Dokument 8:156 S (2017-2018)
Jeg viser til brev
21. mars 2018 fra Stortingets justiskomite, der det bes om departementets
uttalelse i forbindelse med komiteens behandling av et representantforslag
om å avslutte arbeidet til utvalget som skal vurdere endringer i
beredskapslovgivningen. Utvalget det siktes til, ble oppnevnt av
Kongen i statsråd 9. februar 2018.
Representantforslaget
bygger på at «[e]n beredskapslovgiving er en konkretisering av konstitusjonell nødrett».
Det kan være treffende å omtale lov 15. desember 1950 nr. 7 om om
særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold – ofte
bare omtalt som «beredskapsloven» – som en konkretisering av konstitusjonell
nødrett. Beredskapsloven gjelder etter § 3 der «riket er i krig
eller krig truer eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er
i fare». Jeg finner imidlertid grunn til å understreke at beredskapslovgivningen
i stort i dag også omfatter lovbestemmelser hvor terskelen for å
kunne treffe tiltak, inkludert å kunne gi nødvendige forskrifter, ligger
lavere enn det som gjelder etter beredskapsloven av 1950 § 3 og
læren om konstitusjonell nødrett. Som eksempler nevner jeg helseberedskapsloven
og næringsberedskapsloven. Utvalget er bedt om å vurdere en sektorovergripende
fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel for midlertidig å supplere,
og om nødvendig gjøre unntak fra, gjeldende lovgivning også utenom
slike situasjoner som beredskapsloven omfatter, Det nye med utvalgets
arbeid er altså ikke at det med beredskap for øyet vurderes å gi
forskriftsmyndighet til den utøvende makt i andre situasjoner enn
dem beredskapsloven av 1950 omfatter. Det nye er derimot at det
foretas en samlet gjennomgåelse, på tvers av ulike sektorer, av behovet
for den utøvende makt for å kunne supplere og eventuelt gjøre unntak
fra Stortingets lovgivning gjennom utøvelse av forskriftsmyndighet.
Jeg er ikke enig med forslagsstillerne i at det kun er «grunnleggende
sikkerhetsinteresser for nasjonen» som bør kunne begrunne at det
i beredskapsøyemed gis forskriftsmyndighet til den utøvende makt.
Gjeldende lovgivning bygger da heller ikke på noe slikt prinsipp.
Utvalgets arbeid
reiser utvilsomt rettsstatlige spørsmål, eller som det er uttrykt
i mandatet, «spørsmål både om fordeling av myndighet mellom statsmaktene
og om forholdet mellom stat og borger». Jeg mener at denne siden
av saken er godt ivaretatt i utvalgets mandat. Dette er gjort ved
at utvalget i mandatet er bedt om å foreta «en prinsipiell vurdering
av behovet for og betenkelighetene med regulering ut over den som
i dag finnes». Utvalget er gitt i oppgave å dokumentere et eventuelt
behov for utvidet regulering. I mandatet er det videre pekt på som
en «sentral problemstilling, hvilke mekanismer som skal etableres
for å forhindre misbruk», og dette presiseres ytterligere ved at
utvalget bes om å vurdere «hvilke rutiner som bør utformes i forbindelse med
regjeringens vedtak, herunder saksbehandlingsregler, varslingsrutiner
og andre virkemidler».
Utvalget er ikke
pålagt å konkludere i noen bestemt retning. Etter mitt syn er det
godt i samsvar med rettsstatlig og demokratisk tankegang at gjennomtenkning av
behovet for å oppdatere lovverket til dagens forhold skjer på et
tidspunkt der en ikke står midt oppe i en krise, at en slik gjennomtenkning
skjer på grunnlag av en faglig fundert utredning hvor en ser bredt
på ulike sektorer i samfunnet, at utredningen så sendes på en bred alminnelig
høring, og at regjeringen deretter tar standpunkt til om det bør
fremmes lovforslag. Det blir så eventuelt opp til Stortinget å beslutte
om noe bør vedtas. Etter mitt syn er det uheldig om en forsøker
å kortslutte prosessen ved å avslutte utvalgets arbeid.
Forslagsstillerne
viser til at regjeringen i mandatet ikke har godtgjort behovet for
å gi utvidede fullmakter til den utøvende makt. Som nevnt er utvalget
ikke bedt om å konkludere i noen bestemt retning, og det blir nettopp
en viktig oppgave for utvalget å kartlegge behovet. Jeg viser for
øvrig til Stortingets anmodningsvedtak 10. mai 2016 (nr. 646), som
det er vist til i mandatet, og som daværende justis-, beredskaps-
og innvandringsminister har omtalt i sitt svarbrev 1. mars 2018
på spørsmål nr. 1002 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant
Tajik. Stortinget bygger i sitt vedtak på at det er behov for å
gjøre unntak fra plan- og bygningsloven og grannelova ved en nasjonal
flyktningskrise. I det samme brevet er det også gitt noen andre
eksempler på mulige unntaksbehov.
Dersom utvalget
skulle konkludere med at det ikke er tilstrekkelig behov for en
sektorovergripende fullmaktsbestemmelse, vil det være av verdi at
også en slik konklusjon skjer på faglig grunnlag. Som beredskapsminister
føler jeg uansett ansvar for at spørsmålet utredes. Utvalget kan
også foreslå mellomløsninger og peke på mer begrensede «huller»
i lovgivningen hvor det kan være viktig at den utøvende makt på
forhånd har visse fullmakter for å kunne handle raskt i en ekstraordinær krisesituasjon.
Det er som begrunnelse
for representantforslaget også vist til at de internasjonale menneskerettighetene er
under sterkt press. Jeg har vanskelig for å se at det er noen sammenheng
mellom utvalgets arbeid og bekymringer for de internasjonale menneskerettighetenes
status. Det må bero på en misforståelse når representantforslaget
forutsetter at utvalgets arbeid går ut på å «suspendere menneskerettighetsvernet
for individer». Utvalgets mandat understreker tvert imot at vedtak
som fattes i medhold av eventuelle fullmaktsbestemmelser, ikke kan
være i strid med Grunnloven og internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter.