser at offentlig
ansatte født i 1963 og som arbeider til 73 år, får 110 pst. av lønnen i
pensjon.
Unnis fortelling: Hvor ble det av
tjenestepensjonen min?
Dette medlem viser til at
Senterpartiets stortingsgruppe mandag 20. mai 2019 avholdt seminar
om samordningsfella.
Følgende var innledere:
Statssekretær i
Arbeids- og sosialdepartementet, Christl Kvam
Pensjonist Unni
Bjelland
Professor i offentlig
økonomi, Bjarne Jensen
Forsker Ph.d. Aksel
West Pedersen, Institutt for samfunnsforskning
Uavhengig pensjonsrådgiver
Alexandra Plahte
Leder i Pensjonistforbundet,
Jan Davidsen
Spesialrådgiver
Steinar Fuglevaag, Fagforbundet og Ingerid Marie Utvik, forbundssekretær
i NTL
Forhandlingssjef
i Delta, Jan Pieter Groenhof
Forhandlingsleder
i Akademikerne, Anders Kvam
Direktør Erik Falk,
KLP.
En av
innlederne var Unni Bjelland. Hennes fortelling gjengis her:
«Etter 15 år som
advokat begynte jeg som seniorskattejurist i skatteetaten da jeg
var 59 år. Jeg er født i 1944 og var 67 år da Pensjonsreformen trådte
i kraft i 2011. Det betyr at jeg er av det første årskullet som
er omfattet av Pensjonsreformen. Etter 17 år i Skatteetaten ble
jeg i en alder av 73 år, pensjonist 1. mai 2018. Da var beskjeden
fra Statens pensjonskasse at jeg hadde krav på kr 0 i tjenestepensjon.
Det betyr at jeg har kun alderspensjon i folketrygden og folketrygden
utgjør nøyaktig det samme beløpet om jeg ikke hadde vært medlem
i Statens pensjonskasse – medlemskapet er en ren utgiftspost for
meg. Da spør jeg: Hvorfor har vi tvungen tjenestepensjon når regjeringen
Solberg mener vi skal klare oss med folketrygden?
I 2011 ble det innført
fleksibilitet i folketrygden. Den enkelte kan selv bestemme når
uttak av folketrygden skal starte. Tjenestepensjonen kan først komme
til utbetaling når en slutter i det offentlige. Regjeringen misbruker
denne fleksibiliteten i folketrygden som skal være en fordel for
den det gjelder.
I 2011 ble det innført
levealdersjustering. Betydningen for meg var at jeg måtte arbeide
en måned lenger, dvs. til 67 år og 1 måned for å kompensere for
levealdersjusteringen OG få maksimal uttelling for tjenestepensjonen.
For meg betyr det
at jeg kunne ha sluttet i staten og mottatt kr 6.000 i tjenestepensjon
livet ut - i tillegg til den samme folketrygden som jeg hadde da
og jeg har i dag. Jeg kunne begynt å arbeide i det private, starte
eget firma eller bare nyte pensjonisttilværelsen. Bare ikke jobbe
i det offentlige.
Hvor ble det av
tjenestepensjonen min som jeg hadde opptjent ved 67 år og 1 måned?
NB! Det er denne tjenestepensjonen som skal «stå på vent» til jeg
slutter – ikke forsvinne fordi jeg fortsetter i jobb.
Tapet av tjenestepensjon
startet allerede da jeg var 67 år og 2 måneder og tapet fortsatte
hver måned frem til jeg sluttet i 2018.
FORHOLDSTALL - NAV
har utarbeidet forholdstall som benyttes for å beregne alderspensjonen
fra folketrygden basert på når uttaket av folketrygden starter.
For mitt årskull
(1944) er forholdstallene basert på at jeg har en statistisk levealder
på 85 år. Hvilken betydning har dette for tjenestepensjonen?
Det betyr at NAV
har «satt av» en beholdning i folketrygden til meg som skal utbetales
over 18 år – som statistisk sett er mine år som pensjonist fra 67
år til 85 år. Det er nettopp det jeg gjorde – begynte å ta ut folketrygden
da jeg var 67 år – slik det også var før Pensjonsreformen 2011,
da alle mottok folketrygden da de var 67 år.
