Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen,
Leif Audun Sande og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes,
Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy
Amundsen, Hans Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet,
Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild
Hareide, viser til Utredning om Traktaten om forbud mot kjernevåpen
(Forbudstraktaten) i Prop. 1 S (2018–2019). Utenriks- og forsvarskomiteen
fant det hensiktsmessig å behandle dette spørsmålet for seg i en
egen innstilling til Stortinget. Komiteen viser til at foreliggende
utredning er en oppfølging av Stortingets vedtak av 8. februar 2018,
etter behandlingen av Dokument 8:23 S (2017–2018), jf. Innst. 91
S (2017–2018). Stortinget anmodet regjeringen om å utrede konsekvensene
av en eventuell norsk tilslutning til Traktaten om forbud mot kjernevåpen.
En prinsipputtalelse om dette ble vedtatt i New York 7. juli 2017,
og Stortinget fant det ønskelig å vurdere traktatens innhold mot
gjeldende norske allianseforpliktelser samt andre konvensjoner Norge
har tiltrådt. Stortinget ønsket utredningen fremlagt til behandling
innen utgangen av 2018. Komiteen konstaterer
at dette ble fulgt opp i forbindelse med regjeringens forslag til
statsbudsjett for 2019.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at utredningen
beskriver utviklingen frem mot Forbudstraktaten og Norges deltagelse
i relevante prosesser. Traktatens bestemmelser blir deretter sett
i relasjon til Norges arbeid for nedrustning av kjernevåpen for
øvrig og sentrale sikkerhetsforpliktelser innenfor NATO, samt Traktaten
om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (Ikke- spredningsavtalen).
Flertallet understreker at
NATOs mulighet til troverdig avskrekkelse tilsier at alliansen ikke
ensidig kan gi opp kjernevåpen så lenge andre har dem. NATO er avgjørende
for Norges sikkerhet, og den ville blitt tilsvarende svekket hvis
NATOs evne til avskrekkelse ikke var troverdig.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at tilhengerne av konvensjonen vurderer en avtale som
et unikt gjennombrudd selv om den blir til uten atommaktenes medvirkning.
Dette flertallet mener i midlertid
at balansert kjernevåpennedrustning og rustningskontroll krever forhandlinger
som bare kan fremmes ved å inkludere atomvåpenmaktene, hvilket ikke
er fremgangsmåten konvensjonen baserer seg på.
Dette flertallet vil peke på
at en prosess i retning av kjernevåpennedrustning krever et tillitsforhold som
igjen må bygge på den best mulige verifikasjon av at konvensjonen
blir etterlevd.
Dette flertallet tar utredningens
konklusjoner til etterretning og erkjenner at det ikke på nåværende tidspunkt
er aktuelt med norsk tilslutning til Forbudstraktaten.
Et tredje flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
viser videre til at det også redegjøres for andre lands behandling
av spørsmålet om tilslutning. Likeledes refereres synspunkter fra
relevante ekspertmiljøer, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at utredningen påpeker
grunnleggende problemer ved Forbudstraktaten. Hvis Forbudstraktaten
skal være rettslig bindende, innebærer dette at forbudet må kunne
håndheves uavhengig av statene som har anskaffet seg kjernevåpen. Det
er vanskelig nok å tenke seg for stater som i strid med forbudet
skaffer seg kjernevåpen, men helt urealistisk dersom forbudet søkes
etablert uten deltagelse av alle de eksisterende kjernevåpenstatene.
I motsatt fall ville det enten gi kjernevåpenmonopol for nye overtredere
av forbudet og/eller et monopol for eksisterende kjernevåpenmakter
som ikke frivillig har kvittet seg med egne arsenaler av atomvåpen.
I tillegg etablerer Forbudstraktaten et nytt spor med egne prosedyrer innenfor
det globale ikke-spredningsarbeidet, noe som kan skape en situasjon
der stater nedprioriterer aktiv deltagelse i nedrustningsarbeid
til fordel for å tilslutte seg et rettslig forbud.
