Bakgrunn

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa leggje fram forslag til endringar i lov eller forskrift for å realisera hamnearbeidarar sin fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon 137.»

Komiteens behandling

Komiteen ba i brev av 12. april 2018 om statsrådens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 30. april 2018 følger vedlagt.

Som ledd i komiteens behandling ble det 7. mai 2018 avholdt høring. Følgende deltok på høringen:

• Landsorganisasjonen i Norge.

• Norsk Transportarbeiderforbund.

• NHO.

• NHO Logistikk og Transport.

• Kystrederiene.

• Norges Rederiforbund.

• Kvale Advokatfirma DA.

• Bedriftsforbundet.

• Advokatforeningen.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik, fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik, viser til Representantforslag 206 S (2017–2018) fra representanter fra Senterpartiet om å be regjeringen sikre havnearbeidernes fortrinnsrett gjennom lov eller forskrift i tråd med ILO-konvensjon 137, og til statsrådens svar til komiteen, der hun viser til formålet med konvensjonen, som ble vedtatt i 1973 og ratifisert av Norge i 1974. Konvensjonens hovedformål var å sikre havnearbeiderne, som frem til da stort sett hadde vært «løsarbeidere», fast stilling og stabil inntekt i en situasjon der nye losse- og lasteteknikker og økende grad av mekanisering og automatisering avløste mange av de tradisjonelle manuelle arbeidsoperasjonene og reduserte behovet for havnearbeidere.

Komiteen viser til konvensjonens artikkel 1, som sier at konvensjonen gjelder arbeidere som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og har dette arbeidet som viktigste inntektsgrunnlag, men overlater til det enkelte land å definere begrepene havnearbeider og havnearbeid, enten gjennom lov eller praksis. I henhold til artikkel 2 skal havnearbeiderne sikres fast eller regelmessig sysselsetting så langt det er mulig, mens det i artikkel 3 slås fast at det skal opprettes og løpende ajourføres registre over alle kategorier havnearbeidere. Måten dette skal gjøres på, overlates til det enkelte land å bestemme gjennom lov eller praksis. Disse havnearbeiderne har, etter artikkel 3 i konvensjonen, fortrinnsrett til havnearbeid. Havnearbeiderne plikter på sin side å være disponible for slikt arbeid. Artikkel 7 pålegger landene å iverksette bestemmelsene i konvensjonen gjennom lov eller forskrift, unntatt dersom konvensjonens bestemmelser er gjennomført på annen måte – gjennom tariffavtaler, voldgiftskjennelser eller gjennom nasjonal praksis.

Komiteen viser til at man fra norsk side valgte å gjennomføre bestemmelsene i ILO-konvensjon 137 ved å la arbeidet i norske havner reguleres gjennom to tariffavtaler mellom Norsk Transportarbeiderforbund og NHO Logistikk og Transport – Rammeavtalen og Sør- og Nord-Norgeavtalen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at dette skjedde etter anbefaling fra Norsk Arbeidsgiverforening og Landsorganisasjonen i Norge, der begge parter viste til at konvensjonsteksten for lengst var akseptert av partene i arbeidslivet og nedfelt i bestående avtaleforhold.

Komiteen viser til at avtalene regulerte hvem som kunne utføre losse- og lastearbeid. Fortrinnsretten for registrerte havnearbeidere var formulert i Rammeavtalen. Det ble opprettet administrasjonskontorer for losse- og lastearbeidere i de enkelte havnene. I de største havnene var havnearbeiderne ansatt ved kontoret. Avtalen inneholdt ingen definisjon av havnearbeidere, men i praksis var det ansatte ved administrasjonskontorene som ble regnet som å være omfattet av definisjonen og dermed også av konvensjonen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser også til konvensjonens artikkel 5, som sier at utvikling og effektivisering av havnene skal skje gjennom et trepartssamarbeid mellom ansatte, arbeidsgivere og myndigheter. Disse medlemmer viser i tillegg til ILO-konvensjon 152 om helse, miljø og sikkerhet i havnene, som forutsetter en avklart definisjon av havnearbeidere, på samme måte som i ILO-konvensjon 137.

Disse medlemmer viser videre til den såkalte Holship-dommen i Høyesterett den 16. desember 2016. Saken gjaldt lovligheten av en varslet boikott fra Norsk Transportarbeiderforbund overfor Holship Norge AS i Drammen havn. Transportarbeiderforbundet hadde varslet boikott for å få gjennomført et krav om tariffavtale for losse- og lastearbeiderne, i form av en direkteavtale basert på Rammeavtalen med NHO, siden Holship AS ikke var medlem av NHO, men av Bedriftsforbundet. Høyesterett konkluderte med at den varslede boikotten var i strid med EØS-reglene, fordi fortrinnsretten favoriserte administrasjonskontorets ansatte til fortrengsel for andre arbeidstakere og begrenset andre aktørers tilgang til markedet. Rammeavtalen ble sett som et hinder for markedsadgang og dermed i strid med EØS-avtalens etableringsregler. Høyesterett la også vekt på at den varslede boikotten skilte seg fra kollektive aksjoner som har til formål å tvinge en arbeidsgiver til å forbedre egne arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår eller forhindre en arbeidsgiver i å si opp egne ansatte, fordi kravet gjaldt ansatte i et annet selskap.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Høyesterett slik fulgte EFTA-domstolen, som har som formål å sikre mest mulig ensartet tolkning av EU-rett i EU og EØS-området uten å gjøre norske domstoler direkte underlagt EU-domstolen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det forut for dommen i Høyesterett hadde vært en rekke konflikter og rettstvister i flere havner knyttet både til fortrinnsretten og unntakene fra den. Blant annet har det vært en rekke konflikter knyttet til om unntaket skulle gjelde i havner med såkalt «eksklusiv råderett» for ett firma til et definert areal innenfor havnas område.

Disse medlemmer viser til Dokument nr. 15:1601 (2017–2018) med spørsmål til arbeids- og sosialministeren med henvisning til tariffoppgjøret i 2016. I oppgjøret var det enighet om at partene, i samarbeid med departementet, skulle rette en felles henvendelse til ILO for å avklare spørsmålet om det var forenlig med ILO-konvensjon 137 å gjøre unntak fra fortrinnsretten for havnearbeidere i havneområder med «eksklusiv råderett». I nevnte dokument blir statsråden bedt om å svare på når slik henvendelse ble sendt, når svar forelå, og med hvilket innhold.

Disse medlemmer viser til statsrådens svar på det skriftlige spørsmålet, datert 28. mai 2018, der det opplyses at departementet i november 2016 mottok en felles henvendelse fra partene, hvor de anmodet om at det ble iverksatt et arbeid opp mot ILO for å avklare om ILO-137 er korrekt implementert i Norge, og at siste rapport fra norske myndigheter til ILO ble utarbeidet i 2017. Rapporten er til behandling i ILOs ekspertkomité. Forholdet mellom fortrinnsrett og «eksklusiv råderett» er ikke eksplisitt nevnt i statsrådens svar, men det vises til at innspill fra partene er formidlet i rapporten.

Komiteen viser til at pågående aksjoner i ulike havner ble avsluttet etter Høyesteretts dom i Holship-saken og at Rammeavtalen og flere andre overenskomster for arbeid i havnene ble erstattet av en ny overenskomst i september 2017. De tidligere avtalene utløp 1. april 2018.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den nye Havne- og terminaloverenskomsten gjelder både for havneterminaloperatører og laste- og lossekontorenes egne ansatte og i offentlige og private havner, men omhandler ikke lenger fortrinnsretten eller ILO-konvensjon 137 direkte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er viktig å sikre gode, trygge og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår, også for havnearbeiderne. Flertallet mener arbeidsmiljøloven, trepartssamarbeidet og tariffoppgjørene er fornuftige virkemidler for å ivareta disse hensynene.

