Samene har gjennom flere hundreår vært utsatt for en omfattende fornorskningspolitikk. En fornorskningspolitikk som ble igangsatt og utført av den norske stat. Fornorskningspolitikken hadde sitt utspring i en ideologi, hvor den samiske folkegruppe ble ansett for å være mindreverdig og stå på et lavere utviklingstrinn enn den norske majoritetsbefolkningen. Den samiske befolkning hadde ingen fremtid og ville ikke kunne tilføre den norske samfunnsbyggingen noe positivt. Målet var derfor en total assimilasjon inn i det norske samfunnet.

Assimileringen startet allerede på 1700 tallet med en klar religiøs og teologisk motivasjon. På 1800 tallet fikk politikken et mer sosialdarwinistisk og nasjonalistisk preg, der samer og samisk kultur ble ansett som primitive og måtte underordnes den siviliserte norske majoritetskulturen. Prost Andreas Gjølme uttrykte det slik i 1886: «Lappefolket er et barnefolk. De står som folk på barnets naive, uudviklede standpunkt. Det er fornorskningens formål at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er mulig.»

Etter andre verdenskrig vokste den moderne norske velferdsstaten frem. I denne perioden ble assimileringspolitikken gjerne forklart med hensynet til det samiske folkets velferd og sosiale utvikling. I 1979 kom samiske rettigheter og krav klart til syne i Alta konflikten og senere opprettelse av Sametinget i 1987. Fornorskningspolitikkens begrunnelse og praktisering var rasistisk, og fratok samene rettigheter og livsutfoldelse på dette grunnlag.

I 1997 erkjente, og beklaget, Kong Harald V fornorskningspolitikken, som den første på vegne av norske myndigheter. Kongen fastslo at den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og samer.

I 2017 fremsatte stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, et forslag i Stortinget om opprettelse av sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.

Sametinget i Norge støttet forslaget om opprettelse av sannhetskommisjon gjennom sitt plenumsvedtak i juni 2017.

Fylkestingene i Finnmark, Troms, Nordland, Nord - Trøndelag og Sør -Trøndelag støttet også forslaget. Sametinget deltok også på Stortingets kontroll- og konstitusjonskomites høring om saken i Stortinget.

I juni 2017 vedtok Stortinget at det skal nedsettes en sannhetskommisjon som skal kartlegge fornorskningspolitikkens konsekvenser. Mandat og sammensetning av kommisjonen skal skje i dialog med Sametinget og de kvenske organisasjonene. Sametinget har i brev til Stortinget sagt at de om nødvendig vil bruke sin konsultasjonsrett i saken.

Sametinget har i prosessen hatt dialog med Norske kveners forbund, og mottatt verdifulle innspill.

Våren 2018 har Sametinget gjennomført en rekke åpne folkemøter og møter med ulike samiske institusjoner. I tillegg har det kommet skriftlige innspill og det er gjennomført en del samtaler med enkeltpersoner. Disse folkemøtene, 18 i tallet og med totalt 507 deltakere, har vært spredt over hele Sapmi. Vi har møtt et stort engasjement og store forventninger til Sannhetskommisjonens arbeid. Det er ført fyldige referater fra disse møtene, som kan brukes i kommisjonens videre arbeid. Mange deltakere har uttrykt at de nå ser en mulighet for at de selv, familie og samfunn endelig kan få fortelle sin historie om hva fornorskningens konsekvenser har vært. Det har vært et stort spenn i temaer som har vært løftet. Sametinget vil overlevere referater fra møtene og innkomne innspill til kommisjonen. Men vi kan tematisk skissere at følgende tema har vært løftet i innspillene: fornorskning i skolen og kirken, samisk åndelighet, eiendomsrettigheter, næringer, reindrift, identitet, skole/kunnskap, historie, stedsnavn, lovverk/domstoler, språk, høyere utdanning, politikk, helse, media, hverdagsrasisme,

Barnevern, forsoning, overgrep, ulike geografiske områder, funksjonshemmede og likestilling.

Stortingets presidentskap foreslår at kommisjonens forkortede navn skal være Fornorskningskommisjonen. Vi mener at et slikt navn kan gi assosiasjoner om at dette er en kommisjon som skal drive fornorskning. Sametinget vil foreslå at begrepet Sannhets- og forsoningskommisjonen brukes. Heretter vil Sannhets- og forsoningskommisjonen bli benevnt som kommisjonen i dette dokumentet. Dette navnet setter arbeidet inn i en relevant internasjonal kontekst, og henspeiler kommisjonens formål.

Tema

Til utkastets forslag til tema vil vi tilføye at det bør vies oppmerksomhet hvilket historisk tidsaspekt kommisjonen skal ha. I utkast til høring er det litt uklart for oss, da det både nevnes politikken ført i perioder frem til slutten av 1900 tallet og de siste 200 år. Selv om den offisielle fornorskningspolitikken kan klarere tidsavgrenses, er det over en lengre historisk periode vært gjennomført politikk fra statenes side som har bidratt til undergraving av samisk kultur, språk og næring. Eksempelvis strekker den grenseoverskridende reindriften mellom Norge og Sverige lengre tilbake i tid, og statenes inngripen overfor næringen har foregått over lengre tid. Etter vår mening er det ikke mulig å forstå fornorskningspolitikkens konsekvenser i denne saken uten å se lengre tilbake i tid enn 200 år. Det samme gjelder situasjonen for østsamene som har vært utsatt for statenes grensedragninger og inngripen i et langt historisk perspektiv. Østsamenes situasjon i dag kan bare forstås i et lengre perspektiv. Det kan nevnes en lang rekke eksempler videre om dette, men det er viktig for oss å formidle at kommisjonen må se fornorskningen i et lengre historisk perspektiv og ikke måtte forholde seg til et fastsatt årstall i sitt arbeid.

I forslagets avsnitt om tema sies det at kommisjonen først og fremst skal kartlegge konsekvensene for bruk og praktisering av eget språk, kultur og tradisjonelle næringsveier. Sametinget vil tilføye at kommisjonen også må se på konsekvensene for den samiske befolkning i forhold til levekår, helse og identitet. Det foreligger allerede forskning som viser at fornorskningspolitikken har innvirkning på menneskers fysiske og psykiske helse. Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helse (SANKS) har gitt oss verdifulle innspill på dette. Traumatisering er en av de største helseproblemene våre, og rus- og selvmordsproblematikk knytter seg til dette, er ett av budskapene fra SANKS. Sametinget har fått flere innspill på hvor tung følelsen av skam og avmakt er i det samiske samfunn. Mange skammer seg over å være same og å ha tapt sitt språk og identitet. Det er en tung oppgave å ta tilbake sin samiske identitet. En av deltakerne på folkemøtet sa det slik: «Man er uten identitet når man ikke har en historie.» Likestilling og fokus på kvinners situasjon bør være tema for kommisjonen. I de tradisjonelle næringene har kvinners situasjon forandret seg som følge av fornorskningen. Det er også interessant å undersøke hvordan ulike kjønn har vært behandlet i denne prosessen. Forskningen som viser at 49% av samiske kvinner har vært utsatt for vold i et livsløpsperspektiv, bør også vies oppmerksomhet.

Sametinget er glad for at Stortinget vil se på fornorskningspolitikkens konsekvenser for majoritetssamfunnet. Den norske befolkning har også arvet sitt syn på samene fra sine forfedre. Dette mener vi har ført til diskriminering og hatytringer overfor den samiske befolkning. Vi er opptatt av at denne involveringen må skje på et nasjonalt plan, slik at det blir et nasjonalt eierskap til en slik prosess. Involveringen kan skje på ulike måter, og kultur og media kan være relevante kanaler. Forskning viser at samer utsettes for mer diskriminering enn majoritetssamfunnet, og at de i liten grad rapporterer dette til relevante statlige organer. Fra nordnorske media vet vi at omtale av samiske saker får frem hatet mot den samiske befolkning i kommentarfeltene, og dette vil på sikt være et hinder for utvikling av samisk demokrati og ytringsfrihet.

Et gjennomgående tema i de innspill vi har fått har vært majoritetssamfunnets manglende kunnskap om samene. I media er samiske saker svært usynlig, og det er ofte saker som presenterer det samiske samfunn negativt som får oppmerksomhet. Stereotypier om hva samer er og gjør, er en stor utfordring for oss i møte med det norske samfunn. Det er legitimt og greit å ikke vite noe om det samiske samfunn, selv i statsforvaltning og sentralt politisk nivå. Usynliggjøring av samiske saker i offentlige dokumenter er etter vårt skjønn strukturell rasisme. Vårt mål er at kommisjonen kan bidra til endring på dette.

Formål

Til punktet om formål vil vi tilføye at vårt mål er å gå inn i fremtiden som et stolt folk med et avklart forhold til vår fortid. Da er det viktig at vi etablerer en felles forståelse av myndighetenes behandling av samene og kvenene/norsk-finnene. En forsoning må være et mål. Men forsoning kan ikke skje før urett er rettet opp. Å se på hvordan samer og kvener/norskfinner har blitt behandlet historisk i Norge vil kreve mot og ydmykhet av det norske samfunnet. Forsoning kan aldri være bagatellisering av fortid og nåtid. Vi vil sitere et innlegg i NRK Ytring i 2014 av Sissel M. Bergh og Håkon Hermanstrand: «Det er på høy tid at det samiske skrives inn igjen. Våger Norge det? Grunnloven fikk omsider sin paragraf 110a i 1988, men hva med «Historien om Norge?»

I folkemøtene kom det følgende ytring: «Vi samer blir ofte beskyldt for å ta en offerrolle, men vi ser oss ikke selv som ofre. Tvert imot er vår historie også en historie om å ha overlevd som folk til tross for fornorskningspolitikken. Men når vi ytrer våre meninger blir vi ofte av majoritetssamfunnet beskyldt for å ta en offerrolle.» Det vil kreve bidrag fra flere samfunnsinstitusjoner i Norge. Stat, kirke og akademia vil være sentrale her. For å forstå fornorskningens omfang og dynamikk, må kommisjonen se på hvordan disse tre institusjonene virket sammen i fornorskningspolitikken. Det må bemerkes at Den norske kirke representert ved Samisk kirkeråd har vært viktige dialogpartnere for Sametinget i denne prosessen. Samisk kirkeråd peker på behovet for granskning av kirkens deltakelse i fornorskningspolitikken.

Staten har historisk brukt av vitenskapelige miljøer og forskning for å gi sin fornorskningspolitikk tyngde. Kjent er Yngvar Nielsens framrykningsteori på slutten av 1800 tallet som skulle underkjenne samenes historiske tilstedeværelse i sørsamisk område. Dette dårlig vitenskapelig funderte arbeid ble brukt av Staten for å fortrenge sørsamene fra sine områder. Det er behov for å se på forskningsinstitusjonenes historie i fornorskningspolitikken.

Oppgaver

Sametinget støtter forslaget om tredeling av kommisjonens arbeid.

1. Den historiske kartleggingen av fornorskningspolitikken er viktig. Den samiske historien er ikke dokumentert for alle de samiske områdene. Mange samer kjenner ikke sin egen historie fordi den ikke er dokumentert og tilgjengeliggjort gjennom skole og samfunnsliv. En deltaker på folkemøtene fortalte at historieløsheten er så stor for mange samiske barn at når de i dag lærer om samiske kultur skjønner de ikke at det er deres egen historie det er snakk om. En grundig gjennomgang av eksisterende historisk materiale og hvor det er behov for videre forskning, er en viktig oppgave for kommisjonen. Vi vil også i møtegå synspunkter om at fornorskningspolitikken er historisk tilstrekkelig dokumentert. Dette gjelder slett ikke for alle samfunnssektorer og geografiske områder. Eksempelvis kan nevnes sørsamiske, pitesamiske og umesamiske områder hvor fornorskningen har vært sterk. I kommisjonens arbeid vil referansegruppene kunne komme med verdifulle bidrag. Vi foreslår at disse gruppene settes sammen etter geografi, næring og tema.

Skolen som institusjon har vært sentral i fornorskningspolitikken. Skolen er samfunnets beste arena for å spre holdninger og dannelse. Mange såre historier er blitt fortalt om samebarns møte med skolen, og hvordan dette preget de for livet. Denne historien bør kommisjonen ha et særskilt øye til. I et fremtidig forsoningsarbeid vil også skolen ha sin viktige plass. Endring av holdninger og innlemmelse av samisk historie i norsk samfunn har sin primære læringsarena her.

Sametinget er også opptatt av å peke på de grupper som ikke så lett blir hørt i en slik sammenheng. Det er ikke alle mennesker som har ressurser til å presentere sin historie i form av folkemøter og skriftlige innspill. Samiske barn under barnevernets omsorg, funksjonshemmede og mennesker som har opplevd vold og overgrep i fornorskningspolitikkens navn, har behov for en særskilt oppmerksomhet. Dette bør kommisjonen ha for øye, og gi disse gruppene den rettmessige plass i kommisjonsarbeidet.

I vår kontakt med det samiske samfunn ser vi også at alle aldersgrupper vil bidra med innspill. Det er ikke bare den eldre befolkningen som mener seg rammet av fornorskningspolitikken, men også samisk ungdom forteller om hvordan de kjemper for å få oppfylt sine rettigheter til språk og kultur. Mye av den motstanden de møter er basert på argumenter og forståelse som hører fornorskningspolitikken til. Kommisjonen bør påse at alle aldersgrupper blir gitt sin plass i arbeidet.

Det er også viktig å se på andre historiske hendelser som var med på å påvirke fornorskningen sterkt. Et eksempel på dette er 2. verdenskrig. Store deler av den samiske befolkning i Finnmark ble evakuert sørover og gjenreisningen ga ingen rom for å videreføre samisk kultur og språk. For mange innebar denne perioden et klart vendepunkt i den samiske identiteten. Alt handlet nå om å bli norsk.

Fornorskningen har også påvirket dagens rettighetssituasjon og rettsoppfatninger. Når man ser på hvordan norske myndigheter historisk har behandlet samene er det ikke tvil om at mange samer har opplevd domstolene som et organ for en urettferdig statlig fornorskningspolitikk som ikke har respektert samiske rettsoppfatninger, rettigheter og sedvaner. Den historiske gjennomgangen bør for eksempel se på de områder som fikk definert bort sine reindriftsområder og av den grunn lidd rettstap. Dermed er rettighetssituasjonen i mange områder tuftet på feil historiegrunnlag. Reindriftsloven ble laget med formål å beskytte grunneiernes interesser. Et eksempel er bestemmelsene om kollektiv erstatningsplikt for reineierne ved skade reinen påførte grunneierne.

2. Å undersøke virkningene av fornorskningspolitikken i dag er et arbeid som henger nøye sammen med historisk kartlegging. Her ber vi kommisjonen i tillegg til språk og kultur, se særskilt på de menneskelige omkostningene i form av tap av språk og kultur. I mange områder er den samiske historien så undertrykt at det er krevende å stå frem med samisk identitet. Følelsen av skyld og skam over denne fornorskningen sitter dypt i mange samer. Ulik fornorskningshistorie har også ført til interne motsetninger i det samiske samfunn. Tap av språk og kultur fører til såre diskusjoner om man er samisk nok, samtidig som de samer som har fått beholde språk og kultur føler et stort ansvar for å bringe videre sin arv. I tillegg til å gi mennesker mulighet til å fortelle sine historier til sannhetskomisjonen, kan også andre uttrykksformer være aktuelle. Opplevelser fra fornorskningstiden og konsekvensene av den, kan også uttrykkes gjennom samisk kunst og kultur. Det er viktig for kommisjonen å se på hvordan fornorskningen har påvirket rettighetssituasjonen og – oppfatningen i dag.

3. Foreslå videre tiltak for videre forsoning er en stor oppgave for kommisjonen. Sametinget vil peke på at FNs urfolkserklæring må inn i oppramsingen av lover og konvensjoner. Likeledes gir også FNs barnekonvensjon urfolks barn særskilt vern. De allerede gjeldende rettslige instrumenter må gi samene et reelt rettslig vern. Eksempelvis må det være mulig å bruke FNs barnekonvensjon art. 30 som argument for å få samisk undervisning til sitt barn og ikke møte motstand begrunnet med budsjettmessige hensyn. Forsoning er ikke mulig før urett er rettet opp. I den forbindelse vil vi nevne plyndring av samiske kirkegårder og gravsteder som fant sted frem til slutten av 1950 tallet. Det ligger i dag nærmere 1000 skjeletter oppbevart i Universitetet i Oslos lagre. Sametinget har fått råderett over disse skjelettene, men en ønsket tilbakeføring fordrer økonomisk vilje fra staten. Det samme gjelder de kulturhistoriske gjenstandene som er hentet fra det samiske samfunn og i Folkemuseets eie. Her er dialog om tilbakeføring i gang, men det krever økonomisk hjelp fra staten.

Sametinget er det samiske folks demokratisk valgte organ. For Sametinget er det viktig at man får størst mulig grad av autonomi i budsjettsaker. Det er en del av samisk selvbestemmelse, som igjen vil være et moment i en forsoningsprosess. En mor sa i folkemøte at for henne vil den beste forsoning være at hennes barn får tilbake det språk hun selv har tapt. Kommisjonen bør være åpen for at forsoning er forskjellig for mennesker og områder i det samiske samfunn, men at det finnes fellesnevnere i dette forsoningsarbeidet.

Metode

Dokumentasjon av fornorskningspolitikken og kommisjonens arbeid er viktig. Kommisjonens arbeid vil være gjenstand for fremtidige generasjoners oppmerksomhet. Det vil derfor være viktig at resultatet av arbeidet er tilgjengelig for ettertiden. Sametinget vil peke på Arkivverket som en egnet plass for oppbevaring av materialet. Samtidig vil det være behov for et dokumentasjonssenter. Det vil kunne være med å tilgjengeliggjøre fornorskningspolitikken og kommisjonsarbeidet for større deler av befolkningen. Man må kunne forutsette at dette arbeidet vil føre til at pensum i skolen om samisk historie og kultur får en større plass. Likeledes at vitenskapsinstitusjoner og utdanningsinstitusjoner inkorporerer samisk historie og kultur i sine sentrale dokumenter og læreplaner.

Fornorskningspolitikkens inngripen på de fleste samfunnsområder har vært debattert, og hvordan dette har vært opplevd for enkeltpersoner og samfunn. Det er viktig for Sametinget å understreke at vår liste av steder som er besøkt med folkemøter på ingen måte er uuttømmende. Tid og ressurser har satt rammer for hvor mange steder vi har kunnet besøke. Vi har underveis i prosessen fått ønsker om å arrangere flere møter på flere steder. Særlig områder hvor fornorskningen har stått sterkt har behov for mer fokus fra kommisjonen. Det er derfor en sterk henstilling til kommisjonen, at den må bruke mer tid på å komme i kontakt med befolkningen og avsette nok tid til å lytte til enkeltmenneskers historier. Det er, etter vårt syn, nødvendig å skape tillit og trygge rammer for kommisjonens møte med enkeltmennesker og samfunn. Det er mange personlige beretninger, som krever et godt apparat i kommisjonen for å bli ivaretatt. Kommisjonen bør også ha tilgjengelig helsepersonell som kan ivareta mennesker etter at man fortalt sin historie. For mange er fornorskningen traumatiserende og vekker til live sterke følelser. Samisk språk og kulturkompetanse i møte med den samiske befolkningen er også helt nødvendig. For øvrig vises til det som er skrevet tidligere i dette dokumentet om hvordan arbeidet i kommisjonen bør gjennomføres.

Forventningene til kommisjonens arbeid ble uttrykt slik av en deltaker: «Allet čierut min duššid dihte. Allet bija min dan dillái ahte šaddat rahpasit ja lihkká ii boađe makkárge rievdadus dán barggu maŋŋil». Oversatt kan det sies slik: «Ikke la oss gråte uten grunn. Ikke sett oss i den situasjonen at vi skal åpne oss om dette og så kommer det ingen forandringer etter dette arbeidet.»

Sametinget er opptatt av at kommisjonen må ha nær kontakt med lignende prosesser i Sverige og Finland. Samene er ett folk som bor i fire stater og mye av vår historie er felles. Et fullgodt resultat vil derfor avhenge av nært samarbeid med våre naboland. Lignende kommisjoner for urfolk i andre deler av verden kan også bidra med verdifulle erfaringer til kommisjonen.

Som nevnt ovenfor er det vår mening at det foreslåtte tidsperspektivet er altfor kort. Til sammenligning arbeidet kommisjonen i Canada i over 6 år. Vi tror at kommisjonen vil starte en prosess i det samiske folk, hvor mange vil bruke tid før de tør fortelle sin historie. Det må derfor være tilstrekkelig med tid til dette arbeidet.

Sametinget vil behandle mandatet for kommisjonen i Sametingets plenum 01.06.2018.

Sametinget er opptatt av at kommisjonen skal bemannes av mennesker med kompetanse om de ulike områdene fornorskningspolitikken har berørt. Vi vil be om at Sametinget konsulteres om sammensetning av kommisjonen.

FORORD

Til innstilling 493 S (2016-2017) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge, vedtok Stortinget den 20. juni 2017:

«Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning.»

I innstillingen ga komiteens flertall uttrykk for at mandat og sammensetning av kommisjonen bør utarbeides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norsk finske organisasjoner.

På denne bakgrunn har Stortingets presidentskap invitert representanter for Sametinget, Norske Kveners Forbund, Kvenlandsforbundet og Norsk finsk forbund til å gi en kommentar til forslag til mandat for kommisjonen og foreslå medlemmer i kommisjonen. Det foreliggende dokument er Kvenlandsforbundets kommentar til ovennevnte forslag.

I tillegg til at Kvenlandsforbundet er en interesseorganisasjon for kvener og finner i Norge, er forbundet, etter sin formålsparagraf, også en forskningsinstitusjon. Forskning om kvenene, deres språk, kultur og historie samt det forne Kvenlands historie og rettighetsforhold er første delpunkt i organisasjonens formålsparagraf. Så vidt vi kjenner til er KLF den eneste institusjon/organisasjon i Norge som har utvikling av forskning på kvenske og finske forhold gjort av kvener som formål. Kvenlandsforbundet har kontakter og medlemmer over hele det kvenskfinske området. Vi har medlemmer som har gjennomgått både fornorskning og revitalisering. Dokumentet er blitt til på bakgrunn av medlemmenes informasjon basert på personlige erfaringer i kombinasjon med forskning.

Ved utarbeidelsen av dette dokument, har vi videre hatt som mål at dokumentet i tillegg til sitt primære mål, informasjon til Stortingets presidentskap, også skal kunne tjene som informasjon til et bredere publikum om fornorskingspolitikken, kvenens situasjon i dag, forskjellsbehandlingen av samer og kvener, og andre forhold vi har berørt. Vi har derfor i vår gjennomgang tatt med momenter og forhold som kan ha interesse for medlemmene, for allmennheten, andre minoriteter og forskere i inn og utland som ønsker å sette inn i kvenene og finnenes situasjon i Norge.

