Svar på henvendelse fra Arbeiderpartiets
stortingsgruppe - om Prop. 46 L (2017–2018)
Jeg viser til brev
fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe v/Stein Erik Lauvås 11. mai
2018. Det stilles noen spørsmål og bes om lovteknisk bistand til
utforming av enkelte bestemmelser i forsaget til ny kommunelov.
Til § 18-3
Spørsmål:
Interkommunalt
politisk råd er en av samarbeidsmodellene som foreslås i ny kommunelov.
Oslo kommune foreslo i høringen at det burde åpnes for å delegere
til kommunerådet i parlamentarisk styrte kommuner å oppnevne medlemmer
til representantskapet i Regionrådsmodellen. Dette er ikke fulgt
opp i proposisjonen.
-
a) Hva er regjeringens
vurdering av at kommunerådet i parlamentarisk styrte kommuner 1)
kan oppnevnes som medlemmer og 2) delegeres myndighet til å velge
medlemmer til representantskapet i regionrådsmodellen?
-
b) Det bes om lovteknisk
bistand der 1) og 2) ivaretas.
Svar a):
Jeg mener det er
viktig å sikre en klar forbindelse mellom kommunestyret og representantskapet
i interkommunale politiske råd. Siden dette skal være et interkommunalt politisk samarbeidsorgan
har det en verdi at medlemmene av det høyeste organet (representantskapet)
også er medlemmer av sine respektive kommunestyrer. Dette gjelder
også for parlamentarisk styrte kommuner.
Jeg mener ellers
at svarene på spørsmål 1) og 2) henger sammen. Hvis man først går
inn for at medlemmene av representantskapet må velges blant kommunestyrets
medlemmer, er det naturlig at valget også foretas av kommunestyret.
Man bør ikke delegere til kommunerådet å foreta valg blant kommunestyrets
medlemmer. Dette fordi kommunestyret er kommunens øverste organ.
Jeg mener fortsatt
at regjeringens forslag er det beste. Jeg har likevel forståelse
for at man i parlamentarisk styrte kommuner kan ønske at også medlemmer
av kommunerådet kan velges som medlemmer av representantskapet,
jf. nr. 1). Dette fordi medlemmene av rådet har en sentral rolle
i utøvelsen og utformingen av politikken i disse kommunene.
Svar
b)
En lovtekst kan
utformes med endringer i første ledd og et nytt andre ledd i § 18-3
(i kursiv):
Representantskapet
er det øverste organet i et interkommunalt politisk råd. Samtlige
deltakere i rådet skal være representert med minst ett medlem i
representantskapet. Hvert kommunestyre eller fylkesting velger selv
sine medlemmer og minst like mange varamedlemmer. Medlemmene og
varamedlemmene skal velges blant kommunestyrets eller fylkestingets medlemmer. Også medlemmer
av kommunerådet og fylkesrådet kan velges. Hvis ikke noe annet
er fastsatt i samarbeidsavtalen, velger representantskapet selv
sin leder og nestleder. Det kan fastsettes i samarbeidsavtalen at vervene
som leder og nestleder skal gå på omgang mellom deltakerne.
I kommuner og fylkeskommuner med
parlamentarisk styreform kan kommunestyret eller fylkestinget selv fastsette
at kommunerådet eller fylkesrådet skal velge kommunens eller fylkeskommunens
medlemmer. Kommunerådet eller fylkesrådet kan videredelegere denne myndigheten
til enkeltmedlemmer av rådet hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget
har bestemt noe annet.
Jeg
antar at selv om man ønsker å åpne for slik delegering, bør de alminnelige
valgbarhetsvilkårene gjelde for de personene som kommunerådet velger.
I praksis betyr dette at også kravet om at han eller hun har stemmerett
ved kommunestyrevalg, jf. § 7-2 tredje ledd a) og kravet om at han
eller hun er innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen, jf.
§ 7-2 tredje ledd b), er oppfylt.
For å fange opp
dette, bør det derfor gjøre en slik tilføyelse i § 7-2 fjerde ledd
(i kursiv):
Ved valg til representantskapet
i et interkommunalt politisk råd etter § 18-3 første ledd gjelder
bare tredje ledd bokstav c).
Til § 14-16
Spørsmål:
Et mindretall i
lovutvalget foreslo at kommuneloven skal åpne for at kommunene kan
ta opp lån til tilskudd til andres investeringer. Regjeringen åpner
opp noe for dette, men med noe strengere restriksjoner enn mindretallet
i utvalget.