Det Stoltenberg-regjeringen
innførte var at: jeg kunne ha utsatt uttaket av folketrygden til
jeg sluttet da jeg var 73 år og 7 måneder 1. mai i 2018. Det simuleres med
andre ord at jeg har en høyere folketrygd enn det jeg faktisk har,
slik at tjenestepensjonen blir radert ut (ved misbruk av forholdstall).
Ved å utsette uttaket
av folketrygden til 2018 ville min beholdning i folketrygden blitt
utbetalt over 12 år (73 år til 85 år) og ikke over 18 år. Det betyr
at folketrygdens utbetaling ville blitt høyere pr måned fordi den
var beregnet utbetalt over et færre antall år. Men den er fortsatt
fra «min egen fastsatte beholdning».
Tjenestepensjonen
er «spist opp» på en snedig og uærlig måte. Den befinner seg fremdeles
i Statskassen/Statens pensjonskasse. VIKTIG: Folketrygden kompenserer
ikke for tap av tjenestepensjon uansett hvor høy den månedlige utbetalingen
fra folketrygden er. Folketrygden lever sitt eget liv uavhengig
av tjenestepensjonen. Du får kun alderspensjon i folketrygden utregnet med
bakgrunn i «din egen fastsatte beholdning».
Derfor er det ikke
riktig slik tidligere statsråd Dag Terje Andersen (som undertegnet
for Stoltenberg-regjeringen på Riksmeglingsmannens møtebok 4. juni
2009 – Pensjonsreformen 2011 – og som fremmet lovforslaget) har
svart i e-post datert 31. oktober 2018:
Ved tidligere sjekking
av lignende saker har vi blitt fortalt at ingen skal få redusert
den totale pensjonsutbetalingen, men at en større del av pensjonen
kommer fra folketrygden, og en mindre andel fra tjenestepensjon, men
som sagt vi sjekker videre.» (Uthevet av meg).
Derfor er det ikke
riktig når nåværende statsråd Anniken Hauglie påstår – sitert fra
referat fra Stortinget i 2019 under behandlingen av Representantforslaget 8:46
lagt frem av Senterpartiet:
‘(…), for man får jo pensjon, det
er bare fordelingen mellom de ulike elementene som er påvirket.
…., og det er litt avhengig av hvor lenge man står i jobb, hvilken
fordeling det er mellom folketrygden og tjenestepensjonen.’
‘Årskullene dette forslaget viser
til, får altså like høy samlet pensjon som de ville fått før pensjonsreformen
ble vedtatt, (…)’
Nei – Før Pensjonsreformen
2011 ville min folketrygd ved 67 år blitt lagt til grunn og min
tjenestepensjon vært intakt da jeg gikk av. Det betyr tap i samlet pensjon
på grunn av misbruk av fleksibel folketrygd.
Og Statens pensjonskasse
og andre pensjonsleverandører har spart pensjonsutgifter så lenge
vi jobbet. Og i tillegg sparer de pensjonsutgifter når vi slutter!! Snakk
om å innvilge seg selv «i pose og sekk» på bekostning av medlemmene
i tvungne pensjonsordninger.
Fordi jeg ikke sluttet
i 2011, men fortsatte til 73 år og 7 måneder, har Statens pensjonskasse
allerede spart utbetaling av tjenestepensjon til meg i denne perioden, med
kr 500.000. Det er da uredelig i tillegg å frata oss opptjent tjenestepensjon
den dagen vi så slutter i det offentlige – stikk i strid med Pensjonsreformens
formål.
Det er innbetalt
premie både fra oss ansatte og fra vår arbeidsgiver til en obligatorisk
pensjonsordning og som også er en del av vår ansettelsesavtale.
Premie er trukket selv etter at tjenestepensjonen er nede i kr 0.
Min stilling har
i løpet av 17 år bidratt med ca. kr 2.3 millioner til Statens pensjonskasse.
Med en statistisk levealder på 85 år betyr det at min stilling har
bidratt med mer enn det dobbelte av det beregningene viser at jeg
kan få utbetalt fra Statens pensjonskasse over 12 år.
NAV informerte alle
om pensjonsreformens betydning for den enkelte – i et eget informasjonsbrev.
