Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Anniken Huitfeldt, Martin Kolberg, Marianne Marthinsen,
Leif Audun Sande og Jonas Gahr Støre, fra Høyre, Hårek Elvenes,
Trond Helleland, Ingjerd Schou og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy
Amundsen, Hans Andreas Limi og Christian Tybring-Gjedde, fra Senterpartiet,
Liv Signe Navarsete, fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
fra Venstre, Abid Q. Raja, og fra Kristelig Folkeparti, Knut Arild
Hareide, viser til statsrådens brev av 29. oktober 2018.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti,
merker seg at regjeringens mål om å bevege seg i retning av å bruke
to prosent av BNP til forsvarsformål ligger fast, i tråd med Wales-erklæringen fra
2014. Flertallet merker
seg at regjeringen legger som premiss for den kommende langtidsplanen
for forsvarssektoren at Norge tar sikte på å bevege seg ytterligere
i retning av toprosentmålet.
Flertallet viser til at regjeringen
har økt forsvarsbudsjettet hvert år siden 2013 og videre legger
opp til å fortsette å øke budsjettet i tråd med den skisserte opptrappingen
i inneværende langtidsplan.
Flertallet merker seg at regjeringens
budsjettforslag for 2019 innebærer en reell økning av forsvarsbudsjettet
i størrelsesorden 2,46 mrd. kroner sammenlignet med 2018, tilsvarende
4,5 pst. reell økning. Flertallet viser
til at med dette forslaget har forsvarsbudsjettet i perioden 2013–2019
hatt en reell økning på om lag 30 pst.
Flertallet viser til at regjeringen
har igangsatt arbeidet med en ny langtidsplan for forsvarssektoren
og har som mål at denne legges fram for Stortinget våren 2020. Flertallet viser
til at det herunder må vurderes endringer i trusselbildet og blant
våre allierte, teknologiske drivere og økonomiske forutsetninger,
samt hvordan dette igjen henger sammen med landets forsvarspolitiske
ambisjoner og muligheter i den videre utviklingen av forsvarssektoren. Flertallet viser
til at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har fått i oppdrag å sørge
for et forskningsbasert grunnlag for regjeringens arbeid i forkant
av arbeidet med ny langtidsplan. Flertallet har merket seg at
forsvarssjefen skal involveres i dette grunnlagsarbeidet.
Flertallet viser til betydningen
av at de økonomiske planforutsetningene for den videre utviklingen av
forsvarssektoren må utledes som en del av en helhetlig analyse og
vurdering, og at dette vil bli ivaretatt som en sentral del av regjeringens
og Stortingets arbeid med en ny langtidsplan for forsvarssektoren.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet konstaterer at regjeringen
Solberg i denne saken har feilinformert Stortinget, jf. svar på
spørsmål fra utenriks- og forsvarskomiteen oversendt i brev av 27. juni
2016 om langtidsplanproposisjonen, Prop. 151 S (2015–2016):
«2. Hvor stor andel
av BNP vil forsvarsbudsjettet ventelig utgjøre i 2020?
Svar: Langtidsplanen
legger opp til at forsvarsbudsjettet i 2020 vil ligge om lag 7,2
mrd. kroner over budsjettbanen som lå til grunn ved inngangen til
langtidsplanen for 2017–2020. Det er naturlig nok ikke kjent hvor
stort BNP vil være i 2020, men Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeider
kvartalsvis prognoser for volumvekst i BNP. Det er betydelig usikkerhet
knyttet til disse prognosene. Avhengig av hvilke prognoser og scenarier som
legges til grunn, vil forsvarsbudsjettets andel av BNP i 2020 ligge
i spennet mellom 1,58 og 1,71 %. Uansett prognose vil BNP-andelen
øke.»
Disse medlemmer vil minne om
at forsvarsministeren i januar 2018 måtte medgi at den tidligere
oppgitte informasjonen til Stortinget og offentligheten var feil:
BNP-andelen ville ikke øke «uansett prognose» for BNP-vekst. Tvert
imot styrer regjeringen Solberg mot en nedgang i BNP-andelen som
går til forsvar, og mot at BNP-andelen «for Norges del vil være
på om lag 1,5 prosent i 2020», jf. Dokument 15:719 (2017–2018).
Disse medlemmer viser til at
Norge under regjeringen Solberg har rykket nedover på rangeringen
av NATO-landene etter BNP-andel brukt til forsvar fra 8. plass i
2013 til 11. plass i 2017. Ifølge NATOs egne beregninger gjengitt
i budsjettproposisjonen var Norges BNP-andel 1,54 pst. i 2009; Norges
estimerte BNP-andel for 2017 var ikke høyere enn 1,55 pst.
Disse medlemmer vil trekke
fram nøkkelsetningene om NATOs toprosentmål i erklæringen vedtatt på
NATOs toppmøte i Wales sommeren 2014:
-
«Allies whose current
proportion of GDP spent on defence is below [2%] will:
-
halt any decline
in defence expenditure;
-
aim to increase defence
expenditure in real terms as GDP grows;
-
aim to move towards
the 2% guideline within a decade with a view to meeting their NATO
Capability Targets and filling NATO's capability shortfalls.»
Disse medlemmer konstaterer
at når regjeringen Solberg styrer mot en nedgang i BNP-andelen som går
til forsvar, kan det ikke forstås på annet vis enn et brudd med
statsminister Erna Solbergs lovnader til våre allierte på NATO-toppmøtet
i 2014.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til Arbeiderpartiets
og Senterpartiets alvorlige påstander om feilinformasjon og påpeker
at det i svaret som ble gitt til Stortinget i juni 2016, ble understreket
at det alltid finnes betydelig usikkerhet knyttet til de prognoser
som gjøres omkring fremskrivning av BNP-andeler. Svaret som da ble
gitt, med klare forbehold, estimerer en mulig BNP-andel i 2020 innenfor
et betydelig spenn (mellom 1,58 pst. og 1,71 pst. med basis i daværende
prognoser), noe som illustrerer denne usikkerheten. Disse medlemmer viser
videre til at formuleringen i svaret om at BNP-andelen uansett vil
øke, må sees i forhold til det som var referansepunktet på det tidspunktet
svaret ble gitt.
Disse medlemmer påpeker at
svaret er gitt ut ifra samme forutsetninger, forbehold og usikkerheter som
har ligget til grunn for tidligere regjeringers kommunikasjon med
Stortinget. Disse
medlemmer stiller seg derfor undrende til at komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke lenger ser ut til å anerkjenne
denne fremgangsmåten. Disse
medlemmer mener svaret, som eksplisitt er basert på usikre
prognoser og betydelige forbehold, samtidig som BNP-andelen faktisk
har økt fra det tidspunktet svaret ble gitt, vanskelig kan fremstilles
som feilinformasjon.
Disse medlemmer stiller seg
kritiske til Arbeiderpartiets og Senterpartiets påstander om at
regjeringen Solberg bryter med Norges forpliktelser overfor NATO,
slik de ble inngått under toppmøtet i Wales i 2014. Disse medlemmer viser
til at da regjeringen Solberg overtok i 2013, var andelen av BNP
1,48 pst. Siden den gang har utviklingstrenden vært oppadgående, og
inkludert omgruppert budsjett for 2018 anslås andelen av BNP i 2018
til å bli 1,66 pst. Hva det endelige resultatet for inneværende
år samt 2019 og 2020 blir, vil avhenge av endelige regnskap for
de enkelte år, hvordan BNP endrer seg, og hvor mye som bevilges
i budsjettet for 2020.
Medlemen i komiteen
frå Senterpartiet viser til at Noreg sin medlemskap i NATO
har vore ein berebjelke i norsk forsvarspolitikk i over 70 år. Det
er brei politisk semje om dette i Noreg. Artikkel 5 i Atlanterhavstraktaten
seier klårt at eit væpna åtak mot ein eller fleire allierte skal
sjåast som eit åtak på alle. Gjennom Artikkel 3 slår Atlanterhavstraktaten
samstundes tydeleg fast at kvart land pliktar å oppretthalde og
utvikle si individuelle og felles evne til å motstå væpna åtak.
Denne medlemen viser til at
Senterpartiet var det fyrste partiet til å stadfeste toprosentmålet
innan 2024 i sitt partiprogram.
Denne medlemen meiner at det
ut frå partiprogramma og partia sine uttalar bør vere eit klårt
fleirtal på Stortinget for å oppfylle Noreg sine plikter overfor NATO.
Å nå målet inneber at det må gjerast nasjonale prioriteringar som
er politisk krevjande. Det må no visast politisk vilje på tvers
av fleire parti på Stortinget.
Denne medlemen viser til generalløytnant
(p) Kjell Grandhagen sitt utspel i Dagens Næringsliv 14. juni 2017,
kor han sa:
«[...]uten en slik
helhetlig plan raskt på plass risikerer vi både feilinvesteringer
og nedleggelse av baser vi under nye rammebetingelser ville velge
å beholde. Gjennom de siste måneders forsvarsdebatt har mye blitt
sagt om innretningen av vårt forsvar. Noen har tatt til orde for
et forsvar utelukkende basert på langtrekkende strategiske kapasiteter
som kan ramme en motstander på dypet. Noen har også ment at Finnmark
ikke hverken kan eller bør forsvares. Jeg er dypt uenig i begge deler.
Å forsvare alle deler av landet – og i særdeleshet den mest utsatte
delen, Finnmark – må være en selvfølge. Ingen nasjonalstat med respekt
for seg selv kan bevisst definere seg bort fra fysisk å forsvare
sitt territorium og sine innbyggere.»
Denne medlemen meiner det er
naudsynt at Stortinget ber regjeringa om å sikre samsvar mellom Forsvaret
sin struktur, økonomi og oppgåver gjennom å leggje fram ein opptrappingsplan
for Forsvaret for å nå NATO sitt mål om forsvarsløyvingar tilsvarande
2 pst. av BNP i 2024, og fremjer på dette grunnlag følgjande forslag:
«Stortinget
ber regjeringa leggje fram ein opptrappingsplan for Forsvaret for
å nå NATO sitt mål om forsvarsløyvingar tilsvarande 2 pst. av BNP
i 2024.»
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti mener at nasjonale sikkerhetsbehov,
og ikke et prosentmål, må ligge til grunn for prioriteringene for
Forsvaret. Dette
medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis alternative budsjett
for 2019, som innenfor samme ramme som regjeringens budsjettforslag prioriterer
landmakt og sjøforsvar på bekostning av dyre kampfly, stasjonering
av amerikanske soldater i Norge og deltakelse i internasjonale operasjoner.
Dette medlem viser til at et
kutt i antall kampfly fra 52 til 40, en moderat og fullt gjennomførbar
nedjustering, ville spart oss for mist åtte mrd. kroner i investeringsutgifter
og minst 220 mill. kroner årlig i driftsutgifter de neste tiårene,
ifølge beregninger fra Forsvarsdepartementet. Dette medlem mener en slik
prioritering ville frigjort midler til viktige investeringer i landmakt
og sjøforsvar. Dette
medlem mener at partiene som støtter toprosentmålet, må ansvarliggjøres
til å vise hvordan det skal finansieres, og at Forsvaret ikke har
behov for urealistiske mål frakoblet de reelle behovene, men politikere
som kan gjøre tydelige prioriteringer.