Internasjonale forpliktelser

Komiteen viser til at internering er noe av det mest inngripende tvangsmiddelet myndighetene kan bruke overfor et individ. Internering av barn reiser spesielle og krevende problemstillinger. Det er derfor etter komiteens mening bra at regjeringen nå fremmer forslag som tydeliggjør hjemmelsgrunnlaget for internering av barn på utlendingsrettens område.

Komiteen viser til Prop. 126 L (2016–2017), hvor det fremgår at de fleste tvangsinnsettelser ved utlendingsinternatet Trandum varer kun i inntil ett døgn, og at andelen ut over tre døgn er lav. Det samme gjelder ved familieenheten i Hurdal. Det er etter komiteens mening bra. Det er viktig at politiets arbeid med tvangsreturer, før internering skjer, er så godt forberedt at interneringen ikke er lengre enn strengt tatt nødvendig.

Komiteen viser til Barnekonvensjonens artikkel 3, som er inkorporert i norsk rett, og Grunnloven § 104, som pålegger offentlige myndigheter at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som omhandler barn. Komiteen viser også til Barnekonvensjonens artikkel 37 (b) hvor det fremgår at barn kun skal frihetsberøves som en siste utvei og for kortest mulig tid.

Komiteen viser til Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheters høringsuttalelse til komiteen i forbindelse med Prop. 126 L (2016–2017), hvor de påpekte følgende:

«Lovforslaget sikrer barns menneskerettigheter i langt større grad enn gjeldende regelverk. Det er positivt at regjeringen har foretatt en grundig gjennomgang av de menneskerettslige forpliktelsene, og på en tydelig måte synliggjort høringsinstansenes innspill i lovproposisjonen. Dette gir Stortinget et godt beslutningsgrunnlag.

Verken Grunnloven, Den europeiske menneskerettskonvensjon eller FNs barnekonvensjon setter et absolutt forbud mot fengsling av barn. Det er imidlertid veldig strenge vilkår for å fengsle barn, så myndighetenes handlingsrom på dette feltet er snevert.

Ved vurderingen av om fengsling av barn er forenlig med det menneskerettslige forbudet mot umenneskelig behandling, er forholdene på utlendingsinternatet og varigheten av fengslingen sentrale momenter i en helhetsvurdering.»

Videre viser komiteen til Prop. 126 L (2016–2017), hvor departementet skriver følgende:

«I fem dommer som ble avsagt i juli 2016 mot Frankrike, viser domstolen til at det ved vurderingen opp mot EMK artikkel 3 (umenneskelig og nedverdigende behandling) må foretas en helhetsvurdering av blant annet barnets alder, varigheten av oppholdet og forholdene på senteret. I dommene, hvor domstolen konstaterte krenkelse av EMK artikkel 3, var familiene internert i perioder fra syv til atten dager. Samtidig bemerket EMD at internering for en kort periode under slike tilrettelagte interneringsforhold som saken gjaldt, ikke vil være strid med artikkel 3.»

Komiteen viser til at det må settes klare skranker for internering av barn og barnefamilier, og at forholdene på interneringsstedet, barnets alder og varigheten av interneringen er sentrale momenter ved vurderingen av om barn kan interneres. Komiteen viser til at terskelen for å internere barn skal være svært høy, og før avgjørelse tas om internering av mindreårige og barnefamilier, skal mindre inngripende alternativer vurderes. Internering av barn skal være siste utvei, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen av hvorvidt internering skal iverksettes. Komiteen mener at det skal komme klart frem av begrunnelsen hvilke andre, mindre inngripende tiltak som er vurdert før internering besluttes. I tillegg må det komme klart frem av begrunnelsen hvordan barnets beste er blitt vurdert.

