EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSFORORDNING (EU)
nr. 910/2014 av 23. juli 2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester
for elektroniske transaksjoner i det indre marked og om oppheving
av direktiv 1999/93/EF
under henvisning
til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 114,
etter oversending
av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,
under henvisning
til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité(),
-
1) Med henblikk
på den økonomiske og sosiale utvikling er det av avgjørende betydning
at det skapes tillit til internettmiljøet. Manglende tillit, særlig
på grunn av en følelse av manglende rettssikkerhet, gjør at forbrukere,
foretak og offentlige myndigheter nøler med å gjennomføre transaksjoner
elektronisk og å ta i bruk nye tjenester.
-
2) Formålet med
denne forordning er å styrke tilliten til elektroniske transaksjoner
i det indre marked ved å skape et felles grunnlag for sikker elektronisk samhandling
mellom borgere, foretak og offentlige myndigheter, og på den måten
øke effektiviteten i offentlige og private nettbaserte tjenester,
elektronisk forretningsvirksomhet og elektronisk handel i Unionen.
-
3) Europaparlaments-
og rådsdirektiv 1999/93/EF() omhandlet
elektroniske signaturer uten at det ble fastsatt en fullstendig
ramme for sikre, pålitelige og brukervennlige elektroniske transaksjoner
på tvers av landegrensene og på tvers av sektorer. Ved denne forordning
styrkes og utvides regelverket i nevnte direktiv.
-
4) I kommisjonsmeldingen
av 26. august 2010 med tittelen «A Digital Agenda for Europe» påpekes
det at fragmenteringen av det digitale markedet, manglende samvirkingsevne
og økende nettkriminalitet utgjør vesentlige hindringer for en positiv
utvikling i den digitale økonomien. I sin rapport om EU-borgerskap
fra 2010 med tittelen «Dismantling the obstacles to EU citizens’
rights» understreket Kommisjonen også behovet for å løse de største
problemene som er til hinder for at EU-borgerne kan dra nytte av
fordelene ved et digitalt indre marked og digital tjenesteyting
over landegrensene.
-
5) I sine konklusjoner
av 4. februar 2011 og 23. oktober 2011 oppfordret Det europeiske
råd Kommisjonen til å skape et digitalt indre marked innen 2015,
til å gjøre raske framskritt på sentrale områder i den digitale
økonomien og til å fremme et fullstendig integrert digitalt indre
marked ved å forenkle bruken av nettbaserte tjenester over landegrensene,
med særlig vekt på å fremme sikker elektronisk identifikasjon og
autentisering.
-
6) I sine konklusjoner
av 27. mai 2011 oppfordret Rådet Kommisjonen til å bidra til det
digitale indre marked ved å skape egnede vilkår for gjensidig anerkjennelse
over landegrensene av sentrale verktøy, for eksempel elektronisk
identifikasjon, elektroniske dokumenter, elektroniske signaturer
og elektroniske leveringstjenester, samt for samvirkende e-forvaltningstjenester
i hele Den europeiske union.
-
7) I sin resolusjon
av 21. september 2010 om gjennomføring av det indre marked for elektronisk
handel() understreket Europaparlamentet viktigheten av sikkerhet
i forbindelse med elektroniske tjenester, særlig elektroniske signaturer,
samt behovet for å opprette en infrastruktur for offentlige nøkler
på felleseuropeisk plan, og oppfordret Kommisjonen til å opprette
en portal for europeiske valideringsmyndigheter for å sikre elektroniske
signaturers samvirkingsevne over landegrensene og øke sikkerheten
for transaksjoner som utføres via internett.
-
8) I henhold til
europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF() skal medlemsstatene
opprette «felles kontaktpunkter» for å sikre at alle framgangsmåter
og formaliteter knyttet til tilgang til en tjenestevirksomhet og
utøvelsen av denne kan gjennomføres på en enkel måte, på avstand
og elektronisk, via det egnede felles kontaktpunktet hos vedkommende
myndigheter. En rekke nettbaserte tjenester som er tilgjengelige
via felles kontaktpunkter, krever elektronisk identifikasjon, autentisering
og signatur.
-
9) I de fleste tilfeller
kan borgerne ikke bruke sin elektroniske identifikasjon til å autentisere
seg i en annen medlemsstat, ettersom de nasjonale ordningene for
elektronisk identifikasjon i deres stat ikke er anerkjent i andre
medlemsstater. Denne elektroniske barrieren hindrer tjenestetilbydere
i å få fullt utbytte av fordelene ved det indre marked. Gjensidig
anerkjente elektroniske identifikasjonsmidler vil gjøre det lettere
å tilby en lang rekke tjenester over landegrensene i det indre marked
og gjøre det mulig for foretak å drive virksomhet over landegrensene
uten å støte på en rekke hindringer i kontakten med offentlige myndigheter.
-
10) Ved europaparlaments-
og rådsdirektiv 2011/24/EU() opprettes det et nettverk av nasjonale myndigheter
med ansvar for e-helse. For å øke sikkerheten og kontinuiteten i
forbindelse med helsetjenester over landegrensene skal nettverket
utarbeide retningslinjer for tilgang over landegrensene til elektroniske
helseopplysninger og -tjenester, herunder ved å støtte felles identifikasjons-
og autentiseringstiltak for å lette overføringen av opplysninger
i forbindelse med helsetjenester over landegrensene. Gjensidig anerkjennelse
av elektronisk identifikasjon og autentisering er en forutsetning for
at helsetjenester over landegrensene skal bli virkelighet for borgerne
i Unionen. Når borgerne reiser til en annen stat for å få behandling,
må opplysningene om deres helse være tilgjengelige i den staten
der behandlingen skal utføres. Dette krever en robust, sikker og
pålitelig ramme for elektronisk identifikasjon.
-
11) Denne forordning
bør få anvendelse i fullt samsvar med prinsippene om vern av personopplysninger fastsatt
i europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF(). Når det
gjelder prinsippet om gjensidig anerkjennelse som fastsettes ved
denne forordning, bør autentisering for en nettbasert tjeneste bare omfatte
behandling av identifikasjonsdata som er tilstrekkelige og relevante
og ikke omfatter mer enn det som kreves for å gi tilgang til den
nettbaserte tjenesten. Videre bør tilbydere av tillitstjenester
og tilsynsorganer oppfylle kravene til fortrolig og sikker behandling
i direktiv 95/46/EF.
-
12) Ett av målene
med denne forordning er å fjerne eksisterende hindringer for medlemsstatenes
bruk over landegrensene av elektroniske identifikasjonsmidler ved
autentisering, i det minste for offentlige tjenester. Denne forordning
har ikke som mål å gripe inn i systemer for forvaltning av elektroniske identiteter
og tilhørende infrastruktur som er opprettet i medlemsstatene. Målet
med denne forordning er å sikre at sikker identifikasjon og autentisering
er mulig når det gjelder tilgang til nettbaserte tjenester som tilbys
av medlemsstatene over landegrensene.
-
13) Medlemsstatene
bør stå fritt til å benytte eller innføre elektroniske identifikasjonsmidler
i forbindelse med tilgang til nettbaserte tjenester. De bør i tillegg
selv kunne bestemme om privat sektor også skal kunne tilby disse
midlene. Medlemsstatene bør ikke være forpliktet til å melde sine
ordninger for elektronisk identifikasjon til Kommisjonen. Medlemsstatene
kan velge å melde til Kommisjonen alle, noen eller ingen av ordningene
for elektronisk identifikasjon som brukes på nasjonalt plan for
å få tilgang til i det minste offentlige nettbaserte tjenester eller
spesifikke tjenester.
-
14) I denne forordning
må det fastsettes visse vilkår med hensyn til hvilke elektroniske
identifikasjonsmidler som må anerkjennes, og hvordan ordningene
for elektronisk identifikasjon bør meldes. Vilkårene bør bidra til
at medlemsstatene kan bygge opp den nødvendige tillit til hverandres
ordninger for elektronisk identifikasjon, og til gjensidig anerkjennelse
av elektroniske identifikasjonsmidler som faller inn under deres
meldte ordninger. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse bør få anvendelse
dersom meldermedlemsstatens ordning for elektronisk identifikasjon
oppfyller vilkårene for melding og meldingen er offentliggjort i Den europeiske unions
tidende. Prinsippet om gjensidig anerkjennelse bør imidlertid
bare gjelde autentisering for en nettbasert tjeneste. Tilgangen
til slike nettbaserte tjenester og den endelige leveringen av disse til
den som etterspør tjenestene, bør være nært knyttet til retten til
å motta slike tjenester på vilkårene fastsatt i nasjonal lovgivning.
-
15) Plikten til
å anerkjenne elektroniske identifikasjonsmidler bør bare gjelde
midler som har et identitetssikkerhetsnivå som tilsvarer eller er
høyere enn nivået som kreves for den aktuelle nettbaserte tjenesten.
Plikten bør dessuten gjelde bare når det aktuelle offentlige organet
benytter sikkerhetsnivået «betydelig» eller «høyt» i forbindelse
med tilgang til den nettbaserte tjenesten. Medlemsstatene bør i
samsvar med unionsretten stå fritt til å anerkjenne elektroniske
identifikasjonsmidler med lavere identitetssikkerhetsnivå.
-
16) Sikkerhetsnivåene
bør gjenspeile graden av tillit til et elektronisk identifikasjonsmiddel
når det gjelder å fastslå identiteten til en person, og dermed være en
garanti for at personen som gjør krav på en bestemt identitet, faktisk
er den som har fått tildelt identiteten. Sikkerhetsnivået avhenger
av graden av tillit som elektroniske identifikasjonsmidler gir når det
gjelder en persons påståtte identitet, idet det tas hensyn til prosesser
(for eksempel bekreftelse og kontroll av identitet samt autentisering),
forvaltningsvirksomhet (for eksempel enheten som utsteder elektroniske
identifikasjonsmidler og framgangsmåten for å utstede slike midler)
og tekniske kontroller som er gjennomført. Det finnes en rekke tekniske
definisjoner og beskrivelser av sikkerhetsnivåer som følge av EU-finansierte
omfattende forsøksprosjekter, standardiseringer og internasjonale aktiviteter.
I det omfattende forsøksprosjektet STORK samt i ISO 29115 vises
det blant annet til nivå 2, 3 og 4 som det bør tas nøye hensyn til
ved fastsettelse av tekniske minstekrav, minstestandarder og minstekrav
til framgangsmåter for sikkerhetsnivåene «lavt», «betydelig» og
«høyt» i henhold til denne forordning, samtidig som det sikres en ensartet
anvendelse av denne forordning, særlig med hensyn til sikkerhetsnivået
«høyt» i forbindelse med kontroll av identitet ved utstedelse av kvalifiserte
sertifikater. De fastsatte kravene bør være teknologinøytrale. Det
bør være mulig å oppfylle de nødvendige sikkerhetskravene ved hjelp
av forskjellig teknologi.
-
17) Medlemsstatene
bør oppmuntre privat sektor til frivillig å benytte elektroniske
identifikasjonsmidler som faller inn under en meldt ordning, til
identifikasjonsformål når dette er nødvendig for nettbaserte tjenester
eller elektroniske transaksjoner. Muligheten til å benytte slike
elektroniske identifikasjonsmidler vil gjøre det mulig for privat
sektor å benytte elektronisk identifikasjon og autentisering som
allerede i stor utstrekning benyttes i mange medlemsstater, i det
minste i forbindelse med offentlige tjenester, og gjøre det enklere
for foretak og borgere å få tilgang til deres nettbaserte tjenester over
landegrensene. For å gjøre det enklere for privat sektor å benytte
slike elektroniske identifikasjonsmidler over landegrensene bør
autentiseringsmuligheten som tilbys av en medlemsstat, være tilgjengelig
for tjenestebrukere i privat sektor som er etablert utenfor medlemsstatens
territorium, på samme vilkår som dem som gjelder for tjenestebrukere
i privat sektor som er etablert i medlemsstaten. Når det gjelder
tjenestebrukere i privat sektor, kan meldermedlemsstaten derfor
definere vilkår for tilgang til autentiseringsmidlene. Slike vilkår
for tilgang kan inneholde opplysninger om hvorvidt autentiseringsmidlene
knyttet til den meldte ordningen er tilgjengelig for tjenestebrukere
i privat sektor.
-
18) Ved denne forordning
bør det fastsettes hvilket erstatningsansvar meldermedlemsstaten,
parten som utsteder det elektroniske identifikasjonsmiddelet, og
parten som utfører framgangsmåten for autentisering, skal ha dersom
de relevante forpliktelsene i henhold til denne forordning ikke
oppfylles. Denne forordning bør imidlertid få anvendelse i samsvar
med nasjonale regler for erstatningsansvar. Den berører derfor ikke
nasjonale regler for f.eks. definisjon av skader eller gjeldende
relevante saksbehandlingsregler, herunder bevisregler.
-
19) Sikkerheten
i ordninger for elektronisk identifikasjon er av avgjørende betydning
med tanke på pålitelig gjensidig anerkjennelse over landegrensene
av elektroniske identifikasjonsmidler. I denne forbindelse bør medlemsstatene
samarbeide om sikkerheten og samvirkingsevnen til ordningene for
elektronisk identifikasjon på EU-plan. Dersom det i ordningene for
elektronisk identifikasjon kreves at tjenestebrukere skal benytte
spesifikk maskinvare eller programvare på nasjonalt plan, innebærer samvirkingsevne
over landegrensene at medlemsstatene ikke pålegger tjenestebrukere
som er etablert utenfor medlemsstatens territorium, slike krav og
tilhørende kostnader. I dette tilfellet bør egnede løsninger drøftes
og utvikles innenfor rammen av samvirkingsevne. Tekniske krav som
skyldes de iboende spesifikasjonene for nasjonale elektroniske identifikasjonsmidler,
og som kan påvirke innehaverne av slike elektroniske midler (for eksempel
smartkort), er imidlertid uunngåelig.
-
20) Medlemsstatenes
samarbeid bør fremme den tekniske samvirkingsevnen til de meldte
ordningene for elektronisk identifikasjon med henblikk på å oppnå
en høy grad av tillit og sikkerhet som er tilpasset graden av risiko.
Utveksling av opplysninger og beste praksis mellom medlemsstatene
med henblikk på gjensidig anerkjennelse bør bidra til dette samarbeidet.
-
21) Ved denne forordning
bør det også fastsettes en generell rettslig ramme for bruk av tillitstjenester. Det
bør imidlertid ikke innføres en generell plikt til å benytte dem
eller til å opprette et tilgangspunkt for alle eksisterende tillitstjenester.
Denne forordning bør særlig ikke omfatte levering av tjenester som
utelukkende benyttes i lukkede systemer mellom en definert gruppe
av deltakere, og som ikke påvirker tredjeparter. Systemer som er
opprettet i foretak eller innen offentlig forvaltning for å håndtere
interne prosesser, og der det benyttes tillitstjenester, bør for
eksempel ikke omfattes av kravene i denne forordning. Det er bare
tillitstjenester som tilbys offentligheten, og som påvirker tredjeparter, som
bør oppfylle kravene fastsatt i denne forordning. Denne forordning
bør heller ikke omfatte aspekter knyttet til inngåelse og gyldighet
av kontrakter eller andre juridiske forpliktelser dersom det i nasjonal
lovgivning eller unionsretten er fastsatt formkrav. Den bør heller
ikke berøre nasjonale formkrav som gjelder for offentlige registre,
særlig handelsregistre eller matrikler.
-
22) For å bidra
til utstrakt bruk over landegrensene av tillitstjenester bør det
i alle medlemsstater være mulig å benytte tjenestene som bevis i
forbindelse med rettergang. Rettsvirkningene av tillitstjenester skal
defineres i nasjonal lovgivning, med mindre annet er fastsatt i
denne forordning.
