Jeg viser til brev av 15.5.2018 med oversendelse av representantforslag 217 S (2017-2018) til utredning. Forslaget lyder:

"1. Stortinget ber regjeringen utrede relevante finansieringsmodeller for CO2-transport og -lagring i en kommersiell driftsfase – på mellomlang og lang sikt.

2. Stortinget ber regjeringen om å oppdatere mandatet til Gassnova SF for å tydeliggjøre foretakets rolle i organisering av fremtidig kommersiell storskala CO2-transport og lagring på norsk sokkel. Det oppdaterte mandatet bør fremme tilrettelegging for å tilby utenlandske aktører CO2-transport og -lagringstjenester."

Det vises til redegjørelse for status i arbeidet med et fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO2 i Prop. 85 S (2017-2018) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2018.

Regjeringen vil bidra til en kostnadseffektiv teknologi for fangst, transport og lagring av CO2 og har en ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO2-håndtering i Norge, gitt at dette gir teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv. Regjeringen foreslår bevilgning til forprosjektering av transport, lager og inntil to fangstanlegg. Forprosjektering er et nødvendig skritt før en eventuell investeringsbeslutning om fullskala demonstrasjonsanlegg. Når forprosjekteringen er fullført og ekstern kvalitetssikring er gjennomført, vil regjeringen vurdere om demonstrasjonsprosjektet bør realiseres. Regjeringens vurderinger vil legges frem for Stortinget. Et eventuelt demonstrasjonsprosjekt vil gi nødvendig læring og erfaring for utredning av en eventuell finansieringsmodell for CO2-transport og lagring i en kommersiell driftsfase – på mellomlang og lang sikt. Vi bør derfor gjennomføre forprosjektering slik vi foreslår i revidert nasjonalbudsjett før vi vurderer å igangsette en slik utredning. Samtidig vil vi kunne ta hensyn til utviklingen i relevante rammevilkår, herunder utviklingen i kvotepriser.

Klimautfordringen krever stor innsats i årene fremover som må møtes innenfor et smalere handlingsrom i budsjettene. Det prioriteres betydelige ressurser til klimatiltak i budsjettene. Beslutning om å bidra til å finansiere investering og drift av et fullskala prosjekt for fangst og lagring av CO2 må vurderes opp mot andre klimatiltak. Vi må velge effektive tiltak som gir størst mulig klimaeffekt.

Sektorovergripende økonomiske virkemidler i form av avgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. I tillegg til kvoter og avgifter bruker myndighetene også andre virkemidler som direkte regulering, standarder, avtaler og ulike støtteordninger til utslippsreduserende tiltak.

Høye investerings- og driftskostnader kombinert med lavt inntektspotensial og teknisk risiko gjør det utfordrende for kommersielle aktører å investere i fangst og lagring av CO2. Flere av delene i kjeden for fangst- og lagring av CO2 har svært høye investeringskostnader. Dette gjelder for industriselskaper med store utslipp som eventuelt må investere i fangstanlegg. Samtidig må det investeres i transportinfrastruktur som rør eller skip og det må investeres i anlegg for mottak, prosessering og lagring av CO2, og driften av hele kjeden må finansieres. Dette er komplekst, omfattende og kostnadskrevende, og dermed er det en høy økonomisk barriere for å realisere fangst og lagring av CO2.

En annen økonomisk barriere er at CO2-håndteringsprosjekter er avhengig av nye og uprøvde reguleringer og med tekniske komponenter som får nye anvendelser. Dette kan gjøre det vanskelig å vurdere risiko i enkeltprosjekter både for industriaktører og finansinstitusjoner. Derfor blir finansierings- og forsikringskostnader høye. Støtte til et prosjekt i Europa må håndteres etter EUs og EØS-avtalens regler om statsstøtte.