Kvenlandsforbundet deltar, som representant for kvenene, i The World Congress of the Finno-Ugric peoples som er en samarbeidsorganisasjon for 22 finskugriske folk. Organisajsonen har sine kongresser hvert 4 år. og har mellomkonferanse i Tartu i oktober 2018. Organisajonen har finsk, engelsk og russisk som arbeidspråk. KLF deltar også i OHCHR Expert Mechanism on the right of Indigenous Peoples. Denne organisasjonen har årlige møter i Genève i midten av juli hvert år. Om ikke dette dokument kan brukes direkte ved oversettelse, kan det i alle fall brukes som et grunnlag for bearbeiding med tanke på oversettelse.

KVENLANDSFORBUNDET – ORGANISASJON OG FORMÅL

Kvenimaayhistus/Kvenlandsforbundet ble stiftet i 1999 som en felles nordisk kvenorganisasjon med avdelinger i 3 land. Norge, Sverige og Finland. Fra 2006 har den norske avdelinga vært registrert som en egen organisasjon.

Forbundets formål er å utforske og overvåke Kvenlandets kultur, historie, bosetningshistorie, språk og rettigheter, hvorav sistnevnte også omfatter anerkjennelse av og styrking av eiendomsrett og bruksrett til land, naturressurser og vann.

Forbundet forsøker å nå sitt mål gjennom å fremme og klarlegge kvenenes slektsforhold, historie, bosetningshistorie og nedarvede rettigheter for medlemmene, for andre som bor i området og for myndighetene. Informasjon frambringes gjennom forskning og innsamling av informasjon. Vi overvåker kvenenes historie, språk og kulturelle situasjon og gir uttalelse i aktuelle spørsmål vedrørende disse ting. KLF representerer kvenene i The World Congress of the Finno-Ugric peoples og har deltatt i komgressene i Lahti (2016), Sjifok, Ungarn (2012), Hanti-Mansjisk 2008, og Tallinn 2004. Vi har også representerer også kvenene i OHCHR Expert Mechanism on the right of Indigenous Peoples i Genève.

KLF deltar i alle høringer som gjelder kvener og nasjonale minoriteter, - leverer skyggerapporter til norske rapporter om minoritetsrettspolitiske spørsmål og deltar aktivt i offentlig debatt om disse spørsmålene.

DEFINISJON AV FORNORSKNINGSPOLITIKKEN

Fornorskingspolitikken mot kvenene var en bevist styrt politikk utøvd av den norske stat, rettet mot barn av kvener/finner i Norge, som skulle påvirke barna til å skifte språk og etnisk identitet. Selv om man med en viss rett kan hevde at for en del av aktørene var hensikten kun å lære barna norsk, så er det nå engang slik i vårt rettssystem at resultatet av en handling er avgjørende for vurderingen i ettertid. Om man for eksempel skal bade et barn og bruker så varmt vann at det oppstår avflassing av hud, brannsår og varige mén, så er man ansvarlige for det.

Virkemidlene eller arbeidsmåten i fornorskingspolitikken var at lærere, prester og andre offentlige ansatte gjennom overtalelse, press og delvis tvang skulle påvirke barna til å skifte ut deres tradisjonelle etniske markører, (språk, musikk, skikker og sedvaner) med tilsvarende norske etniske markører.

Drivkreftene bak fornorskingspolitikken var i første rekke sikkerhetspolitiske hensyn. Dels også sosialdarwinisme og rasisme.

Det er en utbredt misforståelse at fornorskingspolitikken var igangsatt for at kvenfinnene skulle lære seg norsk slik at de skulle klare seg bedre i det norske samfunnet. Vi har forskningsmateriale (Friis sitt etniske kart fra 1861) som viser at 95 % av de kvenske familiene, på egen hånd, allerede i 1861 hadde skaffet seg kunnskaper i norsk før fornorskingspolitikken ble satt i gang. I mange fler-etniske samfunn rundt om i verden viser erfaringene at de ulike gruppene, på eget initiativ, raskt lærer så mye av hverandres språk som hver og en behøver for utøvelsen av sine yrker og for sin næringsvirksomhet. Dette var også den aktuelle situasjonen i Nord-Norge hva gjaldt kvenene/finnene. Skoledirektør Brygfjeld skrev i 1923 at kvenene hører til “Finmarkens mest foretaksomme og driftigste folk”.

Det er således heller ikke grunn til å tro at bruken av kvensk/finsk på noe som helst historisk tidspunkt var et hinder for at kvenene skulle klare seg økonomisk i det norske samfunnet. Tvert imot, kvenene/finnene klarte seg godt økonomisk, men av nasjonale sikkerhetspolitiske grunner måtte man få dem til å skifte språk og identitet. Deler av den økonomiske suksessen i de kvenskfinske lokalsamfunnene bygde på det handelsfortrinn to-språkligheten gav når handelen gikk på tvers av landegrensene. Denne delen av økonomien ble brutt ned av fornorskingspolitikken.

Fornorskingspolitikken ble igangsatt ved et vedtak i Stortinget i 1852 og har aldri offisielt vært avsluttet. Selv om de mest iøynefallende fornorskingstiltak gradvis ble trappet ned i årene etter siste krig og særlig etter 1990-tallet, videreføres mange av prinsippene i fornorskingspolitikken den dag i dag.

Fornorskingspolitikken var, vellykket sett fra fornorskernes side. Største delen av den kvenskfinske befolkninga skiftet virkelig språk og identitet. Baksiden av dette var imidlertid at den kvenskfinske språkkulturen langt på vei gikk under, og forsvant som en del av kulturlandskapet i Norge.

Det er derfor ikke selve dette med å lære seg norsk som var det urettvise i saka. Det var måten det var gjort på og resultatet av tiltakene som vi må gripe fatt i. Kvenlandsforbundet ber om at det innarbeides i mandatet at kommisjonen skal ta utgangspunkt i det som ble resultatet, - et identitetsskifte, utrede problematikken omkring identitetsskifte generelt og hvilken virkning dette fikk for kvenfinnene som gruppe og for enkeltpersonene innen gruppen.

«Tar man morsmålet fra et folk, så tar man også selvtilliten, kreativiteten og identiteten fra det, til syvende og sist livsnerven» sitat fra Georg Sauerwein, tysk språkvitenskapsmann og humanist (1831-1904), bosatt i Oslo.

KVENENES SYN PÅ EGEN HISTORIE

Kvenfinnenes historie er en annen enn den historie norske myndigheter og Sametinget forteller om kvener/finner. Kvenfinnenes historie og rett bygger på at de er en opprinnelig befolkningsgruppe i Troms og Finnmark. Så langt tilbake som vi kjenner områdets historie har en større eller mindre del av befolkningen i Finnmark vært finner. Det burde holde med å henvise til at allerede i sagatiden ble området kalt Finnmark. En benevning som klart viser til finnenes og kvenenes forfedre. Sjøfinnene i senmiddelalderen var hovedsakelig finner. De innvandringer er av finsktalende folk fra Finland og Nord-Sverige som kom på 1700- og 1800-tallet innebar kun at den opprinnelige finnebefolkning økte i antall. Men samtidig innvandret dansker og nordmenn fra det sørlige Norge og samer innvandret fra Finland/Sverige, slik at fordelingen mellom de etniske gruppene, nordmenn, samer og kvener/norskfinner holdt seg noenlunde jamt.

Norsk nasjonalisme og politiske vurderinger under fornorskingspolitikken, har ført til et forsøk på å omskrive historien til kvenfinnene til ene og alene å være en historie om innvandring fra Finland til Norge i de siste 3- 400 år. Men en slik omskriving av historien var en del av fornorskingspolitikken som vi altså nå skal gjøre en gransking av. Derfor kan ikke den omskrevne historien, som er et resultat av fornorskningspolitikken innebar, gjøres til det grunnlag kommisjonen skal bygge sitt arbeid på.

For ethvert folk eller etnisk gruppe er folkets historie en sentral del av folkets identitet som knytter gruppa sammen. Retten til å definere sin egen historie er en del av minoritetenes rettigheter. Kvenens historie kan ikke vedtas av Stortinget og Sametinget. Når samiske politiske organer, som Sametinget, gir seg til å definere en nabo-minoritets historie, nærmere bestemt kvenenes og finnenes historie, så bryter de sentrale rettigheter for minoriteter. Nemlig retten til å definere seg selv, sin identitet og historie.

Dersom kommisjonen skal kunne arbeide fritt og selvstendig etter demokratiske premisser som er vanlige i vårt samfunn, kan ikke oppdragsgiver, som er Stortinget, diktere kommisjonenes medlemmer å følge et historiesyn som er i strid med det historiesyn minoritetene selv står for. Minoritetens eget syn på sin historie må respekteres. Det kvenske historiesyn er at kvener/finner har hatt tilhold i Finnmark og Troms fra de eldste tider. De innvandringer vi hadde på 1700 – 1800-tallet tilførte de gamle sjøfinnebosettingene et befolkningstilskudd, men den kvenskfinske tilstedeværelsen i det område som i dag er Troms og Finnmark er betydelig eldre enn disse innvandringene.

Den kvenskfinske befolknings historie i Finnmark er minst like gammel som den norske og samiske. Kvenene/finnene er like mye og like lite urfolk som samene eventuelt er urfolk i Norge.

Det kvenskfinske folkets tilstedeværelse i Troms og Finnmark er resultatet av en historisk prosess som ingen kjenner begynnelsen på. Vi aksepterer selvfølgelig at Troms og Finnmark er en del av kongeriket Norge, men vi aksepterer ikke en historieframstilling som går ut på at samer var før kvener/finner i området. Denne framstillingen er basert på politikk og kan ikke dokumenteres.

Kvenlandsforbundet ber Stortingets presidentskap innarbeide i kommisjonens mandat at kommisjonen i sitt arbeid skal respektere og ta utgangspunkt i den enkelte minoritets syn på sin historie, kultur og utrede de negative følger minoriteten selv og dens medlemmer gir uttrykk for har vært en følge av fornorskningspolitikken. På samme måte skal kommisjonen utrede hvilke tiltak minoriteten selv gir uttrykk for kan være aktuelle å iverksette i det videre arbeidet.

OPPRINNELIG KULTUR OG DEN NYKONSTRUERTE KVENSKE OG SAMISKE KULTUR

I boken «Samer og samiske forhold i navn og tall», utgitt i 2017, skriver forfatteren Odd Mathis Hætta:

«De samer som fortsatt gjennom sine foreldre eller besteforeldre har grunnleggende samiske kultursærtrekk som språk, bosettingsområde, har delvis beholdt sine skikker og sedvaner. I debatten som lovendringen (i reglene for innføring i Sametingets valgmanntall. Min anmerkning), er denne velgergruppen blitt betegnet som de essensielle samer. De er sterkt mindretall i Sametingets valgmanntall i forhold til de konstruerte samene. Det er de som gjennom mange generasjoner er fornorsket og har sin identitet knyttet kun til bestemmelsene i sameloven om at en av deres oldeforeldre kan ha behersket samisk. Men de kan ikke dokumentere det. De kan ikke samisk og skiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen. De har ingen spesifikke, essensielle samiske kulturelle trekk.»

Odd-Mathis Hætta deler her den samiske kulturen i to hoveddeler, - den essensielle eller opprinnelige samiske kulturen som baserer seg på tradisjonelle etniske markører som språk, seder og skikker. På den andre side den nyere konstruerte samiske kulturen, som baserer seg på samelovens bestemmelser om at når en av oldeforeldrene har behersket samisk kan en person regne seg som same.

