Sammendrag
Regjeringen ber i
proposisjonen om samtykke til ratifikasjon av avtale av 8. september
2017 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om samarbeid
i konkurransesaker (heretter den nordiske avtalen av 2017 eller
avtalen av 2017). Avtalen erstatter den nordiske avtalen om samarbeid
i konkurransesaker mellom Norge, Danmark og Island av 16. mars 2001, som
Sverige sluttet seg til 9. april 2003 (heretter den nordiske avtalen
av 2001 eller avtalen av 2001). Formålet med avtalen av 2017 er
å bidra til en mer effektiv håndheving av konkurransereglene, blant annet
ved å fjerne hindringer for samarbeid om håndheving mellom partenes
konkurransemyndigheter.
Etter avtalen av
2001 var det kun adgang til å utveksle informasjon, herunder taushetsbelagt
informasjon, som konkurransemyndighetene allerede hadde tilgang til.
Til forskjell fra avtalen av 2001 gir avtalen av 2017 de nordiske
konkurransemyndighetene også adgang til å innhente informasjon og
å foreta bevissikring på vegne av hverandre. Avtalen er også endret
ved at det ikke lenger er et krav om samtykke fra den konkurransemyndigheten
som utleverte opplysningene, for at opplysningene skal kunne videreformidles.
Disse endringene
i avtalen medfører at det er behov for å endre og presisere den
norske konkurranseloven på noen punkter. Konkurranseloven § 7 om
overlevering av taushetsbelagte opplysninger til konkurransemyndigheter
i andre land og internasjonale organisasjoner har et tilsvarende
samtykkekrav som den nordiske avtalen av 2001. For å oppfylle avtalen
av 2017 må det presiseres i § 7 at vilkåret om samtykke ikke gjelder
for opplysninger som overleveres på bakgrunn av den nordiske avtalen.
Departementet foreslår
også å presisere at reglene også gjelder hvor en internasjonal avtale
gir adgang, men ikke plikt, til samarbeid mellom konkurransemyndighetene
i Norge og hos avtaleparten, se § 7, opplysningspliktbestemmelsen
i § 24 og bevissikringsbestemmelsen i § 25. Bakgrunnen for endringene
er at den nordiske avtalen ikke pålegger konkurransemyndighetene noen
plikt til å innhente opplysninger, foreta bevissikring eller utlevere
opplysninger på vegne av avtalepartene. Den enkelte parts konkurransemyndighet
må selv vurdere hvorvidt de har anledning til å etterkomme en anmodning
om bistand fra en avtalepart.
For å etterkomme
innsigelser reist i høringen, foreslår departementet også å endre
§ 25. Etter endringen vil det gå klart frem av bestemmelsen at det
også når bevissikring foregår på vegne av en fremmed stat eller
internasjonal organisasjon, er et krav om at det foreligger mistanke
om brudd på konkurransereglene.
Endelig foreslår
departementet å rette opp enkelte mindre feil som oppsto i forbindelse
med endringen av konkurranseloven i 2016.
Fordi gjennomføring
av avtalen krever lovendring, er Stortingets samtykke til ratifikasjon
nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 annet ledd.
Det vises til egen
innstilling om samtykke til ratifikasjon.
Avtalen i norsk versjon
er vedlagt proposisjonen.
De foreslåtte lovendringene
vil få svært begrensede økonomiske eller administrative konsekvenser,
både for det offentlige og for næringslivet.
For foretakene innebærer
endringene i konkurranseloven § 24 og § 25 at innholdet i gjeldende
bestemmelser blir klarere. Dette antas å spare foretakene for ressurser.
Som følge av den nye nordiske avtalen er det mulig at foretakene
i noe større grad enn før blir bedt om å gi opplysninger, og at
det blir foretatt noe hyppigere bevissikringer fordi Konkurransetilsynet
nå får anledning til å foreta informasjonsinnhenting og bevissikring på
vegne av de andre nordiske landene. Det er vanskelig å anslå omfanget
av dette, men det antas ikke å utgjøre noen stor forskjell.
Det at samarbeidet
nå styrkes, vil derfor kunne føre til en mer effektiv håndheving
av konkurransereglene og dermed en mer effektiv utnyttelse av samfunnets
ressurser.