Flertallet viser til plenumsdommen avsagt i Høyesterett den 16. desember 2016, i saken Holship Norge AS, Bedriftsforbundet og NHO mot Norsk Transportarbeiderforbund og LO (Holship-dommen). Saken gjaldt lovligheten av boikott for å fremtvinge inngåelsen av en tariffavtale med bestemmelser om fortrinnsrett. Høyesterett behandlet i denne saken også spørsmål knyttet til gjennomføringen av ILO-konvensjon nr. 137.

Flertallet viser til Høyesteretts avklaringer av to spørsmål med betydning for representantforslaget. For det første var Høyesteretts oppfatning at ILO-konvensjon nr. 137s regler kan oppfylles ved bruk av andre virkemidler enn fortrinnsrett. For det andre kom Høyesteretts flertall til at konvensjonens bestemmelser om fortrinnsrett for havnearbeidere uansett må stå tilbake for EØS-lovens § 2. Denne bestemmelsen gir EØS-avtalen og Norges forpliktelser etter denne forrang ved motstrid med norsk lov. Høyesteretts flertall uttaler i domspremissenes avsnitt 123 og 124:

«Formålet med ILO-konvensjon nr. 137 synes å være å skaffe havnearbeidere ordnede arbeids- og lønnsforhold, se konvensjonen artikkel 2. Disse hensynene kan ivaretas på annen måte enn ved en fortrinnsrett til losse- og lastearbeid for en gruppe arbeidstakere. Etter arbeidsmiljøloven § 14-9 nr. 1 skal arbeidstakere som hovedregel ansettes fast. Tilfredsstillende lønnsforhold kan fremforhandles ved tariffavtale. Krav til sikkerhet kan sikres ved opplæring og sertifisering av arbeidstakerne.

Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»

Flertallet slutter seg til Høyesteretts flertallsvotum. Flertallet er enig i at Norges konvensjonsforpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137 kan oppfylles på andre måter enn ved innføringen av fortrinnsrett for havnearbeidere gjennom lov eller forskrift, for eksempel ved tilfredsstillende arbeidsmiljølovgivning, gode tariffavtaler og annen nasjonal praksis. Flertallet slutter seg også til Høyesteretts vurdering av grensen for motstrid mellom norsk rett og EØS-avtalen, som blant annet bygger på EFTA-domstolens rådgivende tolkningsuttalelse.

Flertallet understreker Stortingets ultimative lovgivningskompetanse, men minner om at en lovbestemt fortrinnsrett vil bli tolket innskrenkende eller satt til side av domstolene med hjemmel i EØS-loven § 2, dersom Stortinget ikke eksplisitt går inn for å fravike EØS-avtalen og kollisjonsregelen i EØS-loven § 2. Flertallet understreker at det vil være svært utfordrende å gjennomføre en fortrinnsrett ved forskrift, da denne, uavhengig av teknisk utforming, må stå tilbake for EØS-loven ved motstrid med EØS-forpliktelsene, jf. lex superior-prinsippet.

Flertallet mener det er uaktuelt å endre EØS-loven eller vedta lover som bryter med Norges EØS-forpliktelser og dermed setter EØS-avtalen i spill, ikke minst på grunn av rettighetene den sikrer norske arbeidstakere.

Flertallet viser til tariffavtalen Havne- og terminaloverenskomsten, som ble fremforhandlet mellom partene i arbeidslivet etter Holship-dommen i Høyesterett. Et overveldende flertall hos begge parter viste til at avtalen balanserte hensynene til havnearbeiderne på den ene siden og arbeidsgiverne, brukerne av havnene og EØS-avtalen på den annen side. Det er også positivt at private havner så vel som offentlige ble omfattet av avtalen.

Flertallet fremhever at både LO og NHO uttalte seg positivt til inngåelsen av overenskomsten. LO påpekte blant annet at de på sikt trodde avtalen ville føre til flere havnearbeidere i Norge, og at det var grunn til å gratulere partene med avtalen. Flertallet støtter denne vurderingen og ser derfor ikke behov for å gripe direkte inn i tariffoppgjøret mellom partene.

Flertallet vil videre påpeke at det etter Norges tilslutning til ILO-konvensjon nr. 137 ble implementert strengere reguleringer, som ga bedre og tryggere lønns- og arbeidsvilkår for havnearbeiderne, blant annet gjennom arbeidsmiljølovene og tariffavtaler. Flertallet vil derfor påpeke at Norges forpliktelse til å sikre havnearbeiderne gode og trygge arbeids- og lønnsvilkår må anses å være oppfylt.

Flertallet understreker at ILO-konvensjon nr. 137 hverken er inkorporert i de gamle tariffavtalene mellom partene eller i den nye Havne- og terminaloverenskomsten. Flertallet vil fremheve viktigheten av at ILO-konvensjonen nr. 137 ikke gis direkte virkning i norsk rett, da dette vil flytte mer makt vekk fra nasjonal kontroll.

Flertallet påpeker at fortrinnsrettsbestemmelser i loven kan medføre en større bruk av innleie av arbeidskraft, slik det var tidligere. Dette vil motvirke hovedregelen i norsk arbeidsliv om faste stillinger og er hverken tilrådelig eller ønskelig.

Flertallet viser til at fortrinnsretten tidligere ga en monopollignende situasjon hvor havnekontorene og havnearbeiderne med fortrinnsrett kontrollerte arbeidet i havnene. Dette svekket effektiviteten i sjøtransporten og ga økte kostnader for havnebrukerne og særlig for lokalt næringsliv i distriktene. Ved en gjeninnføring kan svekket konkurransekraft for sjøtransport få betydning for ambisjonen om å flytte en større andel av godstransporten fra vei til sjø. Flertallet mener derfor det er ønskelig med sunn konkurranse som også ivaretar interessene til havnearbeiderne. I Stortingets høring ble dette synet også bifalt av majoriteten av høringsinstansene.

Flertallet mener forslaget kan få uheldige konsekvenser for skip og havnearbeidere. Dagens skip har ofte spesialiserte og høyteknologiske laste- og losseinnretninger som de ansatte om bord på skipene har særlig kompetanse til å håndtere. Dersom andre skal benytte seg av disse innretningene, vil risikoen for ulykker og uønskede hendelser øke.

Flertallet påpeker at høringsinstansene ikke hadde konkrete løsninger på hvordan man kan etablere en fortrinnsrett som ikke er i strid med EØS-rettenes bestemmelser om blant annet etableringsfrihet. Det overveldende flertallet av høringsinstansene støttet ikke forslaget, og viste til at de anså ILO-konvensjon nr. 137 som oppfylt i Norge. Advokatforeningen mente det ikke er nødvendig å innføre fortrinnsrettsbestemmelser, da havnearbeidernes interesser kan ivaretas på andre vis, uavhengig av synet på om ILO-konvensjon nr. 137 er oppfylt.

Flertallet viser avslutningsvis til vurderingen av Norges konvensjonsforpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137, som skal gjennomføres av Arbeids- og sosialdepartementet, som følge av at det ikke foreligger en avtale mellom partene om fortrinnsrett for havnearbeidere. Flertallet avventer vurderingen fra departementet og vil da se på eventuelle tiltak.

Flertallet tilrår på dette grunnlag at representantforslaget ikke vedtas.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det fra arbeidstakersiden ble fremhevet at den nye tariffavtalen verken omhandler fortrinnsretten eller andre bestemmelser i ILO-konvensjon 137. Da de tidligere avtalene utløp, ble også grunnlaget for definisjon av havnearbeidere og havnearbeid borte. Dermed fins det etter LOs mening ikke lenger noe grunnlag for å fastslå hvem det er som nå er vernet av konvensjonen. Dermed kan heller ikke ILO-konvensjonen nå sies å være gjennomført i Norge, slik vi er forpliktet til gjennom ratifiseringen. LO viste dermed til at det som nå gjenstår av muligheter, er å gjennomføre konvensjonens bestemmelser gjennom lov eller forskrift.

Fra arbeidsgiversiden ble det vist til at Holship-dommen anså fortrinnsrett til havnearbeid som å være i strid med EØS-regelverket, og at ILO-konvensjon 137 må stå tilbake for EØS-regelverket. NHO viste dessuten til at hovedmålet med ILO-konvensjon 137 er ivaretatt gjennom den nye tariffavtalen, som er basert på faste ansettelser i stedet for innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer og losse- og lastekontorer. De viste til at grunnlaget for ILO-konvensjon 137 ikke lenger er til stede, men at den likevel må kunne anses som gjennomført ved praksis.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Høyesterettsdommen av 16. desember 2016, som etter råd fra EFTA-domstolen vurderte det slik at fortrinnsretten for havnearbeidere, slik den var iverksatt i Norge, var å anse som i strid med EØS-retten, men ikke at fortrinnsrett for havnearbeidere i seg selv, slik den er nedfelt i ILO-konvensjon 137, er i strid med EØS-retten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, viser til at statsråden i sitt svarbrev vedrørende representantforslaget opplyser at regjeringen i løpet av høsten 2018 vil foreta en vurdering av om forpliktelsene etter ILO-konvensjon 137 er oppfylt eller ikke, etter signaler fra partene i den nye tariffavtalen.

Komiteen viser til at det under komiteens høring i saken 7. mai 2018 kom klart til uttrykk at det er ulike syn mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden på hva som nå er status for Norges gjennomføring av ILO-konvensjon 137.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge fortsatt er bundet av ILO-konvensjon 137. Det gjelder både kravet til en definisjon av havnearbeidere og havnearbeid, kravet om et register over definerte havnearbeidere og deres fortrinnsrett. Ingen av disse kravene er i dag innarbeidet i den nye tariffavtalen. Vi vet derfor ikke lenger hvem som omfattes av konvensjonen. Disse medlemmer viser derfor til at ILO-konvensjon 137 ikke lenger kan anses å være gjennomført i Norge gjennom praksis. Da gjenstår i henhold til konvensjonens krav kun lov eller forskrift.

Disse medlemmer viser til at NHO og Bedriftsforbundet under komiteens høring ga uttrykk for at ILO-konvensjon 137 er ivaretatt gjennom den nye tariffavtalen, som er basert på faste ansettelser i stedet for innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer og losse- og lastekontorer. NTF og LO viste på sin side til at situasjonen i havnene stadig forverres ved at flere bruker sjøfolk under bekvemmelighetsflagg til lossing og lasting etter at fortrinnsretten, slik den var gjennomført i Norge, ble opphevet. De viser til betydelig grad av sosial dumping og hyppigere bruk av deltid, i strid med ILO-137 sine intensjoner, der fast og regelmessig sysselsetting vektlegges. De viste også til omfattende brudd på de internasjonale avtalene for sjøfolk, som krever overtidsbetaling etter fastsatt sats for sjøfolk som benyttes til slikt arbeid. Disse medlemmer viser i den forbindelse i tillegg til Dokument 15:1601 (2017–2018) med spørsmål om hvordan fortrinnsretten etter ILO-137 er å forstå for områder etter «eksklusiv råderett».

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etter samarbeid med partene, legge frem forslag til endringer i lov eller forskrift, som sikrer at Norge oppfyller sine forpliktelser etter ILO-konvensjon 137.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at forslag til endringer i lov eller forskrift omfatter en definisjon av begrepene havnearbeid og havnearbeidere, etablering av et register over havnearbeidere som anses omfattet av konvensjonen, og en gjeninnføring av fortrinnsretten for etablerte havnearbeidere.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at flertallet i komiteen i sine merknader bevisst argumenterer for at gjeninnføring av fortrinnsrett for havnearbeidere vil være svært utfordrende, da denne fortrinnsretten vil måtte stå tilbake for EØS-loven ved motstrid ved EØS-forpliktelsene, jf. lex superior-prinsippet. Flertallet mener sågar at det er uaktuelt å «[…] vedta lover som bryter med Norges EØS-forpliktelser og dermed setter EØS-avtalen i spill.» Disse medlemmer lar seg imidlertid ikke vippe av pinnen av slike argumenter, men forstår godt hvorfor flertallet gjør dette.

For disse medlemmer skal norske tariffavtaler, norsk arbeidslivslovgivning og ILO-konvensjoner ha forrang foran EU-rett. Dette er for øvrig helt i tråd med hva Norges største arbeidstakersammenslutning har slått fast.

