Sammendrag
Barne- og likestillingsdepartementet legger i proposisjonen fram forslag til endringer i barneloven og statsborgerloven. Proposisjonen er utarbeidet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet, og etter endringen i departementsstrukturen også med Kunnskapsdepartementet som har bidratt med punkt 8 om endringer i statsborgerloven.
Bakgrunn
Et hovedformål med forslagene i proposisjonen er å bidra til en bedre håndtering av saker om erklæring av farskap for barn født i utlandet når det er tvil om identitet. Erklæring av farskap for barn født i utlandet skjer ofte i forbindelse med at det søkes om pass til barnet ved norsk utenriksstasjon, og i den forbindelse tildeles også fødselsnummer. Er mannen som erklærer farskap norsk statsborger, blir barnet automatisk norsk statsborger i kraft av statsborgerloven, og norske myndigheter fatter ingen avgjørelse om statsborgerskapet. I noen land og i noen saker kan det være særlig vanskelig for norske myndigheter å ta stilling til identiteten til barnet, moren eller han som vil erklære seg som far. Barn født i utlandet kan mangle dokumenter som fødselsattest, eller det kan være tvil rundt dokumenter om identitet som legges fram. I slike tilfeller øker risikoen for uriktige opplysninger. Et usikkert faktagrunnlag kan gjøres sikrere gjennom ytterligere utredning. Dette vil imidlertid ofte ikke være mulig i land der det ikke utstedes offisielle dokumenter og i land der dokumenter kan ha lav notoritet.
Oversikt over rettskildene, gjeldende rett og praksis
I proposisjonen gis det en oversikt over gjeldende rett og praksis av betydning.
Utenriksstasjonene har en nøkkelrolle i de aktuelle sakene. Når det gjelder barn født i utlandet som det søkes om pass til ved norsk utenriksstasjon, er utenriksstasjonen noen ganger involvert i prosessen med å fastsette farskapet. Farskap kan erklæres ved norsk utenriksstasjon, og utenriksstasjonen kan eventuelt gi konsulær bistand til norske statsborgere i forbindelse med en sak for norske myndigheter om endring av farskap eller anerkjennelse av farskap fastsatt i utlandet. Noen ganger skjer dermed fastsettelse eller endring av farskap parallelt med utstedelse av pass. Erklæring av farskap eller eventuelt endring av farskap forutsetter at norske myndigheter har jurisdiksjon i saken. Pass til barn født i utlandet utstedes i mange tilfeller også på grunnlag av et farskap som allerede er fastsatt eller hevdes å være det, for eksempel pater est. Det gjøres da vurderinger av foreldreskapet i forbindelse med, og som en del av, sak om pass og fødselsnummer.
Flere lover og bestemmelser vil få anvendelse i slike tilfeller, og dette er bakgrunnen for at det gis en samlet framstilling. Lovene dette gjelder er særlig:
-
folkeregisterlovens bestemmelser om fødselsregistrering og om tildeling av fødselsnummer
-
barnelovens bestemmelser om foreldreskap
-
statsborgerlovens bestemmelser om når barnet automatisk blir norsk statsborger etter norsk mor eller far og
-
passlovens bestemmelser
Statsborgerloven fastsetter at barn automatisk blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger. Avledet rett til statsborgerskap omfatter også barn født i utlandet. Statsborgerlovens bestemmelser om avledet rett til statsborgerskap, og passlovens bestemmelser om rett til pass for norsk statsborger, har ingen egen definisjon av hvem som er barnets mor og far, men bygger på barneloven.
Proposisjonen viser også til Grunnloven § 104 om barns rettigheter og § 2 første ledd første punktum som beskytter retten til privatliv og familieliv. Dessuten omtales fem sentrale menneskerettighetskonvensjoner som gjelder direkte som norsk lov, og går foran annen norsk lov ved eventuell motstrid, jf. §§ 2 og 3 i lov 21. mai 1999 nr. 30 om menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Av disse fem er det særlig Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs barnekonvensjon som er aktuelle når det gjelder beskyttelse av barn.
Forholdet til menneskerettighetene er nærmere drøftet i forbindelse med temaet DNA-test ved erklæring av farskap for barn født i utlandet.
