2.2 Klageadgangen ved vedtak om forhåndsgodkjent refusjon
Komiteen viser til forslag
til endringer i § 6 femte ledd annet punktum. Her foreslås det å
endre legemiddelloven slik at det ikke lenger vil være mulig å klage over
den faglige skjønnsutøvelsen som ligger til grunn for Legemiddelverkets
vedtak om opptak av legemidler i blåreseptordningen.
Komiteen viser til at det etter
endringen kun vil være mulig å klage på prosessuelle feil. Det betyr
at Legemiddelverkets faglige skjønn ikke vil være gjenstand for overprøving
av andre enn en eventuell domstol. Begrunnelsen som oppgis for dette
forslaget, er at departementet ikke anser at det har tilstrekkelig
faglig kompetanse til å overprøve Legemiddelverkets faglige vurderinger.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at legemiddelindustrien
etter endringen vil kunne klage på rettsanvendelsen og saksbehandlingen.
Ved å kunne klage på rettsanvendelsen kan legemiddelindustrien klage
over Legemiddelverkets vurdering og tolkning av om lovens vilkår
for å få innvilget forhåndsgodkjent refusjon er oppfylt. Klage på
saksbehandlingen omfatter blant annet spørsmål om inhabilitet, at
saken ikke er tilstrekkelig opplyst, eller at det foreligger mangler
ved begrunnelsen. Ved å kunne klage på rettsanvendelsen og saksbehandlingen
sikrer man derfor åpenhet og etterprøvbarhet samt tillit til forvaltningen.
Disse medlemmer viser til at
alle nye legemidler som vurderes for offentlig finansiering, skal
metodevurderes i henhold til prioriteringskriteriene. I en slik metodevurdering
inngår en faglig skjønnsmessig vurdering av om kostnadene ved bruk
av et legemiddel står i rimelig forhold til den behandlingsmessige
verdien. I slike analyser inngår en rekke forutsetninger som det kreves
svært høy fagkompetanse for å ta stilling til. Uten en omfattende
oppbygging av kompetansen vil det ikke være mulig for departementet
å foreta en reell prøving av de faglige, skjønnsmessige vurderingene.
Veid opp mot den betydelige kostnaden forbundet med å bygge opp
kompetansen i departementet, må industriens rettssikkerhet og samfunnets
tillit til forvaltningen anses tilstrekkelig ivaretatt ved at rettsanvendelsen
og saksbehandlingen kan påklages.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser
til at en rekke høringsinstanser, blant annet Regelrådet, Legemiddelindustrien,
Helsedirektoratet og Universitetet i Tromsø, i sine høringsuttalelser
påpeker det uheldige ved en reduksjon av klageadgangen. Flere viser
til at en slik endring kan være prinsipielt uheldig, fordi den bryter
med prinsippet om at det skal være adgang til å klage på vedtak
i forvaltningen. Høringsinstansene peker også på at en slik innskrenkning
av klageadgangen er faglig uheldig fordi en domstol vil ha betydelig
lavere faglig kompetanse til å avgjøre en klage sammenliknet med
den kompetansen Helse- og omsorgsdepartementet til enhver tid besitter. Dersom
en kun skal bruke rettssystemet som klageinstans, krever det også
mer ressurser og vil være en mer omstendelig prosess.
Disse medlemmer viser til at
flere av høringsinstansene påpeker at endringen virker å være noe
mangelfullt utredet. Departementet har ikke utredet forslaget slik
utredningsinstruksen krever. Det er også verdt å bemerke at departementet
nå legger frem det samme forslaget som ble sendt på høring, uten
å ta hensyn til innsigelsene som ble anført gjennom høringen. Instansene
påpeker også at det erfaringsvis er få saker som påklages. Det fremgår
av proposisjonen (s. 19) at departementet på de siste ti årene ikke
har overprøvd noen vedtak fra Legemiddelverket.
Disse medlemmer viser til at
det etter endringen som foreslås i proposisjonen, kun vil være mulig å
klage på prosessuelle feil. Disse medlemmer mener at argumentene
som anføres mot å bygge opp et sterkere fagmiljø i departementet,
er forståelige. Disse medlemmer er
imidlertid kritiske til at dette gjøres uten at det foreslås et
alternativ for å klage på Legemiddelverkets avgjørelser. Disse medlemmer mener
at høringsinstansene Norges Farmaceutiske Forening, Justis- og beredskapsdepartementet,
Helsedirektoratet og Universitetet i Tromsø har viktige anmerkninger.
Norges Farmaceutiske Forening mener det er behov for å bygge opp
mer fagkompetanse på feltet. De andre nevnte høringsinstansene peker
på ulike alternativ til å sikre en instans med fagkompetanse til
å vurdere Legemiddelverkets avgjørelser ved klage. Disse medlemmer mener det er
uheldig at regjeringen i proposisjonen foreslår å ta bort klageretten,
som kan gi en substansiell prøving og kvalitetssikring av Legemiddelverkets
avgjørelser, uten å foreslå en alternativ klagerett. Disse medlemmer viser
til Helsedirektoratets høringsuttalelse, der direktoratet ber om
at det ses nærmere på hvordan en slik ordning kan fungere.
På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utrede og foreslå en ordning som kan sikre at faglig
skjønn og prioriteringsbeslutninger på legemiddelområdet kan være
gjenstand for en substansiell prøving og kvalitetssikring.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre merker seg at Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ønsker å etablere
mer byråkrati. Disse
medlemmer viser til at et slikt forslag vil gi behov for å bygge
opp nye fagmiljøer på siden av de eksisterende. Dette vil nødvendigvis
medføre de samme ressursmessige utfordringene som forslaget er begrunnet
i, og anses derfor ikke formålstjenlig.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre,
mener at veid opp mot den betydelige kostnaden forbundet med å bygge
opp kompetansen i departementet vil industriens rettssikkerhet og
samfunnets tillit til forvaltningen være tilstrekkelig ivaretatt
ved at rettsanvendelsen og saksbehandlingen kan påklages. Flertallet prioriterer
å bruke ressursene på en mest mulig effektiv saksbehandling for
å sikre at målet om at legemidler tas raskest mulig i bruk, blir
fulgt opp.
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at det i høringen kom frem forslag
til hvordan en reell klageadgang kan ivaretas på en ubyråkratisk
måte. Blant annet foreslår Institutt for farmasi ved Universitetet
i Tromsø at eksisterende fagmiljøer med relevant kompetanse kan
bidra i en slik modell.