Komiteen mener det må lovfestes at barnefamilier kun kan interneres i egne barne- og familieinternat som er spesielt tilrettelagt for barnefamilier og mindreårige, og at det tydelig må fremgå av loven at barnefamilier ikke kan interneres i utlendingsinternat.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), i sin høringsuttalelse til komiteen påpeker at internering av barn ut over 6 døgn ikke er i henhold til våre menneskerettslige forpliktelser, og at forholdene ved interneringsstedet er avgjørende momenter. NIM har som hovedoppgave å fremme og beskytte menneskerettighetene og er et uavhengig offentlig organ som er organisert under Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at politiet i større grad må ta hensyn til barns sårbare stilling i forbindelse med internering. Disse medlemmer mener derfor at mindreårige og barnefamilier som hovedregel ikke skal kunne hentes om natten. I tillegg må politiet sikre at barn i langt større grad ivaretas under pågripelsen. Dette kan blant annet gjøres ved at personer med barnefaglig kompetanse bistår politiet når barnefamilier skal interneres.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at NOAS utgav rapporten «Frihet først» i 2015 om alternativer til internering av barn. Her anbefalte de blant annet:

«Det bør innføres en maksimumsgrense for hvor lenge barn kan interneres, for eksempel 72 timer.

Internering av barn bør kun være tillatt i forbindelse med tvangsretur.

Utlendingsinternatet hvor barn plasseres bør ha et sivilt preg og være adskilt fra andre internerte. De ansatte må ha barnefaglig kompetanse for å kunne forberede familier på en tvangsretur.»

Disse medlemmer er enige i denne anbefalingen og foreslår derfor at det skal settes en maksimumsgrense på 72 timer for internering av barn, og at det skal fremgå av loven at internering av barn kun kan skje på et eget barne- og familieinternat utenfor utlendingsinternatet, som skal være spesielt tilrettelagt for barn og familier.

Disse medlemmer viser til at hovedregelen skal være at uttransportering av barn og barnefamilier skal skje innen 24 timer, men at den maks kan settes til 72 timer om det er kommet nye opplysninger i saken eller det er nødvendig på grunn av helsemessige forhold hos barnet eller i familien.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 106 c sjette ledd skal lyde:

En mindreårig utlending som blir pågrepet eller internert, kan ikke holdes lenger enn 24 timer regnet fra pågripelsen, med mindre det foreligger sykdom eller nye forhold i saken som gjør tvangsretur i løpet av 24 timer umulig. Den mindreårige kan uansett ikke holdes lenger enn 72 timer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker at uttransportering av barn og barnefamilier som hovedregel bør skje innen 24 timer. I de tilfeller det er behov for å holde barnefamilier med mindreårige barn lenger enn til dagen etter pågripelsen, viser disse medlemmer til at lovforslaget inneholder en ny begrensning om at internering i første omgang bare skal kunne besluttes i inntil 72 timer, mot to uker i dag. Disse medlemmer mener denne begrensningen er viktig. I tillegg til at den forsterker føringene om kortest mulig interneringsperiode, sikrer den at interneringen prøves oftere av domstolene, og at barnevernet får mulighet til en ny vurdering og uttalelse i saken før interneringsperioden eventuelt kan forlenges med ytterligere tre døgn der hvor det er helt nødvendig. Disse medlemmer understreker at det bare er i helt eksepsjonelle tilfeller at det kan være grunn til internering ut over seks døgn, og da maksimalt for én uke av gangen. Ved vurderingen vil det være særlig relevant om uttransportering har måttet utsettes som følge av forhold utenfor politiets kontroll, og om familien selv har motarbeidet utreisen. Det er også relevant om det er klarlagt et tidspunkt for uttransportering som ligger nært i tid.

Komiteen viser til at regjeringen fikk på plass et alternativt interneringssted for barnefamilier utenfor Trandum rett før jul i 2017, som skal brukes frem til barne- og familieinternatet for barnefamilier på Eidsvoll er på plass. Komiteen mener det må stilles klare krav til hvordan et slikt barne- og familieinternat skal utformes, og hvilket innhold det skal ha – herunder krav om gode fysiske forhold som er tilrettelagt for barn/mindreårige, både inne og ute. Barne- og familieinternatet skal være barne- og familievennlig, og det skal ha et sivilt preg. Senteret skal ikke se ut som et fengsel. Barne- og familieinternatet skal ha barnefaglig kompetanse, for eksempel barnevernspedagoger, helsesøstre, psykiatriske sykepleiere o.l., slik at foreldre og barn kan få den bistanden de trenger, det være seg medisinsk eller psykologisk hjelp. Frivillige og ideelle organisasjoner skal ha mulighet til å gi tilbud til dem som oppholder seg på barne- og familieinternatet, det være seg rettshjelpstiltak, aktivitetstilbud til barn mv.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at barnefamilier kun skal interneres i egne barne- og familieinternat som er spesielt tilrettelagt for mindreårige, hvor de har tilgang til blant annet aktivitetstilbud, helsehjelp og rettshjelpstiltak. Det skal stilles klare krav til barne- og familieinternatets fysiske fasiliteter og innholdsmessige tilbud til mindreårige og familier som oppholder seg der. Barne- og familieinternatet skal ha barnefaglig kompetanse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener imidlertid det er en stor svakhet ved proposisjonen at regjeringen ikke foreslår alternativer til internering. Uten et reelt alternativ til fengsel og internering er det grunn til å tro at barn også i tiden fremover vil oppleve frihetsberøvelse oftere enn det som er nødvendig, fordi regjeringen velger ikke å legge til rette for alternative løsninger. Det er i strid med norsk og internasjonal rett som krever at myndighetene søker å finne andre alternativer før man som siste utvei fengsler barn.

Flertallet viser til FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven § 3, jf. § 2 nr. 4, og som har forrang fremfor utlendingsloven. I konvensjonens artikkel 37 bokstav b stilles det strenge vilkår for frihetsberøvelse:

«No child shall be deprived of his or her liberty unlawfully or arbitrarily. The arrest, detention or imprisonment of a child shall be in conformity with the law and shall be used only as a measure of last resort and for the shortest appropriate period of time.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at ut over at frihetsberøvelse ikke må være ulovlig eller vilkårlig, kreves det således at den må ha hjemmel i lov og bare bli brukt som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Det er veldig strenge vilkår for å fengsle barn, noe som fører til at myndighetenes handlingsrom på dette feltet er snevert. Det er avgjørende i spørsmålet om et barn kan interneres, om myndighetene har undersøkt om det var mulig å anvende alternative løsninger til frihetsberøvelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser også til at EMK artikkel 5 og 3 stiller krav til hva som skal til for at et barn skal kunne interneres, og til fasilitetene ved interneringsstedet.

Flertallet viser til at internering av barn har vært behandlet i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), og dommene er rettskraftige. I disse sakene ble det anført ulike krenkelser av EMKs artikkel 5 nummer 1 og 4 (retten til frihet og sikkerhet). Domstolen vurderte spørsmålet om lovligheten av frihetsberøvelsen av barna og prøvingen av denne, og om mindre inngripende tiltak kunne vært brukt overfor barnefamiliene. Disse dommene er også omtalt i proposisjonen. Domstolen påpekte at fransk rett ikke har egne regler for når det er mulig å holde et barn sammen med foreldre som er pågrepet og internert, men at det finnes regulering av enkelte aspekter ved at mindreårige følger med foreldrene som er frihetsberøvet. Under slike forhold anså EMD at tilstedeværelse av et barn som følger med foreldrene sine i et senter for frihetsberøvelse, bare er i overensstemmelse med EMKs artikkel 5 nr. 1 bokstav f hvis myndighetene påviser at de har brukt dette tiltaket som siste utvei, og bare etter at de faktisk har kontrollert at ingen andre tiltak som er mindre inngripende for friheten, kan iverksettes. I tre av dommene slo EMD fast at EMKs artikkel 5 nr. 1 var krenket på bakgrunn av at myndighetene ikke hadde undersøkt om det var mulig å anvende alternative løsninger til frihetsberøvelse (A.B. og andre (11593/12) avsnitt 124, R.M. og andre (33201/11) avsnitt 87, og R.K. og andre (68264/14) avsnitt 86).

Flertallet vil vise til at staten nettopp ble dømt for brudd på EMK ved fengsling av en familie med barn. Dersom barn skal interneres, må det være et minstekrav at regelverket utformes slik at det ikke åpner for at det kan forekomme slike brudd.

Flertallet viser videre til at dette innebærer at frihetsberøvelse av barn bare skal forekomme når myndighetene har prøvd ut andre alternativer. Det gjøres ikke i tilstrekkelig grad i Norge i dag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det ikke finnes reelle alternativer, og dette er også årsaken til at barnefamilier i for mange tilfeller er plassert på Trandum. Det må endres. Det hjelper ikke å alene tydeliggjøre gjeldende rett i lovverket når det ikke finnes reelle alternativer til internering for barnefamilier. Uten reelle alternativer vil barn også i fremtiden bli fengslet/internert i større grad enn det som er nødvendig.

Disse medlemmer er svært kritiske til at regjeringen ikke foreslår alternativer til internering i proposisjonen.

Disse medlemmer vil peke på at har man flere «verktøy», kan alternativer, eventuelt i kombinasjon, være tilstrekkelige i flere saker til at barn ikke må fengsles. International Detention Coalition har identifisert over 250 ulike alternativer til fengsling av barn i 60 ulike land.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og legge fram forslag til flere alternativer til å fengsle barn i forbindelse med uttransportering etter utlendingsloven.»

Elektronisk kontroll

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener elektronisk kontroll, som i dag både anvendes som et alternativ til straff og som omvendt voldsalarm, også må kunne anvendes for barnefamilier som et alternativ til internering. Det er en løsning som allerede er i bruk i Norge, og som er mindre inngripende.

Det påpekes at det er foreldrene som skal påføres fotlenken, ikke barna.

Disse medlemmer mener elektronisk kontroll kan ha flere fordeler som et alternativ til fengsel. Barna vil kunne bevege seg fritt som vanlig selv om foreldrene bærer lenken. De vil kunne fortsette i barnehage, på skole, spille fotball med vennene eller delta i andre frihetsaktiviteter. De vil få mulighet til å ta farvel med vennene sine fordi de vil vite om at de snart skal reise, i motsetning til i dag, hvor de fraktes til internering uten forvarsel. Man vil også kunne unngå pågripelsessituasjoner som er svært uheldige for barna, som at politiet henter familiene om natten fordi de er avhengige av at familien er samlet. Elektronisk fotlenke kan også påføres uten at barna er til stede. Fotlenken vil også bidra til at myndigheten vil ha større kontroll på familiene når de skal hentes for utreise enn i dag, fordi de vet hvor foreldrene befinner seg til enhver tid. Dette vil kunne bidra til langt bedre pågripelsessituasjoner.

Disse medlemmer mener det er viktig at det fremkommer tydelig i regelverket at pågripelsessituasjonen i forbindelse med påføring av elektronisk kontroll skal skje på en måte som skåner barna, for eksempel ved at det skjer når barna ikke er til stede. Personer som får elektronisk fotlenke, må gis god informasjon om hva dette innebærer og hvilke konsekvenser misbruk av ordningen vil medføre.

Disse medlemmer viser til at både NOAS, Unicef, Barneombudet og Redd Barna er positive til elektronisk kontroll som et alternativ til internering.

Disse medlemmer merker seg at justisministeren i spørretimen 14. februar 2018, bekreftet at hun ikke har eller jobber med å finne alternativer til frihetsberøvelse av barn slik regjeringen er forpliktet til, men igjen henviste til familievennlig internering/fengsel. Justisministeren uttalte videre at hun ikke støttet forslaget om fotlenke med den begrunnelse at «det er for enkelt bare å klippe lenken av seg og stikke av».

Disse medlemmer vil påpeke at dersom det er tilfelle at det er enkelt å stikke av fra en fotlenke, står vi overfor et alvorlig problem knyttet til sikkerheten til dem som lever med trusler om vold, og som beskyttes av en omvendt voldsalarm i dag. Det er oppsiktsvekkende at justisministeren sier at det er enkelt «å klippe av lenken og stikke av» uten å si noe om hvordan hun tenker å følge dette opp videre for dem som lever med beskyttelse fra en omvendt voldsalarm.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser for øvrig til ordskiftet mellom statsråd Sylvi Listhaug og lederen av justiskomiteen, Lene Vågslid, i spørretimen 14. februar 2018.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det ikke ser ut til å være belegg for statsrådens påstander fra Stortingets talerstol, og viser til at politiet, i samarbeid med kriminalomsorgen, har skiftet ut alle OVA-lenker med en helt ny generasjon lenker for domfelte som er dømt til bruk av omvendt voldsalarm. Lenken er trådløs og lades raskt, samt at på- og avlenkingsprosessen ikke lenger krever ekstrautstyr og kun vil ta noen sekunder hvor den lukkes eller åpnes elektronisk. Det er også verifisert at lenkens hardware og software er av en mye bedre kvalitet enn de gamle lenkene. De nye lenkene er testet for brannfare og varmeutvikling i batteriet og i selve lenken. All testing som er gjort, og erfaring fra andre land, viser at dette er et meget godt produkt som vil gi økt brukertilfredshet både for politiet og kriminalomsorgen, samt at den lave vekten og forbedret vektfordeling er positivt for den domfelte. De nye fotlenkene vil gi en bedring av utstyrets stabilitet. Lenken veier 180 gram og benytter både GPS- og GSM-posisjonering. Den kommuniserer via mobildata og SMS og er vanntett helt ned til 30 meter. Ladingen er trådløs og er unnagjort på kun 30–60 minutter.