Statens pensjonskasse (SPK) har ikke informert om tjenestepensjonens
skjebne - heller ikke om de ansatte jobbet for lenge (dvs. etter
67 år). Dette har SPK tjent store beløp på. SPK (juridisk avdeling)
har ikke vært hjelpsomme med forståelsen av regelverket. SPK har
også gitt feil informasjon i betydningen av å jobbe etter 67 år,
i forbindelse med min pensjonsberegning.
Det vi som er rammet
av dette regelverket vil ha, er en rettferdig løsning som ikke utfordrer
Grunnloven § 97 om tilbakevirkning.
Det vi ber om er
kun at vi skal beholde den tjenestepensjonen som er opptjent gjennom
mange år – uten å øke samordningsfradraget etter at brutto tjenestepensjon
har nådd taket etter levealdersjusteringen ved 67 år, for eksempel
slik det fremgår av Senterpartiets Representantforslag 8:46 L (2018-2019).
Folketrygden beregnes
uavhengig av tjenestepensjonen og kompenserer IKKE for tapt tjenestepensjon. Dette
gjelder uansett når uttaket skjer fra folketrygden og det betyr
at tap av offentlig tjenestepensjon er et reelt økonomisk tap for
alle (1944-1953) som jobber etter 67 år.
VIKTIG! Dette gjelder
alle (1944-1953) som har jobbet etter 67 år – selv om du har jobbet
i 30, 40 eller 50 år i det offentlige. Jobber du til 70 år er tjenestepensjonen halvert
- ved 72 år har du kr 0 i tjenestepensjon.
Storting og regjering
må nå rette opp i den urett som rammer offentlig ansatte født 1944-1953
som arbeider etter at levealdersjusteringen er kompensert ved 67
år.»
Noen viktige elementer fra prosessen
om pensjonsreformen og hva det ble forhandlet om i 2018
I Prop. 87 L (2018–2019)
som komiteen nå behandler, skriver departementet under «5.9 Fleksibilitet
for eldre årskull»:
«Arbeidstakerorganisasjonene
krevde ytterligere økt fleksibilitet i prosessen som ledet til avtalen
3. mars 2018. Departementet konstaterer at organisasjonene valgte
å prioritere andre grupper, slik at dette ikke ble en del av avtalen.»
Ved komiteens høring
om saken 7. mai 2019 ble det blant annet fra forhandlingslederen
i Akademikerne uttalt at staten hadde avvist å forhandle om samordningsfella
for eldre årskull, og at departementets beskrivelse av saken dermed
var feil.
Historikken bak samordningsfella
I brev fra daværende
statsminister Jens Stoltenberg til Riksmeklingsmannen 3. juni 2009,
som lå til grunn for forhandlingene om ny offentlig tjenestepensjon, står
det:
«Beregning av tjenestepensjon
- herunder samordning med alderspensjon i folketrygden - skal skje
slik at tjenestepensjonen ikke påvirkes av når den nye fleksible
alderspensjonen fra folketrygden tas ut. Det gis anledning til å
kompensere for levealdersjusteringen av tjenestepensjonen ved å
stå i stilling ut over 67 år.»
Dette brevet ble
sendt til Riksmeklingsmannen i meklingen som varte hele to uker
på overtid i 2009. Forhandlingspartene oppfattet klart at brevet
skulle forstås slik at det skulle lønne seg for offentlig ansatte
å stå lenger i arbeid.
Samordningen mellom
offentlig tjenestepensjon og alderstrygd for eldre arbeidstakere
var ikke et tema som ble diskutert i forhandlingene i 2009. Nye
samordningsregler kom som resultat av Stortingets lovvedtak 86 (2009–2010),
ved behandling av Prop. 107 L (2009–2010), jf. Innst. 360 L (2009–2010).
Det er, etter dette medlems vurdering,
liten tvil om at Prop. 107 L (2009–2010) – og Stortingets lovvedtak
86 (2009–2010) – var i strid med daværende statsminister Jens Stoltenbergs
brev til Riksmeklingsmannen av 3. juni 2009.