-
23) I den grad det
ved denne forordning innføres en plikt til å anerkjenne en tillitstjeneste,
kan en slik tjeneste avvises bare dersom den som plikten er rettet
mot, av tekniske årsaker som ligger utenfor vedkommendes umiddelbare
kontroll, ikke er i stand til å lese eller kontrollere den. Plikten
bør imidlertid ikke i seg selv medføre at et offentlig organ må anskaffe
den maskinvaren og programvaren som er nødvendig for å sikre at
alle eksisterende tillitstjenester er teknisk lesbare.
-
24) Medlemsstatene
kan i samsvar med unionsretten opprettholde eller innføre nasjonale
bestemmelser om tillitstjenester, så lenge tjenestene ikke harmoniseres
fullt ut ved denne forordning. Tillitstjenester som oppfyller kravene
i denne forordning, bør imidlertid omfattes av fri bevegelighet
i det indre marked.
-
25) Medlemsstatene
bør stå fritt til å definere andre typer tillitstjenester i tillegg
til dem som er oppført på den lukkede listen over tillitstjenester
fastsatt i denne forordning, og anerkjenne dem på nasjonalt plan
som kvalifiserte tillitstjenester.
-
26) På grunn av
den raske teknologiske utviklingen bør det ved denne forordning
vedtas en strategi som er åpen for nyskaping.
-
27) Denne forordning
bør være teknologinøytral. De rettsvirkninger den medfører, bør
kunne oppnås ved hjelp av et hvilket som helst teknisk middel, forutsatt
at kravene i denne forordning er oppfylt.
-
28) For å styrke
særlig små og mellomstore bedrifters og forbrukernes tillit til
det indre marked og fremme bruken av tillitstjenester og -produkter
bør begrepene kvalifiserte tillitstjenester og kvalifisert tilbyder
av tillitstjenester innføres for å definere krav og forpliktelser
som sikrer et høyt nivå av sikkerhet for alle kvalifiserte tillitstjenester
og -produkter som benyttes eller tilbys.
-
29) I tråd med forpliktelsene
i FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, godkjent
ved rådsbeslutning 2010/48/EF(),
særlig artikkel 9 i konvensjonen, bør personer med nedsatt funksjonsevne
ha mulighet til å benytte tillitstjenester og sluttbrukerprodukter
som benyttes ved levering av tjenestene, på lik linje med andre
forbrukere. Når det er mulig, bør tillitstjenester og sluttbrukerprodukter
som benyttes ved levering av tjenestene, derfor være tilgjengelige
for personer med nedsatt funksjonsevne. Vurderingen av gjennomførbarhet
bør blant annet omfatte tekniske og økonomiske hensyn.
-
30) Medlemsstatene
bør utpeke ett eller flere tilsynsorganer med ansvar for å utføre
tilsynsvirksomheten i henhold til denne forordning. Medlemsstatene
bør også, etter en gjensidig avtale med en annen medlemsstat, kunne
beslutte å utpeke et tilsynsorgan på den andre medlemsstatens territorium.
-
31) Tilsynsorganene
bør samarbeide med personvernmyndighetene, for eksempel ved å underrette
dem om resultatene av revisjoner av kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester,
ved mistanke om brudd på reglene for vern av personopplysninger.
Opplysningene bør særlig omfatte sikkerhetshendelser og brudd på
personopplysningssikkerheten.
-
32) For å øke brukernes
tillit til det indre marked bør det påligge alle tilbydere av tillitstjenester
å følge en god sikkerhetspraksis som er tilpasset risikoene knyttet
til deres virksomhet.
-
33) Bestemmelser
om bruk av pseudonymer i sertifikater bør ikke hindre medlemsstatene
i å kreve identifikasjon av personer i henhold til unionsretten
eller nasjonal lovgivning.
-
34) Alle medlemsstater
bør følge felles grunnleggende tilsynskrav for å sikre et sammenlignbart
sikkerhetsnivå for kvalifiserte tillitstjenester. For å fremme en
ensartet anvendelse av disse kravene i hele Unionen bør medlemsstatene
vedta sammenlignbare framgangsmåter og utveksle opplysninger om
sin tilsynsvirksomhet og beste praksis på området.
-
35) Alle tilbydere
av tillitstjenester bør omfattes av kravene i denne forordning,
særlig dem som gjelder sikkerhet og erstatningsansvar, for å sikre
nødvendig aktsomhet, innsyn og ansvarlighet i deres virksomhet og
tjenester. Med hensyn til den type tjenester som tilbydere av tillitstjenester
leverer, bør det med tanke på nevnte krav imidlertid skilles mellom
kvalifiserte og ikke-kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester.
-
36) Innføring av
en tilsynsordning for alle tilbydere av tillitstjenester bør sikre
like vilkår når det gjelder sikkerhet og ansvarlighet i forbindelse
med deres virksomhet og tjenester, og dermed bidra til vern av brukere
og til det indre markeds virkemåte. Ikke-kvalifiserte tilbydere
av tillitstjenester bør omfattes av et mindre omfattende og reaktivt
tilsyn i ettertid som er tilpasset deres type tjenester og virksomhet. Tilsynsorganet
bør derfor ikke ha en generell plikt til å føre tilsyn med ikke-kvalifiserte
tjenestetilbydere. Tilsynsorganet bør treffe tiltak bare når det underrettes
(for eksempel av den ikke-kvalifiserte tilbyderen av tillitstjenester
selv, av et annet tilsynsorgan, ved en melding fra en bruker eller
en forretningspartner eller på grunnlag av egne undersøkelser) om
at en ikke-kvalifisert tilbyder av tillitstjenester ikke oppfyller
kravene i denne forordning.