Svar:
Mindretallet i
lovutvalget foreslo følgende lovtekst:
"Kommuner
og fylkeskommuner kan ta opp lån for å finansiere engangstilskudd
til investeringer som foretas av en annen kommune, fylkeskommune
eller staten. Bestemmelsen gjelder bare for investeringer i tiltak
som mottakeren av tilskuddet har et lovpålagt ansvar for.
Kommuner og fylkeskommuner
kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer som foretas
av et selskap der kommuner eller fylkeskommuner har bestemmende
innflytelse. Bestemmelsen gjelder bare for investeringer i tiltak
som kommuner eller fylkeskommuner har et lovpålagt ansvar for.
Kommuner og fylkeskommuner
kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer i endringer
på et annet rettssubjekts eiendom hvis det er nødvendig for å gjennomføre
kommunale eller fylkeskommunale tiltak."
Dersom
mindretallets forslag skal lovfestes, mener departementet at det
bør foretas enkelte mindre endringer i lovteksten, sammenlignet
med utvalgets formulering. Endringene vil gjøre reglene klarere,
og henge bedre sammen med formuleringene som er benyttet i de øvrige
bestemmelsene om lån. Departementet anbefaler følgende lovtekst:
"Kommuner
og fylkeskommuner kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer
i varige driftsmidler som eies av en annen kommune, fylkeskommune
eller staten, men bare ved investeringer på områder hvor mottakeren
av tilskuddet har et lovpålagt ansvar.
Kommuner og fylkeskommuner
kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer i varige
driftsmidler som eies av et selskap hvor kommunen eller fylkeskommunen
har en eierandel i selskapet og hvor kommuner eller fylkeskommuner
har bestemmende innflytelse, men bare ved investeringer på områder
hvor kommuner eller fylkeskommuner har et lovpålagt ansvar.
Kommuner og fylkeskommuner
kan ta opp lån for å finansiere tilskudd til investeringer i endringer
på et annet rettssubjekts eiendom, men bare hvis endringen er nødvendig
for å gjennomføre kommunale eller fylkeskommunale tiltak."
Denne
lovteksten er ikke ment å snevre inn låneadgangen sammenlignet med
det mindretallet i utvalget foreslo.
Denne lovteksten
må gå inn som nye første til tredje ledd i § 14-16. § 14-16 første
og andre ledd i proposisjonen utgår. § 14-16 tredje ledd i proposisjonen
blir fjerde ledd.
En slik endring
av § 14-16 medfører at det er behov for å endre henvisningen til
§ 14-16 i § 14-9 første ledd andre punktum, som må endres slik (endring/tillegg
i kursiv):
"Tilskudd
til andres investeringer som nevnt i § 14-16 første, og andre ledd og tredje ledd og
kirkeloven § 15 første ledd bokstav a og b, er utgift til drift
som likevel kan føres i økonomiplanens investeringsdel, investeringsbudsjettet
og investeringsregnskapet."
Til § 10-7
Spørsmål:
I forslaget fra
regjeringen heter det at som hovedregel skal ikke et mistillitsforslag
behandles før i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte. 2/3 av
de møtende medlemmene kan likevel kreve at forslaget tas opp til votering
i det samme møtet som det ble framsatt.
I fylkeskommunene
kan det gå flere måneder mellom møtene i fylkestinget, og et mistillitsforslag
kan dermed bli liggende ubehandlet like lenge.
-
a) Hva er regjeringens
vurdering av at et mistillitsforslag kan tas opp til votering i
samme møte dersom halvparten av de møtende medlemmene krever det?
-
b) Det bes om lovteknisk
bistand om at som hovedregel skal ikke mistillitsforslag behandles
før i neste kommunestyre- eller fylkestingsmøte, men at halvparten
av de møtende medlemmene kan likevel kreve at forslaget tas opp
til votering i det samme møtet som det ble framsatt.
Svar a):
Dagens regel om
at det kreves 2/3 flertall for å stemme over mistillitsforslaget
i samme møte, er foreslått videreført i den nye loven. Bakgrunnen
for denne bestemmelsen fremgår av Ot.prp. nr. 20 (1998–1999) s.
52 og 53. Her heter det at siden loven gir adgang til rene mistillitsvedtak,
det vil si uten krav om at det må eksistere et annet rådsalternativ
som har sterkere oppslutning, synes det fornuftig å lovfeste en
regel om at det voteres over mistillitsforslag i det påfølgende
møtet. Avstemning i neste møte vil gi partiene tid til å avklare
om det finnes noe reelt alternativ til det sittende rådet. En regel
som medfører umiddelbar votering over om rådet skal fratre, vil
kunne føre til at en svært viktig beslutning blir fattet uten at
de viktigste sidene ved saken har blitt klarlagt.
På den andre siden
understrekes det i den nevnte proposisjonen at det bør være en åpning
for at rådet kan fjernes umiddelbart, med kvalifisert flertall.
I særskilte situasjoner vil det kunne oppleves som støtende at et råd
som har opptrådt grovt klanderverdig eller rettsstridig kan fortsette
å utøve sine verv i påvente av at det skal avholdes et nytt møte.
Med tanke på slike tilfeller bør det åpnes for at et flertall på
to tredjedeler kan kreve at det stemmes over forslaget om fratreden
i samme møte.
Jeg slutter meg
til denne avveiningen og mener derfor at det fortsatt bør kreves
2/3-flertall for å stemme over saken i samme møte som mistillitsforslaget
reises.
Jeg er for øvrig
enig i at det kan være uheldig hvis et mistillitsforslag blir liggende
lenge ubehandlet. I slike tilfeller kan det aktuelle kommunestyret
eller fylkesting avholde et ekstraordinært møte for å behandle mistillitsforslaget.
Dette kan gjøres etter reglene i forslaget § 11-2 andre ledd. Etter
denne bestemmelsen skal det avholdes møte hvis kommunestyret eller
fylkestinget selv vedtar det, organets leder mener det er nødvendig
eller minst 1/3 av medlemmene krever det.
Svar b):
En lovtekst kan
utformes med en endring i § 10-7 første ledd (i kursiv):
Forslag om at kommunerådet,
fylkesrådet eller medlemmer av rådet skal fratre, må fremmes i henholdsvis
kommunestyremøte eller fylkestingsmøte. Forslaget skal behandles
i neste møte hvis ikke flertallet av
de møtende medlemmene krever at det blir stemt over forslaget i
det møtet der forslaget blir fremmet.
Dette
forslaget til lovtekst krever (alminnelig) flertall, for eksempel
er det tilstrekkelig med 16 stemmer for og 15 mot. Hvis man ønsker halvparten,
må "flertallet" erstattes med "halvparten". Siden medlemstallet
i kommunestyret og fylkestinget skal være et oddetall, vil det ikke
være en halvpart av kommunestyret og fylkestinget i de møtene hvor
organet er fulltallig. Jeg antar uansett at uttrykket "flertallet"
imøtekommer et eventuelt ønske om å senke kravet til å behandle
et mistillitsforslag i samme møte som det blir fremmet.
Til § 13-4
Spørsmål:
Regjeringen foreslår
at «representanter for de ansatte i kommunen eller fylkeskommunen
har møte- og talerett i folkevalgte organer når de behandler saker
som gjelder forholdet mellom de ansatte og kommunen og fylkeskommunen
som arbeidsgiver.» I gjeldende lov § 26 er dette begrenset til «møte-
og talerett i nemder».
Svar:
Jeg viser til merknaden
til forlaget til § 13-4 i proposisjonen side 380. Her heter det:
Bestemmelsen er en videreføring
av dagens § 26 om at representanter for de ansatte har møterett
i folkevalgte organer når disse behandler saker som gjelder forholdet mellom
kommunen eller fylkeskommunen som arbeidsgiver og de ansatte. Unntaket
om at de ansatte ikke har møterett i formannskap eller fylkesutvalg,
er imidlertid ikke videreført. Representanter for de ansatte vil
således ha møterett når formannskap eller fylkesutvalg behandler
denne type saker. For øvrig er det gjort noen språklige endringer.
Til § 5-10
-
a) Hva er regjeringens
vurdering av at arbeidsgiverrepresentanter i eventuelle partssammensatte
utvalg må utpekes av de som leder administrasjonen, dvs. fylkesrådet
i parlamentarisk styrte fylker.
-
b) Det bes om lovteknisk
bistand for å ivareta dette.
Svar a):
Jeg mener det ikke
er ønskelig at arbeidsgivers representanter utpekes av lederen av
administrasjonen. Dette gjelder uavhengig av om det er en kommunedirektør
eller et kommuneråd eller fylkesråd som leder administrasjonen.
Kommunestyret har det overordnede arbeidsgiveransvaret i kommunene,
selv om kommunedirektøren har det løpende personalansvaret for den
enkelte. Det er derfor viktig å sikre kommunestyrets rolle som ivaretaker
av det overordnede arbeidsgiveransvaret. Dette gjøres ved at det
er kommunestyret som velger arbeidsgivers representanter til det
partssammensatte utvalget.
Svar
b:
En lovtekst kan
utformes med en endring i § 5-10 andre ledd (endring i kursiv):
Partssammensatte
utvalg settes sammen av representanter for kommunen eller fylkeskommunen
og for de ansatte. De ansattes representanter velges av og blant de
ansatte for to år av gangen. Flertallet i utvalget skal bestå av
representanter for kommunen eller fylkeskommunen. Kommunedirektøren oppnevner kommunens eller
fylkeskommunens representanter og utvalgets leder og nestleder blant
disse. I parlamentarisk
styrte kommuner og fylkeskommuner oppnevner kommunerådet eller fylkesrådet kommunens
ellerfylkeskommunens
representanter og utvalgets leder og nestleder blant disse.
Andre spørsmål
-
1. Etter gjeldende
regnskapsregler avsluttes investeringsregnskapet med udekket hvis
regnskapsførte finansieringsinntekter er mindre enn utgiftene. Udekket
oppstår når utgifter, utbetalinger og avsetninger ikke kan finansieres
fullt med inntektene, innbetalingene og den forutsatte bruk av finansieringskilder
(lån og bruk av fond). I Oslo kommune har investeringsregnskapet
de siste årene blitt avsluttet med udekket som følge av tidsforskyvning i
opptak av lån og denne underdekningen har blitt midlertidig finansiert
av tilgjengelig likviditet. Investeringsregnskapet etter gjeldende
regler viser således ikke de faktiske realiteter. Det er ikke økonomisk
hensiktsmessig å ta opp mer lån enn faktisk behov.
-
a) Hva er regjeringens
vurdering av at bruk av likviditet kan inngå som egen post i forbindelse med
finansieringen av investeringsregnskapet?
-
b) Det bes om lovteknisk
bistand der likviditet kan inngå som egen post i forbindelse med finansieringen
av investeringsregnskapet der de tekniske og detaljerte reglene
kan fastsettes i forskrift.
Svar a):
Jeg mener det vil
være svært uheldig å lovfeste "bruk av likviditet" som en egen finansieringspost
i investeringsregnskapet. Dette vil bryte de grunnleggende sammenhengene
som kommunebudsjettet og kommuneregnskapet er bygget opp rundt,
og dermed komplisere kommuneregnskapet og forståelsen av innholdet
i dette.
Både gjeldende
regler og forslag til ny lov, jf. lovforslaget § 14-6 tredje ledd
bokstav a, slår fast som et grunnleggende prinsipp at regnskapet
skal vise "tilgang på midler", det vil si årets finansiering av
årets utgifter og avsetninger til fond (egenkapital). I investeringsregnskapet
er det kun årets inntekter, bruk av avsetninger (egenkapital) og
bruk av lån som er egentlige finansieringskilder. "Bruk av likviditet"
er økonomisk sett ingen finansieringskilde, og må ikke forveksles
med bruk av egenkapital, eksempelvis fordi kommunens likviditet kan
stamme fra låneopptak eller fra formålsbundne midler (bundet egenkapital).
"Bruk av likviditet" som finansieringspost i regnskapet vil således
innebære et unntak fra hovedregelen, som vil kunne være kontroversielt.
Et slikt unntak
ble ikke foreslått av kommunelovutvalget, og høringsinstansene ble
heller ikke bedt om å uttale seg om en slik grunnleggende endring
i regnskapssystemet, som medfører flere konsekvenser og kompliserende
forhold. Jeg vil derfor sterkt fraråde å fastsette et slik unntak,
uten at dette er belyst for høringsinstansene og det er gjennomført
høring på vanlig måte. Spørsmålet om "bruk av likviditet" i investeringsregnskapet
hører sammen med spørsmålet om hvordan regnskapet skal stilles opp,
noe som vil være tema i høringen av forslag til nye regnskapsforskrifter
etter at ny lov er vedtatt. Lovfesting nå vil forskuttere dette,
uten at det har vært gjenstand for høring.
