Grunnlovsforslag
12:45 (2015–2016), som er fremmet av Marit Arnstad, Per Olaf Lundteigen,
Kjersti Toppe og Helge Thorheim, gjelder bruk av rikets forsvarsmakt
på fremmed jord.
Forslagsstillerne
foreslår at den til nå mer eller mindre formløse kontakten mellom
regjeringen og Stortinget mht. bruk av landets forsvarsmakt i væpnet
konflikt utenlands blir underlagt en fast fremgangsmåte som sikrer
folkevalgt styring og kontroll. Forslagsstillerne viser til at det
med våre begrensede ressurser er nødvendig at tilstedeværelse av
militære styrker i Norge ikke svekkes gjennom langvarige og omfattende
utenlandsoppdrag. Stortinget kan ifølge forslagsstillerne ikke overlate
norsk forsvarspolitikk til regjeringen. Grunnlovsforslaget skal
sikre dette.
Forslagsstillerne
har en todelt begrunnelse for forslaget.
For det første: Forslaget
sikrer Norges øverste organ – Stortinget – bedre overordnet kontroll
med bruken av norske forsvarsstyrker. Endringen avklarer den tvil
som har vært gjort gjeldende med hensyn til om Norge uten Stortingets
samtykke kan starte en angrepskrig i utlandet (jf. sitat fra Gunnar
Garbos (V) artikkel i VG 16. januar 2008 inntatt i Innst. 287 S
(2015–2016) om endring i Grunnloven § 25 (mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse
i utlandet)). Planlagte utenlandsoperasjoner som ikke kun er øvelser,
skal forankres i stortingsvedtak. Begrepet væpnet angrep, slik det
her brukes, er synonymt med «krig» som omfatter både de facto og
de jure angrep. Bestemmelsen utløses med andre ord også selv om
det ikke foreligger noen krigserklæring.
Den foreslåtte bestemmelsen
gjelder ikke i tilfelle av overraskende angrep på Norge eller en
av landets allierte, der Norge iht. NATO-paktens artikkel 5 («i
samråd med de andre parter straks å ta slike skritt som den anser
for nødvendig [i tilfelle av et væpnet angrep på en av våre allierte],
derunder bruk av væpnet makt») plikter å bidra til forsvaret av
den av våre allierte som er angrepet.
Bestemmelsen er videre
kun prosessuell og forbyr ikke norsk krigsdeltakelse i utlandet.
Denne kommer derfor ikke på kant med de uttalelser som hhv. Utenriksdepartementets
rettsavdeling og Stortingets konstitusjonelle avdeling avga i 2001
(Innst. 287 S (2015–2016) s. 4 første spalte), og som gjaldt det
materielle spørsmålet om § 25 var til hinder for norsk deltakelse
i utenlandsoperasjoner. Den nye passusen avklarer og formaliserer Stortingets
deltakelse i beslutningsprosessen gjennom formelle vedtak. Derved
fjernes tvilen om det er tilstrekkelig at regjeringen f.eks. orienterer
den utvidede utenriks- og forsvarskomité eller kun noen av komiteens
representanter. Den avklarer også om kun sms-meddelelser eller e-postbehandling
skal være tilstrekkelig. Passusen er likevel ikke ment å hindre
at Stortinget konsulteres dersom regjeringen finner det nødvendig,
eller hvis tidspress ikke lenger er et argument som umuliggjør stortingsbehandling.
For det andre: Å
sende norske soldater i krig i utlandet er en alvorlig beslutning.
Dette må ifølge forslagsstillerne kun skje etter grundige overveielser,
debatt og vedtak i Stortinget. Formålet med norske militære styrker
er å forsvare landet mot fiendtlige angrep på norsk jord. Dette
skal oppfylle sentrale mål for Forsvaret, slik fhv. stabssjef i
Sjøforsvarsstaben, Jacob Børresen (Norges strategiske stilling og
begrunnelsen for et norsk militært forsvar: Innledning til diskusjon
på Forsvarspolitisk utvalgs 2. møte i Oslo, onsdag 27. september
2006 s. 3) uttrykte det som å sikre
«stabilitet og sikkerhet
i egne nærområder og skaffe regjeringen større handlefrihet i krisesituasjoner,
forebygge hva Johan Jørgen Holst kalte ’spenningsskapende uklarheter’
i områder underlagt norsk jurisdiksjon. Stikkordet er tilstedeværelse.
Formålet med tilstedeværelse er todelt. På den ene siden skal tilstedeværelsen tjene
til å påvirke omgivelsene. Det skjer gjennom å signalisere, interesser,
verdier og prioriteringer, demonstrere engasjement og forpliktelse
og gjennom å formidle til omverdenen sannsynlige konsekvenser av
en uønsket handling. Hensikten er å markere og manifestere rettigheter.
På den annen side skal militær tilstedeværelse tjene til å øke myndighetenes
handlefrihet, deres evne til å håndtere situasjoner og utfordringer som
måtte oppstå på det lavest mulige spenningsnivå».
Fhv. ambassadør Mette
Kongshem skriver i kronikken «Nato rasler med sablene» at
«[n]asjonal kontroll
over Forsvaret har vært en bærebjelke i norsk forsvarspolitikk i
etterkrigstiden. Norge skulle ikke kunne trekkes inn i en krig uten
godkjenning fra landets folkevalgte organer». (Klassekampen 23. juli
2016 s. 34–35)
Forslagsstillerne
mener det har hastet med grunnlovfesting av dette i lang tid. Med
våre begrensede ressurser er det ifølge forslagsstillerne nødvendig
at tilstedeværelse av militære styrker i Norge ikke svekkes gjennom
langvarige og omfattende utenlandsoppdrag. Stortinget kan ikke overlate
norsk forsvarspolitikk til regjeringen. Grunnlovsforslaget sikrer
dette.
Forslaget fremmes
i to alternativer.
Forslagsstillerne
fremmer følgende forslag:
Ǥ 25 andre ledd
skal lyde:
Alternativ 1:
Kongen kan ikke sende
tropper ut av landet for å delta i væpnet angrep på fremmed jord
uten at Stortinget i møte for lukkede dører har gitt sitt samtykke.
–
Kongen kan ikkje
sende troppar ut or landet for å delta i væpna åtak på framand jord
utan at Stortinget i møte for stengde dører har gjeve samtykke.
Nåværende andre
ledd blir nytt tredje ledd.
Alternativ 2:
Rikets forsvarsmakt
må ikke brukes utenfor rikets grenser uten at Stortinget i lukket
møte har gitt sitt samtykke.
–
Forsvarsmakta til
riket må ikkje brukast utanfor grensene til riket utan at Stortinget
i møte for stengde dører har gjeve samtykke.
Nåværende andre
ledd blir nytt tredje ledd.»