Jeg viser til brev av 18. oktober 2017 hvor det bes om min vurdering av representantforslag dokument 8:34 S (2017-2018) om tiltak som gjør det enklere å bevege seg mellom Norge og resten av Europa. Representantforslaget består av fem ulike forslag. Mine vurderinger av forslag nr. 1 og 2 fremgår nedenfor. Arbeids- og sosialministeren har vurdert forslag nr. 3 og 4 og Barne- og likestillingsministeren har vurdert forslag nr. 5.

1. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en lovendring som tillater dobbelt statsborgerskap.

Regjeringen har i Prop. 1 S (2017-2018) varslet at den vil sende på høring et forslag om å avvikle prinsippet om ett statsborgerskap. Jeg vil sende ut høringsbrevet i desember i år.

2. Stortinget ber regjeringen ta initiativ til å etablere et felles nordisk statsborgerskap, med etablering av en felles nordisk e-ID som første steg på veien til felles nordisk statsborgerskap.

I utgangspunktet bestemmer hvert land hvem som skal være dens statsborgere. Ulike land ser forskjellig på hva som bør være vilkår for statsborgerskap. I Norden er man enige om mye, men det er ulike syn blant annet på krav til botid og tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser. Det er etter min vurdering viktig at Norge selv bestemmer hvem som skal være norske statsborgere, og jeg ønsker derfor ikke at det etableres et felles nordisk statsborgerskap.

Forslagsstillerne ønsker et felles nordisk e-ID som første steg på veien til et felles nordisk statsborgerskap. Som det fremgår ovenfor er jeg uenig i forslaget om felles nordisk statsborgerskap. Jeg kan under enhver omstendighet ikke se at forslaget om en felles nordisk e-ID for utlendinger vil tilføre noe vesentlig nytt. Fra 2019 vil Norge utstede nasjonale ID-kort med e-ID. Gjennom EIDAS-forordningen vil alle som har en e-ID av denne typen, kunne anvende denne på tjenester i andre europeiske land.

Jeg kan uansett ikke se at det vil være mulig å innføre felles nordisk e-ID uten å ha et felles nordisk register over utlendinger. Dagens e-ID er knyttet til ID-nummeret fra respektive lands folkeregistre. Hensikten er å hindre at personer opptrer med flere identiteter. Å endre på dette slik at en e-ID kan knyttes til egne ID-numre i hvert av de nordiske landene forutsetter store endringer, først og fremst i måten utlendinger folkeregistreres på.

På bakgrunn av det som fremgår ovenfor mener jeg det ikke er hensiktsmessig å etablere felles nordisk e-ID.

3. Stortinget ber regjeringen etablere egne sentere der nyankomne norske og EU/EFTA-borgere kan fullføre registreringsprosessen på ett sted og også få hjelp med registreringsprosessen.

Det er i dag etablert fem Servicesenter for utenlandske arbeidstakere (SUA). Disse er lokalisert i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Kirkenes. Det sist etablerte senteret åpnet i Trondheim i september 2016.

SUA er et sted der Arbeidstilsynet, politiet, Skatteetaten og Utlendingsdirektoratet jobber sammen for at utlendinger som kommer til Norge for å jobbe, skal få god veiledning og kort saksbehandlingstid på søknadene sine. Utlendingsdirektoratet er ikke fysisk til stede på kontorene, det er politiet som er utlendingsforvaltningens førstelinje, men Utlendingsdirektoratet prioriterer rask behandling av sakene som kommer inn via senteret.

Servicesenteret yter tjenester til borgere fra EU/EØS-land og borgere fra land utenfor EU/EØS-området som skal arbeide i Norge og deres familiemedlemmer. Senteret bistår også arbeidsgivere til disse.

SUA-kontorene ivaretar en rekke servicefunksjoner for arbeidsinnvandrere og deres familiemedlemmer. Blant annet får arbeidsinnvandrere hjelp til å få utstedt registreringsbevis, bestille oppholdskort og levere dokumentasjon for søknad om oppholdstillatelse. Det kan søkes om skattekort og samtidig få norsk identitetsnummer for raskt å komme i arbeid på en lovlig måte. Ved senteret kan det meldes om flytting og det gis informasjon om HMS-kort for ansatte i bygg- og anleggsnæringen og renholdsbransjen.

SUA-kontorene har også en viktig oppgave med å informere arbeidsinnvandrere om det å arbeide i Norge, om generelle arbeidsvilkår og om hvilke rettigheter de har. Ved å samle Arbeidstilsynet, Skatteetaten, politiet og Utlendingsdirektoratet på ett sted reduseres byråkratiet ved arbeidsinnvandring slik at det blir enklere for utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge for å jobbe. Samtidig gjør senteret det enklere for arbeidsgivere å rekruttere kvalifiserte arbeidstakere fra utlandet. SUA-kontorene ivaretar i dag mange av de servicefunksjonene representantforslaget etterspør.

4. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om en lovendring som utvider muligheten til frivillig medlemskap i folketrygden til alle norske statsborgere uavhengig av arbeidsgiver.