Dansk og svensk rett som er av interesse vedrørende statsborgerskap og farskap omtales i et eget punkt i proposisjonen.
DNA-test ved erklæring av farskap for barn født i utlandet
Departementet foreslår en endring i barneloven slik at det gis en hjemmel til å be om DNA-test før farskap erklæres for barn født i utlandet, når nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Det foreslås at de instansene/myndighetene som kan ta imot farskapserklæringer, kan be om slik test dersom dette er nødvendig for å fastslå farskapet fordi barnet, moren eller han som vil erklære seg som far, ikke kan godtgjøre identiteten sin, eller det er grunn til å tro at det gis uriktige opplysninger om hvem som er far for å få norsk statsborgerskap til barnet. Det er også et vilkår at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå farskapet. Viser DNA-testen at mannen ikke kan være far til barnet, kan han ikke erklære farskap. Det samme gjelder der det sies nei til DNA-test. Forslaget gjelder førstegangsfastsettelse av farskap, og har ingen konsekvenser for farskap som allerede er fastsatt. Se lovutkastet til barneloven § 4 nye femte og sjette ledd.
Departementet antar at det bør være klagerett dersom en myndighet som har kompetanse til å ta imot farskapserklæring, ikke tar imot en erklæring. En beslutning om ikke å motta en erklæring, må anses som enkeltvedtak. Av hensyn til partenes rettssikkerhet mener departementet at det ikke bør gjøres unntak fra klageretten etter forvaltningsloven. Departementet legger til grunn at det bør være én klageinstans, og hvilket organ dette skal være vil bli fastsatt i forskrift.
Utenriksstasjoners kompetanse ved farskapserklæringer
Departementet foreslår en endring i barneloven slik at bare norsk utsendt utenrikstjenestemann skal ha kompetanse i utlandet til å ta imot farskapserklæringer. Endringen innebærer at de honorære representantene ikke lenger har kompetanse når det gjelder farskapsfastsettelse. Se lovutkastet til barneloven § 4 andre ledd første punktum bokstav d.
Den foreslåtte endringen vil ha som konsekvens at det blir noe mindre enkelt for norske statsborgere og andre lands statsborgere å erklære farskap etter norsk rett i utlandet. Departementet ser at dette kan være en ulempe for dem som berøres, men mener at andre hensyn veier tyngre. Honorære representanter har ikke myndighet til å utføre vigsler eller utstede pass, og endringen som foreslås gir dermed bedre sammenheng i regelverket. Det å ta imot farskapserklæringer er en forvaltningsoppgave som etter departementets syn ikke bør utføres av honorære representanter.
Jurisdiksjon i farskapssaker der farskap heller bør fastsettes i et annet land
Departementet foreslår en endring i barneloven § 81 slik at norsk jurisdiksjon i farskapssaker begrenses noe. Dette gjelder i situasjoner der farskap både kan fastsettes i Norge og i et annet land der partene har nær tilknytning. Det foreslås vilkår som sikrer at den aktuelle saken håndteres av myndighetene i det landet hvor den best kan opplyses og behandles. Se lovutkastet til barneloven § 81 nytt andre ledd.
Bakgrunnen for forslaget er at norske jurisdiksjonsregler i farskapssaker er vide. Siden det ikke er internasjonale avtaler som regulerer dette, er det risiko for at farskap søkes fastsatt etter norsk rett der barnet allerede har en far, eventuelt at farskapet kan fastsettes av myndighetene i andre land hvor saken kan opplyses bedre.
Endringen i statsborgerloven
Departementet foreslår en mindre presisering i statsborgerlovens bestemmelse om at barn blir norsk statsborger ved fødselen dersom faren eller moren er norsk statsborger, slik at det lovfestes at det er et krav at foreldreskapet følger av barneloven. Dette er ingen endring av gjeldende rett, men en presisering med et pedagogisk formål. Se lovutkastet til statsborgerloven § 4 første ledd første punktum og § 37 andre ledd første punktum.
Økonomiske og administrative konsekvenser
Forslag i proposisjonen antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for det offentlige.