Jeg viser til representantforslag 207 L (2017-2018) fra stortingsrepresentantene Lundteigen, Odnes, Bjørke, Nordlund og Pollestad om endring av arbeidsmiljøloven § 1-7.

Representantene har fremmet følgende forslag om vedtak til lov:

I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. gjøres følgende endring:

§ 1-7 første ledd skal lyde: (1) Med utsendt arbeidstaker menes arbeidstaker som i et tidsrom på inntil 30 dager arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.

Forslaget går ut på endre definisjonen av utsendt arbeidstaker i loven, slik at arbeidstakere som er på tjenesteoppdrag i Norge lenger enn 30 dager ikke skal regnes som utsendt arbeidstaker. I dag er utsendt arbeidstaker definert som en arbeidstaker som "i et begrenset tidsrom" arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.

Forslaget er begrunnet med at det er behov for en klarere definisjon i lovgivningen av hva som menes med utsendte arbeidstakere. Det er videre vist til at etter gjeldende regler kan utenlandske arbeidstakere arbeide lenge i Norge uten å være dekket av viktige regler i arbeidsmiljøloven.

Innledningsvis vil jeg understreke at jeg deler representantenes syn om at utsendte arbeidstakere skal ha likeverdige lønns- og arbeidsvilkår som andre mens de utfører arbeidsoppdrag i Norge. Regjeringen prioriterer dette høyt, gjennom strategien mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen har også intensivert samarbeidet med EU på dette området, for å møte utfordringene med grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

I hvilke tilfeller norske arbeidsrettslige regler kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere på oppdrag i Norge, blir regulert av utsendingsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF). Utsendingsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og bindende for Norge. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved arbeidsmiljøloven § 1-7 og forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere (utsendingsforskriften). Formålet med utsendingsdirektivet er å balansere hensynet til tjenesteflyten i det indre marked, hensynet til rettferdige konkurransevilkår og hensynet til vern av grunnleggende arbeidstakerrettigheter. Direktivet bestemmer altså hvilket lands rett – vertslandets eller etableringslandets – som skal regulere arbeidsforholdet. Direktivet slår fast at for en kjerne av sentrale vilkår, er det vertslandets rett som gjelder, uansett hvor arbeidsforholdet har sin sterkeste tilknytning. Andre sider av arbeidsforholdet reguleres av etableringslandets rett, det vil si der arbeidsgiveren hører hjemme. Sentrale vilkår som lønn, arbeidstid og HMS reguleres av lovgivningen i vertslandet.

Spørsmålet om hvorvidt definisjonen av utsendte arbeidstakere i arbeidsmiljøloven bør endres, ble tatt opp av Stortinget i anmodningsvedtak nr. 738 av 1. juni 2017 (og ikke i vedtak nr. 737 av samme dato som det henvises til i forslaget). I dette vedtaket ba stortingsflertallet regjeringen om å vurdere om det bør settes en klar grense for hvor lenge et arbeidsforhold skal kunne vare før utsendte arbeidstakere blir omfattet av alle regler i arbeidsmiljøloven, og komme tilbake med eventuelle forslag til lovendringer. Til dette svarte regjeringen blant annet at gjeldende EØS-rett ikke åpner for å sette en klart definert grense for hvor lenge et arbeidsforhold skal kunne vare før utsendte arbeidstakere blir omfattet av alle norske arbeidsrettslige regler (se Prp. 1 S (2017-2018) Arbeids- og sosialdepartementet).

Som nevnt i regjeringens svar på anmodningsvedtak nr. 738, er utsendingsdirektivet under revisjon. I 2016 la EU-kommisjonen frem forslag til endringer i direktivet, blant annet knyttet til behovet for en klarere angivelse av hvor lang utsendingsperioden maksimalt kan være før all lovgivningen i vertslandet skal gjelde. I Kommisjonens forslag ble denne perioden satt til 24 måneder. I løpet av forhandlingene i EUs organer er perioden redusert til 12 måneder (med mulighet for forlengelse i inntil 6 måneder). Forutsatt at denne endringen i direktivet blir vedtatt, vil tilnærmet alle regler i arbeidsmiljøloven gjelde for utsendte arbeidstakere som er på oppdrag i Norge utover 12 (ev. 18) måneder (unntaket er stillingsvernreglene og regler om konkurransebegrensende avtaler.) Dette vil for det første føre til en klarere definisjon av utsendte arbeidstakere. For det andre vil det bidra til mer likeverdige vilkår for utenlandske arbeidstakere som jobber "skulder ved skulder" med norske arbeidstakere.

Prosessen med å vedta direktivendringene er nå helt i sluttfasen. Både Rådet og arbeids- og sosialkomiteen i Europaparlamentet har gitt sin tilslutning til endringene. Parlamentet (plenum) skal votere over saken i mai/juni 2018. Regjeringen vil komme tilbake til saken når vedtakelsesprosessen i EU er ferdig.

Når det gjelder Stortingets anmodningsvedtak nr. 737 av 1. juni 2017, gjaldt dette konkret varslingsreglene og utsendte arbeidstakere. Regjeringen ble anmodet om å komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer at utsendte arbeidstakere blir omfattet av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Til dette har regjeringen svart at departementet vil utrede dette nærmere og vurdere mulighetene for at utsendte arbeidstakere kan omfattes av reglene i arbeidsmiljøloven om varsling. Temaet reiser ulike problemstillinger, særlig knyttet til det EØS-rettslige handlingsrommet, og hvordan varslingsreglene eventuelt kan håndheves for utsendte arbeidstakere. Regjeringen vil komme tilbake til denne saken på egnet måte etter at spørsmålet er ferdig utredet. Det kan i denne forbindelse også nevnes at EU-kommisjonen helt nylig (23. april 2018) har lagt frem et direktivforslag om beskyttelse av personer som varsler om brudd på EU-lovgivning. Det er naturlig å se nærmere på dette i forbindelse med saken. Også Varslingsutvalgets utredning (NOU 2018:6) som når er på høring, er relevant i denne sammenheng.

Jeg vil for øvrig også nevne at regjeringen, i forbindelse med gjennomføringen av EUs håndhevingsdirektiv (Direktiv 2014/67/EU) i 2017, gjorde endringer i utsendingsforskriften som medfører at utsendte arbeidstakere ble omfattet av flere av verneregler i arbeidsmiljøloven enn tidligere, særlig krav til systematisk HMS-arbeid og reglene om verneombud.