Dette medlem vil også vise
til høringssvar fra LO Kommune, LO Stat, Unio, YS, Akademikerne:
«Oppfølging av avtale om offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig
sektor» av 15. januar 2010. I uttalens pkt. «3.3. Uttak av tjenestepensjon
etter 67 år – kompensasjon for levealdersjustering» står det blant
annet:
«Organisasjonene
synes det vil være nærliggende at samme begrensning bør innføres
for samordningsfradraget som for bruttopensjon, dvs. at forholdstall
1,000 benyttes også for samordningsfradraget når forholdstallet
ved uttaksalder er lavere enn 1,000. Forøvrig legger vi til grunn
at grunnlovsvernet ivaretas. En delt beregningsmåte ville også her
vise konsekvensene av departementets forslag sammenliknet med en
beregningsmåte som unntar opptjente bruttorettigheter før 2011 fra
levealdersjustering.»
Forholdstall brukes
i forbindelse med levealdersjustering for å beregne årlig pensjon
etter nye fleksible uttaksregler for alderspensjon. Et forholdstall
lavere enn 1 innebærer at den årlige pensjonen blir høyere enn den ville
blitt uten de nye fleksible uttaksreglene, mens et forholdstall
høyere enn 1 vil gi lavere pensjon. Tilsvarende gjelder for samordningsfradraget
ved samordning av alderspensjon og tjenestepensjon.
I dag er regelverket
ved samordningen slik at dersom tjenestepensjon tas ut før eller
ved 67 år, legges forholdstallet ved 67 år til grunn. Altså: Stoltenbergs
brev ble fulgt opp. Men dersom tjenestepensjon tas ut etter fylte
67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet – noe som medfører
en lavere tjenestepensjon. Dette er etter dette medlems syn reelt sett
i strid med det ovennevnte brevet fra daværende statsminister Jens Stoltenberg.
Konsekvensen av
dagens samordningsregler er at offentlig ansatte født i årene 1944–1953
og 1954–1962 blir svært negativt berørt av samordningsreglene. Uttak av
alderspensjon fra fylte 67 år for en person født i 1950 og uttak
av tjenestepensjon fra om lag 72 år gir samlet pensjon fra alderspensjon
og tjenestepensjon på om lag 50 pst. Dette er langt under bruttogarantien
på 66 pst. Bruttogarantien som skulle sikre et minimums pensjonsnivå
ved pensjonering etter fylte 67 år, har blitt til et pensjonstak. Dette medlem vil
understreke at dette er konsekvensen av dagens regelverk.
Samordningsfella kan lures av de
«smarte»
Dette medlem vil vise til
at en kan lure seg unna samordningsfella ved å:
Slutte formelt som
fast ansatt og ta ut tjenestepensjon ved 67 år
Fortsette i jobben
reelt ved å levere sine ytelser som konsulenttjenester fra enkeltpersonforetak,
NUF-er eller AS-er.
Slik
får en både i pose og sekk:
Full tjenestepensjon
fra 67 år +
Full arbeidsinntekt
fra 67 år +
Selvsagt det samme
i alderspensjon fra folketrygden.
Men er
det slik vi vil ha det? Det er vel kjent at dette er uvanlig i deler
av offentlig forvaltning, men i enkelte offentlige foretak har slike
ordninger vært vanlig praksis. Synet har kanskje vært at det er
verre å snyte folk for tjenestepensjonen de har betalt for i 30/40
år. Men det er også virksomheter som har stoppet slik praksis fordi det
oppfattes som lureri.
Ny og gammel offentlig tjenestepensjon
– svært store forskjeller for ulike årskull
Den nye offentlige
tjenestepensjonen som skal gjelde for personer født i 1963 eller
senere, gir på den andre siden svært positive utslag for den enkeltes
pensjon ved å stå lenge i arbeid. Kontrastene mellom de ulike årskullene
blir svært store – og kan ikke på noen måte forsvares. Dette faktum
er imidlertid ikke belyst i tilstrekkelig grad i Prop. 87 L (2018–2019).
Men faktum kommer
tydelig frem i SSB-rapport 2018/33 Reform av offentlig tjenestepensjon.
Figur 4.3 viser alderspensjon i pst. av sluttlønn etter fødselsår
ved pensjonering ved 67 år. Tilsvarende viser Figur 4.5 og 4.6 alderspensjon
i pst. av sluttlønn, etter fødselsår, når pensjonering skjer ved
hhv. 70 og 75 år. Disse figurene viser at det er en markant og økende
forskjell i samlet pensjon (alderspensjon fra folketrygden og offentlig
tjenestepensjon) ved økende pensjonsalder når man eksempelvis sammenligner
folk født i 1962 med de som er født i 1963.
Dette medlem aksepterer ikke
at regelverket for offentlig tjenestepensjon for personer født før
1963 er slik at disse straffes økonomisk for å arbeide lenge ved
at opptjente tjenestepensjonsrettigheter da reduseres. Dette svekker
arbeidslinjen, strir mot pensjonsreformens formål og øker de offentliges
utgifter.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
I lov 6. juli 1957
nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser gjøres følgende
endring:
§ 24 nr. 1 tredje
ledd skal lyde:
Dersom tjenestepensjonen
tas ut etter fylte 67 år, benyttes forholdstallet på uttakstidspunktet.
Dette gjelder også dersom det er tatt ut hel eller delvis alderspensjon
fra folketrygden på et tidligere tidspunkt. Det skal likevel ikke benyttes lavere
forholdstall enn 1 000 ved beregning av samordningsfradragene.
II
Endringen trer i
kraft straks med virkning fra 1. januar 2011.»
«Stortinget
ber regjeringen fremme lovforslag for Stortinget med forslag til
løsning for aldersgruppene 1943–1962 som er i tråd med daværende
statsminister Jens Stoltenberg brev til Riksmeklingsmannen av 3. juni 2009,
som vil stimulere flere til å stå lenger i arbeid i offentlig sektor.
Forslaget må også gis virkning for de som er blitt rammet av samordningsfellen.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen pålegge alle leverandører av offentlige tjenestepensjoner
å skriftlig orientere gjennom brev til alle medlemmer seks måneder
før fylte 67 år om konsekvensene for pensjonsutbetalinger av å fortsette
i offentlig stilling hvert år utover fylte 67 år.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til komiteens høring 7. mai
2019, hvor LO, Unio, YS og Akademikerne leverte et felles høringsnotat.
Arbeidstakerorganisasjonene viser til at proposisjonen følger opp
pensjonsavtalen som ble inngått mellom partene i offentlig sektor
og Arbeids- og sosialdepartementet 3. mars 2018. Samtidig peker organisasjonene
på at selv om proposisjonen følger opp avtalen på de fleste områder,
er det også flere forslag i proposisjonen som bryter med avtalen
eller intensjonen i avtalen. Organisasjonene peker på at det var
flere temaer som ikke ble tatt opp i forhandlingene, men at regjeringen
likevel foreslår å svekke eller fjerne rettigheter. Dette medlem mener
regjeringen risikerer å svekke tilliten mellom partene med denne
fremgangsmåten, og går derfor mot alle endringer i denne proposisjonen
som ikke anses som en del av avtalen av begge parter.
Dette medlem viser til at
arbeidstakerorganisasjonene tar opp følgende punkter de mener bryter
med avtalen:
Innstramminger i
tidspunkt for uttak og opphør av påslagspensjon (kap. 7.3)
Fjerning av barnetillegget
i påslagspensjonen (kap. 7.5)
Konvertering av
kort bruttoopptjening til påslagspensjon (kap. 11.2)
Alderspensjon til
personer med særaldersgrense (kap. 12)
Dette medlem fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag
til nødvendige lovendringer hvor lovreglene for uttak og opphør
av påslagspensjon samsvarer med gjeldende lovregler.»
«Stortinget
ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag
til nødvendige lovendringer hvor lovreglene for barnetillegg i påslagsmodellen
samsvarer med gjeldende lovregler.»
«Stortinget
ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag
til nødvendige lovendringer som ivaretar den opprinnelige avtalen
med at opptjening i bruttoordningen med samlet opptjeningstid under
3 år ved utgangen av 2019, skal overføres til påslagsordningen.»
«Stortinget
ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag
til nødvendige endringer for å videreføre dagens § 21 a i lov om
Statens pensjonskasse og § 7, fjerde ledd i lov om pensjonsordning
for sykepleiere.»
«Stortinget
ber regjeringen snarlig å komme tilbake til Stortinget med forslag
til nødvendige endringer for å reversere andre ledd i ny § 6 a i
lov om pensjonsordning for sykepleiere.»
Dette medlem viser
videre til at arbeidstakerorganisasjonene mener at proposisjonen
bryter med intensjonen i avtalen på følgende punkter:
Dette medlem fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen snarlig komme tilbake til Stortinget med forslag
om lovfesting av AFP som ivaretar alle intensjonene i den inngåtte
avtalen mellom partene i offentlig sektor og Arbeids- og sosialdepartementet
3. mars 2018.»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovregler
som sikrer en garanti for opptjent pensjon i bruttoordningen. Denne
må sikre en samlet tjenestepensjon inkludert AFP og betinget tjenestepensjon
minst på nivå med opptjent bruttopensjon beregnet med et krav til
full opptjening på 30 år, og omfatte alle som står i stilling til
de har rett til å ta ut pensjon.»
Dette medlem registrerer
at selv om regjeringen sterkt fokuserer på arbeidslinjen og verdien
ved å stå lenge i jobb, tar en ikke hensyn til arbeidstakerorganisasjonenes
ønske om bedre arbeidsinsentiver for årskullene fra 1944 til 1962
og som jobber videre etter at forholdstall 1 er nådd. Dette medlem peker
på at når flere kan oppleve å få lite eller ingen utbetaling fra
tjenestepensjonsordningen, vil dette kunne undergrave legitimiteten
til et kollektivt tjenestepensjonssystem.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan
arbeidsinsentivene kan bedres for dem som jobber videre etter at
forholdstall 1 er nådd.»
Dette medlem viser
videre til at denne proposisjonen, i tråd med avtalen mellom partene,
innebærer at offentlig tjenestepensjon tilpasses folketrygden, inkludert
levealdersjusteringen i folketrygden. Proposisjonen innebærer at
offentlig tjenestepensjon blir en påslagspensjon hvor det vil gå
raskere å kompensere for levealdersjustering sammenlignet med dagens
offentlige tjenestepensjoner. Dette medlem viser til at
arbeidstakerorganisasjonene understreker at offentlig tjenestepensjon
også fremover vil være blant de beste pensjonsordningene i det norske
arbeidsmarkedet, samt at offentlig tjenestepensjon fortsatt vil
være et enhetlig pensjonssystem for hele offentlig sektor, med full mobilitet
internt i offentlig sektor uten at pensjonsrettigheter svekkes ved
jobbskifter.
Dette medlem viser til at
Sosialistisk Venstreparti gikk imot pensjonsreformen i 2005, med
begrunnelsen at reformen rammer sosialt skeivt. Selv om det var
behov for en pensjonsreform, blant annet for å redusere kostnadene
ved pensjonsordningene, kunne reformen i langt større grad tatt
hensyn til at store grupper både har kortere levealder og jobber
hvor mange blir sliten og må slutte i jobben lenge før de har stått
i arbeidslivet lenge nok til å kompensere for levealdersjusteringen.
I tillegg har det blitt lagt stadig mer vekt på individuell privat
pensjonssparing, som ikke har de omfordelingsmekanismene som er
viktig for å unngå at store pensjonistgrupper ender opp med for
lav pensjon. De med de høyeste inntektene har størst mulighet til
å spare ekstra til pensjon, og det er også denne gruppen som får
størst glede av de nye skattefordelene som denne regjeringen har
innført for individuell pensjonssparing. Dermed blir det også mindre
penger igjen til å sikre dem med lavest pensjon. Dette medlem viser til at
folketrygden er grunnplanken i pensjonssystemet, og mener at regelverket
må utformes på en måte som sikrer omfordeling og en minstesikring
som er god nok til å leve av, også for grupper med kortere levealder,
lavere inntekt og mer jobber som sliter på helsen. Dette medlem mener at et minstekrav
må være at uførepensjonister skjermes fra levealdersjustering, da
de ikke har mulighet til å jobbe lenger for å kompensere for levealdersjusteringen.
Dette medlem viser til at
denne proposisjonen, i tråd med avtalen mellom partene 3. mars 2018,
innebærer at offentlig tjenestepensjon blir tilpasset levealdersjusteringen
i folketrygden. Dette
medlem viser til at dette er endringer partene har blitt enige
om er nødvendige tilpasninger til pensjonsreformen. Dette medlem mener
det er viktig å respektere partssamarbeidet, og vil gå inn for de
endringene partene har blitt enige om.