Disse medlemmer mener denne teknologien også vil kunne egne seg som et alternativ til internering for barnefamilier som skal uttransporteres med tvang.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det allerede i dag finnes flere alternativer til fengsling, og at fengsling er og skal være siste utvei. Disse medlemmer merker seg at det i proposisjonen henvises til en foreløpig utredning om bruk av fotlenke i utlendingssaker. Det fremkommer her at fotlenke er best egnet for personer som er motivert for denne typen soning (dvs. hjemmesoning), og som ønsker å overholde satte vilkår. Det finnes i hovedsak to systemer for fotlenke, hvorav den ene som benyttes til hjemmesoning, relativt enkelt kan klippes av. Den andre modellen, som har innebygd GPS og benyttes til såkalt omvendt voldsalarm, kan også relativt enkelt saboteres ved for eksempel å unnlate å lade. Dersom en fotlenke klippes av, saboteres eller vilkårene brytes, vil alarmen gå hos politiet. I tilfeller der fotlenke benyttes som omvendt voldsalarm, vil politiet raskt kunne oppsøke personen som skal beskyttes, for å gi nødvendig beskyttelse. Fotlenke vil derfor fungere godt som omvendt voldsalarm, selv ved forsøk på sabotasje av fotlenken. Disse medlemmer mener at fotlenke ikke vil være like godt egnet i utlendingssaker der personer raskt skal uttransporteres fra Norge. Utlendingsmyndighetene vil miste oversikten i det øyeblikket fotlenken blir sabotert, og dermed risikere at uttransportering ikke vil kunne finne sted.

Disse medlemmer påpeker dessuten at det er flere sider ved en ordning med bruk av elektronisk kontroll som vil være utfordrende ved en vurdering opp mot hensynet til barnets beste. Det vises til at fotlenke anses å være tilnærmet like inngripende som fengsling. Disse medlemmer mener flere viktige og praktiske spørsmål må besvares i en eventuell utredning. Blant annet vil det sannsynligvis være slik at politiet uansett må hente, anholde og bringe personer til flyplassen. Dersom politiet uansett må innbringe disse, kan tiden med fotlenke bare bli en unødvendig tilleggsbelastning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti peker på at opprettelsen av en egen familieenhet utenfor Trandum er et skritt i riktig retning for å oppfylle norsk rett og internasjonale forpliktelser, men vil påpeke at dette gjelder de tilfellene der barn må interneres når myndighetene kommer til at dette er siste utvei. Det alene fritar ikke for å søke alternative løsninger, da det fortsatt vil innebære frihetsberøvelse av barn. Norge er forpliktet til å anvende alternative løsninger, noe som forslaget fra regjeringen ikke legger opp til. Disse medlemmer mener elektronisk kontroll kan være et godt alternativ. Det er allerede i bruk som alternativ til soning og som omvendt voldsalarm og bør derfor også kunne benyttes som et alternativ til internering av barnefamilier.

Disse medlemmer er innforstått med at dette tiltaket vil kunne innebære noe merarbeid for politiet i forbindelse med uttransporteringer, men det avgjørende her er vår forpliktelse til å ta i bruk mindre inngripende alternativer enn frihetsberøvelse når det er mulig. Elektronisk kontroll vil kunne gjøre det lettere for politiet å planlegge, all den tid det vil kunne være mulig å pålegge fotlenke lengre enn en internering, som ikke skal være på mer enn tre dager. Ordningen skal evalueres for å se om det eventuelt er nødvendig med visse justeringer.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest legge frem forslag med de lovendringer som er nødvendige for at elektronisk kontroll (elektronisk fotlenke) kan tas i bruk som et alternativ til frihetsberøvelse som fengsling eller internering av barnefamilier som skal tvangsreturneres, slik at frihetsberøvelse av barnefamilier kun benyttes som en siste utvei når alle andre alternativer, heriblant elektronisk kontroll, er utprøvd. Der myndighetene kommer til at frihetsberøvelse er siste utvei, etter å ha prøvd andre alternativer, skal frihetsberøvelsen skje på et eget barne- og familieinternat som er familie- og barnevennlig og som ivaretar barnets behov.»