Disse medlemmer viser til at
Forbudstraktaten etter sin egen ordlyd skulle tre i kraft 90 dager
etter at 50 stater hadde ratifisert den. I tillegg til problemet
med å konstatere at det foreligger et egentlig forbud som ikke kan
håndheves, må disse
medlemmer konstatere at en rekke stater som tidligere i forløpet
hadde ytret seg positivt til et forbud, likevel ikke vil slutte
seg til det.
Disse medlemmer slutter seg
til synspunktene fremkommet i utredningen som på dette grunnlaget konkluderer
med at Forbudstraktaten er et uegnet instrument for å komme nærmere
et mål om en verden fri for kjernevåpen.
Etter disse medlemmers vurdering
rettes oppmerksomheten i traktatsteksten mot å forhindre samarbeid
med kjernevåpenstater ved å gi en oppramsing av en rekke begrensninger,
f.eks. avskrekkelse, som også vil gjelde allierte uten egne kjernevåpen.
Samtidig legges det i begrenset grad vekt på behovet for tilsynsmekanismer
som skal hindre videre spredning av kjernevåpenteknologi.
Konvensjonstekstens
vektlegging av behovet for å forhindre samarbeid innen rammen, skaper
en rekke målkonflikter, som ikke avklares i forslaget til traktat.
Disse medlemmer vil peke på
at et eventuelt forbud ikke fremstår som egnet til å løse aktuelle
situasjoner, f.eks. på Korea-halvøya. Samtlige berørte kjernevåpenstater
og andre stater må være parter i avtalen. Å avskaffe atomvåpenparaplyen
svekker ikke trusselbildet dersom atomvåpen fortsatt finnes.
Disse medlemmer mener det ikke
er tilstrekkelig med folkelig opinionstrykk i de stater der sivilsamfunnet
kan påvirke politikken, alle staters besluttende myndigheter må
samvirke. Konvensjonen gir ikke noen farbar vei til en slik samforstand,
og forutsetter den ikke. For Europas og Norges del er det helt avgjørende
at Russland er fullt ut integrert i en konkret prosess for atomar
nedrustning. Sannsynligheten for at det kommer til å skje med denne
konvensjonen, som begrenser seg til et normativt påtrykk, er svært
liten. Det er også utsiktene til at noe slikt normativt avtrykk
kommer til å være mulig å registrere i de land som har uutviklede
demokratier.
Disse medlemmer mener at i
denne sammenhengen lever ikke konvensjonen opp til de verifikasjonskrav
som det er oppnådd enighet om i Action 30 i konklusjonene fra NPTs
overvåkingskonferanse 2010. Der slås det fast at IAEAs tilleggsprotokoll
bør være bindende for alle stater i en verden fri for atomvåpen.
For at det skal skje, bør protokollen tiltres av så mange stater som
mulig under selve nedrustningsprosessen. Dette bør ikke bare gjelde
aktuelle atommakter, men også for alle stater som kan tenkes å etterstrebe
en latent kjernevåpenkapasitet.
Disse medlemmer må konstatere
at konvensjonen ikke lever opp til i annen sammenheng avtalte standarder
for verifikasjon, som Norge har arbeidet for innen NPTs rammeverk.
Konvensjonen legger ikke på en normativt forpliktende måte NPT,
IAEAs tilleggsprotokoll eller prøvestansavtalen som premisser.
