Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Magne Rommetveit,
fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet,
Mazyar Keshvari og Ulf Leirstein, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke,
fra Sosialistisk Venstreparti, Torgeir Knag Fylkesnes, og fra Kristelig
Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan, viser til at det er fremmet
to grunnlovsforslag om rett til tilfredsstillende levestandard og
helse. De fremsatte forslagene bygger på Menneskerettighetsutvalgets
forslag og er tidligere fremsatt som en del av Grunnlovsforslag
31 (2011–2012). Ingen av forslagene oppnådde imidlertid det grunnlovsmessige
flertall ved behandlingen i Stortinget.
Komiteen viser til at vi har
en omfattende lovgivning i Norge som er ment å ivareta behovet for
sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og best mulig helse.
I første rekke gjelder dette folketrygdloven, som skal sikre økonomisk
trygghet ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og alderdom. Folketrygdloven,
dekker imidlertid ikke alle forhold og suppleres av sosialtjenesteloven,
pasientrettighetsloven, folkehelseloven, husleieloven mv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at dagens
lovverk ivaretar den nødvendige lovregulering for å sikre borgerne
en tilfredsstillende levestandard og helse.
En grunnlovfesting
av denne typen rettigheter vil gjøre det vanskelig for senere stortingsflertall
å endre lovgivningen blant annet fordi det er Høyesterett som i siste
instans tolker rekkevidden av Grunnloven. Over tid vil dette forsterke
rettsliggjøringen på bekostning av folkestyret.
Flertallet foreslår at forslagene
til ny § 111, samtlige alternativer, ikke bifalles.
Komiteens medlem
fra Sosialistisk Venstreparti viser til at mennesker trenger
å få dekket grunnleggende behov, som mat, vann, klær, bolig og helsehjelp,
for å være frie. Grunnloven har i dag ingen bestemmelser om retten
til tilfredsstillende levestandard. Det er en lang rekke andre land
som har grunnlovfestet lignende rettigheter, og sosial trygghet
er omtalt i konstitusjonene til alle de andre nordiske landene.
Den finske, svenske og islandske grunnloven har alle konkrete grunnlovsformuleringer
knyttet til retten til tilfredsstillende levestandard. Norge er
også blant OECD-landene som har grunnlovfestet færrest rettigheter.
Dette medlem viser til at retten
til en tilfredsstillende levestandard i dag er omhandlet i FN-konvensjonen
om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I Dokument 16
(2011–2012) argumenterer utvalget for at en grunnlovfesting av dette
prinsippet vil kunne ha rettslig betydning. De skriver blant annet:
«En grunnlovsbestemmelse
om rett til sosial trygghet, tilfredsstillende levestandard og helse
vil dermed sikre at statens myndigheter også i fremtiden prioriterer det
offentliges ressurser på en slik måte at mennesker i Norge kan leve
et menneskeverdig liv.»
Det argumenteres
her også med at en slik grunnlovfesting vil kunne ha en symbolsk
betydning ved å synliggjøre at blant annet sosial trygghet er en
overordnet verdi i Norge. Dette medlem deler disse vurderingene og
mener det er på tide at Norge følger etter sine nordiske naboer
og får grunnlovfestet rettigheten til en tilfredsstillende levestandard.
Dette medlem støtter primært
formuleringen i forslag 25, alternativ 2, fra Karin Andersen, hvor
det presiseres at retten til en tilfredsstillende levestandard omfatter
den enkeltes grunnleggende behov for mat, vann, klær og bolig.
På dette grunnlag
innstiller dette
medlem på ny § 111 a, slik at bestemmelsen skal lyde:
«Statens
myndigheter skal respektere og sikre retten til en tilfredsstillende
levestandard, herunder den enkeltes grunnleggende behov for mat,
vann, klær og bolig. Likeledes skal statens myndigheter fremme befolkningens
helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.
–
Dei statlege styresmaktene
skal respektere og tryggje retten til ein tilfredsstillande levestandard, medrekna
den einskildes behov for mat, vatn, klede og husvære. Like eins
skal dei statlege styresmaktene fremje folkehelsa og tryggje retten
til naudsynt helsehjelp.»