På samme måte kan også kvenkulturen deles opp i to hoveddeler. Den essensielle eller opprinnelige kvenskfinske kulturen basert på de tradisjonelle etniske markører (språk, musikk, seder og skikker) og en ny kvensk kultur som baserer seg på avstamming, etter mønster av samelovens bestemmelser om at en av deres oldeforeldre kan ha snakket kvensk. Det er under utvikling en ny-konstruert kvensk kultur med norsk språk som det bærende element. Denne kulturen retter fokuset mot kaffekvelder og festivaler på norsk, kurser i slektsforskning, foredrag om bygdas historie og verning av kulturminner. Denne nye kven-kulturen er i god vekst. Samtidig blir det stadig færre kvenfinner som vedlikeholder de tradisjonelle kvenskfinske etniske markører. Den ny-konstruerte kvenkulturen og tilsvarende konstruerte samekultur er i ferd med å etablere seg som sub-kulturer innenfor den norske kulturen.

Til å drive denne, i og for seg utvilsomt trivelige virksomheten som utbyggingen av de ny-konstruerte kvenkulturen , mener en del av de som definerer seg som kvener på denne måten, at de er berettiget til deler av de midler Stortinget årlig bevilger til opprettholdelse av kvensk/norskfinsk kultur, under henvisning til at de hadde en oldeforeldre som snakket kvensk. Samtidig må andre nordmenn, som driver med de samme kulturaktiviteter, arrangere sine festivaler, kaffekvelder og kurser i slektsforskning uten støtte av midler som Stortinget har avsatt til støtte for opprettholdelsen av kulturen til kvener/norskfinner. Det er ikke noe å si på at majoritetsbefolkningen oppfatter det som feil av noen skal ha spesiell støtte av staten til norskspråklige aktiviteter med en begrunnelse om at de hadde en oldemor eller far som snakket kvensk eller samisk.

De konstruerte samer og kvener bærer ikke på en kulturell arv som de har et sterkt følt personlig ansvar for å ta vare på. De skiller seg ikke språklig eller kulturelt fra den øvrige befolkningen i Norge. De er norske statsborgere som er fullt ut integrert i samfunnet der de i bor og har alle fordeler og plikter som alle andre norske statsborgere. Men de samme – de konstruerte samene og kvenene – er i et overveldende flertall når det skal utdeles midler til støtte for å opprettholde språk og kulturarv, - holde liv i de etniske markører. De kan derved gjøre bruk av økonomiske ressurser tiltenkt vitalisering av språk og kultur til andre formål enn giveren (Stortinget) hadde tenkt bare ved å henvise til en oldemor eller far som for et halvt hundre år siden snakket kvensk, uten at de samtidig ser nødvendigheten av å delta i det arbeid som opprettholdelse av tospråklighet og minoritetsetnisitet innebærer, og som midlene egentlig skal brukes til.

Det er støtte i norsk opinion for at det er statens ansvar å støtte opp vedlikehold av minoritetskulturer. Men når midlene fordeles på bakgrunn av språket til oldeforeldre og ikke på bakgrunn av aktiviteter i dagens samfunn, så blir denne positive holdningen i norsk opinion gradvis undergravd. Taperen i dette spillet blir den essensielle og opprinnelige samiske og kvenske språkkulturen. De kvener/norskfinner som vil bruke tid og krefter på å opprettholde språkkulturen er allerede havnet i et håpløst mindretall, med de følger det får for utpeking av satsingsområder og fordeling av midler. Størstedelen av de midler som er tiltenkt opprettholdelse av minoritetsspråk og -kultur går i realiteten til norskspråklige formål og skaper ulike muligheter mellom de nordmenn som har en av oldeforeldrene med samisk eller kvensk språk og de nordmenn som ikke har det. Myndighetene støtter på denne måten opp sterkest under den delen av minoriteten som går over til norsk kultur og språk. Dette må betraktes som en videreføring av fornorskingspolitikken, noe kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikken, absolutt bør vie oppmerksomhet.

JORDBRUK – SKOGBRUK – REINDRIFT

Grunnlaget for bosetting og næringsliv i Troms og Finnmark er naturressursene i området. Om vi skal fremme likeverd og like rett mellom folkegruppene må forvaltningen av ressursene være etnisk nøytral. Finnmarksloven av i dag er ikke etnisk nøytral. Den bestemmer at en av gruppene, samene, skal ha en særrett til representasjon i styret. Kvenlandsforbundet ber om at det tas inn i kommisjonens mandat at Finnmarksloven skal gjennomgås og vurderes. Etter vårt syn må den bli etnisk nøytral før utvikling av likeverd og likerett kan skje. Vi ønsker at den norske Fjelloven, i sin helhet, uten rett til innsigelse fra Sametinget, skal gjøres gjeldene også i våre områder. Ressursene i fjellet og i utmarka må tas i bruk på en måte som gagner alle bosatte i vedkommende bygd/kommune, uten at en etnisk gruppe, samene, skal ha særrett.

Fram til 1867 hadde det i prinsippet vært fritt salg av jord til jordbruksformål av statsgrunn i Troms og Finnmark. Myndighetene ønsket at jordbruket i området skulle utvikles. Bøndene i finsk og svensk Lappland hadde i allerede løpet av 1600-tallet fått utviklet teknologi og kornsorter tilpasset forhold til fjells og på Nordkalotten. De etablerte deres jordbruksform, kontinentalt jordbruk, i de store elvedalene i Troms og Finnmark allerede ved 1700-tallets begynnelse. Kvenene/finnene ble pionerer i jordbruket her oppe. Under fornorskningspolitikken oppstod også en idé om å bidra til fornorskning gjennom jordsalgspolitikken. Fra 1867 fikk vi en del forordninger som skulle begrense andelen kvener i jordbruket. Disse kulminerte med en bestemmelse i reglementet for salg av jord i Finnmark (som også gjaldt Troms) fra 1902, som hadde følgende formulering:

«Afhændelse maa kun ske til norske statsborgere og under særlig hensyn til at fremme bosættelsen af en for distriktet, dets opdyrkning og øvrige nyttiggjørelse skikket befolkning, som kan tale, læse og skrive det norske sprog og benytter det til daglig bruk»

Dette reglementet stod ved lag til 1965, men det ble ikke håndhevet med like stor nøyaktighet i alle distrikter.

Store deler av utmarka i Troms er umatrikulert statsgrunn. Det var av denne grunnen det fram til 1867 ble solgt jord til jordbrukere, - flertallet av dem var finsk/kvensk-talende. Men fra 1867 ble det tatt hensyn til at andelen finsktalende jordbrukere skulle reduseres. I tillegg foretok staten på slutten av 1800-tallet «oppkjøp» av store områder allerede matrikulert grunn som i dag disponeres av Statskog. Det ser ut til at disse «oppkjøpene» i hovedsak ble foretatt fra kvenske bønder. Der er ikke, så langt vi kjenner til, gjort forskning omkring motivet og omstendighetene rundt disse «oppkjøpene», men i de aktuelle kvenske bygdemiljøene lever det en oppfatning av at Statskogs kontroll med og disponering av utmarka i deres bygder har medført et hinder for utvikling jord- og skogsbruk, - og kanskje også for annet næringsliv.

Kvenlandsforbundet ber om at det tas inn i mandatet at disse oppkjøpene granskes for å avklare om de var en del av fornorskingspolitikken og hvilke følger statens oppkjøp av utmarka fikk for det kvenske jordbruket i berørte områder/bygder. Herunder også utrede om avslag på kjøp av jord til utvidelse av jordbruksdrift, under rasjonaliseringa i jordbruket på 1950 – og 1960-tallet, fikk negative konsekvenser for utviklingen av jordbruksdriften i bygder berørt. Tiltak for forsoning må nødvendigvis inneholde at jordbrukerne i disse områder på ny får tilgang til utmarksområder som i dag disponeres av Statskog.

Reindrift er en tradisjonell kvenskfinsk næring. Men som et ledd i fornorskningspolitikken ble kvenene/finnene gradvis skjøvet ut av denne næringa og reindrifta ble mer og mer lovregulert som samisk næring. Fram til langt utpå 1900-tallet var det ganske vanlig at de kvenske/finske gårdbrukerne i Norge hadde rein. I dag har de det ikke. Selv om utmarksområdene er felles, beiteretten i allmenningene er felles og kvenskfinske bønder har rett til å slippe sine dyr på beite i fellesbeitet, så har de i praksis ikke lov å slippe rein på beite i allmenningen. De må holde seg til sau, geit, hest og storfe. Kvenlandsforbundet ber om at det i mandatet tas med at kommisjonen skal se på reindriftsloven. Er det i samsvar med likeverd og likebehandling av borgerne at retten til å holde et husdyr, i dette tilfellet rein, skal være basert på etnisitet? I denne forbindelse viser vi til at i Finland er retten til å holde rein allmenn. Der ser vi stadig oftere at bønder har et antall rein på sine gårder. Om vinteren fores de med høy, innsamlet for og pellets. Om sommeren slippes reinen på sommerbeite i fjellet og hentes ned om høsten. Nærmest på samme vis som vi i Norge driver med sau. Å holde rein på gårdene som husdyr sammen med andre husdyr har gamle tradisjonelle røtter blant kvener/finner. Tiltak for forsoning bør inneholde tiltak hvor reindrifta løses fra sin nåværende etniske binding og hvor også kvener/finner og nordmenn har lov til å drive med rein.

SKOLE OG BARNEHAGE

Fram til 1936 kunne både kvenske og samiske barn få leseopplæring i eget språk i timene med troslære. Ca 3500 kvener/norskfinner og et tilsvarende antall samer hadde fram til 1936 lært å lese og skrive eget språk gjennom denne ordningen. Men den 7 juli 1936 fjernet Stortinget denne muligheten for de kvensk/finsktalende barna. Fra 1936 var det kun tillatt med samisk i troslæren i tillegg til norsk. I 1936 ble det således i norsk skole etablert en etnisk diskriminering som ble ført videre etter krigen. Samisk skole og offentlige tiltak for å støtte opp samisk språk ble gradvis utbygd. I 1946 startet de første radiosendinger på samisk, i 1947 ble samisk skolekomite etablert, i 1951 startet Samisk folkehøyskole, i 1959 ble hjelpespråksopplæringa på samisk utvidet til ordinær opplæring på samisk i grunnskolen. I de etterfølgende år ble det etablert rett til barnehage på samisk og til slutt hele grunnskolen på samisk. Samisk forskning og samisk høyskole ble etablert. Radiosendingene ble utvidet til Sameradioen med både radio og TV-sendinger.

For finsk ble det ikke bygd ut et tilsvarende støtteapparat i årene etter krigen. På 1950- og 1960-tallet ble alle initiativ til opplæring på eget språk for kvensk/finske barn avvist. Først i 1970 ble det åpnet for valgfag i finsk i videregående skole og etablert 5 minutter finsksendinger i NRK. Og i 1991 ble det satt i gang med en forsøksordning med finsk som sidemål i grunnskolen, inntil 3 timer pr uke, som ble lovfestet i 1997. Siden 1990-tallet har tiltakene for kvensk/finsk i skoleverket flatet ut. Skoleloven tillater fortsatt ikke utvidet opplæring i finsk/kvensk. Barnehageloven åpner ikke for barnehager på kvensk/finsk. I barnehagene er fortsatt kvensk/finsk i praksis utestengt.