Forordninger innlemmet i norsk rett som følge av EØS-avtalen regulerer lovvalget i trygdesaker, altså spørsmålet om hvilket land en person med tilknytning til flere EØS-land skal være trygdedekket i. Norge har også inngått en rekke bilaterale trygdeavtaler med land utenfor EØS, som på tilsvarende vis regulerer hvor en person skal være trygdedekket. Hovedregelen etter disse instrumentene er at man skal være trygdedekket i det landet hvor man er arbeidstaker. Alle avtalene har imidlertid bestemmelser om at personer som blir sendt av arbeidsgiveren sin for å arbeide i en viss periode i utlandet, kan unntas fra trygdedekning i arbeidslandet og forbli trygdedekket i utsendingslandet. De forskjellige avtalene oppstiller ulike maksimallengder på slike utsendingsperioder, men de åpner alle for at det i konkrete enkelttilfeller kan avtales forlengelser ut over dette.

I tilfeller hvor en person ikke er utsendt, men reiser av eget tiltak for å arbeide i et av de andre avtalelandene, sikrer avtalene at vedkommende får trygdedekning i sitt nye arbeidsland. Reglene sikrer dessuten at opptjent pensjon og uføretrygd utbetales også etter at man eventuelt har reist tilbake til opprinnelseslandet. Norge har som nevnt inngått slike avtaler med en rekke land, og det arbeides med å fremforhandle avtaler med nye land.

Problemet med tap av trygderettigheter oppstår følgelig normalt kun i tilfeller hvor man arbeider i land Norge ikke har slike avtaler med. En ordning som den som skisseres i representantforslaget, hvor man skal få anledning til å tegne frivillig medlemskap i folketrygden, byr på visse utfordringer. Det er for det første slik at folketrygden finansieres gjennom tre kilder. Disse er trygdeavgiften fra medlemmet, arbeidsgiveravgiften fra medlemmets arbeidsgiver og det skattefinansierte statstilskuddet til folketrygden. Utenlandske arbeidsgivere som opererer på utenlandsk territorium kan ikke pålegges å betale arbeidsgiveravgift til folketrygden. Frivillige medlemmer av folketrygden, som ikke har skatteplikt til Norge, må følgelig betale en trygdeavgift som dekker opp for alle disse tre finansieringskildene, for å unngå en underfinansiering av medlemskapet deres. Følgelig blir et slikt medlemskap relativt kostbart. Avgiftssatsen for fullt medlemskap er for inneværende år 41,7 prosent av arbeidsinntekten. Utenlandske arbeidsgivere i utlandet har heller ikke rapporteringsplikt til norske myndigheter med hensyn til lønnsutbetalingene. I tilfeller hvor det ikke foreligger en trygdeavtale, vil det normalt heller ikke kunne skje noen informasjonsutveksling mellom norske myndigheter og myndighetene i det aktuelle landet. I slike tilfeller vil det kunne være utfordrende å få brakt den enkeltes inntekt på det rene. Denne er som kjent av avgjørende betydning både for fastsettelsen av avgiftene og for beregningen av eventuelle ytelser. I forslaget til konklusjon tales det om å utvide "… muligheten til frivillig medlemskap i folketrygden til alle norske statsborgere uavhengig av arbeidsgiver". Likebehandlingsprinsippet i EØS-avtalen ville formodentlig gjort det nødvendig å la den utvidede muligheten gjelde for alle folketrygdens medlemmer fra EØS-land uavhengig av statsborgerskap.

Jeg er ikke kjent med at noe annet land åpner for frivillig medlemskap i trygdeordningene sine i samme utstrekning som skissert i representantforslaget. Etter min vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å foreta en slik utvidelse av adgangen til frivillig medlemskap i folketrygden.

5. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lovendringer i den hensikt å forenkle giftemål mellom norske borgere og EU/EFTA-borgere.

Det følger av ekteskapsloven § 18 a at et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Et ekteskap som åpenbart vil virke støtende på norsk rettsorden (ordre public) anerkjennes likevel ikke i Norge. Reglene for anerkjennelse varierer ikke mellom landene, og baserer seg ikke på bilaterale avtaler.

Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes ikke her i riket dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt her i riket på vigselstidspunktet, og ekteskapet er inngått uten at begge parter var til stede under vigselen, en av partene var under 18 år, eller en av partene allerede var gift.

Før et par kan inngå ekteskap i Norge, må Skatteetaten prøve at ekteskapslovens vilkår for å inngå ekteskap er oppfylt. En utenlandsk statsborger som ikke har permanent oppholdstillatelse i Norge eller er innvilget asyl i Norge, må legge frem dokumentasjon (ekteskapsattest) som viser at det etter hjemlandets lov ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge. Et slik hinder kan f.eks. være at vedkommende er mindreårig eller allerede gift med en annen.

Skatteetaten har utfyllende informasjon på sine nettsider, hvor det er egen orientering om ekteskap med utenlandsk statsborger og dokumentasjonen som er nødvendig.

Så lenge det er lovfestet at gyldige utenlandske ekteskap som hovedregel legges til grunn som gyldige i Norge, ser jeg ikke grunn til å utrede spørsmålet om anerkjennelse nærmere. Når det gjelder vilkårene for å inngå ekteskap i Norge, er det nødvendig at det foretas prøving i tråd med det norske regelverket. For personer som ikke er fast bosatt i Norge, mener jeg det er viktig blant annet å foreta kontroll av lovlig opphold og at de oppfyller vilkårene for å inngå ekteskap i sitt hjemland. Så lenge det foreligger god informasjon både på norsk og engelsk, mener jeg det ikke er behov for å utrede lovendringer på dette området.