Et udekket beløp
på bunnlinjen i investeringsregnskapet viser at årets utgifter og
avsetninger er større enn årets finansiering. Realiteten er nettopp
da at årets utgifter og avsetninger ikke har hatt tilstrekkelig
dekning i årets faktiske inntekter, bruk av egenkapital og bruk
av lån, i motsetning til det som var forutsatt i budsjettet. Det
er denne realiteten som bunnlinjen og begrepet udekket beløp i investeringsregnskapet
skal vise. Dette tilsvarer det som gjelder for bunnlinjen i driftsregnskapet
(merforbruk). Dette gir bunnlinjen i kommuneregnskapet et klart
og enkelt innhold. Dersom "bruk av likviditet" skal innføres som
finansieringspost vil dette etter departementets vurdering tildekke
realiteten i at investeringsregnskapet mangler faktisk finansiering
det aktuelle året. Dette gjør innholdet i bunnlinjen vanskeligere
å forstå, samtidig som avslutningen av investeringsregnskapet blir
mer komplisert.
Ved udekket i investeringsregnskapet
er situasjonen gjerne slik at kommunen har måttet bruke av ledig likviditet
til å kunne innfri alle betalingsforpliktelsene knyttet til påløpte
utgifter, utover det som de reelle finansieringskildene kan dekke.
Situasjonen kan også være slik at betalingsforpliktelsene er innfridd
med bruk av kassakreditt. Dette bør ikke fremstilles som finansieringsposter
i regnskapet, selv om bruk av likviditet eller kassakreditt har
sørget for at en situasjon med udekket / manglende finansiering
i året (midlertidig) er løst likviditetsmessig. Ved et udekket beløp
legger gjeldende forskriftsregler og forslaget til ny lov opp til
at det udekkete beløpet må finansieres med en reell finansieringskilde
i året etter at det oppsto, jf. lovforslaget § 14-11 tredje ledd.
Departementet har
som utgangspunkt at kommunens regnskap alltid må ledsages av forklaringer
og utdypninger av hva regnskapet betyr. Dette gjelder også innholdet
i et udekket beløp og hvordan dette er håndtert likviditetsmessig.
Forklaringer i tilleggsopplysninger (noter) til årsregnskapet og
årsberetningen er egnete løsninger i så måte, sammen med saksfremleggene.
Det å innføre spesielle poster i årsregnskapet for å gi ytterligere
forklaringer vil i mange tilfeller og som her ikke være en enkel
og god løsning, men kan i stedet komplisere andre forhold.
På denne bakgrunn
kan jeg ikke anbefale at det nå lovfestes at "bruk av likviditet"
skal inngå som finansieringspost i investeringsregnskapet.
Svar
b:
En slik regel har
etter mitt syn ingen naturlig plassering i loven, siden lovforslaget
legger opp til at nærmere regler om oppstillingen av investeringsregnskapet
skal reguleres i forskrift. Den minst dårlige løsningen vil eventuelt
være å ta bestemmelsen inn som nytt andre punktum i § 14-11 tredje
ledd, slik at tredje ledd blir lydende slik:
Et udekket beløp
i investeringsregnskapet skal føres opp til dekning på investeringsbudsjettet
året etter at det oppstod. Bruk av likviditet kan redusere
årets udekkete beløp i investeringsregnskapet og i stedet føres
som finansiering i investeringsregnskapet.
Det
bør fastsettes rammer og nærmere regler i forskrift om hvordan en
slik regel skal praktiseres. Det er ikke nødvendig å lovfeste en
egen forskriftshjemmel for dette. Forskriftshjemmelen i lovforslaget
§ 14-6 syvende ledd vil omfatte denne typen regler.
Oslo kommune pekte
på i komiteens høring den 24. april 2018 at kommunen blir påført
55 mill kr i økte finansutgifter. Departementet kan ikke gå god
for denne påstanden. Departementet presiserer at de aktuelle reglene
det her er snakk om, er en videreføring av gjeldende rett. Det må
også presiseres at regnskapsreglene i seg selv ikke styrer kommunens
disposisjoner, heller ikke tidspunktet for når kommunen tar opp
lån. Regnskapet skal gjenspeile de disposisjonene som kommunen har foretatt
gjennom året. Dette gjelder uavhengig av hvordan regnskapet stilles
opp, og om "bruk av likviditet" inngår som finansieringspost eller
ikke.
Styrende for tidspunktet
for låneopptak og bruk av lån er kommunestyrets vedtak, og lovens
generelle regel om at årsbudsjettet er bindende, jf. lovforslaget
§ 14-5 første ledd. Dette viderefører gjeldende rett.
