Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Arild Grande, Eigil Knutsen og Hadia Tajik,
fra Høyre, Margret Hagerup, Heidi Nordby Lunde og Kristian Tonning
Riise, fra Fremskrittspartiet, Hanne Dyveke Søttar og lederen Erlend
Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Solfrid Lerbrekk, og fra Venstre, Terje Breivik,
merker seg at det i fremsatte forslag vises til anmodningsvedtak
nr. 737 av 1. juni 2017:
«Stortinget ber regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag som sikrer at utsendte
arbeidstakere blir omfattet av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven.»
I representantforslaget
bes det om å innføre en øvre grense på 30 dager for å defineres
som utsendt arbeidstaker.
Arbeids- og sosialdepartementet
omtaler anmodningsvedtaket i Prop. 1 S (2017–2018) og viser i denne
til EUs utsendingsdirektiv, der det ikke er en fast bestemt definisjon
på øvre varighet av utsending for at alle regler i vertslandet skal
komme til anvendelse.
Komiteen viser til at håndhevingsdirektivet
(Direktiv 2014/67/EU) er direkte knyttet til utsendingsdirektivet
(Direktiv 96/71/EF). Håndhevingsdirektivet gir regler som skal sikre
at arbeidstakere som er utsendt i forbindelse med tjenesteyting
i andre EØS-land, får den beskyttelsen de har krav på i henhold
til utsendingsdirektivet. Forskrift om utsendte arbeidstakere ble
endret 28. juni 2017 som følge av implementeringen av direktivene.
Blant endringene
ligger det flere tiltak som styrker myndighetenes mulighet for å
kontrollere arbeidsvilkår og varighet ved arbeidsforholdet, men
også arbeidstakers vern mot gjengjeldelse når/om arbeidstaker går
til rettslige eller administrative skritt mot sin arbeidsgiver.
Komiteen viser videre til behandling
av Prop. 1 S (2017–2018), der departementet omtaler ovennevnte anmodningsvedtak,
nr. 737. I omtalen fremkommer det blant annet at
«gjeldende EØS-rett
ikke åpner for å sette en klar grense for hvor lenge et arbeidsforhold
skal kunne vare før utsendte arbeidstakere blir omfattet av alle
norske arbeidsrettslige regler.
Hvorvidt norske arbeidsrettslige
regler gjelder for utsendte arbeidstakere på oppdrag i Norge, blir
regulert av Europaparlaments- og rådsdirektiv 96/71/EF av 16. desember
1996 om utsending av arbeidstakere i forbindelse med tjenesteyting
(utsendingsdirektivet). Utsendingsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen
og bindende for Norge. Direktivet er gjennomført i norsk rett ved
arbeidsmiljøloven § 1-7 og forskrift om utsendte arbeidstakere.
Det følger av utsendingsdirektivet
at ved utsending av arbeidstakere skal visse regler om lønns- og
arbeidsvilkår i det landet hvor arbeidet utføres (vertslandet) gjelde
uansett hvilket lands rett som for øvrig regulerer arbeidsforholdet.
Hvilke typer regler dette er, er uttømmende regulert i direktivets
artikkel 3.
Det er en forutsetning
at arbeidstakeren arbeider i vertslandet i et begrenset tidsrom.
Hva som menes med begrenset tidsrom er ikke nærmere definert i direktivet. Det
må forstås slik at det kan variere, og at det ikke gjelder noen
øvre grense. Det er ikke holdepunkter, verken i direktivet eller
i praksis, for å innfortolke en adgang for medlemsstatene til å
sette en absolutt grense for hvor lenge arbeidet kan vare før alle
regler i vertslandet kommer til anvendelse.
Det legges altså
til grunn at utsendingsdirektivet er til hinder for å fastsette
en slik grense, og Regjeringen vil derfor ikke fremme lovforslag
om dette nå. Det vises imidlertid til at EU-kommisjonen har foreslått
en endring i utsendingsdirektivet knyttet til denne problemstillingen.
Forslaget går i korthet ut på at dersom varigheten av arbeidet i
vertsstaten overstiger 24 måneder, skal alle vertslandets regler
gjelde for utsendte arbeidstakere. Forslaget er nå under forhandling
i EUs organer. Dersom forslaget til endringer blir vedtatt, vil
Regjeringen komme tilbake til saken i forbindelse med gjennomføringen
av de nye reglene i norsk rett.»
