Jeg viser til brev fra komitéen 12. april 2018 der det bes om en vurdering av representantforslag 206 S (2017–2018) fra stortingsrepresentantene Lundteigen, Gjelsvik, Borch, Myhrvold, Navarsete og Mossleth. Representantene foreslår at regjeringen bes legge fram forslag til endringer i lov eller forskrift for å realisere havnearbeidere sin fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon 137.

Jeg vil starte med å gi en kort omtale av den aktuelle ILO-konvensjonen, det vil si ILO-konvensjon nr. 137 om sosiale følger av nye metoder for godsbehandling i havner (ILO 137). Konvensjonen ble vedtatt i 1973 og ratifisert av Norge i 1974. Bakgrunnen for konvensjonen var at det hadde foregått viktige endringer i metoder for godsbehandling i havner, som bruk av containere og økt mekanisering og automatisering. Konvensjonen skulle bidra til at arbeidstakerne fikk ta del i de godene som fulgte med innføringen av nye arbeidsmetoder, og at de ble sikret en bedring i sin situasjon gjennom blant annet fast sysselsetting og stabile inntekter. Oppsummert var konvensjonens hovedformål å sikre havnearbeiderne fast sysselsetting og stabil inntekt, i stedet for bruk av «løsarbeidere».

Konvensjonen slår fast at den skal gjelde for arbeidere som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengige av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt (art. 1). Havnearbeiderne skal sikres fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig (art. 2). Det skal opprettes og ajourføres registre over alle yrkeskategorier av havnearbeidere. Disse havnearbeiderne skal ha fortrinnsrett til havnearbeid. Samtidig plikter de registrerte havnearbeiderne å være disponible for slikt arbeid (art. 3).

Det følger av konvensjonen at det skal oppmuntres til samarbeid mellom partene i arbeidslivet for å ivareta de hensyn konvensjonen skal sikre, med deltakelse fra myndighetene «når det passer». Konvensjonen skal først og fremst gjennomføres i tariffavtaler eller praksis mellom arbeidslivets parter. I den grad dette er gjort, legger konvensjonen ikke opp til lovgivning.

Stortinget ratifiserte konvensjonen 10. juni 1974. Departementet (Kommunal- og arbeidsdepartementet) viste da til at definisjonen av havnearbeider fulgte av reg-lene om dagpenger til havnearbeidere. Etter disse reg-lene var en havnearbeider knyttet til et kontor som forestår arbeid i havnene etter overenskomst mellom partene. I senere rapporter til ILO ble det lagt til grunn at definisjonen av havnearbeider følger av de tariffavtaler som regulerer havnearbeid, og hvilke arbeidstakere som er omfattet av disse. Kravene til registrering og fortrinnsrett var ivaretatt gjennom praksis, dvs. i de avtaler som eksisterte mellom Norsk Arbeidsgiverforening og LO, som ble videreført i avtalene mellom NHO/NHO Logistikk og Transport (NHO LT) og LO/Norsk Transportarbeiderforbund (NTF), blant annet Rammeavtalen (se nedenfor).

Det skal rapporteres jevnlig til ILO på ratifiserte konvensjoner. Norges første rapport på ILO 137 ble avgitt i 1976 og det ble i rapporten redegjort for hvilke tiltak som var gjennomført for å implementere konvensjonen. I 1976 var det om lag 3 000 havnearbeidere. Antallet havnearbeidere har blitt gradvis redusert og i rapporten til ILO i 2012 ble det rapportert inn 413 havnearbeidere i 42 havner.

Det var fram til 2017 to tariffavtaler mellom LO/NTF og NHO/NHO LT som regulerte arbeidet i norske havner - Rammeavtalen og Nord- og Sør-Norgeavtalen. Avtalene regulerte hvem som kunne utføre losse- og lastearbeid. Fortrinnsretten for havnearbeidere var klart formulert i Rammeavtalen.