Disse medlemmer legger også
vekt på at konvensjonens forbud mot avskrekkings- og utvidet avskrekkingspolitikk,
samt uklart formulerte hjelpeforbud, vil slå direkte mot NATOs medlemsstater,
ikke minst mot dem som ikke selv har atomvåpen, men som søker beskyttelse
på grunnlag av en formelt bekreftet kjernevåpenparaply. Dette forbudet
formuleres ikke som en generell norm, men som et konkret forbud
mot hjelp som på forskjellige måter forsterker forbudet mot kjernevåpenparaplyer,
alt dette innen kjernevåpennedrustning er et faktum. En følge av
dette er at trusselen mot Norge og andre allierte skal kunne bestå
uendret, mens beskyttelsen ifølge konvensjonen skal opphøre.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet anser atomvåpen for å utgjøre en potensiell trussel
mot hele menneskehetens eksistens. Det er uakseptabelt at arbeidet
for nedrustning og ikke-spredning nærmest har stoppet opp. I stedet
ser vi at atommaktene fornyer sine arsenaler, og at nye taktiske
atomvåpen varsles utplassert. Tidligere inngåtte nedrustningsavtaler
brytes og sies opp. Mengden atomvåpen og manglende framdrift for
nedrustning av de store arsenalene øker risikoen for at de enten
brukes, spres til nye land, eller at det skjer uhell med enorme
humanitære konsekvenser. Arbeidet med ikke-spredning svekkes også
ved at nedrustningsforpliktelsene i Ikke-spredningsavtalen (NPT)
ikke etterfølges.
Disse medlemmer viser til at
Norge i praksis har hatt et eget nasjonalt atomvåpenforbud i over
60 år etter at Einar Gerhardsen på et NATO-toppmøte i Paris i 1957
fastslo prinsippet om «ingen atomvåpen på norsk jord». Etter disse medlemmers oppfatning
har denne politikken tjent Norge godt.
Disse medlemmer mener norske
myndigheter må arbeide aktivt for balansert og gjensidig atomnedrustning
innen rammen av Ikke-spredningsavtalen, med et langsiktig mål om
et internasjonalt forbud mot kjernevåpen. Disse medlemmer konstaterer
at traktatsteksten bryter med prinsippet om at nedrustningen skal
være balansert og gjensidig, men tvert imot legger opp til at ett
og ett land skal slutte seg til traktaten, altså en ubalansert og
ensidig nedrustning. At NATO-land ensidig skulle slutte seg til
traktaten mens andre atomvåpenstater beholder sine kjernevåpen,
ville derfor både være i strid med prinsippet om balansert og gjensidig
nedrustning og risikerer dessuten å medføre en mer ubalansert og
ustabil sikkerhetssituasjon i våre nærområder.
Disse medlemmer har merket
seg at en svensk regjeringsutredning 18. januar konkluderte med
å fraråde at Sverige slutter seg til forbudstraktaten, samtidig
vil disse medlemmer påpeke
at forbudstraktaten vil kunne spille en konstruktiv rolle ved å
bygge opp under det internasjonale stigmaet mot bruk av atomvåpen.
Disse medlemmer mener Norge
igjen bør innta en ledende rolle i det internasjonale nedrustningsarbeidet.
Det må legges press på atommaktene for at de skal ruste ned. Norge
bør arbeide for at Iran-avtalen, som sikrer fredelig bruk av Irans
kjernefysiske materiale, opprettholdes. En aktiv norsk rolle for
atomnedrustning vil også måtte omfatte nye tiltak og initiativ,
ikke bare en videreføring av allerede igangsatte tiltak, for eksempel
regjeringen Stoltenberg IIs initiativ sammen med Storbritannia i
2007 om verifikasjon av kjernefysisk nedrustning. Disse medlemmer kan heller
ikke se at det er dekning i offentlig tilgjengelig informasjon for
formuleringen i utredningen om at regjeringen Solberg har
«[tatt] opp spørsmålet
om ikke-strategiske kjernevåpen i egnede nedrustningsfora og NATO».
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til risikoen ved atomvåpens
eksistens. Nå viser beregninger fra ekspertene i Bulletin of the
Atomic Scientists, som stiller «Dommedagsklokken», at sannsynligheten
for bruk av atomvåpen har økt de siste årene. I stedet for å oppfylle sine
forpliktelser om nedrustning moderniserer og oppgraderer atomvåpenstatene
sine arsenaler og investerer stadig mer i kjernevåpen. Et stort
antall atomvåpen står til enhver tid klare til utskytning, og disse
kan avfyres med vilje, eller ved uhell, misforståelser eller teknisk svikt.