«Stortinget ber regjeringen evaluere bruken av elektronisk fotlenke som alternativ til internering på utlendingsrettens område.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti mener forsøk på unndragelse og sabotasje av retur mens man har fotlenke bør føre til strenge sanksjoner i form av internering for familien. Den strenge sanksjonen er avgjørende også for å forebygge at foreldre som opplever at de er i en svært vanskelig situasjon fordi de skal tvangsutsendes, ikke leverer barna fra seg til andre for å unndra seg retur. Det er avgjørende at foreldrene, som er de som skal ha på fotlenken, informeres tydelig og godt om at dersom man forsøker å unndra seg utreise, for eksempel ved å skille familien, vil dette føre til at familien vil bli funnet og internert før utreise, noe som ikke er ønskelig med tanke på familiens og barnas beste. Det er viktig at det kommuniseres tydelig at fotlenke er et alternativ til internering, og at det er foreldrenes ansvar å følge de reglene som gjelder for bruk av fotlenke. Dette vil være i tråd med prinsippet om at internering av barn kun skal gjøres som siste utvei. Det presiseres videre at også i disse sakene, hvor internering skjer fordi familien har forsøkt å unndra seg utreise mens de hadde elektronisk fotlenke, og internering derfor er siste utvei, skal interneringen skje ved familieenhetene, med mindre barna ikke befinner seg sammen med foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener departementets forslag ikke tar tilstrekkelig hensyn til at fengsling av barn bør unngås. Senterpartiet har støttet etablering av en egen familieenhet som alternativ til internering på Trandum interneringsmottak, men mener det snarest bør utvikles alternativer til internering av barnefamilier som tar hensyn til at barn ikke skal plasseres under fengselslignende forhold.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at elektronisk kontroll gjennom bruk av fotlenke på en eller begge foreldre er et inngripende tiltak som kan skape situasjoner som oppleves som traumatiske. Bruk av elektronisk kontroll i en familieenhet som ikke har kyndig personell og barnefaglig kompetanse rundt seg, kan skape situasjoner som er vanskelige å kontrollere. Bruk av elektronisk kontroll bør derfor utredes før tiltaket iverksettes.

Flertallet mener det er viktig at bruk av internering av barnefamilier skal være et kortvarig tiltak på ett til to døgn. Det kan være unntak hvor det er bedre å forlenge interneringen enn å foreta gjentatte pågripelser. Slike unntak må være nøye regulert og begrunnet særskilt.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede bruk av elektronisk kontroll (elektronisk fotlenke) som et alternativ til frihetsberøvelse som internering av barnefamilier som skal tvangsreturneres, slik at frihetsberøvelse av barnefamilier bare benyttes som en siste utvei når andre alternativer er utprøvd eller vurdert. Der myndighetene kommer til at frihetsberøvelse er nødvendig, etter å ha prøvd eller vurdert andre alternativer, skal frihetsberøvelsen skje på et eget barne- og familieinternat som er familie- og barnevennlig, og som ivaretar barnets behov. Det fremmes en sak for Stortinget snarest mulig.»

Internering av barn pga identitetskontroll

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at i 2014 satt et barn fengslet i mer enn 10 uker, og i 2016 ble et barn fengslet i 24 dager på Trandum. I tillegg finnes det et eksempel med en 17-åring som i krise ble satt på sikkerhetscelle i 12 timer, og som senere ble iført såkalt bodycuff i forbindelse med transport. Staten ble høsten 2017 dømt i lagmannsretten for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen hvor en familie med fire barn ble fengslet i en periode på over 20 dager, se kjennelse LB-2016-8370. Dette viser at Norge har hatt eksempler hvor barn etter all sannsynlighet er blitt skadelidende gjennom tvang fra staten. Dette medlem mener at vi må legge terskelen så høyt at ingen barn risikerer å bli skadet av staten.

