Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Helge André Njåstad og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, fra Venstre, Terje Breivik, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal, viser til representantforslaget om tiltak mot seksuell trakassering i arbeidslivet. Forslagsstiller fremmer fire forslag til tiltak for å forebygge og bekjempe seksuell trakassering i arbeidslivet.

Komiteen viser til at arbeidsgiver har en viktig rolle i å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen. Komiteen viser til Fafo-rapport 2017:09 «Seksuell trakassering i arbeidslivet», som viser at én av fem ansatte i hotell- og restaurantbransjen og helse- og omsorgssektoren blir seksuelt trakassert på jobb. Komiteen viser også til tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) (2017) som viser at mobbing og seksuell trakassering er like vanlig overalt i Norge. Kvinner utsettes i større grad enn sine mannlige kolleger for mobbing og seksuell trakassering. Hele ti pst. av kvinnene har månedlig eller oftere blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet eller plaging/ubehagelig erting på arbeidsplassen.

Komiteen understreker at seksuell trakassering er et alvorlig samfunnsproblem.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener seksuell trakassering i arbeidslivet er et problem som kan skape ulike vilkår og muligheter for arbeidstakere. Noen bransjer er mer utsatt enn andre, særlig innen overnattings- og serveringsbransjen og i helse- og omsorgssektoren, men metoo-kampanjen viste at det er utfordringer også i andre deler av arbeidslivet.

Flertallet viser til at regjeringen har fokus på seksuell trakassering i arbeidslivet, og innsatsen på dette området gjøres i nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Flertallet viser til forslaget om at kunnskap om seksuell trakassering skal inngå i opplæringen av verneombud og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor. Det følger imidlertid allerede av arbeidsmiljøregelverket at verneombudene skal gis opplæring i det psykososiale arbeidsmiljøet, herunder trakassering. Kravene til opplæring skjerpes jo mer relevant problemstillingen er i en bransje.

Flertallet mener at også arbeidsgivere og tillitsvalgte har tilgjengelig informasjon og verktøy til å håndtere denne problematikken. På bakgrunn av blant annet metoo-kampanjen har Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) styrket sitt samarbeid om innsats mot seksuell trakassering. Det er laget en nettbasert veileder med praktiske råd og forslag for å forebygge og hindre seksuell trakassering. Det er laget opplæringsmateriell for arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud, samt felles opplæring for inspektører i Arbeidstilsynet.

Flertallet viser til at partene i serveringsnæringen i samarbeid med Arbeidstilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet har utarbeidet en egen informasjonskampanje som ble lansert høsten 2018, og som skal følges opp videre i 2019. Dette er et initiativ fra treparts bransjeprogram innen uteliv. Kampanjen «Sammen setter vi strek for seksuell trakassering» setter seksuell trakassering på dagsordenen. Myndighetene og partene har sammen utarbeidet en veileder og et kurs, som vil være nyttige verktøy for forebygging og håndtering av seksuell trakassering på jobb.

Flertallet viser til at når det gjelder opplæring av ledere, plikter arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven generelt til å se til at arbeidstakere som leder andre, har nødvendig kompetanse til å se til at lovens krav til fullt forsvarlig arbeidsmiljø blir ivaretatt, jf. arbeidsmiljøloven §§ 2-1 og 3-2 første ledd. Kravet gjelder både i offentlig og privat sektor.

Flertallet viser til at forslagsstiller ønsker kunnskap om hvorvidt midlertidige ansettelser og innleie øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep, og viser til at Arbeids- og sosialdepartementet har inngått en flerårig forskningsavtale for generelt å kartlegge, analysere og finne virkninger av ulike typer tilknytningsformer i arbeidslivet. Seksuell trakassering er uakseptabelt, forbudt og straffbart uavhengig av om man er i en fast stilling eller i et vikariat.

Flertallet viser til forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen fremgår tydeligere av arbeidsmiljøloven § 4-3. Seksuell trakassering er forbudt etter arbeidsmiljøloven § 4-3. Paragrafen fastsetter et forbud mot alle former for trakassering (og dessuten all annen utilbørlig opptreden). Arbeidsgivers ansvar for å sikre ansatte et trygt og sikkert arbeidsmiljø er nylig tydeliggjort og presisert i forskrift. Arbeidstilsynet fører tilsyn med bestemmelsen og gir nødvendige pålegg. Alle arbeidstakere har etter loven dessuten både rett – og plikt – til å si ifra dersom de blir kjent med at det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen (§ 2-3 andre ledd bokstav d). Arbeidsmiljølovens generelle varslingsregler er også viktige i denne sammenheng.

Flertallet viser til forslaget om å utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd. Stortinget har gjennom tre anmodningsvedtak, jf. behandlingen av Innst. 388 L (2016–2017) forslag nr. 6 og behandlingen av Innst. 208 (2017–2018) forslag nr. 1 og 6, bedt regjeringen om å styrke veilednings- og hjelpetilbudet til personer som utsettes for seksuell trakassering, innføre et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering og gi Diskrimineringsnemnda myndighet til å gi oppreising og erstatning i slike saker innenfor diskrimineringslovens område.