-
1. I høringen på
Stortinget anbefalte KS at kommunestyret kan opprette komitéer bestående
av folkevalgte og innbyggere, uten at innbyggerne blir betegnet
som folkevalgte. KS mente videre at kommunestyret skal gis adgang
til å gjøre unntak fra saksbehandlingsregler og valgbarhetsregler
for komitéer, men ikke gi adgang til å delegere beslutningsmyndighet
til disse. KS mente at kommunestyret bør ha adgang til å delegere
denne myndigheten til formannskapet og utvalg.
Svar a):
Jeg mener det er
vanskelig å se nøyaktig hva KS ønsker. Forslaget reiser
uansett en rekke problemstillinger hvor det er behov for en grundig
utredning. Departementet har ikke kapasitet til å utrede disse spørsmålene nå.
Derfor er det heller ikke forsvarlig å gi lovteknisk bistand til
dette spørsmålet nå. Dersom Stortinget ønsker en slik lovbestemmelse,
er det å foretrekke at det kommer til uttrykk gjennom et anmodningsvedtak.
Det KS synes å
ønske, er å opprette en helt ny type organ for medvirkning. Det
reiser en rekke problemstillinger. Hvordan et slikt organ skal reguleres,
hvilke regler som skal gjelde og eventuelt ikke gjelde,
hvor i loven et slikt organ bør plasseres, hvilke oppgaver og myndighet
organet kan ha, er noen av problemstillingene som krever nærmere
utredning.
KS' forslag vil
uansett komplisere loven og gjøre den kommunale organiseringen mer
uoversiktlig. Det går imot målsettingene ved lovarbeidet, hvor en
overordnet målsetting har vært å forenkle loven og gjøre reglene tydeligere.
Jeg vil kort peke
på noen utfordringer med KS' forslag.
Dagens komitebestemmelse
videreføres ikke i lovforslaget, men forslaget til bestemmelsen
om utvalg i
§ 5-6 gjør det mulig for kommunestyret å velge et organ bestående
av innbyggere som er politisk aktive og andre innbyggere i kommunen,
og i stor grad avgjøre hvilke saker utvalget skal behandle, jf.
§ 5-6 første og andre ledd. Kommunen har stor frihet til å bestemme utvalgets arbeidsområde
og plassering i kommunens organisasjonskart.
Så lenge en person
er valgbar, kan han eller hun velges til et utvalg. Man må ikke
være medlem av politisk parti eller tilsvarende for å bli valgt.
Riktignok vil det være kommunestyret som velger medlemmene av et
utvalg og medlemmene vil være å anse som folkevalgte, men jeg mener
dette i seg selv ikke kan begrunne at man lager enda en kategori
med organer i kommuneloven som har egne regler, slik KS har foreslått.
Dette vil gjøre strukturen og innholdet i loven vanskeligere tilgjengelig.
Både etter gjeldende
rett og etter lovforslaget omfatter begrepet folkevalgt både dem
som er valgt til kommunestyret ved kommunestyrevalget, og dem som er
valgt til underordnede folkevalgte organer gjennom valg i den enkelte
kommunen.
Hvorvidt medlemmene
av slike komiteer som KS ønsker skal være folkevalgte eller ikke,
må ses i sammenheng med kommunal- og forvaltningskomiteens øvrige
merknader og forslag knyttet til hvem som skal være folkevalgte.
Det samme vil også gjelde om komiteene som KS ønsker kan anses som
"andre kommunale organer" etter forslag til ny § 5-2 slik det fremkommer
i utkast til innstilling.
Dersom det skal
være medlemmer av organet, som ikke er å anse som folkevalgte, så
må det tas stilling til hvilke regler som skal gjelde for disse
medlemmene. Skal disse medlemmene f.eks. ha møteplikt, krav på godtgjøring
og dekning av utgifter?
Det er flere betenkeligheter
med KS' forslag. Forslaget innebærer at hvilke regler som gjelder
for folkevalgte organer i kommunen kan fravikes. Jeg mener det er uheldig
hvis det åpnes for at organer, enten de anses som folkevalgte eller
ikke, ikke må følge saksbehandlingsreglene og reglene om valgbarhet.
Jeg har vanskelig for å se hvorfor slike organer ikke skulle måtte
følge de samme reglene om for eksempel møteoffentlighet, inhabilitet
og kjønnsrepresentasjon som andre organer i kommunen.
Svar b)
Som vist til ovenfor,
mener jeg det ikke er forsvarlig å formulere et forslag til lovtekst.
Som
et eksempel kan vi tenke oss én kommune som velger å bruke offentlig
privat samarbeid (OPS) på for eksempel bygging av et sykehjem eller
en skole, mens en annen kommune velger å bygge i egen regi.
-
a) Vil det være
ulik beregning av minimumsavdraget i disse to kommunene?
-
b) Vil gjeldsbyrden
vurderes ulikt i disse to kommunene?
-
c) Vil det økonomiske
handlingsrommet vurderes ulikt i disse to kommunene?
Svar a),
b) og c) samlet:
Ved inngåelse av
OPS-avtaler som omfatter investeringer må det for hvert enkelt tilfelle
vurderes om avtalen må likestilles med et lånefinansiert kjøp (finansiell leieavtale).
Dersom avtalen er en finansiell leieavtale, skal avtalen føres i
kommuneregnskapet på linje med kjøp og lånefinansiering av bygget
på kommunens egen hånd. Det vil si at både eiendelen og gjelden
(verdien av leieforpliktelsen) føres opp i kommunens balanseregnskap
ved finansiell leie. Eiendelen skal deretter avskrives i tråd med
regnskapsreglene for dette, mens leieforpliktelsen regnskapsmessig
skal behandles som et lån og utgiftsføres årlig som renter og avdrag.
Ut fra dette vil
beregningen av minimumsavdraget bli den samme både ved eget lånefinansiert
kjøp og ved finansiell leie, både etter gjeldende lov og forslag
til ny lov, under ellers like forutsetninger. Også gjeldsbyrden vil
være den samme i begge tilfellene, da både låneopptak og leieforpliktelse
skal føres opp som gjeld i balanseregnskapet. Handlingsrommet må
også vurderes likt.
Hvis OPS-avtalen
ikke skal klassifiseres som lånefinansiert kjøp, det vil si når
kommunen ikke regnes som reell eier av eiendelen, skal avtalen ikke
balanseføres. Leiebetalingene ved slik ordinær ("operasjonell")
leie utgiftsføres da som vanlige leieutgifter i driftsregnskapet,
men dersom leieforpliktelsen er vesentlig skal det opplyses om denne
i note til årsregnskapet.
OPS-avtaler som
kun er operasjonelle leieavtaler vil ikke påvirke beregningen av
minimumsavdraget, hverken etter gjeldende lov eller forslag til
ny lov, siden slike avtaler ikke medfører avskrivninger eller balanseføring av
gjeld. Siden slike avtaler ikke skal inngå som gjeld i balanseregnskapet,
vil slike avtaler heller ikke påvirke gjeldsbyrden slik den måles
ut fra balanseregnskapet. Ved vurderingen av det økonomiske handlingsrommet må
det imidlertid tas med i betraktningen at leien kan innebære vesentlige
forpliktelser som binder kommunen i leieperioden.
Svar:
Jeg legger til
grunn at spørsmålet handler om muligheten for å åpne for slik fullmaktsrepresentasjon
i representantskapet i
kommunale oppgavefellesskap. Når det gjelder andre styringsorganer i kommunale
oppgavefellesskap, er det ikke krav om at samtlige deltakerkommuner
må delta, se nærmere i proposisjonen side 176.
Jeg holder fast
ved at det ikke er ønskelig å åpne for at kommuner kan la seg representere
i representantskapet av folkevalgte i andre kommuner. Som det også
er understreket i proposisjonen, sikrer representasjonen fra samtlige
deltakerkommuner demokratisk deltakelse og styring fra samtlige
deltakerkommuner. Det har til tider blitt reist kritikk mot at interkommunale
samarbeid kommer i konflikt med kommunenes behov for demokratisk
styring og at styringslinjene blir lange. Å la kommunene få adgang
til å la seg representere av folkevalgte i andre kommuner, vil svekke
både den demokratiske styringen og lage enda lengre styringslinjer.
-
1. Regjeringen
mener det er en forutsetning for innføringen av en ny og mer omfattende
internkontrollbestemmelse i kommuneloven at det skjer en etterfølgende
særlovgjennomgang. Særlovgjennomgangen vil ta utgangspunkt i særlovgivningens
regler om internkontroll med kommuneplikter, med sikte på at disse
i hovedsak skal oppheves. Departementet skriver at det er svært
uheldig om man skulle innføre en ny, detaljert internkontrollbestemmelse
uten å få opphevet det meste av særlovgivningens bestemmelser om
internkontroll.