For at fangst og lagring av CO2 skal bli et kostnadseffektivt klimatiltak over tid, trenger industrien stabile rammer og forretningsmodeller. En høyere pris på CO2-utslipp vil være den viktigste driveren, men er på kort sikt ikke tilstrekkelig for å utløse prosjekter. Utslippsreguleringer, mulighet for høyere pris på sluttprodukter, regelverk for innkjøp, ulike tilskuddsordninger for lageraktører eller industriaktører kan være eksempler på mulige drivere for kommende CO2-håndteringsprosjekter. Det er viktig med et internasjonalt samarbeid om slike løsninger.

Hovedformålet med demonstrasjonsprosjektet er å bidra til læring og kostnadsreduksjoner for etterfølgende prosjekt. For å oppnå dette målet vil et demonstrasjonsprosjekt være avhengig av flere etterfølgende prosjekter som både lærer av den første satsingen og investerer i egne anlegg. Teori og erfaring fra teknologiutvikling tilsier at kostnadene ved fangst og lagring av CO2 kan bli redusert dersom flere anlegg blir bygget. Det er få prosjekter under planlegging internasjonalt i dag, og ekstern kvalitetssikrer påpeker at det er usikkert om det vil komme nye prosjekter etter et eventuelt norsk prosjekt. Den samfunnsøkonomiske vurderingen er tydelig på at det er avgjørende at arbeidet med å identifisere etterfølgende prosjekt og utvikle internasjonale finansieringsmekanismer fortsetter. Olje- og energidepartementet arbeider for å identifisere etterfølgende prosjekter som kan lære av et eventuelt demonstrasjonsprosjekt.

Regjeringen legger stor vekt på kostnadene i prosjektet. Et rimelig kostnadsnivå er avgjørende for at prosjektet skal kunne bli et godt demonstrasjonsprosjekt som viser at fangst og lagring er mulig og økonomisk realistisk. Den ønskede lærings- og demonstrasjonseffekten i prosjektet blir redusert dersom kostnadene i prosjektet blir for høye. Kostnadene i prosjektet må derfor bli så lave som mulig, og industriaktørene må ha insentiv til å gjennomføre prosjektet på en kostnadseffektiv måte.

Olje- og energidepartementet vil fortsette de kommersielle forhandlingene med fangstaktørene og starte forhandlinger med lageraktørene. Endelige avtaler må inneholde insentiver til kostnadsreduksjoner i både investerings- og driftsfasen. Det skal være en deling av kostnader og risiko mellom staten og industriaktørene. Olje- og energidepartementet vil arbeide med å redusere statens del av kostnadene i prosjektet. Dette kan være gjennom å redusere totale prosjektkostnader, at industriaktørene dekker en større del av kostnadene eller at en får støtte fra alternative finansieringskilder som for eksempel EU eller andre land.

Staten vil i forprosjektfasen forhandle med selskapene bl.a. om eventuell støtte til det første demonstrasjonsprosjektet. Det vil også være nødvendig med ytterligere avklaringer rundt rammeverk og regulering. Mange av disse avklaringene vil være viktige for utvikling av en mulig finansieringsmodell for framtidige prosjekter.

Vi vil gjennom forprosjekteringsfasen få relevant informasjon som er nødvendig for å vurdere så vel hensiktsmessigheten som utformingen av en mulig finansieringsmodell for framtidige prosjekter. På denne bakgrunn ønsker jeg å avvente erfaringene fra det videre arbeidet med forprosjektering før vi vurderer å igangsette en utredning.

Gassnova har som oppgave å følge opp arbeidet med gevinstrealisering fra demonstrasjonsprosjektet og er i dialog med ulike aktører om utnyttelse av lagringsinfrastrukturen. Erfaringer fra dette og det øvrige arbeidet med demonstrasjons-prosjektet vil også være viktige når organiseringen av eventuell fremtidig kommersiell storskala CO2-transport og lagring på norsk sokkel vurderes, herunder Gassnovas rolle.