Flertallet viser til at forslag om etablering av et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering ble sendt på høring i juli 2018. I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre gjeldende rett, slik at en arbeidsgiver som ikke oppfyller plikten til å forebygge og forhindre trakassering, ikke kan ilegges oppreisning og erstatning etter likestillings- og diskrimineringsloven. Selv om arbeidsgivers forebyggende arbeid er svært viktig, vil det å holde arbeidsgiver erstatningsrettslig ansvarlig i tilfeller der arbeidsgiver ikke oppfyller plikten til å forebygge og forhindre trakassering, være å strekke plikten for langt. Et klart flertall av høringsinstansene har ikke berørt denne problemstillingen i sine tilbakemeldinger.

Flertallet viser videre til Granavolden-plattformen, som slår fast at Arbeidstilsynets innsats mot seksuell trakassering skal styrkes, og at det skal opprettes et lavterskeltilbud for håndhevelse av saker om seksuell trakassering.

Spørsmålet om en lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd vil bli vurdert i forbindelse med utarbeiding av lovproposisjonen, som etter planen skal legges frem for Stortinget våren 2019.

Flertallet viser til at et forslag om styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten også har vært på høring. Her foreslås det at ombudet skal få ansvar for veiledning for aktivitets- og redegjørelsesplikten, både for private og offentlige aktører. Forslaget innebærer videre at aktivitetsplikten skal konkretiseres og tydeliggjøres ytterligere, også når det gjelder aktivt arbeid mot seksuell trakassering. Dette skal etter planen legges frem for Stortinget våren 2019.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at seksuell trakassering er en måte å utøve makt på og må forstås i lys av makt- og ulikhetsstrukturer som kjønn, alder, klasse og etnisitet. Den ujevne maktfordelingen i bransjer med mannsdominerte maktstillinger og svake ansettelsesforhold på gulvet gjør at seksuell trakassering blir særlig utbredt der, som i kulturlivet, mediebransjen og hotell- og restaurantnæringen.

Disse medlemmer viser til Representantforslag 75 S (2017–2018) fra Sosialistisk Venstreparti om kamp mot seksuell trakassering. I behandlingen av forslaget vedtok Stortinget viktige tiltak i kampen mot seksuell trakassering. Disse medlemmer understreker at tiltakene som ble vedtatt, er et riktig steg på veien, men at det er behov for langt flere tiltak.

Disse medlemmer mener metoo-bevegelsen har vært en samfunnsrevolusjon som én gang for alle har vist at seksuell trakassering er et samfunnsproblem og et hinder for å oppnå likestilling. Disse medlemmer mener at det er avgjørende å svare med tiltak på samfunnsnivå for å endre holdninger knyttet til grenser, styrke håndhevingen av forbudet mot seksuell trakassering, styrke veiledningstilbudet og styrke arbeidet mot seksuell trakassering i arbeidslivet, for å nevne noe.

Disse medlemmer viser til at skjeve maktforhold kan bidra til å gjøre det enda vanskeligere å melde fra om seksuell trakassering. Regjeringen legger opp til økt bruk av løse tilknytningsformer i arbeidslivet. Dette er alvorlig for arbeidstakerens rettigheter generelt, men det kan også innebære at disse arbeidstakerne i utrygge jobber i enda større grad er utsatt for seksuell trakassering.

Disse medlemmer viser til at det er ventet sak fra regjeringen våren 2019 knyttet til et lavterskeltilbud for behandling av saker om seksuell trakassering og håndheving av disse.

Disse medlemmer mener i likhet med sentrale aktører som Likestillings- og diskrimineringsombudet, LO og JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) at det er behov for en presisering i lovteksten i arbeidsmiljøloven § 4-3 om at forbygging av seksuell trakassering inngår i ansvaret arbeidsgiver har for et godt psykososialt arbeidsmiljø. En presisering vil tydeliggjøre at seksuell trakassering inngår i arbeidsgivers ansvarsoppgaver.

Disse medlemmer viser til at arbeidsgiver etter likestillings- og diskrimineringsloven har en plikt til å hindre og forebygge seksuell trakassering på arbeidsplassen. I tilfeller der arbeidsgiver ikke har oppfylt plikten, men er kjent med at ansatte er særlig utsatt, kan det likevel være grunn til at arbeidsgiver kan gjøres ansvarlig. Disse medlemmer mener derfor at lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd bør utredes. Dette argumenterer også Likestillings- og diskrimineringsombudet og LO for i sine høringssvar til sak om etablering av lavterskeltilbud.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at kunnskap om seksuell trakassering inngår i opplæringen av verneombud, og i opplæring av alle med personalansvar i offentlig sektor.»

«Stortinget ber regjeringen undersøke om usikre tilknytningsformer til arbeidslivet som midlertidige ansettelser og innleie øker faren for å bli utsatt for seksuell trakassering og overgrep, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer i arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgivers ansvar for å forebygge og forhindre seksuell trakassering på arbeidsplassen fremgår tydeligere av arbeidsmiljøloven § 4-3.»

«Stortinget ber regjeringen utrede lovfesting av erstatningsansvar for arbeidsgivere ved brudd på vernebestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd.»