-
37) Denne forordning
bør fastsette erstatningsansvaret til alle tilbydere av tillitstjenester.
Ved denne forordning innføres det særlig en ansvarsordning som innebærer
at alle tilbydere av tillitstjenester bør være ansvarlige for skader
påført fysiske eller juridiske personer på grunn av manglende overholdelse
av forpliktelsene i denne forordning. For å forenkle vurderingen
av de finansielle risikoene som tilbydere av tillitstjenester eventuelt
vil måtte bære, eller som de bør forsikre seg mot, tillates det
ved denne forordning at tilbydere av tillitstjenester på visse vilkår
kan fastsette begrensninger for bruken av tjenestene de leverer,
og frasi seg ansvaret for skader oppstått som følge av bruk av tjenester
som overskrider disse begrensningene. Kundene bør på behørig vis
opplyses om begrensningene på forhånd. Begrensningene bør være mulig
å gjenkjenne for en tredjepart, for eksempel ved at opplysninger om
begrensningene angis i vilkårene for tjenesten som leveres, eller
ved hjelp av andre gjenkjennelige midler. For at disse prinsippene
skal kunne gjennomføres, bør denne forordning få anvendelse i samsvar
med nasjonale regler for erstatningsansvar. Denne forordning berører
derfor ikke nasjonale regler for f.eks. definisjon av skader, forsett
og uaktsomhet eller gjeldende relevante saksbehandlingsregler.
-
38) Det er svært
viktig at sikkerhetsbrudd samt sikkerhetsrisikovurderinger meldes,
slik at berørte parter kan få hensiktsmessige opplysninger ved sikkerhetsbrudd
eller tap av integritet.
-
39)For å gjøre det
mulig for Kommisjonen og medlemsstatene å vurdere effektiviteten
av ordningen for melding av brudd som innføres ved denne forordning,
bør det kreves at tilsynsorganer framlegger sammenfattende opplysninger
for Kommisjonen og Den europeiske unions byrå for nett- og informasjonssikkerhet
(ENISA).
-
40) For å gjøre
det mulig for Kommisjonen og medlemsstatene å vurdere effektiviteten
av den utvidede tilsynsordningen som innføres ved denne forordning,
bør det kreves at tilsynsorganer rapporterer om sin virksomhet.
Dette vil bidra til å fremme utvekslingen av god praksis mellom
tilsynsorganene og gjøre det mulig å kontrollere at alle vesentlige
tilsynskrav gjennomføres på en ensartet og effektiv måte i alle
medlemsstater.
-
41) For å sikre
at kvalifiserte tillitstjenester er bærekraftige og varige og for
å øke brukernes tillit til kontinuiteten i kvalifiserte tillitstjenester,
bør tilsynsorganer kontrollere om det foreligger bestemmelser om
planer for opphør av virksomhet, og om de anvendes på riktig måte,
i de tilfeller der kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester innstiller
sin virksomhet.
-
42) For å forenkle
tilsynet med kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester, for eksempel
dersom en tjenestetilbyder leverer sine tjenester på en annen medlemsstats
territorium og ikke omfattes av tilsyn der, eller dersom en tjenestetilbyders
datamaskiner er plassert på territoriet til en annen medlemsstat
enn der tjenestetilbyderen er etablert, bør det opprettes et system
for gjensidig bistand mellom tilsynsorganene i medlemsstatene.
-
43) For å sikre
at kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester og tjenestene de leverer,
oppfyller kravene fastsatt i denne forordning, bør et samsvarsvurderingsorgan foreta
en samsvarsvurdering, og de kvalifiserte tilbyderne av tillitstjenester
bør framlegge samsvarsvurderingsrapportene for tilsynsorganet.
Når tilsynsorganet krever at en kvalifisert tilbyder av tillitstjenester
skal framlegge en ad hoc-samsvarsvurderingsrapport, bør tilsynsorganet
særlig overholde prinsippene om god forvaltning, herunder plikten
til å begrunne sine beslutninger, samt forholdsmessighetsprinsippet.
Tilsynsorganet bør derfor behørig begrunne sin beslutning om å kreve en
ad hoc-samsvarsvurdering.
-
44) Formålet med
denne forordning er å fastsette en konsekvent ramme som sikrer et
høyt sikkerhets- og rettssikkerhetsnivå for tillitstjenester. I
denne forbindelse bør Kommisjonen ved behandling av samsvarsvurderingen
av produkter og tjenester, når det er hensiktsmessig, søke å oppnå
synergier med eksisterende relevante europeiske og internasjonale
ordninger, for eksempel europaparlaments- og rådsforordning (EF)
nr. 765/2008() der det fastsettes krav til
akkreditering av samsvarsvurderingsorganer og markedstilsyn for
produkter.
-
45) For å muliggjøre
en effektiv iverksettelsesprosess som bør føre til at kvalifiserte
tilbydere av tillitstjenester og de kvalifiserte tillitstjenestene
de leverer, oppføres på tillitslister, bør det oppmuntres til innledende
kontakt mellom potensielle kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester
og vedkommende tilsynsorgan for å legge til rette for kontrollen
i forkant av levering av kvalifiserte tillitstjenester.
-
46) Tillitslister
er av avgjørende betydning når det gjelder å bygge opp tillit blant
markedsdeltakere, ettersom de viser at tjenestetilbyderen har status
som kvalifisert på tidspunktet for tilsynet.
