Representantforslag 115 (2018-2019)
Jeg viser til brev
av 11.4.2019 der Arbeids- og sosialkomiteen ber om min vurdering
av forslaget i dokument 8:115 S (2018–2019) fra stortingsrepresentantene Per
Olaf Lundteigen, Geir Adelsten Iversen og Kjersti Toppe:
«Stortinget ber regjeringen fremme
forslag om nødvendig lovendring som sikrer at lønnsbestemmelsene
i tariffavtaler som har et lavere lønnsnivå enn 80 pst. av gjennomsnittlig
industriarbeiderlønn, automatisk skal allmenngjøres.»
Den norske modellen
for lønnsdannelse bygger på at lønnsveksten må tilpasses det konkurranseutsatt
sektor over tid kan leve med. Det ivaretas ved at avtaleområder
med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet (frontfaget) slutter
avtaler først, og disse virker som en norm for andre avtaleområder.
Tariffavtalene er grunnsteinene i lønnsdannelsen, og den frivillige
koordineringen innen og mellom forhandlingsområder er sentral for
modellen. Partene i arbeidslivet har ansvaret for gjennomføringen
av tariffoppgjørene. Det inntektspolitiske samarbeidet bidrar til
at myndighetene og partene i arbeidslivet har en felles forståelse
av den økonomiske situasjonen og av hvilke utfordringer norsk økonomi
står overfor. Myndighetene har ansvaret for at lover og regler legger
til rette for et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked.
Den store tilstrømmingen
av arbeidsinnvandrere til Norge etter 2004, har skapt nye utfordringer,
og vedtak om allmenngjøring av tariffområder har blitt brukt i økende
grad i deler av arbeidslivet. Allmenngjøringslovens formål er å
sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige
med de vilkår norske arbeidstakere har, samt å hindre konkurransevridning
til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Allmenngjøring av tariffavtaler
er et sentralt virkemiddel for å unngå sosial dumping. I tillegg
arbeider regjeringen, sammen med partene i arbeidslivet, aktivt
for et seriøst arbeidsliv og for å motvirke sosial dumping gjennom
en rekke andre virkemidler. Vikarbyrådirektivet inneholder krav
om lønnsmessig likebehandling som kan komme til anvendelse i bransjer
som ikke er allmenngjorte.
Slik jeg forstår
forslaget fra de tre stortingsrepresentantene, vil allmenngjøring
i en bransje bli gjort gjeldende automatisk etter gitte kriterier
og ikke med bakgrunn i vurderinger av dokumenterte uheldige lønns- og
arbeidsvilkår eller konkurransevridning. Det vil i så fall være
en helt annen form for allmenngjøring enn det vi har i dag, som
jeg vil sterkt advare mot. Forslaget innebærer en automatisk allmenngjøring
hvis lønningene i tariffbundne bedrifter er under et gitt nivå,
uten hensyn til forholdene i ikke-tariffbundne bedrifter. Det vil
være en lite målrettet måte å angripe problemer med dårlige lønns-
og arbeidsvilkår utenfor det organiserte arbeidslivet.
Forslaget knytter
kriteriet for allmenngjøring i enhver bransje til gjennomsnittslønnen
for arbeidere i industrien. Myndighetene må være varsomme med å
gripe inn i relative lønninger på denne måten. Lønnsdannelsen skal
blant annet sikre fleksibilitet i lønninger, at det er samsvar mellom
tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft og at arbeidskraften
anvendes der den har høyest samfunnsøkonomisk avkastning.
Allmenngjøringsordningen
bygger på initiativ fra partene. For at Tariffnemnda skal behandle
et krav, må det være fremsatt av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon
som er part i avtalen og har innstillingsrett etter arbeidstvistloven
§ 39 første ledd, med nødvendig dokumentasjon. I tillegg kan Tariffnemnda
av eget tiltak vurdere vedtak om allmenngjøring dersom allmenne
hensyn krever slik regulering. Antallet allmenngjøringsvedtak har
økt, og allmenngjøring er gjort gjeldende også i bransjer som tradisjonelt
har hatt lav tariffdekning. Det tilsier at det ikke burde være nødvendig
å innføre en mekanisme for automatisk allmenngjøring. Arbeidsinnvandringen
har vært vesentlig lavere de seneste årene enn i perioden 2007–2014.
Forslagsstillerne viser ikke til konkrete bransjer med store utfordringer som
ikke kan tenkes å bli allmenngjort innenfor dagens regler og sannsynliggjør
ikke at det er behov for endringer i regelverket.
Forslagsstillerne
viser til tallmateriale fra TBU om lønnsbestemmelser i tariffavtaler.
Det må baseres på en misforståelse. Utvalget gjengir noen fastsatte
satser i forskrifter om allmenngjøring og presenterer lønnsstatistikk
for noen store forhandlingsområder, men har ingen oversikt over
avtalte lønnsatser. Det finnes et stort antall tariffavtaler i arbeidslivet,
med lønnsbestemmelser tilpasset forskjellige grupper. Tariffnemnda
innhenter selv relevante opplysninger og lønnsstatistikk i forbindelse
med sine vurderinger.
Dagens allmenngjøringsordning
utgjør et direkte inngrep i lønnsdannelsen. Ordningen er et effektivt
og godt tilpasset virkemiddel som har bred oppslutning blant arbeidslivets
parter. Det må legges stor vekt på å unngå utilsiktede effekter
på lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet for øvrig. Hensynet til å sikre
at utenlandske arbeidstakere har lønns- og arbeidsvilkår som er
likeverdige med vilkårene til norske arbeidstakere, må nøye veies
opp mot betydningen av en velfungerende lønnsdannelse som kan legge
til rette for høy yrkesaktivitet og lav arbeidsledighet over tid.
Eventuelle lovendringer
som påvirker lønnsdannelsen bør derfor bare foretas etter grundig
vurdering og basert på kunnskap om hvordan ordningen fungerer. Allmenngjøringsordningen
er som beskrevet over, et betydelig inngrep i lønnsdannelsen, med
mulige konsekvenser for sysselsetting og ledighet. Det er viktig
å følge med på utviklingen og å sikre at ordningen fungerer godt.
Arbeids- og sosialdepartementet vil derfor sette i gang en flerårig
evaluering av allmenngjøringsordningen i 2019.
Samlet sett mener jeg at automatisk
allmenngjøring framstår som et uforholdsmessig sterkt og lite målretttet
virkemiddel. Allmenngjøring av tariffavtaler og regelverket rundt
det må ha bred oppslutning blant arbeidslivets parter. Vedtak om
allmenngjøring bør skje etter særskilt vurdering, og brukes bare
der det er nødvendig. Samtidig må allmenngjøringsvedtak etterleves. Tiltak
som solidaransvar, informasjons- og påseplikt og innsynsrett og
Arbeidstilsynets kontroll- og sanksjonsmuligheter bidrar til det.