Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids- og sosialkomité 12. april 2018, der det er bedt om min vurdering av Dokument 8:204 S (2017–2018). Svaret er utformet i samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet.

Innledningsvis vil jeg si meg enig i at forslagsstiller peker på forhold og prinsipper som er av stor betydning for arbeidslivet. Regjeringen ønsker ryddige lønns- og arbeidsvilkår og et organisert arbeidsliv som gir et godt grunnlag for medvirkning og samarbeid på arbeidsplassen. Vi må også være oppmerksomme på at nye måter å organisere arbeidslivet på kan skape utfordringer for ordninger som har vært en styrke ved vår arbeidslivsmodell. Vi kan imidlertid ha ulike syn på behovene for tiltak og hvordan disse bør balanseres.

Franchise omfatter mange ulike konsept og forretningsmodeller, der graden av styring fra franchisegiver og avtalevilkårene for øvrig kan variere. Avtalevilkårene mellom franchisegiver og franchisetaker må være i henhold til avtalelovens regler. Det er eksempler på at domstolene har tilsidesatt franchiseavtaler fordi avtalevilkårene var for ensidige i franchisegivers favør.

Et av forslagene fra representantene gjelder å pålegge franchisegiver delt arbeidsgiveransvar. Arbeidsgiverbegrepet er definert i arbeidsmiljøloven som «enhver som har ansatt arbeidstaker for å utføre arbeid i sin tjeneste». Vanligvis vil rettssubjektet arbeidsgiver være sammenfallende med arbeidsgivers virksomhet. Franchisetaker er et eget selskap og vil i utgangspunktet ha det fulle formelle ansvaret som arbeidsgiver for sine ansatte. En utvidelse av arbeidsgiverbegrepet ut over dette, blant annet til konsernselskaper og andre selskaper med bestemmende innflytelse, ble blant annet grundig vurdert i forarbeidene til gjeldende arbeidsmiljølov, se Ot.prp. nr. 49 (2004–2005). Departementet kom til at en utvidelse ikke var ønskelig, blant annet fordi loven og rettspraksis i de aller fleste tilfellene er treffende med hensyn til hvor den reelle beslutningsmyndigheten ligger. Etter gjeldende rett er det også åpning for at arbeidsgiveransvaret etter en konkret vurdering kan plasseres hos flere dersom det er et særskilt grunnlag for det, blant annet at flere faktisk har opptrådt som arbeidsgiver og utøvd arbeidsgiverfunksjoner. Slik jeg ser det, gir dagens system fortsatt fleksibilitet til å møte ulike former for organisering i arbeidslivet. Jeg mener det ikke er behov for å innføre en generell regulering om delt arbeidsgiveransvar i franchiseforhold slik representantene foreslår.

Det er videre lagt fram forslag om tiltak for å sikre ansatte representasjon i franchisegivers styrende organer. Medvirknings- og medbestemmelsesutvalget (NOU 2010: 1) var delt på midten i spørsmålet om det var behov for å pålegge felles representasjonsordninger der flere arbeidsgivere er knyttet sammen i avtaleforhold, utover eierskap eller felles ledelse. I Meld. St. 29 (2010–2011) ble utvalgets synspunkter drøftet. Arbeidsdepartementet så ikke grunn til å innføre slike regler. Det ble pekt på ulike selskapsrettslige utfordringer med en slik innføring. For det første er retten til representasjon i styrende organer i et selskap i utgangspunktet basert på at det foreligger et ansettelsesforhold. Begrunnelsen er at ansettelsesforholdet både gir tilknytning til og verdfull kunnskap om forholdene i virksomheten. Det er dette som gjør det naturlig med rett til styrerepresentasjon. Representasjon i styrende organer i andre selskaper enn der en er ansatt, kan dessuten føre til interessekonflikter selv om partene er i et kontraktsforhold. Jeg mener dette fortsatt gjør seg gjeldende, og støtter ikke et forslag om å sikre ansatte hos franchisetaker representasjon i franchisegivers styrende organer.

Spørsmålet om å gjøre franchisegiver medansvarlig blant annet for HMS, har også vært vurdert tidligere. Et aktivt og systematisk helse- miljø og sikkerhetsarbeid i virksomhetene er nøkkelen til et godt arbeidsmiljø, og jeg mener det er viktig å ha fokus på tiltak som sikrer dette. På den annen side er det et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven at arbeidsgiveren har ansvaret for arbeidsmiljøet i virksomheten sin. Et ansvar for andre enn arbeidsgiveren kan blant annet innebære risiko for ansvarsfraskrivelse for de involverte virksomhetene. Jeg mener hovedfokuset må ligge på den enkelte arbeidsgivers selvstendige ansvar for HMS i sin virksomhet, og mener det ikke er hensiktsmessig for å innføre regler om utvidet ansvar nå.

Et av forslagene gjelder videre å pålegge franchiseforetakene registreringsplikt i Brønnøysundregistrene. Nærings- og fiskeridepartementet opplyser at norske foretak allerede har registreringsplikt i Foretaksregisteret. Registreringsplikten gjelder uavhengig av type virksomhet og om foretaket er i et franchiseforhold eller ikke. Brønnøysundregistrene skal gjennom Foretaksregisteret og andre registre, samle inn og forvalte dataene slik at opplysningene som er registrert om norske virksomheter gir trygghet, orden og oversikt for virksomheter, offentlig sektor og den enkelte innbygger. Det er informasjon om den enkelte virksomhet, slik som formål, vedtekter, virksomhet/bransje og hvem som sitter i selskapets ledelse som registreres i Foretaksregisteret. Franchise er et avtaleforhold mellom to selvstendige parter. Det vil passe dårlig med systemet i Brønnøysundregistrene om slike eller andre avtaleforhold som foretaket er part i skulle registreres der. Dette, og flere av de andre forslagene, vil for øvrig innebære økt registrerings- og rapporteringsplikt for franchisevirksomheter og dermed økte økonomiske og administrative byrder for næringslivet. Regjeringen har en målsetning om forenkling og mindre byråkrati.

Et annet forsalg omhandler utredning av en franchiselov. Her listes det opp en rekke forhold som anses som nødvendig å opplyse om i forholdet mellom franchisegiver og franchisetaker. Flere av disse forholdene kan det av konkurransemessige årsaker være ønskelig å tilbakeholde. Dette gjelder for eksempel forhold som lokalisering av andre franchisetakere, antall franchisetakere innenfor samme eller tilsvarende konsepter mv. Videre er det også slik at en strengere franchiseregulering kan føre til økte kostnader for bedriftene, som igjen kan veltes over på forbrukerne. Slike forhold må tas med i en eventuell utredning om en franchiselov. Nærings- og fiskeridepartementet har opplyst at det ikke foreligger planer om å utarbeide en slik lov i dag.

Avslutningsvis ønsker jeg å peke på at Arbeids- og sosialdepartementet har pågående forskning og utvikling av kunnskap om tilknytningsformer i arbeidslivet og hvordan disse utvikler seg. Dette vil kunne omfatte både hvordan arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er tilknyttet arbeidsmarkedet. Kunnskapsbehov knyttet til tilknytningsformer og virksomhetsorganisering blir vurdert i denne sammenheng. Det er viktig å følge utviklingen på disse områdene.