Komiteen har videre merket
seg at EU-kommisjonen 23. april 2018 la frem forslag om å innføre
en minstestandard for beskyttelse av ansatte som varsler om brudd
på EU-lovgivning, og nye forpliktelser for arbeidsgivere i større
offentlige og private virksomheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
legger til grunn at regjeringen følger opp dette sammen med en vurdering
av om utsendte arbeidstakere generelt skal omfattes av varslingsregler,
og kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at arbeidstakere
som utfører arbeid i Norge, skal sikres et forsvarlig arbeidsmiljø. Disse medlemmer viser
til Representantforslag 199 S (2017–2018) fra representanter fra
Arbeiderpartiet om å forbedre allmenngjøringsordningen. Det foreslås
her å forenkle dokumentasjonskravet, snu dokumentasjonskravet ved
allerede vedtatte allmenngjøringsvedtak og utvide perioden for allmenngjøring.
Dette vil gi en forbedret allmenngjøringsordning som er påkrevd
for å møte omfanget av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.
Disse medlemmer mener reglene
for utsendte arbeidstakere ikke er klare nok, og at perioden man
er definert som utsendt arbeidstaker, og hvilke rettigheter man
har, skal være klart definert.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innen utgangen av 2018 legge frem en sak med en
klargjøring av regelverket for utsendte arbeidstakere, herunder
hvilke av arbeidsmiljølovens bestemmelser som kan gjelde fra første
dag for utsendte arbeidstakere.»
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til følgende
merknad i Innst. 15 S (2017–2017) som svar på departementets vurdering
i Prop. 1 S (2017–2018) av anmodningsvedtak nr. 737, referert til
ovenfor av komiteen:
«Disse medlemmer
viser videre til at Tekna påpekte behovet for å definere ‘utsendte
arbeidstakere’ i arbeidsmiljøloven slik at utsendte arbeidstakere
defineres som personer som jobber i inntil én måned i Norge. Disse
medlemmer er enig i behovet for lovendring på dette punktet og viser
til Innst. 303 L (2016–2017), jf. Prop. 72 L (2016–2017) hvor disse
medlemmer fremsatte følgende lovforslag:
‘Ny § 1-7 (1) skal
lyde:
(1) Med utsendt arbeidstaker
menes arbeidstaker som i en periode på inntil 30 dager arbeider
i et annet land enn det arbeidsforholdet vanligvis er knyttet til.’
Ved votering i Stortinget
1. juni 2017 fikk lovforslaget ikke flertall. Dersom forslaget derimot
hadde fått flertall, ville dette sikret at alle arbeidstakere som
arbeider i Norge utover 30 dager, blir omfattet av blant annet varslingsbestemmelsene
i arbeidsmiljøloven.
Disse medlemmer merker
seg at Arbeids- og sosialdepartementet i Prop. 1 S (2017–2018),
som oppfølging av anmodningsvedtak nr. 738, 1. juni, benytter utsendingsdirektivet
som argument for at norske myndigheter kan definere begrepet ‘utsendt
arbeidstaker’ i norsk lov. Disse medlemmer viser til Prop. 1. S
(2017–2018) for Arbeids- og sosialdepartementet side 217:
‘Det følger av utsendingsdirektivet
at ved utsending av arbeidstakere skal visse regler om lønns- og
arbeidsvilkår i det landet hvor arbeidet utføres (vertslandet) gjelde
uansett hvilket lands rett som for øvrig regulerer arbeidsforholdet.
Hvilke typer regler dette er, er uttømmende regulert i direktivets
artikkel 3.
Det er en forutsetning
at arbeidstakeren arbeider i vertslandet i et begrenset tidsrom.
Hva som menes med begrenset tidsrom er ikke nærmere definert i direktivet. Det
må forstås slik at det kan variere, og at det ikke gjelder noen
øvre grense. Det er ikke holdepunkter, verken i direktivet eller
i praksis, for å innfortolke en adgang for medlemsstatene til å
sette en absolutt grense for hvor lenge arbeidet kan vare før alle
regler i vertslandet kommer til anvendelse.
Det legges altså
til grunn at utsendingsdirektivet er til hinder for å fastsette
en slik grense, og regjeringen vil derfor ikke fremme lovforslag
om dette nå.’
Disse medlemmer vil
påpeke at dette er nok et eksempel på at Norges forpliktelser gjennom
EØS-avtalen medfører avgivelse av suverenitet innenfor arbeidslivsområdet.
Disse medlemmer viser til at
det i representantforslaget blir fremsatt et lovforslag om å endre
definisjonen av utsendte arbeidstaker ved å endre arbeidsmiljøloven
§ 1-7. Disse medlemmer viser
til at utsendte arbeidstakere i dag er definert som:
«arbeidstaker som
i et begrenset tidsrom arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet
vanligvis er knyttet til».
Disse medlemmer viser til at
utsendte arbeidstakere ikke er omfattet av alle vernebestemmelsene
i arbeidsmiljøloven. Utsendte arbeidstakere er heller ikke omfattet
av arbeidsmiljølovens varslingsbestemmelser.