-
47) Tillit til og
brukervennlighet i forbindelse med nettbaserte tjenester er avgjørende
for at brukerne skal kunne ha fullt utbytte av og vite at de kan
stole på elektroniske tjenester. Det bør derfor innføres et EU-tillitsmerke
for å identifisere de kvalifiserte tillitstjenestene som leveres
av kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester. Et slikt EU-tillitsmerke
for kvalifiserte tillitstjenester vil gjøre det mulig å tydelig skille
mellom kvalifiserte tillitstjenester og andre tillitstjenester og
dermed bidra til oversikt i markedet. Det bør være frivillig for
kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester å bruke et EU-tillitsmerke,
og dette bør ikke medføre andre krav enn dem som er fastsatt i denne
forordning.
-
48) Det kreves et
høyt sikkerhetsnivå for å sikre gjensidig anerkjennelse av elektroniske
signaturer, men i særlige tilfeller, for eksempel innenfor rammen
av kommisjonsvedtak 2009/767/EF(), bør elektroniske signaturer med et lavere sikkerhetsnivå
også godtas.
-
49) Denne forordning
bør fastsette prinsippet om at en elektronisk signatur ikke bør
nektes rettsvirkning med den begrunnelse at den er elektronisk,
eller at den ikke oppfyller kravene til en kvalifisert elektronisk
signatur. Elektroniske signaturers rettsvirkning skal imidlertid
fastsettes i nasjonal lovgivning, bortsett fra kravene fastsatt
i denne forordning om at en kvalifisert elektronisk signatur skal
ha samme rettsvirkning som en håndskreven signatur.
-
50) Ettersom vedkommende
myndigheter i medlemsstatene i dag benytter forskjellige formater
for avanserte elektroniske signaturer til å signere sine dokumenter
elektronisk, må det sikres at i det minste et visst antall formater
for avanserte elektroniske signaturer kan støttes teknisk av medlemsstatene
når de mottar dokumenter som er signert elektronisk. Når vedkommende
myndigheter i medlemsstatene benytter avanserte elektroniske segl,
må det også sikres at de i det minste støtter et visst antall formater
for avanserte elektroniske segl.
-
51) Det bør være
mulig for underskriveren å overlate ansvaret for kvalifiserte elektroniske
signaturframstillingssystemer til en tredjepart, forutsatt at det finnes
egnede ordninger og framgangsmåter som sikrer at underskriveren
har enekontroll over bruken av sine data til framstilling av elektroniske
signaturer, og at bruken av systemet oppfyller kravene til kvalifiserte
elektroniske signaturer.
-
52) Fjernframstilling
av elektroniske signaturer, der miljøet for framstilling av elektroniske
signaturer forvaltes av en tilbyder av tillitstjenester på vegne
av underskriveren, forventes å øke i omfang på grunn av de mange
økonomiske fordelene dette innebærer. For å sikre at slike elektroniske
signaturer oppnår den samme rettslige anerkjennelse som elektroniske
signaturer framstilt i et miljø som helt og holdent forvaltes av
brukeren, skal tjenestetilbydere som tilbyr fjerntjenester for elektroniske
signaturer, imidlertid anvende særlige forvaltningsmessige og administrative
sikkerhetsprosedyrer og benytte pålitelige systemer og produkter,
herunder sikre elektroniske kommunikasjonskanaler, for å sikre at
miljøet for framstilling av elektroniske signaturer er pålitelig
og at underskriveren har enekontroll over bruken av det. Dersom
en kvalifisert elektronisk signatur er blitt framstilt ved hjelp
av et system for fjernframstilling av elektroniske signaturer, får
kravene som gjelder for kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester
fastsatt i denne forordning, anvendelse.
-
53) Midlertidig
oppheving av kvalifiserte sertifikater er en etablert praksis blant
tilbydere av tillitstjenester i en rekke medlemsstater som ikke
er det samme som tilbakekalling, og som innebærer et midlertidig
tap av et sertifikats gyldighet. Av hensyn til rettssikkerheten
kreves det at sertifikatets opphevingsstatus alltid angis tydelig.
Tilbydere av tillitstjenester bør derfor ha ansvar for tydelig å
angi sertifikatets status og, dersom det er midlertidig opphevet,
det nøyaktige tidsrommet der sertifikatet er opphevet. Ved denne
forordning bør tilbydere av tillitstjenester eller medlemsstater
ikke pålegges å benytte midlertidig oppheving, men det bør fastsettes
regler for innsyn dersom en slik praksis er tilgjengelig.
-
54) Samvirkingsevne
og anerkjennelse over landegrensene av kvalifiserte sertifikater
er en forutsetning for anerkjennelse over landegrensene av kvalifiserte elektroniske
signaturer. Kvalifiserte sertifikater bør derfor ikke omfattes av
ufravikelige krav som går lenger enn kravene fastsatt i denne forordning.
På nasjonalt plan bør det imidlertid være tillatt å ta med særlige
attributter, for eksempel entydige identifikatorer, i kvalifiserte
sertifikater, forutsatt at slike særlige attributter ikke hindrer
samvirkingsevne og anerkjennelse over landegrensene av kvalifiserte
sertifikater og elektroniske signaturer.