Saken om ILO-konvensjon nr. 137 og havnearbeidernes fortrinnsrett er særlig interessant i lys av dette. Norge har sluttet seg til konvensjonen. Norske myndigheter har ikke ytret noe ønske om å tre ut av konvensjonen. Statsråden skriver i sitt brev til komiteen av 30. april:

«Som det er gjort rede for ovenfor, angir ILO 137 at konvensjonen primært skal gjennomføres gjennom praksis eller gjennom avtaler mellom partene.

Som en følge av at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon 137, er regjeringen i gang med å vurdere saken.»

Disse medlemmer merker seg at statsråden her skriftlig bekrefter «at det ikke lenger foreligger en avtale mellom partene som oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon 137». Disse medlemmer vil vise til at flertallet i komiteen imidlertid går langt i å hevde at Norges forpliktelser i ILO-konvensjon nr. 137 er oppfylt når flertallet skriver følgende:

«Flertallet vil videre påpeke at det etter Norges tilslutning til ILO-konvensjon nr. 137 ble implementert strengere reguleringer, som ga bedre og tryggere lønns- og arbeidsvilkår for havnearbeiderne, blant annet gjennom arbeidsmiljølovene og tariffavtaler. Flertallet vil derfor påpeke at Norges forpliktelse til å sikre havnearbeiderne gode og trygge arbeids- og lønnsvilkår må anses å være oppfylt.»

Disse medlemmer mener Norge ikke oppfyller forpliktelsene i ILO-konvensjon nr. 137. Disse medlemmer ser derfor ikke noe behov for at regjeringen foretar en vurdering av hvorvidt forpliktelsene etter ILO-konvensjon nr. 137 er oppfylt eller ikke. Disse medlemmer vil i stedet anmode regjeringen om å prioritere å legge frem forslag til endringer i lov eller endre forskrift, som sikrer at Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137 blir oppfylt.

Disse medlemmer vil videre vise til at flertallet i komiteen i sine merknader skriver om tidligere fortrinnsrett at denne:

«[…] ga en monopollignende situasjon hvor havnekontorene og havnearbeiderne med fortrinnsrett kontrollerte arbeidet i havnene. Dette svekket effektiviteten i sjøtransporten og ga økte kostnader for havnebrukerne og særlig for lokalt næringsliv i distriktene. Ved en gjeninnføring kan svekket konkurransekraft for sjøtransport få betydning for ambisjonen om å flytte en større andel av godstransporten fra vei til sjø.»

Disse medlemmer er også her uenig med flertallet. Disse medlemmer vil vise til at det i 2016 var 248 Norsk Transportarbeiderforbund-medlemmer igjen på de tre havneoverenskomstene; 166 medlemmer på Rammeavtalen, 74 på Sør- og Nord-Norgeavtalen og 8 på Havneoverenskomsten. Dette var 14,7 pst. sammenlignet med 1985, da Norsk Transportarbeiderforbund hadde 1 689 losse- og lastearbeidere som medlemmer. I samme periode var det en betydelig økning i tonnasje som gikk over norske havner, i perioden 1985 til 2011 var veksten alene på 42,7 pst.

Disse medlemmer vil videre vise til at det i havnene er mange brukere med svært ulike behov for arbeidskraft; noen brukere har noenlunde faste anløp, men med lange mellomrom, og noen har bare sporadiske anløp. Godsmengden og arbeidsmengden varierer mye for de ulike anløpene, noen anløp har kort liggetid og lite gods, for eksempel passasjerfergene, mens andre har store godsmengder der det brukes et døgn eller mer på lossingen/lastingen. Noen har behov for få folk for å utføre jobben, kanskje bare en mann, mens andre har behov for flere, eksempelvis 8–10 mann. Disse medlemmer mener dette underbygger at det er nødvendig å regulere arbeidet i havnene. Havnebrukerne har også ulike behov ut fra hvilke typer skip det er tale om.

Disse medlemmer vil vise til at etableringen av losse- og lastekontor (administrasjonskontor) ivaretok havnearbeidernes behov for faste heltidsansettelser og ga havnebrukerne nødvendig fleksibilitet. Dette systemet ble gjort til del av den norske gjennomføringen av ILO-konvensjon nr. 137, og definisjonen av «havnearbeider» fremgår av regjeringens rapport til ILO i 1976, om at en havnearbeider er:

«[…] alle arbeidere som har havnearbeid som sin hovedbeskjeftigelse og som er regelmessig knyttet til og som er bundet til å stå til disposisjon for et bestemt kontor etablert av en overenskomst mellom hovedorganisasjonene for arbeidsgiverne og arbeiderne, eller som er drevet av en av disse organisasjonene.»

Disse medlemmer viser til at med en varierende og ofte uforutsigbar oppdragsmengde per bruker per dag, uke og måned vil det ikke være mulig å ha en fast ansettelse hos brukerne som kan ivareta fast ansettelse for å ivareta losse- og lastearbeidet. I beste fall ville dette ført til deltidsansettelser med svært liten stillingsbrøk hos de fleste brukerne, men antakelig ville det ført til at arbeiderne ble hentet inn til det enkelte oppdrag. Ved å se på oppdragsmengden i hele havnen og for alle brukerne under ett ble det muligheter for faste losse- og lastearbeidere med nødvendig kompetanse for å utføre arbeider, jf. ILO-konvensjon nr. 152 om yrkesmessig sikkerhet og helse i havnearbeid. Losse- og lastekontorene sikret nettopp en felles løsning for alle brukerne i havnene og ivaretar losse- og lastearbeidernes rett til «fast eller regelmessig sysselsetting» eller «minimumsperioder med sysselsetting eller en minimumsinntekt» etter ILO 137 art. 2.

Disse medlemmer vil videre vise til at losse- og lastearbeiderne tidligere hadde en fortrinnsrett til losse- og lastearbeid – ikke et monopol, slik flertallet i komiteen fremlegger det som. Denne fortrinnsretten ble administrert av Administrasjonskontoret hvor arbeidsgiverne hadde flertall.

Administrasjonskontorene drives som et «non-profit»-selskap, var selvstendige organisasjoner/bedrifter og registrert i Brønnøysund-registeret.

Måten arbeidet ble organisert på, var at havnebrukerne meldte inn alle anløp til Administrasjonskontoret, som så satte opp arbeidslister der havnearbeiderne ble fordelt på de ulike skipsanløpene. Administrasjonskontoret hadde fleksibilitet til å tilpasse plasseringen av losse- og lastearbeidernes arbeidstid ut fra behovet i havna. Når behovet var større enn hva som kunne utføres av fast ansatte losse- og lastearbeidere, gav suppleringsarbeidere ekstra fleksibilitet. Når det unntaksvis ikke kunne stilles tilstrekkelig antall havnearbeidere for å få gjennomført en effektiv lossing og lasting, ble det gjort avtaler om at andre kunne utføre jobben – ofte gjennom et samarbeid med skipets mannskap, som etter avtale fikk lov til å utføre arbeidet om bord, og losse- og lastearbeidere som utfører arbeidet i land.

Som følge av at mange skipsanløp i norske havner kommer i helgene, må det i en del tilfeller arbeidsmessig benyttes andre enn de faste losse- og lastearbeiderne. Disse medlemmer vil vise til at det i Drammen havn gjelder særlige utfordringer forbundet med lossing av bilbåtene. I slike tilfeller er det helt nødvendig å bruke flere ansatte enn gruppen med fast ansatte. Dersom bare de faste losse- og lastearbeiderne skulle utføre dette arbeidet, ville liggetiden for disse båtene bli urimelig lang.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn understreke at kombinasjonen av organiseringen med administrasjonskontorer ved havnene og laste- og lossearbeidernes fortrinnsrett både sikret effektivitet og lavest mulig kostnader for næringslivet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa leggje fram forslag til endringar i lov eller forskrift for å realisera hamnearbeidarar sin fortrinnsrett gjennom ILO-konvensjon 137.»