Disse medlemmer mener arbeidsmiljølovens definisjon
av utsendte arbeidstakere må tydeliggjøres. Det er, etter disse medlemmers syn,
ikke ønskelig med en lovbestemmelse som åpner for at flest mulig
arbeidstakere skal kunne defineres som utsendte arbeidstakere, da
disse som vist ovenfor har dårligere vern etter norsk lov.
Disse medlemmer mener hensynet
til utenlandske arbeidstakeres rett til å være omfattet av de samme
vernebestemmelsene som andre arbeidstakere i norsk arbeidsliv må
gå fremfor EØS-rett.
Disse medlemmer mener det er
feil å legge til grunn at utsendingsdirektivet er til hinder for
å fastsette en definert grense på 30 dager i arbeidsmiljøloven for hvem
som etter loven defineres som utsendte arbeidstakere, dette fordi
det er opp til det norske storting å innfortolke en adgang for medlemsstatene
til å sette en slik absolutt grense. Dette vil innebære å bruke
det handlingsrom som EØS-avtalen gir mulighet for. Dersom EUs organer
vil reagere mot Stortingets vilje, er de i sin fulle rett til det,
men dette kan bare avklares ved at Stortinget først kommer med sin
forståelse av hvordan utsendingsdirektivet skal praktiseres i Norge.
Disse medlemmer viser til Teknas
høringsinnspill til komiteen av 15. mai 2018. Tekna påpeker at utenlandske
arbeidstakere som jobber i et «begrenset tidsrom» i Norge, er lovlig
unntatt fra viktige deler av arbeidsmiljøloven, blant annet HMS
og forhold om varsling. Tekna viser til at både Telenor, Posten,
Evry og DnB har benyttet seg av innleide indiske ingeniører for
å utføre arbeidsoppgaver i Norge. Disse medlemmer forstår at
disse innleide indiske ingeniørene har vært definert som utsendte
arbeidstakere med dårligere rettigheter sammenlignet med andre arbeidstakere
i norsk arbeidsliv.
Disse medlemmer er enig med
Tekna i at det å unnta deler av arbeidsstyrken fra fordeler av arbeidsmiljøloven
er en alvorlig sak, og bør, som Høyesterett har presisert, kun gjelde
«de helt kortvarige arbeidsforhold». Disse medlemmer viser til dette
som begrunnelse for lovforslaget. Tekna peker også på at dagens
lovverk svekker sikkerheten og øker sårbarheten når norske kompetansemiljøer
må si opp folk på grunn av konkurransen fra utenlandske ansatte
som ikke har de samme kravene til arbeidsvilkår som andre ansatte
i Norge. Disse
medlemmer vil understreke at dagens lovgivning også innebærer
en svært uheldig og uønsket konkurransevridning.
Disse medlemmer viser videre
til at Tekna støtter lovforslaget om å definere utsendte arbeidstakere
i arbeidsmiljøloven § 1-7 (1).
Disse medlemmer vil videre
vise til at Tekna har innhentet en juridisk vurdering av hvilke
bestemmelser i arbeidsmiljøloven som vil være en restriksjon som
EØS-retten ikke tillater, dersom disse bestemmelsene skal gjelde
utstasjonerte arbeidstakere fra første dag. Disse medlemmer merker seg
at vurderingen konkluderer med at det bare er ganske få bestemmelser som
vil kunne innebære en restriksjon som EØS-retten ikke tillater å
gi arbeidsmiljølovens bestemmelser anvendelse overfor virksomhet
som skjer med utstasjonerte arbeidstakere, allerede fra dag én. Disse medlemmer merker
seg at dette står i sterk motstrid til hva regjeringen skriver.
Disse medlemmer er helt uenig
med regjeringen, som legger til grunn at utsendingsdirektivet er
til hinder for å fastsette en grense i arbeidsmiljøloven § 1-7 (1),
jf. forslaget fremsatt i representantforslaget og som disse medlemmer i
denne innstillingen fremsetter. Videre vil disse medlemmer understreke
at det også i denne saken er påfallende hvordan regjeringen og flertallet
i komiteen argumenterer for ikke å endre norsk lov fordi en slik
lovendring av den EU-positive regjeringen legges til grunn å være
i konflikt med EU-lov.
Disse medlemmer mener arbeidstakere
som arbeider i Norge i en periode ut over 30 dager, fra 1. juli 2018
ikke skal defineres som utsendte arbeidstakere.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«I
I lov 17. juni
2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. gjøres
følgende endring:
§ 1-7 første
ledd skal lyde:
(1) Med utsendt
arbeidstaker menes arbeidstaker som i et tidsrom
på inntil 30 dager arbeider i et annet land enn det arbeidsforholdet
vanligvis er knyttet til.
II
Loven gjelder fra
1. juli 2018.»