Jeg viser til brev 21. mars 2018 fra Stortingets justiskomite, der det bes om departementets uttalelse i forbindelse med komiteens behandling av et representantforslag om å avslutte arbeidet til utvalget som skal vurdere endringer i beredskapslovgivningen. Utvalget det siktes til, ble oppnevnt av Kongen i statsråd 9. februar 2018.

Representantforslaget bygger på at «[e]n beredskapslovgiving er en konkretisering av konstitusjonell nødrett». Det kan være treffende å omtale lov 15. desember 1950 nr. 7 om om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold – ofte bare omtalt som «beredskapsloven» – som en konkretisering av konstitusjonell nødrett. Beredskapsloven gjelder etter § 3 der «riket er i krig eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare». Jeg finner imidlertid grunn til å understreke at beredskapslovgivningen i stort i dag også omfatter lovbestemmelser hvor terskelen for å kunne treffe tiltak, inkludert å kunne gi nødvendige forskrifter, ligger lavere enn det som gjelder etter beredskapsloven av 1950 § 3 og læren om konstitusjonell nødrett. Som eksempler nevner jeg helseberedskapsloven og næringsberedskapsloven. Utvalget er bedt om å vurdere en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel for midlertidig å supplere, og om nødvendig gjøre unntak fra, gjeldende lovgivning også utenom slike situasjoner som beredskapsloven omfatter, Det nye med utvalgets arbeid er altså ikke at det med beredskap for øyet vurderes å gi forskriftsmyndighet til den utøvende makt i andre situasjoner enn dem beredskapsloven av 1950 omfatter. Det nye er derimot at det foretas en samlet gjennomgåelse, på tvers av ulike sektorer, av behovet for den utøvende makt for å kunne supplere og eventuelt gjøre unntak fra Stortingets lovgivning gjennom utøvelse av forskriftsmyndighet. Jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at det kun er «grunnleggende sikkerhetsinteresser for nasjonen» som bør kunne begrunne at det i beredskapsøyemed gis forskriftsmyndighet til den utøvende makt. Gjeldende lovgivning bygger da heller ikke på noe slikt prinsipp.

Utvalgets arbeid reiser utvilsomt rettsstatlige spørsmål, eller som det er uttrykt i mandatet, «spørsmål både om fordeling av myndighet mellom statsmaktene og om forholdet mellom stat og borger». Jeg mener at denne siden av saken er godt ivaretatt i utvalgets mandat. Dette er gjort ved at utvalget i mandatet er bedt om å foreta «en prinsipiell vurdering av behovet for og betenkelighetene med regulering ut over den som i dag finnes». Utvalget er gitt i oppgave å dokumentere et eventuelt behov for utvidet regulering. I mandatet er det videre pekt på som en «sentral problemstilling, hvilke mekanismer som skal etableres for å forhindre misbruk», og dette presiseres ytterligere ved at utvalget bes om å vurdere «hvilke rutiner som bør utformes i forbindelse med regjeringens vedtak, herunder saksbehandlingsregler, varslingsrutiner og andre virkemidler».

Utvalget er ikke pålagt å konkludere i noen bestemt retning. Etter mitt syn er det godt i samsvar med rettsstatlig og demokratisk tankegang at gjennomtenkning av behovet for å oppdatere lovverket til dagens forhold skjer på et tidspunkt der en ikke står midt oppe i en krise, at en slik gjennomtenkning skjer på grunnlag av en faglig fundert utredning hvor en ser bredt på ulike sektorer i samfunnet, at utredningen så sendes på en bred alminnelig høring, og at regjeringen deretter tar standpunkt til om det bør fremmes lovforslag. Det blir så eventuelt opp til Stortinget å beslutte om noe bør vedtas. Etter mitt syn er det uheldig om en forsøker å kortslutte prosessen ved å avslutte utvalgets arbeid.

Forslagsstillerne viser til at regjeringen i mandatet ikke har godtgjort behovet for å gi utvidede fullmakter til den utøvende makt. Som nevnt er utvalget ikke bedt om å konkludere i noen bestemt retning, og det blir nettopp en viktig oppgave for utvalget å kartlegge behovet. Jeg viser for øvrig til Stortingets anmodningsvedtak 10. mai 2016 (nr. 646), som det er vist til i mandatet, og som daværende justis-, beredskaps- og innvandringsminister har omtalt i sitt svarbrev 1. mars 2018 på spørsmål nr. 1002 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Tajik. Stortinget bygger i sitt vedtak på at det er behov for å gjøre unntak fra plan- og bygningsloven og grannelova ved en nasjonal flyktningskrise. I det samme brevet er det også gitt noen andre eksempler på mulige unntaksbehov.

Dersom utvalget skulle konkludere med at det ikke er tilstrekkelig behov for en sektorovergripende fullmaktsbestemmelse, vil det være av verdi at også en slik konklusjon skjer på faglig grunnlag. Som beredskapsminister føler jeg uansett ansvar for at spørsmålet utredes. Utvalget kan også foreslå mellomløsninger og peke på mer begrensede «huller» i lovgivningen hvor det kan være viktig at den utøvende makt på forhånd har visse fullmakter for å kunne handle raskt i en ekstraordinær krisesituasjon.

Det er som begrunnelse for representantforslaget også vist til at de internasjonale menneskerettighetene er under sterkt press. Jeg har vanskelig for å se at det er noen sammenheng mellom utvalgets arbeid og bekymringer for de internasjonale menneskerettighetenes status. Det må bero på en misforståelse når representantforslaget forutsetter at utvalgets arbeid går ut på å «suspendere menneskerettighetsvernet for individer». Utvalgets mandat understreker tvert imot at vedtak som fattes i medhold av eventuelle fullmaktsbestemmelser, ikke kan være i strid med Grunnloven og internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter.