2.1 Overordnet

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørdal, Svein Roald Hansen, Ingrid Heggø, Kjell-Idar Juvik og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Elin Rodum Agdestein, lederen Henrik Asheim, Vetle Wang Soleim, Aleksander Stokkebø og Camilla Strandskog, fra Fremskrittspartiet, Sivert Bjørnstad, Bård Hoksrud og Jan Steinar Engeli Johansen, fra Senterpartiet, Sigbjørn Gjelsvik og Trygve Slagsvold Vedum, fra Sosialistisk Venstreparti, Kari Elisabeth Kaski, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Rødt, Bjørnar Moxnes, viser til Prop. 7 L (2018–2019) Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven).

Komiteen viser til at verdipapirsentralforordningen (CSDR) ble vedtatt i EU 23. juli 2014 og har trådt i kraft. Komiteen viser til at verdipapirsentraler har vært svært ulikt regulert i medlemsstatene, og har merket seg at verdipapirsentralforordningen utgjør den første generelle, felles reguleringen av verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør i EU. Komiteen har merket seg at det uttalte formålet med forordningen er å fremme et sikkert, effektivt og velfungerende verdipapiroppgjør.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, mener dette er viktig for tilliten og virkemåten også til det norske verdipapirmarkedet.

Flertallet viser videre til at lovforslaget således gjennomfører EØS-forpliktelser som svarer til EUs verdipapirsentralforordning (CSDR) i norsk rett.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, viser til at norske myndigheter selv kan regulere forhold av betydning for verdipapirregistrering og verdipapiroppgjør som ikke direkte reguleres av CSDR. Reguleringen kan imidlertid ikke være i strid med formålet bak CSDR og må være i overensstemmelse med generelle EØS-rettslige prinsipper. Dette flertallet legger til grunn at det nasjonale handlingsrommet brukes der dette er hensiktsmessig.

2.2 Hovedtrekk

Komiteen viser til at hovedtrekket i proposisjonen er en inkorporasjonsbestemmelse som gjør Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 909/2014 om forbedring av verdipapiroppgjør i Den europeiske union og om verdipapirsentraler samt om endring av direktiv 98/26/EF og 2014/65/EU og forordning (EU) nr. 236/2012 til norsk lov. Videre består forslaget til ny verdipapirsentrallov av bestemmelser som supplerer reglene i forordningen. Mange av bestemmelsene viderefører deler av gjeldende verdipapirregisterlov.

Komiteen har merket seg at dette blant annet gjelder bestemmelser om registrering av rettigheter på verdipapirkontoer, rettsvirkninger av registrering som rettsvernsvirkninger, verdipapirsentralers erstatningsansvar, taushetsplikt for ansatte i verdipapirsentraler og rett til innsyn i opplysninger fra verdipapirsentraler.

Videre har komiteen merket seg at handlefriheten i forordningen er benyttet slik at kontoførerordningen videreføres. Det betyr at kontoførere som banker, verdipapirforetak eller forvaltningsselskaper kan ha kontakten med verdipapirsentralen på vegne av den enkelte investor og utsteder uten at dette anses som utkontrahering fra verdipapirsentralen.

2.3 Politiattest

Komiteen fremmer følgende forslag:

«I forslag til lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven) gjøres følgende endring:

§ 2-1 annet ledd om hvem som skal fremlegge politiattest, skal lyde:

Styremedlemmer, daglig leder og andre som deltar i den faktiske ledelsen i en verdipapirsentral skal fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til at § 2-1 annet ledd i forslaget om hvem som skal fremlegge politiattest, lyder:

«Styremedlemmer og daglig leder i en verdipapirsentral skal fremlegge ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40.»

Flertallet viser til at det klart går frem av forarbeidene at § 2-1 skal inkludere andre som deltar i den faktiske ledelsen i verdipapirsentralen.

2.4 Kontraheringsplikt

Komiteen viser til lovforslaget § 4-2 om verdipapirsentralens kontraheringsplikt overfor kontohavere, som omhandler investorers rett til konto. Komiteen understreker at regjeringens forslag innebærer at det foretas en avveining mellom hensynet til investorenes behov for å få opprettet konto på den ene siden og hensynet til at verdipapirsentralen bør kunne ha en viss påvirkning på hvem den har som kunder, herunder risikoen ved ulike kunder og kostnader ved omfattende kundekontroll mv., på den andre siden. Hensynet til investorene og andre som ønsker å opprette konto, tilsier at det fortsatt bør kreves gode grunner for å avvise en kunde.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, er opptatt av å unngå en bredere kontraheringsplikt for verdipapirsentraler og kontoførere i Norge enn i andre land. Flertallet mener det følger av lovforslaget at dersom det foreligger «saklig grunn», kan en kunde avvises, og at kontraheringsplikten dermed ikke er til hinder for at verdipapirsentraler og kontoførere kan foreta en viss grad av kundesegmentering.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rødt, viser til at det fremkommer av proposisjonen at kontraheringsplikten etter verdipapirsentralloven viker for annen lov, og at dersom annen lov stenger for avtaleinngåelse, skal verdipapirsentralen avvise kunden. Dette flertallet viser til at for at en kunde skal kunne avvises, må det foreligge konkrete objektivt konstaterbare grunner for avvisning, og at det er mer byrdefullt å foreta nødvendige undersøkelser av den aktuelle kunden, vil ikke være en saklig grunn. Dette flertallet legger til grunn at dersom det kreves særlige tilpasninger hos verdipapirsentralen, eventuelt kontofører, som ikke er uvesentlige, vil det kunne utgjøre en saklig grunn for avvisning.

Dette flertallet viser til at det primært er hvitvaskingsloven som kan stenge for avtaleinngåelse, og dette flertallet viser til at retten til å få opprettet konto bare gjelder dersom kravene til kundetiltak etter hvitvaskingsloven er oppfylt. Dersom det ved kundetiltak etter hvitvaskingsloven er avdekket forhold som gir grunnlag for å nekte å opprette kundeforholdet eller grunnlag for å avvikle et kundeforhold, foreligger det heller ingen kontraheringsplikt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet er av prinsipielle grunner meget skeptiske til å innskrenke kontraheringsplikten, dvs. retten utstedere (f.eks. selskaper) og investorer har til å få kundeforhold hos verdipapirsentraler. Disse medlemmer anerkjenner riktignok at det kan være betydelige problemer knyttet til å ha en mer omfattende kontraheringsplikt enn andre land som gjennom forslaget vil få tilgang til det norske markedet for sine verdipapirsentraler. Verdipapirsentralene og deres kontoførere kan ha behov for å avvise utenlandske personer som man har vanskelig for å kontrollere. Disse medlemmer påpeker at avveiningene departementet gjør rundt disse spørsmålene, innebærer at rettighetene til norske investorer og utstedere ofres for å finne en løsning som kan fungere med fri konkurranse for utenlandske verdipapirsentraler på det norske markedet. Disse medlemmer mener det er uheldig at man ikke har undersøkt hvorvidt disse endringene kan være problematiske for blant annet mindre bedrifter.

2.5 Rettsvern

Komiteens flertall, alle unntatt Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til at et av hovedformålene med etablering av verdipapirregistre er å sikre rettsvern knyttet til handler i verdipapirer enten de skjer via enkeltkonti eller forvalterkonti.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt, viser til lovforslaget § 7-7 om rettsvirkninger av registrering på en forvalterkonto i en verdipapirsentral og det som omhandler rettsvern for utenlandske forvaltere. Dette flertallet viser videre til bestemmelser innført i 2007 om rettsvern for registreringer hos forvaltere som har forvalterkonto i en norsk verdipapirsentral inklusive krav om interne regler for berørte forvaltere om melding om rettsstiftelse, og at disse reglene skal godkjennes av Finanstilsynet.

Dette flertallet har merket seg at den regjeringsoppnevnte arbeidsgruppen som utarbeidet lovforslaget, anbefalte å avgrense forslaget i § 7-7 til å gjelde norske forvaltere.

Dette flertallet legger til grunn at forslaget gjelder for norske forvaltere og forvaltere gjennom utenlandske foretak med filial i Norge.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til egne merknader om rettsvern i punkt 2.8.2.

2.6 Erstatningsansvar

Komiteen viser til lovforslaget § 9-1 om verdipapirsentralers erstatningsansvar. Komiteen viser til at det i gjeldende regler er en ansvarsbegrensning for verdipapirsentralen og kontoføreres objektive ansvar for feil knyttet til registreringsvirksomheten på 500 mill. NOK. Denne grensen er i regjeringens forslag ikke foreslått videreført med begrunnelse i at kapitalkravene i forordningen og underliggende rettsakter omfatter risikoen for erstatningskrav.

Komiteen viser til at begrunnelsen for ansvarsbegrensningen i gjeldende lov var bl.a. hensynet til å oppnå en forsikringsdekning. Komiteen mener at det å gjøre kontrollansvaret ubegrenset kan innebære en vesentlig endring av risikobildet for både verdipapirregister og kontoførere som kan komme i ansvar.

Komiteen mener på denne bakgrunn at dagens ansvarsgrense på 500 mill. NOK bør videreføres i ny lov.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«I forslag til lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven) gjøres følgende endringer:

§ 9-1 Verdipapirsentralers erstatningsansvar, nytt tredje ledd skal lyde:

Erstatningsansvar som nevnt i første ledd omfatter kun direkte tap, og slikt ansvar er i alle tilfelle begrenset til 500 millioner kroner for samme feil.

§ 9-1 Verdipapirsentralers erstatningsansvar, fjerde ledd (opprinnelig tredje ledd) skal lyde:

For annet økonomisk tap enn det som er nevnt i første til tredje ledd, er verdipapirsentralen ansvarlig dersom tapet skyldes uaktsomhet fra dennes side eller hos noen verdipapirsentralen svarer for.

§ 9-1 opprinnelig fjerde ledd blir nytt femte ledd.

§ 9-2 Kontoførers erstatningsansvar og verdipapirsentralens solidaransvar, første ledd skal lyde:

Dersom en feil etter § 9-1 kan henføres til en kontofører, er kontoføreren ansvarlig. Bestemmelsene i § 9-1 første til fjerde ledd gjelder tilsvarende for kontoførere.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Rødt, slutter seg for øvrig til regjeringens forslag.

2.7 Tilsyn og sanksjoner

Komiteen viser til forordningen, som forutsetter at det gis nasjonale regler om tilsyn og sanksjoner, og at det utpekes en såkalt «vedkommende myndighet» med kompetanse til å tildele, utvide og tilbakekalle tillatelse til å drive virksomhet som verdipapirsentral. Komiteen viser til at de av komiteens medlemmer som ønsker å implementere forordningen, støtter at Finanstilsynet utpekes til slik myndighet etter forordningen.

Komiteen viser videre til regler som gis om tilsyn og sanksjoner, der Finanstilsynet gis myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr som administrativ sanksjon for visse overtredelser av forordningen og verdipapirsentralloven.

2.8 Øvrige merknader

2.8.1 Åpenhet og innsyn

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt viser til at en enstemmig finanskomité i 2015 ba om mer åpenhet om selskaper (Innst. 298 S (2014–2015)). I tillegg til et utvidet eierregister ba også finanskomiteen om mer åpenhet i forvalterordningen. Forvalterordningen ble ikke foreslått avviklet, da den er viktig for internasjonale kapitalmarkeder, men finanskomiteen skrev i 2015:

«Det er imidlertid en forutsetning for slik registrering at selskapet selv, og myndigheter som har behov for det og allmenheten, til enhver tid kan få informasjon om bakenforliggende eiere. Innsynet og åpenheten i forvalterkontoer bør være mest mulig lik den som nå etableres for norske aksjonærer i det nye registeret.»

Mens relevante myndigheter har formell innsynsrett i dag, er dette ennå ikke tilfellet for allmennheten og journalister.

Disse medlemmer viser til at i aksjonærregisteret har allmenheten tilgang til informasjon om samtlige norske aksjonærer, uansett størrelse på aksjepost. Utenlandske aksjonærer som eier gjennom forvaltere, står derimot oppført som «ukjent». Disse medlemmer vil understreke at det å åpne for at også allmennheten kan få informasjon om hvem som står bak forvaltere, ikke truer de legitime funksjonene som forvalterordningen har, men kan hindre dem som ønsker å misbruke hemmeligholdet som dagens forvalterordning legger til rette for. Dette er et behov kapitalmarkedene selv anerkjenner at de har og det burde derfor ikke være en grunn til å hindre offentligheten det samme innsynet.

Disse medlemmer viser til at et av formålene med aksjonærregisteret var at eierinformasjon skulle finnes enkelt tilgjengelig på ett sted. Om informasjon om de bakenforliggende eierne til forvalterkontoer kan oppgis i selskapenes offentlig tilgjengelige årsrapporter, mener disse medlemmer at det ikke bør være noe i veien for at denne informasjonen kan samles i aksjonærregisteret sammen med informasjon om norske aksjonærer. Dette sikres enkelt ved å gi forvaltere opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret slik de i dag har opplysningsplikt overfor andre relevante myndigheter. I praksis bør en kunne finne en ordning hvor informasjon om bakenforliggende eiere deles mellom Skatteetaten og/eller Finanstilsynet og Brønnøysundregisteret, slik at forvaltere ikke må rapportere samme informasjon flere steder.

Disse medlemmer viser også til at i Financial Action Task Force sin 24. anbefaling om åpenhet om reelle eiere bak juridiske personer er forvalterkontoer diskutert. FATF anbefaler at forvaltere skal godkjennes, og at informasjon om bakenforliggende eiere skal deles med «relevante register».

Disse medlemmer viser til Stortingets ønske om å ligge i front på spørsmål om åpenhet og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om endring i verdipapirsentralloven slik at opplysningsplikten om reelle eiere, som forvaltere i dag har overfor skattemyndigheter og Finanstilsynet, utvides slik at forvalterne også har opplysningsplikt overfor aksjonærregisteret.»

Disse medlemmer viser videre til at i dag må en forvalter som skal registrere verdipapir i norske sentraler, innhente godkjenning fra Finanstilsynet. Dette gjøres for å sikre at forvalteren som skal operere i Norge, er underlagt tilsyn og et tilfredsstillende hvitvaskingsregelverk i sitt hjemland. Disse medlemmer viser til at det ofte brukes ikke bare én, men gjerne lange kjeder av forvaltere når det investeres i Norge. At den forvalteren som er registrert i norske verdipapirregister, er godkjent av Finanstilsynet, sikrer derfor ikke at alle forvaltere i kjeden til reell eier er underlagt tilstrekkelig kontroll.

Disse medlemmer mener regjeringen bør vurdere å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det skal være tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i kjeden har godkjenning fra Finanstilsynet når det registreres forvaltere for norske verdipapirer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunnen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge begrensninger på hvor mange forvalterledd det skal være tillatt å benytte, samt sikre at samtlige forvaltere i kjeden har godkjenning fra Finanstilsynet når det registreres forvaltere for norske verdipapirer.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt påpeker at VPS til nå har fungert som en «grunnbok» over norske verdipapir tilsvarende den rollen Statens kartverk har for fast eiendom. Denne funksjonen vil ikke kunne videreføres med foreliggende forslag. Disse medlemmer har merket seg at Norges Bank uttaler at dette vil innebære at norske myndigheter ikke lenger kan sikre opprettholdelse av og oversikt over eierskapet i norske finansielle instrumenter, noe som ifølge banken kan svekke den finansielle stabiliteten. Dette har bl.a. sammenheng med at man vil få dårligere oversikt over norske finansinstitusjoners eierskap og handel med verdipapirer. Flere høringsinstanser (bl.a. Norges Bank og Finanstilsynet) mener at VPS kunne ha opprettholdt denne funksjonen for unoterte verdipapirer, da de mener forordningen ikke er til hinder for å opprettholde kravet om registrering av unoterte verdipapirer i norsk verdipapirsentral. Departementet er imidlertid uenig i dette, og det åpnes i forslaget for at både noterte og unoterte norske verdipapirer kan registreres på utenlandsk verdipapirsentral. Disse medlemmer mener det er uheldig at departementet ikke har lyttet til høringsinstansene på dette punktet. Disse medlemmer påpeker at det kunne ha vært en stor fordel å gi endringene gyldighet på et begrenset område først, blant annet for å redusere implementeringsrisikoen.

Disse medlemmer påpeker at regjeringen foreslår at Finanstilsynet ikke lenger skal godkjenne forvaltere. Dette er uheldig, da forvaltergodkjenning har vært viktig for at norske myndigheter har hatt full kontroll med hvem som er reelle eiere bak verdipapirer holdt på forvalterkonto. Selve forordningen innebærer ikke at kravet om forvaltergodkjenning må opphøre, men Finansdepartementet mener at ordningen likevel må komme til opphør ved en eventuell implementering av forordningen, da man ellers vil gi norske verdipapirsentraler en konkurranseulempe overfor utenlandske konkurrenter. Disse medlemmer påpeker at Finansdepartementet vedgår at man vil få mindre oversikt over eiere med det nye forslaget. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at regjeringen foreslår en slik svekkelse av åpenheten og kontrollmulighetene rundt norske verdipapirer kort tid etter at Stortinget har vedtatt å opprette et register over reelle rettighetshavere (Innst. 143 L (2018–2019)) med mål om å oppnå større åpenhet rundt eierskap av selskaper og verdipapirer.

Disse medlemmer viser til at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at beskatning av norske verdipapirer som befinner seg i utenlandske verdipapirregistre, vil kunne foregå like effektivt som for verdipapirer i dagens norske verdipapirregister. Riktignok imøtegår Finansdepartementet Skattedirektoratets innvendinger ved å påpeke at utstederen selv har rapporteringsplikt etter skatteforvaltningsloven § 7-7 og nok vil sørge for at verdipapirsentralen de velger, forvalter sitt ansvar for dette for å unngå å komme i mislighold selv. Problemstillinger knyttet til rapporteringseffektivitet og mulighet til å forhåndsutfylle opplysninger i skattemeldingen synes derimot ikke ivaretatt.

2.8.2 Lovforslagets begrunnelse, formål og virkninger

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at proposisjonen i svært liten grad argumenterer for at de endringene som foreslås, er fordelaktige for Norge, norske verdipapirmarkeder og norsk økonomi. I stedet bærer proposisjonen preg av å være en pliktøvelse overfor EU, der regjeringen synes relativt uinteressert i de reelle konsekvensene av de enkelte forslagene, men i stedet er opptatt av hvorvidt man vil tilfredsstille EU og EUs verdipapirsentralforordning. Disse medlemmer påpeker at det flere steder i proposisjonen fremgår at man i liten grad har gjort bestrebelser på å undersøke konkrete konsekvenser av forslagene. Dette er etter disse medlemmers syn lite betryggende gitt verdipapirsentralens sentrale rolle for de norske verdipapirmarkedene og norsk økonomi.

Disse medlemmer understreker at verdipapirsentralfunksjonen er samfunnskritisk infrastruktur. Slik infrastruktur bør av prinsipielle og sikkerhetsmessige grunner være mulig å kontrollere og overvåke av nasjonale myndigheter. Disse medlemmer påpeker at dagens regelverk ikke er til direkte hinder for utenlandsk eierskap av VPS (den norske verdipapirsentralen), noe som nå er satt på spissen gjennom de foreliggende budene på Oslo børs VPS Holding ASA fra henholdsvis Euronext og Nasdaq. Regelverket er heller ikke til hinder for at det kan komme nasjonale konkurrenter til VPS. Men frem til i dag har situasjonen likevel vært at man har én nasjonal verdipapirsentral med betydelig nasjonalt eierskap. Disse medlemmer mener at dette er en ordning som har tjent Norge godt, og at man bør ha gode argumenter for å endre dagens tilstand. Slike argumenter foreligger etter disse medlemmers syn ikke i proposisjonen.

Disse medlemmer viser til at departementet selv påpeker at i den grad forordningen lykkes og det norske markedet i fremtiden i stor grad skulle bli betjent av utenlandske aktører, vil systemet bli mer sårbart for uønskede hendelser i utlandet, forstyrrelser i kommunikasjonslinjene til utlandet etc. Disse medlemmer minner om at Norge som et lite land i liten grad vil kunne ha kontroll over slike kommunikasjonslinjer, og at det foreligger sterke grunner til å forvente ulike typer elektroniske angrep fra aktører som ikke handler i tråd med Norges interesser. Høsten 2016 ble Arbeiderpartiet, Utenriksdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste m.fl. angrepet gjennom det mange mener kan være såkalt hybrid krigføring fra Russland. Senest 6. februar 2019 kunne NRK Radio melde at man mistenker at kinesiske myndigheter har begått datainnbrudd i Visma-systemet i Norge. På samme tid pågår det en større debatt rundt en mulig sikkerhetsrisiko knyttet til det kinesiske selskapet Huawei, som av mange er tiltenkt en rolle i utbyggingen av 5G-nettet i Norge. Disse medlemmer mener det vil være naivt å tro at verdipapirsentralfunksjonen, som på mange måter er navet i de norske verdipapirmarkedene, ikke vil kunne være et mål for angrep. Disse medlemmer vil understreke at det er oppsiktsvekkende at slike hensyn ikke er tatt i regjeringens forslag. Disse medlemmer påpeker at det at det ikke er gjort grundige vurderinger rundt en slik problematikk i en sak som handler om samfunnskritisk infrastruktur, i seg selv utgjør et tilstrekkelig grunnlag for å avvise proposisjonen.

Disse medlemmer påpeker at en vesentlig utfordring ved å åpne for fri konkurranse for en samfunnskritisk tjeneste er at konsekvensene av en eventuell konkurs vil bli meget store. I markeder med fri konkurranse vil det imidlertid alltid forekomme konkurser og frivillig avvikling av virksomhet. Normalt er dette relativt uproblematisk, men når en verdipapirsentral går over ende, er det mer problematisk enn ved mange andre typer virksomhet. I særdeleshet gjelder dette om utenlandske verdipapirsentraler (som Norge ikke har kontroll over) går over ende, og disse fører norske verdipapirer. Men gjennom at eierskapsbegrensningene i den nåværende verdipapirregisterloven ikke videreføres, vil kontrollen med risikoen for konkurs og andre uønskede forhold også bli betydelig svekket for norske verdipapirsentraler. Disse medlemmer påpeker at det foreligger en reell risiko for dette dersom proposisjonen vedtas. I forslaget er det noen regler knyttet til dette (blant annet at sentralene ikke kan gå konkurs, men derimot kan settes under offentlig administrasjon). Det er likevel vanskelig å regulere seg bort fra at fri konkurranse i verdipapirsentralmarkedet vil innebære en særlig utfordring i en krisesituasjon. Det er også uklart hvilke muligheter norske myndigheter har ved en konkurs i utlandet. Disse medlemmer har merket seg at verdipapirsentralene skal rapportere når videre drift er truet etc., men det er uklart om departementet har vurdert hvordan man skal sikre etterlevelse av dette.

Disse medlemmer ønsker videre å påpeke at det å sikre rettsvern av verdipapirer er en sentral funksjon for et verdipapirregister. Rettsvernet til verdipapirene vil etter forslaget fortsatt inntreffe ved registrering i verdipapirsentralen. Men rettsvernet til verdipapirer er ikke harmonisert i EØS og vil i praksis variere. Dette innebærer at norske verdipapirer registrert i en utenlandsk verdipapirsentral vil få et annet rettsvern enn tilsvarende verdipapirer registrert i en norsk verdipapirsentral. Dette kan gi utfordringer bl.a. for kreditorer og ved pantestillelse. Særlig gjelder dette situasjoner som krig eller konflikt, forhold som ikke engang er vurdert i proposisjonen. Det kan også i noen tilfeller herske usikkerhet rundt hvilket rettsvern et konkret verdipapir har.

Disse medlemmer minner om at trygghet er viktig for investorer. Disse medlemmer påpeker at regjeringens forslag synes å innebære redusert trygghet for både norske og utenlandske investorer sammenlignet med dagens situasjon på flere måter, for eksempel når det gjelder informasjonssikkerhet, konkursrisiko, rettsvern og generell sårbarhet. Disse medlemmer viser dessuten til at det hersker stor usikkerhet med hensyn til hvordan alle deler av regjeringens forslag vil slå ut i praksis.

Disse medlemmer påpeker at Senterpartiet er opptatt av å redusere unødvendig byråkrati. Departementet presiserer selv at forslaget vil gi økte rapporteringsplikter for utstedere, investorer, markedsplasser, sentrale motparter, verdipapirforetak og visse kredittinstitusjoner. Norske markedsaktører vil f.eks. få økte kostnader til innsending av handelsbekreftelser, allokering mv. Samtidig opplyser departementet at byråkratiet i Finanstilsynet vil oppleve økt ressursbruk. Skatteetaten og SSB kan også ventes å få økt belastning.

Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen pekes på at SSBs oppgave vil bli mer ressurskrevende, samt at kvaliteten på statistikken vil bli dårligere som følge av forslaget, da man ikke kan vente at det vil lykkes å hente inn fullstendig statistikk fra utenlandske verdipapirsentraler i alle tilfeller.

Disse medlemmer viser til at man foreslår å tilstå tilsynsmyndigheten sanksjonsrett i form av å kunne ilegge store overtredelsesgebyr. Dette er en praksis som i stadig større omfang tas inn i norsk rett, selv om vi ikke har noen tradisjon for dette. Forholdet innebærer en utfordring for rettssikkerheten og prinsippet om at man skal dømmes av sine likemenn.

Disse medlemmer mener det foreligger meget tungtveiende grunner for å gå imot regjeringens forslag, og går derfor inn for at lovforslaget ikke vedtas.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med et forslag til ny verdipapirsentrallov som tar hensyn til nasjonal sikkerhet og norske interesser og sikrer at norske verdipapirer er attraktive for utenlandsk kapital.»

Disse medlemmer presiserer at dette innebærer at disse medlemmer er imot å implementere verdipapirsentralforordningen i norsk lov.

2.8.3 Annet

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen blant annet i lys av dagens sikkerhetspolitiske situasjon sette ned et utvalg som skal vurdere eierskapet til verdipapirsentralen, og komme tilbake Stortinget med en sak om dette senest i forbindelse med finansmarkedsmeldingen våren 2020.»

«Stortinget ber regjeringen unngå store endringer i eierskapet i Oslo Børs VPS Holding ASA inntil Stortinget har behandlet en sak om eierskapet til verdipapirsentralen.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt mener regjeringens forslag ikke er i tråd med norske interesser, og går derfor imot lovforslaget som helhet.