-
a) Hva er regjeringens
begrunnelse for at forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i
helse- og omsorgstjenesten, samt lovbestemmelsene som hjemler forskriften
– nemlig internkontrollbestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven
§ 3-1 tredje ledd og helsetilsynsloven § 3 (ny § 5) og bestemmelsen
om krav til systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient-
og brukersikkerhet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2 holdes
utenfor særlovgjennomgangen?
-
b) Mener regjeringen
dette vil innebære en stor grad av dobbeltregulering?
Svar a):
I proposisjonen
side 277 begrunnes unntaket for disse bestemmelsene med at "bestemmelsene
er nødvendige for å opprettholde en helhetlig og felles regulering
av hele helse- og omsorgstjenesten uavhengig av om tjenesten ytes
av kommuner, helseforetak eller private tjenesteytere i kommunene
og spesialisthelsetjenesten".
Til dette kan tilføyes
at regelverket om internkontroll ved ytelse av helse- og omsorgstjenester
har hatt en likelydende og felles regulering, uavhengig av om tjenestene
ytes av kommunen, fylkeskommunen, private eller helseforetak. Dette
er ansett viktig for at tjenestene som ytes skal bli mest mulig
helhetlige og like forsvarlige i hele helse- og omsorgstjenesten.
Det har vært regnet som en fordel at tjenesteyterne kjenner til
og følger de samme prinsippene for internkontroll uavhengig av om de
arbeider i kommunen, fylkeskommunen, spesialisthelsetjenesten eller
er private.
Dersom dette regelverket
for helse- og omsorgstjenesten ikke skulle være unntatt fra særlovgjennomgangen,
ville det være nærliggende å vurdere om det var mulig å heller la
de andre aktørene også være regulert av en tilsvarende bestemmelse
som i kommuneloven. Slike endringer kunne reist flere utfordringer
og kunne resultere i andre ulikheter i regelverket. Forskrift om
ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten er hjemlet
i mange helselover, herunder i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og
helsetilsynsloven. Bestemmelsene er sentrale pliktbestemmelser som
bl.a. fastslår hva det overordnede ansvaret for helse- og omsorgstjenester
innebærer, herunder ansvaret for å sørge for at det arbeides systematisk
for kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. I forskrift
om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten presiseres
kravene til systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient-
og brukersikkerhet. Det er bl.a. tydeliggjort at internkontroll
er en integrert og naturlig del av virksomhetenes styringssystem.
I forbindelse med
unntaket sies det videre i Prop. 46 L at "behovet for en egen internkontrollforskrift
for helse- og omsorgstjenesten i kommunen imidlertid vil bli vurdert
på nytt etter at ny kommunelov er vedtatt og har virket noe tid".
Forskrift om ledelse
og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten trådte i kraft
01.01.2017. Med nytt regelverk både i forskriften og i kommuneloven
er det nærliggende å la reglene få virke litt, før man gjør en nærmere
vurdering av behovet for fortsatt å ha en egen internkontrollforskrift
for helse og omsorgstjenesten i kommunen. Ved en slik vurdering
vil det også bli relevant å se hvordan lignende problemstillinger
løses og fungerer på andre sektorer.
Svar b):
Å beholde denne
reguleringen samtidig som det kommer en ny og mer omfattende internkontrollbestemmelse
i kommuneloven vil i utgangspunktet innebære en dobbeltregulering
i og med at begge regelverk regulerer internkontroll. For kommunene
vil det således være en dobbeltregulering, mens det for private
tjenesteytere og spesialisthelsetjenesten, som ikke er omfattet
av kommuneloven, ikke vil være noen dobbeltregulering.
Videre inneholder
reguleringen for helse- og omsorgstjenesten enkelte elementer som
ikke finnes i den foreslåtte bestemmelsen i kommuneloven, og som
således ikke vil være regulert dobbelt. Dette gjelder for eksempel
forskriftshjemmel, som ikke er foreslått i kommuneloven. Forskriften
om ledelse og kvalitetsforberedelse er videre mer detaljert og utdyper
internkontrollplikten mer enn det som følger av bestemmelsen i forslaget
til ny kommunelov, herunder en plikt til systematisk arbeid med
kvalitetsforbedringer.