Kvenlandsforbundet ber om at det tas inn i mandatet at kommisjonen skal granske ulikhetene i skole og barnehagetilbud til de kvenske/finske barna og de samiske barna i dagens samfunn og vurdere om disse er en fortsettelse av fornorskningspolitikken.

Stortinget vedtok i 1984:

"Flertallet, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ville se det som ønskelig om den kvenske befolkning kunne få undervisning i — og om mulig på sitt morsmål.

Flertallet ber departementet legge fram en vurdering av dette spørsmålet.

Komitéens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at det må legges til rette for at den kvenske befolkning kan få opplæring både i og på sitt morsmål. Mindretallet ber departementet legge fram en vurdering av hvordan og hvor raskt dette kan skje." (Innst. O. nr 84 – 1984-85:5)

Men til tross for at hele Stortinget den gang stilte seg bak ønsket om en slik vurdering, så har det ennå ikke blitt presentert en slik vurdering. Det virker som om administrasjonen (departementet) i dette tilfelles ignorerte Stortingets vedtak. Vi ber om at det tas inn i mandatet at kommisjonen også skal vurdere om administrasjonen (departementene) har hatt holdninger til kvensk/finsk som har ført til at tiltak vedrørende kvener/finner er blitt prioritert ned?

SAMMENSETNING AV KOMMISJONEN

I Innstilling 493 S (2016-2017) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, gir komiteens flertall, i innstillingen uttrykk for at «sammensetning av kommisjonen bør utarbeides i nært samarbeid med Sametinget og kvenske/norsk finske organisasjoner». Dette kan neppe tolkes annerledes enn at Kvenlandsforbundet, som er en landsomfattende organisasjon som organiserer kvenske og finske folk i Norge, har en rett, vedtatt av Stortinget, til å delta i «et nært samarbeid» om hvordan kommisjonen skal settes sammen. Stortingsflertallets formulering er i dette tilfellet i tråd med gode demokratiske tradisjoner og i samsvar med internasjonale konvensjoner om rettigheter for minoriteter.

I skriv av 17.11.2017 fra Stortingets presidentskap til Sametinget og de kvenske/norskfinske organisasjonene skriver presidentskapet at «utgangspunktet for en stortingsoppnevnt granskingskommisjon at den skal bestå av personer som har nødvendig faglig kompetanse og integritet, jf. Stortingets forretningsorden S 19 fjerde ledd.»

Både uttrykkene «nødvendig faglig kompetanse» og «integritet» krever en grundig gjennomdrøfting før kommisjonens medlemmer kan utnevnes. For i dette tilfellet vil etnisk kompetanse være en del av den nødvendige faglige kompetanse. Og med kvenskfinsk etnisk kompetanse mener vi i dette tilfellet personer som er fortrolige med kvenskfinske etniske markører som språk, musikk, seder og skikker og bruker dem i dagliglivet som en naturlig og integrert del av hverdagen. To-språklig kompetanse er et annet uttrykk som ligger tett opp til uttrykket etnisk kompetanse.

Det er videre en selvfølge at det til uttrykket «nødvendig faglig kompetanse» også hører med at medlemmene bør ha reell kompetanse i fagområdet, enten nå den er tilegnet gjennom formell utdannelse eller gjennom erfaring fra forenings- og yrkesliv. Ved oppnevnelse av medlemmer i kommisjonen må man således vurdere både kompetanse tilegnet gjennom utdanning/erfaring og etniske kompetanse. Kvenlandsforbundet kan ikke godta en kommisjon sammensatt kun av personer som har etnisitet, dvs personer som kun behersker norske etniske markører. Det er et krav fra vår side at kommisjonen skal ha et eller flere medlemmer som har kvenskfinsk etnisitet i så måte at de behersker kvenskfinske etniske markører og selv medgir at de har kvenskfinsk etnisitet. I dette krav inngår at den etniske sammensetningen av kommisjonen må drøftes og klarlegges ved oppnevnelsen. Siden dette er en kommisjon som skal behandle forholdet mellom 3 etniske grupper, vil det uansett, når kommisjonen er oppnevnt og dens arbeid skal vurderes, bli en diskusjon om den etniske sammensetningen, og spekulasjoner omkring sammensetningen, hvordan og hvorfor.

Heller ikke kravet til «integritet», omtalt i Presidentskapets skriv av 17.12.2017, kan oppfylles uten en forutgående drøfting og klarlegging. Slik forvaltningsloven kap II, om habilitet, er utformet, vil det i denne sak være mulig å reise spørsmål ved integriteten til alle personer som mottar sin lønn fra den norske stat. Det gjelder også forskere og ansatte ved norske høyskoler og universiteter, for de får sine lønnsmidler fra Staten. Deres framtid og lønn til det daglige brød er avhengig av at Staten gir Universitetene penger. De er ansatt i et firma (Staten) som er part i saka. Det gjelder også forskerne og fagfolkene ved Norsk institusjon for menneskerett (NIM) og Gáldu. Vi vil derfor ikke støtte at disse to institusjonene, som fra 1.1.2017 er slått sammen til en institusjon skal gis en sentral rolle i kommisjonenes arbeide, hverken som sekretariat eller som premissleverandør.

Likeledes vil personer som har sittet i ledende stillinger på institusjoner hvor samisk har vært framskjøvet, samtidig som kvensk/finsk har vært trykket ned, får derved svekket sin integritet. Norske politikere, som i hele etterkrigstiden har vedtatt lover, forskrifter og NOU-er samt bevilget rikelig med midler til samiske tiltak som førte til en forsterket diskriminering av kvenene/finnene kan vel heller ikke ha sin fulle integritet i behold. Man kan forutsi at det i dagens situasjon ganske raskt vil bli reist spørsmål om de er ute for å tilsløre sin egen deltakelse og eget ansvar for denne uretten, som har pågått over et så langt tidsrom. De har nemlig deltatt i denne uretten uten å reagere den gang de satt i posisjon.

Det er like godt å innrømme, jo før jo heller, at det blir tilnærmet umulig å finne en eneste person i dette landet, som ikke er involvert i saka på en eller annen måte som kan sies å svekke personens integritet. Vi mener det er et selvbedrag å forstille seg at slike nøytrale personer fins, all den tid alle mennesker i landet har en etnisitet og menneskets etnisitet er en faktor som spiller inn i denne saka. Den eneste løsning vi i Kvenlandsforbundet kan se, er at man tar dette faktum inn over seg, og setter sammen en kommisjon hvor medlemmene blir nominert av de ulike gruppene, representert ved sine politiske institusjoner/organisasjoner. Når kommisjonen er opprettet må medlemmene kunne arbeide selvstendig uten at de organisasjoner som har utpekt dem har instruksjonsmyndighet i forhold til deres arbeide og de avgjørelser som skal tas. Ved å sette sammen en kommisjon med medlemmer fordelt på de tre etniske gruppene som var involvert i fornorskningspolitikken, og la dem samarbeide, kan vi få et samarbeid som vil kunne skape en plattform for en felles forståelse av historie og hendelsesforløp samt danne et grunnlag for videre samarbeid og forsoning.

Kvenlandsforbundet vil foreslå en kommisjon på 9 medlemmer hvor kvenene/norskfinnenes organisasjoner får foreslå 3 medlemmer med personlige varamedlemmer, Sametinget får foreslå 3 medlemmer med personlige varamedlemmer og Stortinget får foreslå 3 medlemmer med personlige varamedlemmer. Til sammen 9 medlemmer.

Kvenlandsforbundet vil at kommisjonen settes sammen slik at flest mulige minoritetspolitiske synsvinkler blir representert. At kandidatene har klare minoritetspolitiske synspunkter, så fremt den faglige kompetansen er til stede, er å foretrekke framfor kandidater med uklare minoritetspolitiske standpunkter. Jfr at Stortingskomiteene settes sammen av folk fra ulike politiske partier. Dermed får man fram bredde i synspunktene som kommer fram i komiteene. Om kommisjonen skulle bli plukket ut blant såkalte «nøytrale», som har sammenfallende minoritetspolitiske synsvinkler, vi man riktignok lett kunne oppnå at kommisjonens rapport blir enstemmig, men det kan gå på bekostning av bredden i rapporten. Det vil også være lettere å reise tvil om habiliteten i en kommisjon hvor alle har samme grunnsyn i minoritetspolitikken. En kommisjon sammensatt kan av medlemmer med samme grunnsyn, såkalte nøytrale, vil aldri kunne bli et grunnlag for videre samarbeid og forsoning.

Det vil ta seg dårlig ut om Det norske Storting oppnevner en kommisjon som de hevder er nøytral og upartisk, men som i neste omgang havner i rapportene til Europarådet og i Menneskerettsdomstolen i Haag, fordi man har oppnevnt medlemmer med tvilsom integritet og som kan mistenkes for å være partiske til egen fordel.

Kvenlandsforbundet mener kommisjonen må få arbeide fritt og uavhengig når den er oppnevnt. De ulike medlemmer skal være fristilt fra de organisasjoner som har foreslått dem. Kommisjonen må også stå fritt i å velge ut hvem de vil rådføre seg med, herunder plukke ut medlemmer til en eventuell referansegruppe. Det vil ikke være riktig å utnevne ei referansegruppe på forhånd. I Stortingets innstilling er heller ikke nevnt noen referansegruppe.

SEKRETARIAT FOR KOMMISJONEN

På samme måte som stormaktene har bidratt til å spille to folk i Midt-Østen, arabere og jøder, opp mot hverandre, har norske myndigheter i årene etter siste verdenskrig, med en politikk basert på forskjellsbehandling, bidratt til å spille to folk, kvenefinner og samer, opp mot hverandre. Gjennom politisk forskjellsbehandling under dekke av at den ene gruppen er urfolk og den andre er minoritet, er det allerede skapt en situasjon hvor det med raskt blir reist tvil om hvorvidt samiske institusjoner har tilstrekkelig integritet til å kunne lede tiltak for kvener. Kvenlandsforbundet aksepterer ikke oppdeling av befolkningen i urfolk og minoriteter. Vi mener denne oppdelingen er rasistisk. Den norske urfolkspolitikken er i realiteten en måte å drive rasepolitikk på. Vi mener kommisjonen skal ha et utgangspunkt i likeverd og lik behandling. Utgangspunkt for utredningen må være at både samer og kvener/norskfinner behandles ut fra et minoritetssynspunkt.

Kvenlandsforbundet har ikke tillit til Norsk institusjon for menneskerett (NIM) som sekretariat for kommisjonen og ber om at forslaget på NIM som sekretariat vurderes på nytt. For det første har NIM lite erfaring med kvenske spørsmål. For det andre ble Gáldu integrert/innlemmet i NIM fra 1.1.2017, og er derfor langt på vei å betrakte som en samisk institusjon. Hertil kommer at Sametinget er representert i styret for Gáldu/NIM. Siden det allerede er skapt en interessekonflikt mellom den samiske gruppen og kvener/finner, frambrakt av norsk politikk og administrativ praksis, blir Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM)/Gáldu å betrakte som inhabil i denne sammenheng.

Kvenlandsforbundet mener sekretariatet for kommisjonen skal være nøytralt. Vi forslår at det opprettes et eget sekretariat for kommisjonen styrt av kommisjonen selv. Det er ikke i samsvar med norsk rettsfølelse at Sametinget og Stortinget skal ha kontroll over et sekretariat som skal granske dem begge.

ETNISK SLAGSIDE I MINORITETSPOLITIKKEN

I Wikipedia kan en lese om begrepet trakassering: «I juridisk sammenheng i Norge er trakassering definert som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende» og er forbudt når det finner sted på grunnlag av «etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn». (Diskrimineringsloven)»

Skiftende regjeringer har fått vedtatt nye lover og lovendringer med etnisk slagside som innebærer at den ikke-samiske befolkningen diskrimineres, pr. definisjon trakasseres:

Det dreier seg om: Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold, Finnmarksloven, Saksbehandlings- og konsultasjonsloven med avtaleprosedyrer, Offentlighetsloven §19, Plan- og bygningsloven, Reindriftsloven, Naturmangfoldloven, Kulturminneloven, Lov om erverv og utvinning av mineralressurser, Lov om retten til å delta i fiske og fangst, Lov om fiskerett i Tanavassdraget, Lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester, Lov om laksefisk og innlandsfisk mv. Samisk-/etniskrelaterte forskrifter kommer i tillegg.

Vi trekker her spesielt fram Finnmarksloven og Konsultasjonsordningen som ikke-etnisk nøytrale, er rasediskriminerende i forhold til andre etnisiteter i Finnmark. Alle skal ha samme rett til påvirkning. Sammensetningen av styret for Finnmarkseiendommen gir de som står i samemanntallet, dobbelt-stemme.

Konsultasjonsavtalen er rasediskriminerende. Den gir en av etnisitetene, en minoritet, forrett. Om konsultasjonsavtalen er tenkt å være et samrådsorgan for minoritetsbefolkninga, som en del land har for tiltak som gjelder minoriteter, må tilsvarende samrådsmulighet gis også den andre minoriteten, kvenene/finnene. I slike konsultasjonsfora kan det ikke konsulteres om forhold som gjelder andre personer enn minoriteten. Men denne konsultasjonsavtalen omfatter også politiske saksområder som angår ikke-samiske minoriteter og majoritetsbefolkningen bl.a næringsutøvelse, som vi alle er avhengige av. I andre land gjelder dette tiltak vedrørende minoritetenes språk og kultur.

De som stemmer til både Sametinget og Fylkestinget får med dette dobbelstemme. Det er mot prinsippet «én person én stemme».

Oppsummert:

Den kvenfinske minoriteten diskrimineres i forhold til den samiske minoriteten, og Ikke-samiske organisasjoner diskrimineres i forhold til samiske organisasjoner som vi dokumenterer i denne høringsuttalelse. Majoritetsbefolkningen diskrimineres i forhold til samene. Fastboende samer diskrimineres i forhold til reindriftssamer. Innbyggere og næring i nabokommuner til Sametingets virkeområder, diskrimineres i forhold til innbyggere og næring i virkeområdene. Kommunestyrer og fylkesting diskrimineres i forhold til Sametinget.

Kommisjonen bør derfor utrede om konsultasjonsordningen bryter med FNs konvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

ETNISK SLAGSIDE I PROSESSEN

Også ved Stortingets saksforberedelse til 493 S (2016-2017) av representantforslag fra stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes om en kommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge, forekom det en merkverdig etnisk slagside. Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité, v/leder Martin Kolberg, skrev i et brev av 3.5.2017 til Sametinget, v/sametingsråd Inger Eline Eriksen, om at det skulle arrangeres en høring om representantforslaget. I brevet blir Sametinget gitt i oppdrag å informere relevante miljøer.

Ved dette ble et organ for den ene minoriteten, Sametinget, gitt i oppdrag å vurdere hvilke kvenske/norskfinske miljøer som er «relevante» å informere om høringen. Resultatet ble at av de kvenske/norskfinske organisasjonene, ble kun Norske Kveners Forbund informert. Om det blir en praksis at Stortinget setter Sametinget inn i en formynderrolle overfor kvenene/norskfinnene, blir det et nytt overtramp mot den kvenske/norskfinske minoriteten.

I tillegg er det slik at Sametinget har mulighet til å disponere offentlige midler til lønnede konsulenter som kan være talspersoner for samiske interesser, mens det kvenskfinske miljøene må nøye seg med å presentere det de tillitsvalgte eventuelt får skrevet på fritida. Kombinasjonen av at den ene minoriteten er gitt ressurser til å promotere sin sak, mens den andre ikke, kombinert med at den ene minoriteten, samene, blir direkte informert av Stortinget, mens den andre ikke, førte til at på Stortingets høringen, som var den 15. mai 2017, kunne det samepolitiske miljøet stille med 48 talspersoner, alle finansiert av myndighetene, mens det kvenske/norskfinske miljøet, som i hovedsak er henvist til egenfinansiering, kun hadde 4 talspersoner på omtalte høring.

I brev av 6. mars 2018 orienterer presidentskapet om at det 27. februar ble avholdt et møte mellom presidentskapet og Sametinget ved sametingspresident Keskitalo, sametingsråd Olsen og seniorrådgiver Larssen, om kommisjonsmandatet og den videre fremdrift i det forberedende arbeide frem til forslag til mandat og kommisjonens sammensetning skal være klar. Også dette skaper et inntrykk av at der er en forventning om og kanskje også en praksis med at samiske interesser har behov for særbehandling.

Praksisen med forskjellsbehandling av samer og kvener ser ut til å være dypt inngrodd. Selv i arbeidet med å opprette denne kommisjonen ser vi hvordan man også i Stortingets arbeid prioriterer det samiske i forhold til det kvenske. Dette kan med letthet knyttes til det faktum at kvensk språk - som for femti år siden sto minst like sterkt som nordsamisk - i dag er nærmest utradert, mens nordsamisk egentlig står seg rimelig bra.

KVENLANDSFORBUNDETS INNSPILL TIL MØTET 15. DESEMBER 2017 MED STORTINGETS PRESIDENTSKAP

Vi finner det riktig her å ta med vårt innspill til møtet med I Stortingets presidentskap 15. desember i høringsutkastet. Av innkallingen til innspillmøte fremgår det at kommisjonen også skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Det faller i denne sammenhengen naturlig å trekke frem tre tema som grunnlag for vurdering av denne type tiltak nemlig ILO-konvensjonen 169, finnmarksloven og konsultasjonsordningen.

Dette fordi det også i saksdokumentene Innst. 493 S (2016-2017) fremkommer en fraksjonsmerknad om fortgang i arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 «Den nye sameretten» med å lovfeste en plikt for kommuner og fylker å konsultere Sametinget. Lovforslaget betyr at Sametinget og samiske organisasjoner kan kreve forhandlinger med kommunale og fylkeskommunale organer om saker som i høyeste grad ikke bare angår de samiske minoritetene. (I «Den nye sameretten» er det fremmet forslag om lovendringer som betyr at konsultasjonsplikt også etter hvert vil bli gjort gjeldene i de deler av landet som så langt ikke er definert «som de tradisjonelle samiske områder» eller «Sápmi»).

Kvenlandsforbundet ser det slik at det nu bør være aktuelt å vurdere om ILO 169 passer på forholdene i Norge i det hele tatt eller om vi har etniske grupper som lever under slike forhold som ILO 169 forutsetter. På Regjeringens hjemmesider kan man lese om ILO 169 som knytter samene som urfolk til konvensjonen ved henvisning til artikkel 1 nr. 1 b.

”Folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet hører til da erobring eller kolonisering fant sted eller da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som - uansett deres rettslige stilling - har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.”

Det er alt som Regjeringen viser til. Finnes det en eneste bokstav, i nevnte artikkel, som diskvalifiserer norske/norsktalende og finsk-/kvensktalende/kvener fra å være berettiget til å bli beskyttet av innholdet i artikkel 1 nr. 1 b? Nei, det gjør det ikke.

Samisk språkutvalg lanserer en ny definisjon av begrepet urfolk i NOU 2016:18 Hjertespråket:

”Med urfolk mener utvalget folk med særegne språk og særegen kultur som har hatt territoriell tilknytning til området før dagens stat ble etablert med dagens grenser.”

Kravet om «særegne språk» som kriterium gjør at utvalgets urfolksdefinisjon vil ekskludere halvparten av samene som «urfolk».

Hvordan kan det ha seg at norskfinner og kvener ikke blir regnet som «urfolk» av språkutvalget? De har jo hatt territoriell tilknytning til området før dagens grenser ble trukket opp.

Det er for øvrig en gåte at det har festet seg den forestilling at ILO 169 er blitt til for å beskytte og ivareta interessene til alt fra mennesker som lever avsondret, er utrydningstruet og politisk marginalisert til velutdannede og urbane mennesker som bl.a storbysamene/bysamene i Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø og Alta, som er fullt ut integrert i samfunnet i det landet de bor i. Innvalgte fra storbyer og byer i Sametingets valmantall, utgjør flertallet av manntallsførte samer.

Etter at Regjeringen har startet arbeidet med å følge opp NOU 2007 ”Den nye sameretten”, foreligger det nu et legitimt og et kritisk behov for en åpen debatt på prinsipielt grunnlag om dyrking av etnisitet og etniske skillelinjer hører hjemme i moderne politikkutvikling og det norske demokratiet i det 21-århundre. Denne problemstillingen er gjenstand for debatt nordpå og i sosiale media, også blant samer, hvor begrepet ”urfolk” og ILO 169 er gjengangere.

I Sametinget har partiet Nordkalottfolket tatt til ordet for en gjennomgang av ILO 169

“… En diskusjon om verdens urfolk er viktigere å diskutere enn situasjonen for samer i Norge” er Nordkalottfolkets begrunnelse.

Den norskspråklige, samiske avisen ”Sagat” skrev på lederplass 30.11. 2013 :

”.. vi (tror) at det er positivt at det samiske samfunnet tar en debatt både om ILO-konvensjonen og andre internasjonale regler som gjelder statens forhold til urfolk. Sammenlignet med andre urfolk, lever samene i Norge et luksusliv, både materielt og med hensyn til menneskelige rettigheter. . , samefolket i vårt land fremstår like livstrette som alle andre søkkrike og overmette nordmenn. ..”.

Myndighetene bør utrede om det i dag finnes folkegrupper i Norge som er berettiget beskyttelse av bestemmelsene i ILO 169. Kvenlandsforbudet foreslår at det i mandatet til kommisjonen inngår en utredning av om det i Norge i dag finnes folkegrupper som er berettiget bestemmelsene i ILO-169.

LOVFESTING AV KONSULTASJONSPLIKT FOR STAT, FYLKER OG KOMMUNER

I innspillet til dette møtet ber Kvenlandsforbundet om at konsultasjonsordningen evalueres i lys av behovet for likeverd i samfunnspolitikken og begrunner det med at det ikke blir likeverd om én etnisk gruppe skal ha en særrett til å bli konsultert og de andre ikke.

I arbeidet med oppfølging av NOU 2007:13 «De nye sameretten» har KMD opplyst at departementet vil fremme forslag om å vedta en egen lov om “konsultasjoner” som skal avløse dagens konsultasjonsavtale med avtaleprosedyrer. I følge forslaget skal heretter stat, fylker og kommuner ha plikt til å konsultere Sametinget og samiske organisasjoner. Forslaget er utviklet under konsultasjoner mellom KMD og Sametinget. Siden disse konsultasjonene har funnet sted i henhold til Offentlighetsloven §19, har åpen demokratisk debatt om innholdet ikke vært mulig. Innholdet er ukjent hos de som blir berørt av loven, innbyggerne, næringslivet og politikerne.

Vi kan derfor ikke kommentere lovforslaget utover å gi uttrykk for at KMD legger opp til at Sametinget vil få eksklusive kanaler til beslutningstakere på alle politiske og forvaltningsmessige nivåer i landet hvis Stortinget gir sin tilslutning til et lovforslag. At en etnisk gruppe på denne måten får muligheter til økt innflytelse og maktbygging, må da være strid med demokratiske prinsipper om likeverd og folkestyre. Og FNs konvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskriminering.

FINNMARKSLOV UTEN ETNISK SLAGSIDE

Etter at Troms og Finnmark er slått sammen til et fylke, må finnmarksloven revideres og Finnmarkseiendommens plass og rolle i samfunnsutviklingen må gjennomgås. Dessuten; Dagens lov gjør forskjell på etnisk grunnlag.

Av §3 fremgår det av loven at ILO-konvensjon 169 er inkorporert i reindriftsloven hvilket gir etniskbaserte føringer for styret i FeFo sitt arbeid. I formålsparagrafen til loven står det at lovens formål er å forvalte Finnmark fylke

”til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv”.

Ved ordet særlig i formålsparagrafen får Finnmarksloven straks en etnisk slagside. Og det forsterkes i andre paragrafer i loven.

§4 bestemmer at Sametinget skal lage retningslinjer for hvordan endret bruk av utmark i Finnmark skal bedømmes i forhold til samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv. Vi tar også med §7 som angir bestemmelsene om sammensetningen av styret til Finnmarkseiendommen (Fefo). Finnmark Fylkeskommune velger tre representanter og Sametinget velger tre representanter. Styreleder har dobbeltstemme ved stemmelikhet. Det er lovbestemt at reindriften skal ha fast plass i styret. Samiske nærings- og særinteresser kan med dette i gitte situasjoner lett presse gjennom sitt syn i styret.

Løftet om at finnmarkingene skulle bli herre i eget hus, kan ikke innfris. Flertallet av representantene i riksorganet Sametinget er innvalgt fra kretser syd for Finnmark.

Lovgivers forståelse av begrepet diskriminering og demokratiske prinsipper er vanskelig å få tak i. De som er innmeldt i Sametingets valgmanntall er gitt en vekting som er minst 5-6 ganger større enn de som ikke står i samemanntallet. I tillegg kan de samme personer ha politisk påvirkning, både ved fylkestingsvalg og ved sametingsvalgene.

I innspillet til dette møtet anbefaler derfor Kvenlandsforbundet at alle paragrafene som gjør at finnmarksloven ikke er etnisk nøytral må fjernes fra loven ved utarbeidelse av ny lov.

HØRINGSUTKASTET SEMENTERER URETTFERDIGHET OG FORSKJELLSBEHANDLING

I Innst. 493 S (2016-17) leser vi at

«et slikt opplegg vil bidra til fellesforståelse av en vanskelig fortid, noe som er det viktigste bidraget til forsoning og dermed rettferdighet. Det vil si at begrepet rettferdighetskommisjon er mer dekkende, gjennom at dagens politikere legger et solid, kunnskapsbasert og omforent fundament for fremtidig samliv mellom folkegruppene».

Vi konstaterer imidlertid at en underliggende forutsetning i mandatet som presidentskapet har lagt fram, er at forskjellsbehandlingen av samer og kvener skal sementeres. Det skal fastlåses og forsterkes at samene er urfolk og kvenene er innvandrere. Det ligger under at oppdelingen av befolkningen i raser (forskjellige grupper med ulike rettigheter) skal fortsette. Den forskjellsbehandling den norske staten av i dag bedriver, er i strid med minoritetsretten. Den innebærer en krenkelse av medborgernes rettigheter. Det gjelder særlig rettighetene til de andre minoritetene. Og helt klart retten til kvenfinnene som trolig har en minst like god historisk rett som samene.

Kulturell og genetisk sammenblanding gjennom omfattende giftemål over språkgrensene mellom samer og ikke-samer over århundrer, (folketellingen i 1876 viste for eksempel at hele 64,6% av samene som var bosatt i Finnmark det året, var gift med en ikke-same), innebærer at det skal godt gjøres å peke på personer som er av ren samisk avstamning. Om slike skulle finnes, så er de i tilfelle noen ytterst få personer.

I høringsutkastet påpekes ikke, det tvilsomme, urettferdige og uverdige i at også konstruert etnisk tilhørighet og avstamning skal føre til tildeling av forskjellige politiske særrettigheter og særordninger mellom naboer og i familier.

Hjemmelen for disse urimelighetene og urettferdighetene er nedfelt i Lov om «Sametinget og andre samiske rettsforhold» (sameloven). Lovgiverne bestemte som kjent i 1997, at personer som er av 1/8’s samisk avstamning (de hadde en oldemor eller oldefar med samisk som hjemmespråk og at personen selv oppfatter seg som same) kan melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Også de personer - som er fullt integrert og assimilert i felleskapet - er altså pr juridisk-politisk definisjon for «urfolk» å regne og er uten reell begrunnelse priviligert med politiske og økonomiske særrettigheter.

I boken «Samer og samiske forhold i navn og tall» skriver forfatteren 1. amanuensis Odd Mathis Hætta om lovendringen i 1997:

«Endringene har fått store konsekvenser for de etterfølgende valg fordi det ikke lengere er mulig å etterprøve dokumentasjonen av de som vil i samemanntallet. Denne lovendring har ført til todeling av samemanntallsførte: De samer som fortsatt gjennom sine foreldre eller besteforeldre har grunnleggende samiske kultursærtrekk som språk, bosettingsområde, har delvis beholdt sine skikker og sedvaner. I debatten som lovendringen førte til, er denne velgergruppen blitt betegnet som de essensielle samer. De er sterkt mindretall i Sametingets valgmanntall i forhold til de konstruerte samene. Det er de som gjennom mange generasjoner er fornorsket og har sin identitet knyttet kun til bestemmelsene i sameloven om at en av deres oldeforeldre kan ha behersket samisk. Men de kan ikke dokumentere det. De kan ikke samisk og skiller seg heller ikke kulturelt fra den øvrige befolkningen. De har ingen spesifikke, essensielle samiske kulturelle trekk. Eksempler på dette et at samtlige stortingsrepresentanter i 2016 er innmeldt i samemanntallet slik som også et stort flertall av ordførerene i Finnmark er det. Et annet eksempel er at nesten 40% av kommunestyrerepresentantene i Hammerfest er i samemanntallet.

De konstruerte samer er ingen politisk svak gruppe. De har heller ingen kulturell arv å ta vare på fordi de ikke skiller seg språklig eller kulturelt fra den øvrige befolkningen i Norge. Men de samme – de konstruerte samene – er i overveldende flertall i Sametingets valgmanntall». (side 188).

Det er alminnelig kjent at tilstrømmingen til samemanntallet av konstruerte samer har tatt seg opp. Slik vi ser det, bør kommisjonen etterprøve innmeldingen i Sametingets valgmanntall basert på endringen i sameloven i 1997

«Det er ytterst få personer som kan dokumentere at en av deres (av åtte) oldeforeldre brukte samisk til daglig, - og enda vanskeligere er det å etterprøve dette. Da er det ikke lenger kulturen og språket som er bærebjelken i samemanntallet, men rase og blod. Å basere et manntall på rase og blod i vår samtid, er en farlig vei å gå. Det er ikke på den måten man i andre sammenhenger baserer sin kulturelle og etniske tilhørighet på». (Odd Mathis Hætta).¹

I 2017 var antallet innmeldte i Sametingets valgmanntall, i Oslo, Tromsø, Alta, Bodø, Trondheim og Bergen, til sammen på 4193 personer. Dette er 42% mer enn antallet innmeldte i Karasjok og Kautokeino kommune til sammen. Det er også flere innmeldte i dette manntallet i Tromsø Kommune enn i Karasjok kommune. I et, la oss si tiårsperspektiv, i 2030, vil de som til enhver tid er innmeldt i samemanntallet totalt være dominert av mennesker som bor og har sitt virke utenfor de samiske kjerneområdene.

De er norske statsborgere som er fullt ut integrert i samfunnet der de i bor og har alle fordeler og plikter som alle andre norske statsborgere. Der er imidlertid en forskjell, de har samiske aner og har minst en oldeforeldre som snakket samisk, og hvis de i tillegg - i nåtid - ”føler seg som same” er de utfra en politisk vedtatt definisjon kvalifisert og kan delta ved sametingsvalgene. De blir derved tilgodesett med en rad fordeler som samelandsideologene og toneangivende reineiere via Sametinget har kjempet igjennom. De kan derved yte godt av politiske og økonomiske fordeler som ”urfolk” med ”urfolksretter”, noe som det øvrige Norge bare kan se langt etter. Og de forlanger selvbestemmelse, mens befolkningen forøvrig må nøye seg med medbestemmelse. Begrunnelsen for dette er kun forankret i en selvdefinert samedefinisjon og parolebegrepet «urfolk» som fremstår mer og mer som et prokuratorknep. Begrepet urfolk eksisterer ikke i det folkerettslige vokabular. Det nærmeste en kommer er det engelske "indigenous" som samsvarer med det norske ord "innfødt".

Selve samedefinisjonen avviker forøvrig fra den som opprinnelig ble vedtatt av norske, svenske og finske sameorganisasjoner som satt den språklige grensen ved besteforeldre. Redefinering ble drevet igjennom av den samiske partipolitiske elite som fikk Stortinget i 1997 med seg, men uten at det ble søkt legitimitet blant sine egne. Denne holdning blant samelandsideologene er fortsatt dagens politikk.

I NORUT-rapporten «Finnmarkslandskap i endring" fra 2015 fremgår det at kun 8% av befolkningen i Finnmark har «svært stor eller stor tillit til institusjonen Sametinget». Og i en spørreundersøkelse utført for NRK Sápmi høsten 2013 dokumenteres det at kun 38,6% av innmeldte i Sametingets valgmanntall (!) ønsker at Sametinget får tildelt mer politisk makt og innflytelse. Disse fakta blir fullstendig ignorert av den samiske eliten og heller ikke hensyntatt av den politiske ledelsen i landet. Slik kjøres det uanfektet videre som om ingen ting har hent og med sin egen agenda i en setting med årlige tilførsler av betydelige statlige midler og stillingshjemler til egen administrasjon og eget politisk byråkrati.

Fra “Meld. St. 5 (2015–2016) om Sametingets virksomhet 2014” sakser vi:

”Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Sametinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat.”.

Nordenfjells er allerede et parallelt politisk beslutningssystem således på plass og som påvist ovenfor, er Sametingets virksomhet blitt bygget gradvis ut etter 2014 samtidig som det for tiden tilrettelegges for tildeling av mer makt og innflytelse til Sametinget. Forøvrig i tråd med en villet, programfestet politikk:

”Høyre vil mot 2030 bidra til å videreutvikle Sametingets virksomhet”.

Politiske oppgaver som kan løses på demokratisk vis i kommuner, fylke og stat, blir løftet over på Sametinget. Dermed er det skapt et etnokratisk alternativ eller supplement til vårt partipolitiske demokrati og landets samfunnsorden.

Helt ubegripelig, og enestående i vestlig demokrati, bærer det sakte, men sikkert mot en etablering av et etnisk politisk parallellsamfunn i Norge. Den politiske eliten overser ikke bare egen befolkning, men også FNs konvensjon for avskaffelse av alle former for rasediskriminering som slår fast at det ikke er lov å forskjellsbehandle befolkningen etter rase og etnisitet.

Stortinget avviste i forrige stortingsperiode å bruke ordet "urfolk" i Grunnloven. Om Norge ved Stortinget opprettholder at samene ikke er en etnisk minoritet, men et urfolk i landets egen betydning av ordet, har man ingen folkerettslig forankring, men en envis begrunnelse for forskjellsbehandling.