-
55) IT-sikkerhetssertifisering
som bygger på internasjonale standarder som ISO 15408 og tilknyttede vurderingsmetoder
og ordninger for gjensidig anerkjennelse, er et viktig verktøy for
å kontrollere sikkerheten i kvalifiserte elektroniske signaturframstillingssystemer,
og bør fremmes. Nyskapende løsninger og tjenester, for eksempel
signering via mobiltelefon og via nettskyen, krever tekniske og
organisatoriske løsninger for kvalifiserte elektroniske signaturframstillingssystemer
som det foreløpig kanskje ikke finnes tilgjengelige sikkerhetsstandarder
for, eller der den første IT-sikkerhetssertifiseringen ikke er avsluttet.
Sikkerhetsnivået for slike kvalifiserte elektroniske signaturframstillingssystemer
kan vurderes ved hjelp av alternative prosesser bare dersom slike
sikkerhetsstandarder ikke er tilgjengelige, eller dersom den første
IT-sikkerhetssertifiseringen ikke er avsluttet. Prosessene bør være
sammenlignbare med standardene for IT-sikkerhetssertifisering i
den grad sikkerhetsnivåene er de samme. En fagfellevurdering vil
kunne fremme disse prosessene.
-
56) Ved denne forordning
bør det fastsettes krav til kvalifiserte elektroniske signaturframstillingssystemer for
å sikre at avanserte elektroniske signaturer fungerer hensiktsmessig.
Denne forordning bør ikke omfatte hele systemmiljøet der slike systemer benyttes.
Omfanget av sertifiseringen av kvalifiserte signaturframstillingssystemer
bør derfor begrenses til maskinvaren og systemprogramvaren som brukes
til håndtering og vern av signaturframstillingsdataene som framstilles,
lagres eller behandles i signaturframstillingssystemet. Som angitt
i relevante standarder bør sertifiseringsplikten ikke omfatte signaturframstillingsprogrammer.
-
57) For å ivareta
rettssikkerheten med hensyn til signaturens gyldighet er det viktig
å angi hvilke elementer av en kvalifisert elektronisk signatur som
bør vurderes av tjenestebrukeren som utfører valideringen. En fastsettelse
av kravene til kvalifiserte tilbydere av tillitstjenester som kan
tilby en kvalifisert valideringstjeneste til tjenestebrukere som
ikke er villige eller i stand til selv å utføre valideringen av kvalifiserte
elektroniske signaturer, bør dessuten stimulere privat og offentlig
sektor til å investere i slike tjenester. Begge elementene bør gjøre
det enkelt og praktisk å validere kvalifiserte elektroniske signaturer
for alle parter på EU-plan.
-
58) Dersom en transaksjon
krever et kvalifisert elektronisk segl fra en juridisk person, bør
en kvalifisert elektronisk signatur fra den juridiske personens godkjente
representant også godkjennes.
-
59) Elektroniske
segl bør tjene som bevis på at et elektronisk dokument er utstedt
av en juridisk person, og gi en garanti for dokumentets opprinnelse
og integritet.
-
60) Tilbydere av
tillitstjenester som utsteder kvalifiserte sertifikater for elektroniske
segl, bør treffe nødvendige tiltak for å kunne fastslå identiteten
til den fysiske personen som representerer den juridiske personen
som det kvalifiserte sertifikatet for det elektroniske seglet utstedes
til, dersom slik identifikasjon er nødvendig på nasjonalt plan som ledd
i en rettergang eller en forvaltningssak.
-
61) Denne forordning
bør sikre langsiktig bevaring av opplysninger for å sikre at elektroniske
signaturer og elektroniske segl har rettslig gyldighet i lengre perioder
og kan valideres uavhengig av framtidige teknologiske endringer.
-
62) For å garantere
sikkerheten til kvalifiserte elektroniske tidsstempler bør det ved
denne forordning kreves at det benyttes et avansert elektronisk
segl eller en avansert elektronisk signatur eller andre tilsvarende
metoder. Nyskaping vil trolig føre til ny teknologi som kan sikre
et tilsvarende sikkerhetsnivå for tidsstempler. Dersom det benyttes
en annen metode enn et avansert elektronisk segl eller en avansert
elektronisk signatur, bør det være opp til den kvalifiserte tilbyderen
av tillitstjenester å vise i samsvarsvurderingsrapporten at metoden
sikrer et tilsvarende sikkerhetsnivå og oppfyller kravene fastsatt
i denne forordning.
-
63) Elektroniske
dokumenter er viktig for den videre utviklingen av elektroniske
transaksjoner over landegrensene i det indre marked. Denne forordning bør
fastsette prinsippet om at et elektronisk dokument ikke bør nektes
rettsvirkning med den begrunnelse at det er elektronisk, for å sikre
at en elektronisk transaksjon ikke vil bli avvist alene fordi et
dokument foreligger i elektronisk form.
-
64) Når Kommisjonen
behandler spørsmålet om formater for avanserte elektroniske signaturer
og segl, bør den ta utgangspunkt i eksisterende praksis, standarder
og regelverk, særlig kommisjonsbeslutning 2011/130/EU().
-
65) I tillegg til
å autentisere et dokument utstedt av en juridisk person kan elektroniske
segl benyttes til å autentisere en juridisk persons digitale eiendeler, for
eksempel programvarekode eller tjenere.
-
66) Det er svært
viktig å fastsette en rettslig ramme for å fremme anerkjennelse
over landegrensene mellom eksisterende nasjonale rettsordener for
elektroniske tjenester for registrert sending. Rammen kan også gi
nye avsetningsmuligheter som vil gjøre det mulig for tilbydere av
tillitstjenester i Unionen å tilby nye felleseuropeiske elektroniske
tjenester for registrert sending.
