Svar til Stortinget vedrørende
representantforslag 91 S (2018–2019) om forbud mot innleie av arbeidskraft
fra virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter
Jeg viser til brev
fra Stortingets arbeids- og sosialkomité av 8. mars 2019 der det
bes om en vurdering av representantforslag 91 S (2018–2019) fra
stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.
De kartlegginger
som er gjort av bruken av innleie i norsk arbeidsliv tyder på at
den samlet sett ikke utgjør mer enn 1,5 til 2 prosent av alle sysselsatte.
Det har imidlertid vært en tydelig økning i bruken av innleie i
deler av bygge- og anleggsnæringen. I fjor ble det vedtatt endringer
i arbeidsmiljølovens regler på innleieområdet, som trådte i kraft
1. januar i år. Reglene innebærer blant annet at vilkårene for innleie
er blitt skjerpet, og at bruken av avtaler om "fast ansettelse uten
garantilønn", som ikke gir noe garantert minste arbeidsomfang, ikke kan
videreføres.
Som begrunnelse
for representantforslaget vises det blant annet til bemanningsbransjens
bruk av kontrakter med svært lave stillingsandeler. Arbeidsmiljøloven fastsetter
ikke noe forbud mot lave stillingsprosenter, men den avtalte stillingsprosenten
for en fast ansatt må være reell. Den kan ikke være lavere enn den
som arbeidsgiver på avtaletidspunktet planlegger å benytte arbeidstaker
til. Det er uttrykkelig uttalt i forbindelse med den nylige lovendringen.
De nye reglene skal blant annet sikre at fast ansatte vet hvor mye
de skal jobbe. Det er også gjort presiseringer som skal sikre bedre
forutsigbarhet for når arbeidet skal utføres.
Jeg forutsetter
at regelverket etterleves og at intensjonen med regelendringene
ikke undergraves eller omgås. Konkrete tvister om lovligheten av
kontraktene må løses av partene, eventuelt følges opp via domstolene. Jeg
vil selvsagt følge nøye med på hvordan praksis utvikler seg og fortløpende
vurdere behovet for tiltak.
Som varslet i Prop.
73 L (2017-2018) er departementet også i gang med å utrede tiltak
for bedre kontroll og håndheving av ulovlig innleie. Vi er i dialog
med partene i arbeidslivet om saken. Det tas sikte på å sende ut
et høringsnotat i saken i løpet av våren 2019.
Et forbud mot innleie
av arbeidskraft fra virksomheter som ikke er produksjonsbedrifter
mener jeg vil virke uheldig på arbeidsmarkedet. Det vil etter min
vurdering gi for lite fleksibilitet når det gjelder virksomhetenes
behov for å ta unna arbeidstopper og å dekke bemanningsbehov som
oppstår ved arbeidstakeres fravær. Det er heller ikke alltid at
det finnes tilstrekkelig arbeidskraft lokalt. Fra spørreundersøkelser
blant virksomheter fremkommer det at innleie i offentlig sektor særlig
benyttes til å dekke vikariater. Hvordan et innleieforbud vil slå
ut er også usikkert og avhengig av virksomhetene strategi for å
møte et slikt forbud.
De nye reglene har
kun virket i underkant av tre måneder. Det er etter min vurdering
alt for tidlig å konkludere med at det er behov for ytterligere
tiltak på innleieområdet. Departementet følger imidlertid nøye med
på utviklingen i bruken av innleie, blant annet gjennom kartleggingsprosjekter
som gjennomføres i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er
et felles ansvar for alle parter i arbeidslivet å bidra til etterlevelse
av regelverket.