Rammeavtalen bestemte at registrerte havnearbeidere hadde fortrinnsrett til alt laste- og lossearbeid. Det ble opprettet et administrasjonsorgan i de enkelte havner (ofte kalt administrasjonskontoret for losse- og lastearbeidere). I de største havnene var havnearbeiderne ansatt på administrasjonskontoret. Speditører mv. på havnene som skulle ha arbeid utført, kjøpte da disse tjenestene fra kontoret. Tilsvarende pliktet arbeiderne å utføre de arbeidsoppgaver som administrasjonskontoret tok på seg. Rammeavtalen inneholdt ingen egen definisjon av havnearbeidere, men i praksis var det ansatte på administrasjonskontorene som ble antatt å være omfattet av definisjonen.

I representantforslaget viser forslagsstillerne til den såkalte Holship-saken fra Høyesterett som omhandlet den aktuelle fortrinnsretten etter ILO 137, og jeg finner grunn til å omtale denne kort. Høyesterett avsa i desember 2016 dom i en sak anlagt av NTF mot Holship Norge AS angående lovligheten av en varslet boikott. Målet med den varslede aksjonen var å tvinge selskapet Hol-ship AS til å rette seg etter Rammeavtalen. Høyesterett kom til at den varslede boikotten var ulovlig fordi den var i strid med EØS-retten. Høyesterett fant at reglene i tariffavtalen om fortrinnsrett til laste- og lossearbeid for en gruppe arbeidstakere utgjorde en ulovlig restriksjon på retten til fri etablering som følger av EØS-avtalen artikkel 31.

Når det gjaldt foreningsfriheten etter Grunnloven og EMK, viste Høyesterett til at denne må avveies mot etableringsretten. Høyesterett kom til at den fortrinnsretten som ble krevet, ikke tilfredsstilte kravet til rimelig balanse mellom etableringsretten og en eventuell grunnleggende rett til boikott.

I september 2017 inngikk tariffpartene en ny overenskomst – Havne- og terminaloverenskomsten – som erstatter Rammeavtalen og flere andre overenskomster for arbeid i havnene. Denne nye overenskomsten favner vidt, og gjelder for både havneterminaloperatører og laste- og lossekontorenes egne ansatte. Den kommer til anvendelse ved havneterminaler ved både offentlige og private havner.

Tariffpartene er enige om at terµminalarbeid i hovedsak skal utføres av terminalarbeidere, og baseres på faste heltidsstillinger. Overenskomsten omhandler ikke fortrinnsretten eller ILO 137 direkte. På denne bakgrunn har partene signalisert at myndighetene nå må vurdere om forpliktelsene etter ILO-konvensjonen er oppfylt.

Som det er gjort rede for ovenfor, angir ILO 137 at konvensjonen primært skal gjennomføres gjennom praksis eller gjennom avtaler mellom partene.

Som en følge av at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon 137, er regjeringen i gang med å vurdere saken. Arbeidslivets parter er informert om at regjeringen har startet dette arbeidet. Det tas sikte på å gjennomføre en slik vurdering i løpet av høsten 2018.

Konvensjonen har tre hovedmål. Havnearbeiderne skal sikres fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig. I tillegg skal det foreligge et register over alle yrkeskategorier av havnearbeidere. Disse havnearbeiderne skal ha fortrinnsrett til havnearbeid. Konvensjonen angir ikke nærmere hvordan dette skal gjøres, og det foreligger ulike løsninger i landene som har ratifisert konvensjonen. ILO har blant annet i General Survey of the reports concerning the Dock Work Convention fra 2002 pekt på at de enkelte landene skal kunne finne fram til den praksis som er best egnet til å oppfylle konvensjonen i den aktuelle situasjonen.

Det har gått lang tid siden konvensjonen opprinnelig ble implementert i Norge. Det har i den perioden vært stor utvikling i organiseringen av arbeid i norske havner, og arbeidslivet generelt. Denne utviklingen har også hatt betydning for havnearbeidernes situasjon.

I det pågående arbeidet vil regjeringen blant annet se på hvordan arbeidet i norske havner er organisert i dag. Det er viktig å se på hvilken praksis som foreligger, og om praksis eller forpliktelser i avtalen mellom partene oppfyller enkelte av konvensjonens krav, uten at det er henvist direkte til konvensjonen.

Ved ev behov for endringer, vil regjeringen følge opp dette på vanlig måte, og involvere partene i arbeidet.