Dokument 8:60 S (2018-2019)
- Representantforslag om å stoppe nedbygging av sengeplasser og
øke døgnkapasiteten i psykisk helsevern
Det har skjedd store
endringer i psykisk helsevern i den perioden som representantene
Myhrvold, Sem-Jacobsen, Knutsdatter Strand, Fasteraune og Toppe
refererer til. Reduksjonen av sengeplasser startet rundt 1970 og
har foregått kontinuerlig i takt med nyere forståelse av psykiske
lidelser og med utviklingen av nye tjenester i kommuner og spesialisthelsetjenesten.
Utviklingen er i tråd med anbefalinger fra WHO og stort sett lik
trenden i alle vestlige land.
Psykisk helsevern
vil være ett av hovedområdene i ny nasjonal helse og sykehusplan
som skal legges fram høsten 2019. Planen vil omhandle flere av problemstillingene
som forslagsstillerne er inne på, som variasjon i andel avslag ved
henvisninger til psykisk helsevern, variasjoner i tjenestetilbudet,
utviklingen av ambulante og polikliniske tjenester versus døgnbehandling,
hvordan DPSene kan styrkes, samhandling med kommunene og prioriteringsregelen
(den gylne regel). Planen vil videre ta opp flere spørsmål knyttet
til brukermedvirkning og kvalitet i tjenestetilbudet. Dette vil
gi Stortinget anledning til en bred drøfting av psykisk helsevern.
Jeg er enig i at
det kan være enkelte faktorer som kan bidra til økt behov for døgnbehandling.
Forslagsstillerne viser bl.a. til endringer i straffeloven. Jeg
viser i denne sammenhengen til at de regionale helseforetakene har fått
tildelt 2 mill. kr i 2019 for å evaluere effekten av aktuelle lovendringer
i straffeloven. Det vises videre til innsatte med psykiske lidelser,
traumatiserte flyktninger mm. Det samlede behovet for døgnplasser
vil imidlertid være avhengig av en rekke faktorer, ikke minst av om
vi klarer å etablere gode alternativer i samarbeidet mellom kommune
og spesialisthelsetjeneste. Tilbud hvor mennesker får god behandling
og oppfølging og samtidig kan bli boende i sitt kjente miljø, vil
for mange være bedre enn å bli innlagt på sengepost.
Samarbeid mellom
kommune og spesialisthelsetjeneste i form av oppsøkende behandlingsteam
som ACT- og FACT-team er eksempler på at det er mulig å skape gode
alternativer uten døgntilbud. Evalueringen av ACT-teamene viser
til en tydelig reduksjon i både innleggelser og tvangsbruk, samtidig
som pasienter og pårørende er mer fornøyd med tilbudet. I Nasjonal
helse- og sykehusplan vil vi komme tilbake til hvordan slike tilbud
kan utvikles videre. De første pakkeforløpene innen psykisk helsevern
og rusbehandling er innført fra årsskiftet. Et sentralt formål med
pakkeforløpene er å skape større forutsigbarhet for den enkelte
pasient og legge forholdene til rette for et sammenhengende behandlingsforløp
der spesialisthelsetjenesten og kommunene sammen yter tjenester.
Jeg har derfor store forventninger til pakkeforløpene – på pasientenes
vegne.
Nye behandlingsmetoder
og ny teknologi vil også ha stor betydning for hvordan fremtidige
tilbud kan utformes og dermed også få betydning for behovet for døgnplasser.
Vi har allerede gode eksempler på hvordan nye metoder kan være langt
mer effektive enn tidligere arbeidsmåter, og hvordan vi gjennom
nettbaserte tjenester kan nå mange flere med uendrede ressurser.
Jeg vil også peke på at det kan ligge et stort potensial i et systematisk
arbeid rettet mot forebygging av kriser, akuttinnleggelser og bruk
av tvang. For å realisere dette potensialet må det være et nært
samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og kommune.
Selv om det er mange
faktorer som påvirker behovet for ulike typer tilbud, må vi planlegge
for fremtiden både på kort og lang sikt. De regionale helseforetakene (RHF)
har et lovbestemt ansvar for å sørge for at befolkningen har tilgang
til nødvendige spesialisthelsetjenester. Til dette hører også ansvar
for å planlegge og tilpasse driften av tjenestene i tråd med endrede
behov og ønsker hos brukerne. Hva som er mulig og hensiktsmessig
må til enhver tid vurderes ut fra hva som kan oppnås gjennom åpne
og utadrettede tjenester versus døgnbehandling og gjennom samarbeid
med kommunene. På nasjonalt nivå har jeg ikke funnet det hensiktsmessig
å definere et normtall for antall døgnplasser, men det forutsettes
at RHF til enhver tid sørger for tilstrekkelig døgnkapasitet.
Jeg tror at knapt
noen hadde forutsett omfanget av de kommende omstillingene verken
i 1970 eller i 1998, noe som gir meg en viss ydmykhet med tanke
på å si noe om hva som er riktig døgnkapasitet i fremtiden. Vi er vitne
til en dynamisk utvikling i hele den vestlige verden hvor menneskerettigheter,
endrede holdninger i samfunnet, redusert stigma, faglig utvikling
og forståelsen av betydningen av det å kunne ta kontroll over eget
liv spiller inn. Resultatet er at mange flere enn tidligere antatt
kan mestre livet og ha et bedre liv utenfor institusjon, selv med
en alvorlig psykisk lidelse. Utfordringen er å skape gode tilbud
som gjør at brukerne trygt kan velge alternativer til døgnopphold.
Jeg merker meg forslagsstillernes
bekymring for omstillinger som fører til redusert antall døgnplasser
og de konkrete forslagene om å stoppe nedbyggingen av sengeplasser
og øke døgnkapasiteten, herunder forslaget om at alle planer og
vedtak som kan svekke distriktspsykiatriske sentre og barne- og
ungdomspsykiatriske institusjoner settes på vent til Stortinget
har behandlet ny nasjonal helse og sykehusplan.
I oppdragsdokumentet
for 2019 er det forutsatt at omstilling i sektoren gir brukerne
et kontinuerlig og like godt eller bedre tjenestetilbud enn før.
Omstilling som berører kommunene skal ikke gjennomføres uten dialog
og før kommunene er i stand til å håndtere de nye oppgavene. Jeg
viser også til de konkrete målene for 2019 om reduserte ventetider
for psykisk helsevern for barn, unge og voksne og for tverrfaglig
spesialisert rusbehandling. Jeg mener at det samlede styringsbudskapet
for 2019 ivaretar forslagsstillernes intensjoner på en hensiktsmessig
måte og jeg vil følge opp dette i styringsdialogen med de regionale
helseforetakene gjennom året. Jeg mener derfor at det ikke bør stilles
ytterligere krav om stans i planlegging og omstilling nå.