Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Øystein Langholm Hansen, Kirsti Leirtrø, Sverre Myrli og Ingalill Olsen, fra Høyre, Solveig Sundbø Abrahamsen, Jonny Finstad, Nils Aage Jegstad og lederen Helge Orten, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen, Dagfinn Henrik Olsen og Morten Stordalen, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune og Siv Mossleth, fra Sosialistisk Venstreparti, Arne Nævra, og fra Venstre, Jon Gunnes, viser til tilrådinger fra Samferdselsdepartementet i Prop. 69 L (2018–2019) Endringar i yrkestransportlova (ekspressbuss). Komiteen merker seg at proposisjonen gjelder endring av yrkestransportloven § 6 som innebærer en liberalisering av dagens ekspressbusspolitikk.

Komiteen merker seg at det foreslås å gi hjemmel til at departementet kan fastsette i forskrift at løyve for persontransport i rute med motorvogn ikke skal behovsprøves når ruten er over en viss lengde som blir nærmere fastsatt av departementet. Komiteen merker seg at forslaget innebærer at lengden på ruter som ikke skal behovsprøves, etter lovframlegget ikke skal settes lavere enn 80 km.

Komiteen merker seg at regjeringen mener det er fordelaktig med et objektivt kriterium, antall kilometer, som bestemmer hvorvidt en rute skal behovsprøves, heller enn om en rute krysser en fylkesgrense, som er dagens regelverk. Komiteen merker seg at samtlige fylkeskommuner stiller seg kritiske til å innføre en grense på under 100 km for når løyver skal behovsprøves. Komiteen merker seg også at et flertall av fylkeskommunene mener dagens ordning bør videreføres, fordi etableringen av flere kommersielle bussruter vil, etter deres syn, ha negativ innvirkning på inntjeningen til ruter med offentlige tilskudd. Komiteen merker seg at regjeringen ikke støtter denne vurderingen og mener at slike nye ekspressbusslinjer i liten grad vil ha konkurranseflater mot lokal kollektivtransport. Komiteen viser til at departementet også presiserer at det kun er ruter på over 80 km som ikke skal behovsprøves mot andre lokale ruteopplegg.

Komiteen viser til at det foreslås en hjemmel for at særskilte former for rutetransport ikke skal behovsprøves, uavhengig av lengden på ruten. Komiteen merker seg at det foreslås at departementet skal fastsette hvilke former for rutetransport det er snakk om. Komiteen merker seg at det særlig er tenkt på ruter som frakter passasjerer til og fra flyplasser. Komiteen merker seg at NHO og et flertall av fylkeskommunene stiller seg positive til en slik endring, mens Yrkestransportforbundet, Telemark, Hordaland og Nordland fylkeskommune mener at gjeldende rett med behovsprøving bør opprettholdes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til brev fra NHO Transport, datert 8. mai 2019. I brevet påpekes det at det kun er tariffavtalen for turbuss som per i dag er allmenngjort. Flertallet viser til at allmenngjøringsloven åpner for at tariffavtaler kan allmenngjøres i alle sektorer når vilkårene for det er til stede. Det er derfor ikke naturlig at det etableres et parallelt system for allmenngjøring i yrkestransportloven.

Flertallet viser til at ekspressbusser og flybusser er et markedsbasert kollektivtilbud uten offentlige tilskudd. Bussene kjører over lengre strekninger og binder regioner og byer sammen, enten som eneste fylkeskryssende tilbud i distriktet eller som et viktig supplement til toget. Dette fleksible og kostnadseffektive busstilbudet blir i praksis finansiert gjennom billettinntekter fra de reisende.

Flertallet har merket seg at utviklinga i det kommersielle bussmarkedet har vært negativ de senere årene. I 2007 var tallet på ekspressbussreisende omtrent ti millioner, mot seks millioner i 2016. Årsak til dette er sterk konkurranse fra andre transportører. Dette har medført færre ruter og dyrere billetter.

Flertallet legger til grunn at næringen opplever økt konkurranse både fra et forbedret togtilbud og fra det regionale kollektivtilbudet, som ikke tillater ekspressbussene å ta med passasjerer innenfor fylkesgrensen. Dette er et av hovedpunktene i lovforslaget og i tråd med den endringen som bussnæringen har bedt om.

Flertallet har merket seg at fylkeskommunen fortsatt skal være løyvemyndighet for ruter innenfor fylket, og at Samferdselsdepartementet blir løyvemyndighet for ruter som krysser fylkesgrensene.

Flertallet har merket seg at etter iverksettingen av regionreformen vil fylkeskommunen fortsatt være løyvemyndighet for lokale ruter innenfor fylket. Utvidelsen av fylkene vil imidlertid føre til at en del ekspressbussruter som tidligere har vært grensekryssende, vil bli «fylkesinterne» ruter. De vil derfor kunne falle inn under fylkenes behovsprøvingsregime. Dette er ikke ønskelig.

Flertallet viser til at en del fylkeskommuner har vært bekymret for at økt konkurranse fra ekspressbusser vil kunne føre til dyrere kollektivtransport lokalt. Flertallet mener imidlertid at lovforslaget tar tilstrekkelig hensyn til dette ved at departementet fastsetter den nedre grensen for persontransport i rute som ikke skal behovsprøves. Det fremgår av lovforslaget at denne ikke kan settes lavere enn 80 km.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at EU-kommisjonen har lagt fram forslag om fri etablering av ekspressbussruter som er over 100 kilometer i luftlinje. Disse medlemmer registrerer at den norske regjeringen ønsker å liberalisere regelverket ytterligere ved at den foreslår fri etableringsrett for ruter over 80 kilometer.

Videre viser disse medlemmer til at en rekke høringsinstanser har gått imot regjeringens forslag om å liberalisere regelverket for etablering av ekspressbussruter, deriblant de aller fleste fylkeskommunene. Også viktige organisasjoner som Yrkestrafikkforbundet, YS, Transportarbeiderforbundet, LO og Kollektivtrafikkforeningen er motstandere av dereguleringen. Det er svært få av høringsinstansene som støtter en deregulering av regelverket i retning av fri etablering av ekspressbussruter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener ekspressbussrutene spiller en svært viktig rolle i det totale kollektivtilbudet, men at ekspressbussruter må sees i sammenheng med øvrig statlig og fylkeskommunalt kollektivtilbudtilbud. Disse medlemmer deler fylkeskommunenes bekymring over at et mer liberalt regelverk for etablering av ekspressbussruter vil kunne gå ut over det fylkeskommunale kollektivtilbudet ved at noen aktører kan komme inn og «skumme fløten» av kollektivmarkedet.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot lovforslaget fra regjeringen.

Disse medlemmer forutsetter at departementet i fastsettelsen av forskrift gir rom for skjønnsvurdering i spesielle situasjoner hvor konsekvensene for lokal rutetransport blir uheldige.

Disse medlemmer viser til brev fra NHO Transport av 8. mai 2019, der det blant annet heter:

«NHO Transport gjorde i brev av 25.04.19 Samferdselsdepartementet oppmerksom på at følgende formulering under punkt 4.1.3 på side 9 var feil eller i beste fall misvisende: ‘Når det gjeld høyringsinstansane sine merknader knytt til lønns- og arbeidsvilkår for sjåfører viser departementet til at Lov om allmenngjøring av tariffavtale m.v vil gjelde for dette området, uavhengig av løyvepolitikk for kommersielle ekspressbussruter.’

NHO Transport er noe overrasket over at departementet ikke allerede har korrigert gitte anførsel overfor komiteen. Tariffavtalen for bussjåfører, den såkalte Bussbransjeavtalen, består av to ulike deler, en for turbuss og en annen for rutebuss. Førstnevnte er allmenngjort. Rute-bussdelen, som anvendes ved kjøring i henhold til fylkeskommunale kontrakter og for ekspress-buss, er derimot ikke allmenngjort.»

Og videre:

«NHO Transport påpekte i sitt høringssvar til departementet at bruk av landsdekkende norsk tariffavtale burde inngå som et krav for å få rutevognløyve. Det kreves riktig nok at man skal være etablert i Norge for å få rutevognløyve, noe som medfører at det såkalte utestasjonerings-direktivet kommer til anvendelse hvis man engasjerer utenlandske sjåfører. Dette tilsier at vertslandets lønns- og arbeidsvilkår skal legges til grunn, men det er ikke entydig at man må benytte gjeldende tariffavtale. Det er dermed en fare for at utenlandske sjåfører kan tilbys uakseptable lønns- og arbeidsvilkår, noe som igjen kan gi utenlandske aktører en stor kostnadsmessig fordel i forhold til norske selskaper.»

Disse medlemmer deler fullt og helt vurderingene fra NHO Transport på disse punktene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre regelverket slik at bruk av landsdekkende norsk tariffavtale, gjeldende for bransjen, blir et krav for å få rutevognløyve.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til flere høringssvar fra fylkeskommunene, som uttrykker bekymring for at innskrenking av behovsprøving vil kunne gi et mer fragmentert og usammenhengende rutetilbud. Disse medlemmer viser til at innskrenking av behovsprøving kan gjøre driften av kollektivtransporten dyrere for fylkeskommunene. Disse medlemmer viser til Dokument 8:61 S (2018–2019) fra representanter fra Senterpartiet om et bedre og rimeligere ekspresstilbud i hele landet. Disse medlemmer mener det burde vært en kompensasjonsordning for sosiale rabatter på ekspressbusser. Disse medlemmer viser til at merverdiavgiften på kollektivtransport har økt fra 8 pst. til 12 pst. under dagens regjering. Dette er etter disse medlemmers syn med på å svekke konkurranseevnen til kollektivtransporten.