Så lenge atomvåpen finnes, finnes også risikoen for at katastrofen
skjer. Disse medlemmer viser
til de humanitære konsekvensene av atomvåpen, og at vi de siste
årene fått en helt ny kunnskap om konsekvensene av en atomvåpendetonasjon. Disse medlemmer mener
at risiko og de humanitære konsekvensene av atomvåpen bør være de
sentrale elementene i debatten om en eventuell norsk signering og
ratifikasjon av forbudstraktaten.
Disse medlemmer viser videre
til krisen for INF-avtalen, som både USA og Russland nylig har trukket
seg fra, og at vi nå står overfor det som kan bli et nytt atomvåpenkappløp
mellom stormaktene. Disse medlemmer mener
utviklingen er svært bekymringsfull og vil kunne føre til økt press
på europeiske stater for utplassering av atomvåpen i Europa, samtidig som
Russland får økt handlingsrom til opprustning. Disse medlemmer understreker
behovet, spesielt for et land som Norge, for en regelstyrt internasjonal
orden med respekt for folkerett og internasjonale avtaler. Denne
alvorlige situasjonen aktualiserer ytterligere debatten om en norsk
tilslutning til forbudet.
Disse medlemmer er glad for
at regjeringen konkluderer entydig med at det ikke er noen rettslige hindre
for at Norge skal kunne tilslutte seg forbudet. Utredningen slår
også fast at det ikke er «holdepunkter for å fastslå at forbudstraktaten
folkerettslig strider mot NPTs bestemmelser om nedrustning», og
videre at traktaten samlet sett synes å være «i tråd med, og understøtte»
NPTs kontrollmekanismer. Disse medlemmer fastslår dermed
at beslutningen om norsk signering av forbudstraktaten handler om
politisk vilje.
Disse medlemmer viser til
argumentet som blir ført i utredningen om at forbudstraktaten innebærer
et tilbakesteg for verifikasjon, og at Norge dermed ikke bør tilslutte
seg. Disse medlemmer mener
dette i beste fall er en misvisende tolkning, om ikke helt feil,
slik det framgår med tydelighet i informasjonen som er framkommet
fra flere høringsinstanser. Disse medlemmer vil videre
vise til konklusjonen i utredningen om at traktaten vil kreve en
ensidig nedrustning, hvilket ikke er tilfelle. Forbudstraktaten
vil stigmatisere atomvåpen og slår fast at atomvåpen ikke anses
som legitime stridsmidler, og er ment å gjøre det til en belastning
å besitte og true med å bruke atomvåpen. Forbudstraktaten legger
press på atomvåpenstatene til å forhandle om balansert nedrustning,
og øker presset for gjensidig, balansert og verifiserbar nedrustning.
Disse medlemmer er enig med
Røde Kors, som i sitt høringssvar slår fast at atomvåpenforbudet
per i dag er det mest realistiske politiske instrumentet for å bidra
til reell nedrustning. Det norske arbeidet rundt verifikasjon er
viktig, men det bidrar ikke til å øke atomvåpenstatenes vilje til
faktisk nedrustning.
Disse medlemmer vil hevde
at det å stå utenfor forbudstraktaten også er å velge side. I stedet
for å støtte opp om det mest lovende arbeidet for nedrustning på mange
tiår, kan Norge ved å stå utenfor bidra til å legitimere at atomvåpenstatene
beholder sine atomvåpenarsenaler.
Disse medlemmer mener i likhet
med mange av høringsinstansene at utredningen er mangelfull på flere
punkter. For eksempel er det uforståelig at utredningen ikke omtaler
atomvåpens humanitære konsekvenser, forholdet til humanitær rett
eller atomvåpenrelatert risiko, og videre at henvisningene til forskning er
både mangelfulle og vanskelige å ettergå. Disse medlemmer mener videre
at gitt manglene i utredningen er det er svært uheldig at det ikke
ble lagt opp til en åpen høringsrunde for å belyse disse temaene
som del av behandlingen i Stortinget. Disse medlemmer mener samlet
sett at manglene i utredningen tilsier at det bør holdes en ekstern
høring om dette, slik at sentrale svakheter i utredningen kan belyses
fra flere sider.