Norges bruk av det selvkonstruerte begrep "urfolk" bindes også til ratifiseringen av ILO 169 i 1990. Ratifiseringen kan sies opp med 10 års mellomrom. Med henvisning til at hverken Sverige, Russland eller Finland - som alle har samiske minoriteter, har ratifisert ILO169, bør kommisjonen sette fokus på den etniske forskjellsbehandling som skjer og gjøre Stortinget oppmerksom på de utfordringer det skaper.

KOMMISJON FOR FORSONING OG/ELLER UTVIDET RAMME FOR POLITIKKUTVIKLING

I høringsutkast til mandat heter det at kommisjonen skal

«se på tiltak som må til for at gruppene skal få sine rettigheter oppfylt. I utforming av forslag til tiltak forventes kommisjonen også å forholde seg til nylig utførte arbeider på feltet, som Samerettsutvalgets (NOU 2007:13)», «Hjertespråket (NOU 2016:18) og Målrettet plan 2017-2021, videre innsats for kvensk språk og de pågående prosessene som er knyttet til oppfølgingen av disse».

Hva menes med formuleringen om at kommisjonen forventes «å forholde seg til nylig utførte arbeider på feltet»? Betyr det at kommisjonen må ta til etterretning de diskriminerende og samepolitiske føringer som er bygget inn i NOU’ene? Eller ser man for seg kommisjonen som høringsinstans?

Spørsmålene er relevante. Når det gjelder NOU 2007:13: «Den nye sameretten» henleder vi oppmerksomheten mot fraksjonsmerknaden til H og Frps medlemmer under behandlingen av representantforslaget i Kommunal- og forvaltningskomiteen:

«Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at statsråden i sitt brev uttrykker bekymring for at andre tiltak kan bli satt på vent i påvente av kommisjonens arbeide og understreker betydningen av at det ikke må skje». Disse medlemmer vil særlig peke på at arbeidet med å følge opp Samerettsutvalgets utredning (NOU 2007:13), må fortsette for fullt, i alle de ulike departementene som har ansvar for ulike deler av oppfølgingen».

I Jeløya-plattformen følges dette opp med erklæringen om at regjeringspartiene skal «Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 Den nye sameretten hvor lovfesting av konsultasjonerprioriteres først i perioden». Først i inneværende stortingsperiode skal altså uretten mot kvenfinnene utvides gjennom utbygging av «sameretten» i form av nye særordninger for Sametinget. Faktisk også på bekostning av folkevalgte i kommuner og fylker. Hva tenker staten skal skje sist i perioden?

ANBEFALINGER TIL «SAMISK SPRÅKUTVALG» 2016 TIL FORVEKSLING LIK ANBEFALINGENE I «SAMETINGSMELDINGEN OM SAMISK SPRÅK» 2012

Samisk språkutvalg la frem utredningen NOU 2016: 18 ”Hjertespråket” den 10. oktober. Utvalgets mandat var å gjennomgå lovverk, tiltak og ordninger for sør-, lule- og nordsamisk språk i Norge og å vurdere og foreslå tiltak for ”sikre funksjonelle og likeverdige offentlige tjenester på samisk”. I språkutvalgets utredning finner en igjen flere forslag fra sametingsmeldingen om samisk språk som språkutvalget foreslås gjort gjeldende for hele landet.

Utvalget som fremmer forslag til lovverk, tiltak og ordninger for samiske språk, mener at kommunene kan overstyres “der hvor flertallsavgjørelsene forhindrer mindretallets ønske om innlemmelse i samisk språkforvaltningsområde” og videre at Sametingets syn ”skal tillegges betydelig vekt” fordi ”språk må antas å være kjernen i urfolkets selvbestemmelsesrett”.

Språkutvalget legger ikke frem noen dokumentasjon på at det eksisterer et reelt behov for den satsingen det anbefaler. Språkutvalgets oppgave har vært å fremme forslag som skal ”få frem flere samiske språkbrukere”. Det er i tråd med forslag fra den samepolitiske eliten. De har gjort og gjør språksatsingen til et verktøy i politisk maktbygging.

Samisk språk skal styrkes ved at minstekravet på ti elever reduseres til tre elever. Realismen i den landsomfattende samiske språksatsingen bør ettergås av kommisjonen.

Tiltakene i det offentlige utdanningssystem bør ha som formål å ta vare på samiske som kulturarv. Språklæring i samisk må bygge på et språktilbud i samisk som et valgfritt kulturspråk.

SAMERETTSUTVALGET – HJERTESPRÅKET - MÅLRETTET PLAN FOR KVENSK

I tilsendte høringsutkast fra Stortingets presidentskap finner vi på side 3 følgende begrensning i kommisjonens arbeid:

«Tiltakene som foreslås skal ta utgangspunkt i samenes og kvenene/norskfinnenes rettslige status i dag, og se på hvilke tiltak som må til for at gruppene skal få sine rettigheter oppfylt. I utformingen av forslag til tiltak forventes kommisjonen også å forholde seg til nylig utførte utredninger og arbeider på feltet, som Samerettsutvalget (NOU 2007: 13), Hjertespråket (NOU 2016: 18) og Målrettet plan 2017-2021- videre innsats for kvensk språk (utarbeidet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet), og de pågående prosessene som er knyttet til oppfølgingen av disse.»

Her foreslås at man skal beholde den rettslige status de to gruppene har i dag. Altså at forskjellsbehandlinga av samer og kvener skal fortsette som før. Vi ber at kommisjonen får mandat til å drøfte om forskjellsbehandlinga av kvener og samer har folkerettslig grunnlag. Vi mener at de ikke har det.

I sitatet ovenfor nevner forslaget til mandat i samme setning Samerettsutvalget (NOU 2007: 13), Hjertespråket (NOU 2016: 18) og Målrettet plan for kvensk 2017-2021 som om disse skulle være utredninger som kan sidestilles. Dette er meget uheldig. Målrettet plan for kvensk 2017-2021 er mest å betrakte som et notat laget av konsulentene på Same- og minoritetspolitikk avdeling i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet (SAMI), mens de to nevnte NOU-ene begge er offentlige utredninger, utarbeidet av offentlige utvalg som er oppnevnt av Regjeringen.

Ved å stille disse tre dokumentene opp ved siden av hverandre skaper forslaget til mandat et inntrykk av at disse dokumentene kan være sammenlignbare hva gjelder omfang og formål, hvilket altså ikke er tilfelle.

Vi ber om at anbefalingen til kommisjonen om å ta utgangspunkt i de tre nevnte dokumenter tas ut av mandatet. Det er mer naturlig at Stortingets presidentskap ber kommisjonen vurdere om ikke denne forskjellsbehandlinga av kvenfinner og samer som trer fram i de tre omtalte dokumentene er et bilde på fornorskningspolitikken overfor kvenene? Om kommisjonen skal fremme likeverd som utgangspunkt for en forsoning med utgangspunkt i de to NOU-ene nevnt ovenfor, må «Kvenenes hjertespråk» utredes først i en egen NOU. Og på samme måte må «Kvenenes rettigheter» utredes gjennom et eget utvalg oppnevnt av myndighetene. Videre står det på samme side i forslaget til mandat en ny begrensing av kommisjonens handlefrihet:

«Kommisjonen skal ta utgangspunkt i den eksisterende forskningen på området, og la denne danne hovedgrunnlaget for sin fremstilling.»

Vi foreslår at denne setninga vurderes på ny. Ved å ta utgangspunkt i den eksisterende forskning på området, vil kvenene/norskfinnenes plass i kommisjonens arbeid bli ytterligere margialisert. Det eksisterer ikke kvensk forskning på området, - bare samisk og norsk forskning. Det må heller tas inn i mandatet om det kan anses som en del av fornorskningspolitikken at det aldri ble etablert kvensk forskning. Til etablering av forskning trengs midler til lønn for forskere. Og midler til slike ting styres av det norske og samiske forskningsmiljø. Den eksiterende samiske og norske forskning må holdes utenfor kommisjonens arbeid inntil det er etablert kvensk forskning.

Oppsummert:

Hvis kommisjonen i sine vurderinger skal ta for seg fremtidig forsoning og rammer for politikkutvikling, må dette saksfelt tildeles før det behandles av kommisjonen. Det vil være ytterst betenkelig om dette saksområdet kjøres parallelt via Regjering og Storting samtidig som det inngår i kommisjonen arbeidsoppgaver. I så fall må dette saksområdet vurderes fjernet fra kommisjonens mandat som da blir mer avgrenset.

KUNNSKAPSBASE FOR KOMMISJONEN MED TIDSVITNES AUTORITET

I høringsutkastet til mandat fremkommer det at

«Kommisjonen skal sørge for å bringe personlige erfaringer og historier frem i lyset ved å legge til rette for at enkeltpersoner som selv har erfaringer å dele, får mulighet til å fortelle sin historie om urett som ble begått mot dem personlig eller andre nærstående, og hvordan virkningene av uretten har påvirket, og påvirker deres livssituasjon».

Å få personlige erfaringer og historier frem i lyset, er viktig. Men vi vil i tillegg også henlede oppmerksomheten mot de utallige, dokumenterte beretninger om elendighet som rammet småkårsfolks livssituasjon uten hensyn til etnisk tilhørighet. I denne sammenheng viser vi til Medisinalberetningene fra offentlige leger i Norge fra 1803, utvidet fra 1830 til å gjelde alle leger i Norge.

I medisinalberetningene finnes et vell av opplysninger som enestående kildemateriale på kommunenivå om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår. Disse rapportene bidrar som kunnskapsbase med tidsvitnets autoritet. De dokumenterer at elendighet, fattigdom og armod rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisitet.

”Nordmennene ble like mye presset som samene. Det var ikke en etnisk kamp. Samene var ikke de eneste som ble presset. Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen, en kamp mellom stater og mellom kongedømmer om land og ressurser. Det dreide seg ikke om at nordmenn presset samer eller at det bare var ”samer som ble presset”. Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene”.

(Trond Gabrielsen med master i historie fra Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo (UiO) 2007. Se nettstedet http://finnmarkforlag.no/tese_2016_24september.html som eies og redigeres av Gabrielsen. Gabrielsen er fra Porsanger og av samisk avstamning med.

20. juni 2017 ble følgende vedtak (Vedtak 1033) fattet i Stortinget: «Stortinget ber presidentskapet utarbeide forslag til mandat for kommisjonen, dens navn og sammensetning.»

Presidentskapets første utkast til forslag (sendt ut 23. mars 2017) er i store trekk et godt utkast. I det som følger er innspill fra Norske Kveners Forbund – Ruijan Kveeniliitto til Stortingets presidentskap og til videre behandling av saken. Innspillet er basert på skriftlige innspill fra lokallagene i organisasjonen, åpne møter i et større utvalg bygder og byer med kvenske miljøer i Finnmark, Troms og i Oslo, enkeltinnspill og på behandling og diskusjon på Landsmøtet i april 2018, som er organisasjonens høyeste organ. Det er mye i vårt innspill som er sammenfallende med Presidentskapets utkast, men på noen områder har vi flere og/eller mer utfyllende momenter som vi ber Presidentskapet ta med i videre i arbeidet mot et nytt utkast. På noen områder har vi en annen oppfatning og syn på hva som er best for en god prosess og et godt resultat for kommisjonens arbeid, og dermed anbefalinger som avviker fra det som er i Presidentskapets utkast som nå er på høring. Vi vil også understreke muligheten for, og ha et forbehold om, at vi vil kunne komme med ytterligere innspill fremover.