-
67) Nettstedsautentiseringstjenester
gir besøkende på et nettsted sikkerhet for at det bak nettstedet
står en ekte og rettmessig enhet. Slike tjenester bidrar til å bygge
opp tilliten til forretningsvirksomhet på nettet, ettersom brukerne
vil ha tillit til et nettsted som er blitt autentisert. Levering
og bruk av nettstedsautentiseringstjenester er helt og holdent frivillig.
For at nettstedsautentisering skal bli et middel for å styrke tilliten,
gi en bedre opplevelse for brukeren og fremme veksten i det indre
marked, bør det ved denne forordning fastsettes minstekrav til sikkerhet og
erstatningsansvar for tjenestetilbyderne og deres tjenester. I denne
forbindelse er det tatt hensyn til resultatene fra eksisterende
initiativer ledet av industrien, for eksempel «Certification Authorities/Browsers
Forum – CA/B Forum». Denne forordning bør heller ikke hindre bruk
av andre midler eller metoder for autentisering av et nettsted som
ikke omfattes av denne forordning, eller hindre tilbydere av nettstedsautentiseringstjenester
i tredjestater i å tilby sine tjenester til kunder i Unionen. En tjenestetilbyder
i en tredjestat bør imidlertid kunne få sine nettstedsautentiseringstjenester
anerkjent som kvalifiserte i samsvar med denne forordning bare dersom
det er inngått en internasjonal avtale mellom Unionen og den staten
der tjenestetilbyderen er etablert.
-
68) I henhold til
bestemmelsene om etablering i traktaten om Den europeiske unions
virkemåte (TEUV) gir begrepet «juridiske personer» markedsdeltakere mulighet
til fritt å velge hvilken juridisk form de anser som egnet for å
utøve sin virksomhet. Følgelig er «juridiske personer» i henhold
til TEUV alle foretak som er opprettet i henhold til, eller underlagt, lovgivningen
i en medlemsstat, uansett juridisk form.
-
69) I forbindelse
med forvaltningssamarbeid oppfordres Unionens institusjoner, organer,
kontorer og byråer til å anerkjenne elektronisk identifikasjon og
tillitstjenester som omfattes av denne forordning, særlig for å
dra nytte av eksisterende god praksis og resultatene fra pågående
prosjekter på områder som omfattes av denne forordning.
-
70) For å utfylle
visse detaljerte tekniske aspekter ved denne forordning på en fleksibel
og rask måte bør myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med artikkel
290 i TEUV delegeres til Kommisjonen med tanke på de kriterier som
skal oppfylles av organer med ansvar for sertifisering av kvalifiserte
elektroniske signaturframstillingssystemer. Det er særlig viktig
at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende
arbeid, herunder på ekspertnivå. Kommisjonen bør ved forberedelse og
utarbeiding av delegerte rettsakter sikre at relevante dokumenter
oversendes Europaparlamentet og Rådet samtidig, til rett tid og
på en egnet måte.
-
71) For å sikre
ensartede vilkår for gjennomføring av denne forordning bør Kommisjonen
gis gjennomføringsmyndighet, særlig når det gjelder å angi referansenumre
for standarder hvis bruk vil skape en formodning om samsvar med
visse bestemmelser fastsatt i denne forordning. Denne myndighet
bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU)
nr. 182/2011().
-
72) Når Kommisjonen
vedtar delegerte rettsakter eller gjennomføringsrettsakter, bør
den ta behørig hensyn til standarder og tekniske spesifikasjoner
utarbeidet av europeiske og internasjonale standardiseringsorganisasjoner
og -organer, særlig Den europeiske standardiseringsorganisasjon
(CEN), Det europeiske standardiseringsinstitutt for telekommunikasjon
(ETSI), Den internasjonale standardiseringsorganisasjon (ISO) og
Den internasjonale teleunion (ITU), for å sikre et høyt nivå av
sikkerhet og samvirkingsevne i forbindelse med elektronisk identifikasjon
og tillitstjenester.
-
73) Av rettssikkerhets-
og klarhetshensyn bør direktiv 1999/93/EF oppheves.
-
74) For å ivareta
rettssikkerheten for markedsdeltakere som allerede benytter kvalifiserte
sertifikater utstedt til fysiske personer i samsvar med direktiv 1999/93/EF,
må det fastsettes en tilstrekkelig lang overgangsperiode. Det bør
også fastsettes overgangstiltak for sikre signaturframstillingssystemer hvis
samsvar er blitt fastslått i samsvar med direktiv 1999/93/EF, samt
for tilbydere av sertifiseringstjenester som utsteder kvalifiserte
sertifikater før 1. juli 2016. Det er også nødvendig å gi Kommisjonen
mulighet til å vedta gjennomføringsrettsaktene og de delegerte rettsaktene
før nevnte dato.
-
75) Anvendelsesdatoene
fastsatt i denne forordning berører ikke eksisterende forpliktelser
som medlemsstatene allerede har i henhold til unionsretten, særlig
i henhold til direktiv 2006/123/EF.
-
76) Ettersom målene
for denne forordning ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene
og derfor på grunn av tiltakets omfang bedre kan nås på unionsplan,
kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt
i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med
forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne
forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.
-
77) EUs datatilsynsmann
er blitt rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i europaparlaments-
og rådsforordning (EF) nr. 45/2001() og avga uttalelse 27. september
2012() —