Dette medlem viser til at barn verken med eller uten familien sin bør interneres. Det bør i alle tilfeller ikke åpnes for å internere barn der det er snakk om internering på grunn av identitetskontroll. I de tilfellene kan ikke dette medlem se det er grunnlag for internering.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 106 c første ledd skal lyde:

En mindreårig utlending kan bare pågripes hvis det er særlig påkrevd, og kan bare interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav b dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å gjennomføre utsendelsen. For øvrig kan en mindreårig utlending bare interneres dersom det er helt avgjørende som en siste utvei for å oppnå formålet med bestemmelsen som gir grunnlag for interneringen. En mindreårig utlending kan likevel ikke interneres i medhold av § 106 første ledd bokstav a.»

Internering av enslige mindreårige asylsøkere

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det er en forskjell på barn som interneres med familien sin, og barn som interneres alene. Disse medlemmer mener at som utgangspunkt skal ikke mindreårige interneres og frihetsberøves alene. Det er stor fare for at den mindreårige får skader av en slik internering, og selv om det er kommet flere enslige mindreårige til Norge, utgjør de som skal tvangsreturneres, ikke et stort antall. Belgia er et eksempel på et land som har sluttet å internere både enslige mindreårige og medfølgende barn, etter at Belgia ble felt i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i 2006 og 2010. Dette bør også være utgangspunktet for Norge.

På denne bakgrunn foreslår komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti å tilføye en setning til § 106 c siste ledd som gjør at enslige mindreårige ikke skal kunne interneres.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 106c første ledd siste punktum skal lyde:

En mindreårig utlending som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret kan ikke interneres.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at også enslige mindreårige asylsøkere er barn, og at det følger av norsk og internasjonal rett at regjeringen også har en forpliktelse til å finne alternativer til internering og fengsel for denne gruppen. Det påpekes at frihetsberøvelse av barn, også enslige mindreårige asylsøkere, skal være siste utvei, og de tidsbegrensningene som gjelder for internering av barn, må gjelde alle barn.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det snarest etableres reelle alternativer til frihetsberøvelse av enslige mindreårige asylsøkere, som ivaretar hensynet til barnets beste.»

Barnevernets rolle

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at barnevernets rolle må tydeliggjøres, og at som hovedregel må både barnevernet være til stede ved fengslingen og møte barnet og familien før det skrives rapporter. Det bør legges til grunn at det kan gis unntak fra denne hovedregelen der retten anser det som unødvendig. Dette medlem mener det sentrale er at barnevernet følger sakene tett. Det bør imidlertid åpnes for at barnevernet kan følge forhandlingene fra et annet sted via telefon eller video dersom det er hensiktsmessig. I motsetning til forslaget hvor det kun er der det anses nødvendig, at barnevernet er der. I dag er det kun Ullensaker kommune som har ansvaret for barnevernstjenester til barn og barnefamilier internert på Trandum. Det er avgjørende at kommunen får tilstrekkelige ressurser til å klare å følge opp barna som befinner seg i en ekstrem situasjon hvor det er fare for at selve oppholdet kan påvirke deres utvikling.

På den bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«I utlendingsloven gjøres følgende endring:

§ 106c fjerde ledd skal lyde:

Politiet skal varsle barnevernstjenesten om pågripelse av barn så snart som mulig etter at det blir sannsynlig at politiet vil begjære internering. Varsel skal uansett gis så snart som mulig dersom andre særlige grunner tilsier det. Barnevernstjenesten skal delta i møte om internering hvis ikke retten eller barnevernet finner det unødvendig. I tilfeller hvor barneverntjenesten ikke deltar, skal de så vidt mulig avgi en skriftlig uttalelse i saken, med mindre retten eller barnevernstjenesten finner det åpenbart unødvendig. I forbindelse med deltakelse i møte om internering eller eventuelt skriftlig uttalelse, skal barnevernstjenesten uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven, alternativer til internering, situasjonen dersom kun en av barnets foreldre interneres og forsvarligheten av at barnet interneres sammen med foreldrene. Reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende.»