Medlemen i komiteen
frå Senterpartiet viser til at Senterpartiet ser NATO som
ein berebjelke i Noreg sin tryggleik og forsvarspolitikk, og at
forpliktingane Noreg har til NATO ligg til grunn i partiet sin politikk. Denne medlemen vil
peike på at utgreiinga er tydeleg på at NATO-medlemskap ikkje er
eit folkerettsleg hinder for å slutte seg til forbodsavtala.
Denne medlemen meiner at Noreg
bør støtte alle former for nedrusting av kjernefysiske våpen så
lenge det fører til gjensidig nedrusting for alle statar som i dag
har kjernefysiske våpen. At Noreg sluttar seg til forbodstraktaten,
vil ikkje kunne tvinge NATO-land til unilateral nedrusting, men
gje eit tydeleg signal om at Noreg ynskjer global nedrusting av
atomvåpen.
Denne medlemen viser til at
Sverige har hatt tilsvarande utgreiing, som i langt større grad
enn den norske går inn i og analyserer dei ulike problemstillingane.
Denne medlemen viser til høyringsinnspel
frå Leger mot atomvåpen og ICAN Norge, og at norsk ratifisering
av avtala ikkje endrar den rettslege statusen til statane som er
med i NATO.
Denne medlemen vil peike på
at Noreg har vore pådrivar for tidlegare forbod mot landminer og klasevåpen.
Dette trass i at fleire land ikkje var med i prosessen fram til
forbodet. Noreg bør framleis vere ein pådrivar for nedrusting og
fredsarbeid.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at per i dag har 70
land signert og 21 ratifisert forbudstraktaten, og at dette er en
relativt rask framgang sammenlignet med andre avtaler som regulerer
og forbyr masseødeleggelsesvåpen. Traktaten ventes å tre i kraft
i løpet av 2019 eller 2020.
Dette medlem vil understreke
at Norges NATO-medlemskap ikke er til hinder for signering og ratifikasjon
av forbudstraktaten. Videre mener dette medlem at påstandene
om represalier fra NATO-allierte ved en eventuell norsk tilslutning
ikke er godt nok underbygd. Slik Folkerettsinstituttet har vist
i sin gjennomgang av forbudet, kan Norge minimere konsekvensene ved
tiltredelse hvis en tiltrer sammen med en gruppe stater. Dette medlem mener
Norge bør ta et konkret initiativ overfor andre NATO-stater for
å se på hvordan en sammen kan nærme seg tilslutning til forbudstraktaten,
og få på plass de nødvendige betingelsene for å kunne tilslutte
seg forbudet.
På ovennevnte bakgrunn
fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om signering
av Traktaten om forbud mot kjernevåpen.»
«Stortinget
ber regjeringen delta som observatør i statspartsmøtene om traktaten.»
«Stortinget
ber regjeringen legge opp til en ny utredning med en bred høringsrunde
hvor alle sider av saken kan belyses grundig.»
Komiteens medlem
fra Venstre mener det vil kunne være forenelig med norsk NATO-medlemskap
og norsk sikkerhetspolitikk å tilslutte seg pakten. Dette medlem understreker
videre at forbudspakten er ett av flere instrument i arbeidet for
å skape en verden fri for atomvåpen, og at i den grad pakten bidrar til
nedrustning, vil den også understøtte NATOs målsetning om å bidra
til frihet og sikkerhet for alliansens medlemsland.
Dette medlem erkjenner derimot
at det i inneværende stortingsperiode ikke finnes et flertall på
Stortinget for at Norge skal tilslutte seg FNs atomvåpenforbudstraktat,
og at Granavoldplattformen heller ikke åpner for at Norge skal tilslutte
seg traktaten.