Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Kjell-Idar Juvik, Stein Erik Lauvås og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til at prinsippene for lederlønninger i selskap der staten er eier, ble behandlet i Meld. St. 27 (2013–2014). Gjennom Innst. 140 S (2014–2015) ga Stortinget føringer for regjeringens politikk på området. I innstillingen heter det:

«Komiteen mener at lederlønn er styrenes ansvar og holder fast på hovedprinsippene i statens holdning til lederlønn i selskaper der staten er eier, jf. dagens retningslinjer. Lederlønninger i selskaper der staten er eier må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon.»

Komiteen viser til at statens lederlønnssystem ble etablert i 1991. Systemet omfatter blant annet departementsråder og ekspedisjonssjefer i departementene samt toppledere i større etater og institusjoner, fylkesmenn og politimestere. I tillegg er enkelte fagstillinger plassert i systemet. Regjeringen har med virkning fra 2015 fastsatt endringer i statens lederlønnssystem. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i den forbindelse utformet nye standard lederlønnskontrakter for ledere i systemet. I august 2017 ble det foretatt en revidering av kontraktene og retningslinjene.

Komiteen viser til brev av 16. januar 2018, hvor statsråden gir sine kommentarer til representantforslaget. Statsråden viser til at flere departement har ansvar for statens politikk når det gjelder lederlønninger. Virksomheter som ligger under det statlige tariffområdet, ligger under Kommunal- og moderniseringsdepartementet, ledere i selskaper med statlig eierandel inngår i eierskapspolitikken forvaltet av Nærings- og fiskeridepartementet, og lederlønnspolitikk for helseforetakene og AS Vinmonopolet ligger under Helsedepartementets ansvarsområde. De tre ansvarlige statsrådene har alle gitt sine vurderinger av forslaget om et tak på lederlønninger i staten tilsvarende statsministerens lønnsnivå.

Komiteen merker seg at statsrådene understreker at styrene i foretak og selskaper med statlig eierandel har ansvar for å forvalte statens lederlønnspolitikk for disse statlige foretakene og selskapene. Toppledere i statlige virksomheter faller innenfor det statlige tariffområdet, og komiteen understreker at Kommunal- og moderniseringsdepartementet her har ansvar for å forvalte statens lederlønnspolitikk for disse virksomhetene. Det vises til at staten må kunne rekruttere og beholde dyktige ledere og derfor må ha fleksibilitet til å kunne tilby konkurransedyktig lønn.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at statsrådene ut fra dette advarer mot å vedta representantforslaget.

Komiteen viser til at det i representantforslaget også fremmes forslag om at pensjonsordningene for ledere i staten ikke skal overstige den årlige verdien av den pensjonsordningen som statsministeren mottar. I brev fra kommunal- og moderniseringsministeren vises det til at lederne både i staten og i heleide statlige selskaper er underlagt et tak tilsvarende 12 ganger folketrygdens grunnbeløp. 12 G ved full opptjening utgjør per dato 742 581 kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener fastlønn skal være hovedregelen i statlig lederlønnspolitikk. Bruk av bonus, etterlønn og former for gunstige sluttavtaler bør ikke være en del av lederlønnspolitikken.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om eventuelle endringer i retningslinjene for lederlønninger og andre typer godtgjørelser for de ansatte i staten.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at regelen for ledere som omfattes av statens lederlønnssystem, er fastlønn, og at regjeringen har strammet inn bruken av retrettstillinger og etterlønn.

Komiteen viser til at det i Meld. St. 27 (2013–2014) ble vist til at regjeringen arbeidet med en gjennomgang av statlige retningslinjer for statens lederlønnspolitikk, og at Stortinget ville bli varslet på egnet måte når arbeidet er sluttført.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, legger til grunn at Stortingets tidligere uttrykte prinsipper for statens lederlønnspolitikk er fulgt opp av regjeringen, og merker seg at Nærings- og fiskeridepartementet 13. februar 2015 la fram «Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel».

Flertallet mener det ikke er hensiktsmessig å knytte lønnsfastsettelsen for lederne i staten til de godtgjørelsene som statsministeren mottar. Det er imidlertid viktig at prinsippene for lederlønn i staten er basert på moderasjon, og at staten ikke skal være lønnsledende. Det påhviler regjeringen et ansvar for å følge opp dette og å holde Stortinget orientert om fastsatte prinsipper for lønn og godtgjørelser til ledere i staten følges opp etter forutsetningene.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at mer ulikhet i et samfunn fører til et dårligere samfunn. I land der ulikhetene er store, stoler folk mindre på hverandre, rusmiddelmisbruk er mer utbredt, levealderen er kortere, barnedødeligheten er høyere, voldskriminalitet er vanligere, flere sitter i fengsel, og den sosiale mobiliteten er mindre. Større ulikhet er derfor umoderne og ikke bærekraftig, verken i bedrifts- eller samfunnsregnskapet.

Derfor er det viktig å motvirke ulikhet og forskjeller for å bevare og utvikle et godt og bærekraftig samfunn. Å ta vare på verdier som likhet, nærhet og høy grad av tillit er viktig for å bevare sentrale verdier for det norske samfunnet. Dessverre ser vi at ulikheten er i ferd med å øke i samfunnet som helhet. Den øker også gjennom utviklingen i statlige lederlønninger.

Dette medlem vil peke på at inntektsforskjellene i Norge har økt de siste tre tiårene. Den fattigste tidelen av husholdningene fikk i 1986 4,5 pst. av samfunnets inntekter etter skatt. Denne andelen gikk ned til 3,7 pst. i 2015. For den rikeste tidelen av husholdningene er utviklingen motsatt. Mens de i 1986 fikk 18,1 pst. av inntektene, var dette økt til 22,8 i 2014. De velstående har altså fått en stadig større andel av kaka. Også om vi måler med andre metoder, ser vi at forskjellene har økt. Forskjellene har holdt seg rimelig stabile etter 2005, men i 2015 fikk vi igjen en kraftig økning. Dette kan ikke motvirkes kun gjennom nivået på lederlønninger i staten, men ved å legge begrensninger på hvor høye statlige lederlønninger kan være, vil man sende et signal om at staten ikke skal være en pådriver for større forskjeller.

Et svært høyt lønnsnivå er også undergravende for befolkningens tillit til de som skal stå i de viktigste stillingene i det offentlige. Spesielt utfordres tilliten dersom det samtidig er gjort avtaler som sikrer personer en høy kompensasjon også dersom vedkommende må eller velger å slutte i stillingen. Dette medlem vil peke på at kun de siste ukene i februar 2018 har det vært flere store offentlige mediesaker som omhandler avtaler med garantert etterlønn og pensjon. Blant annet har det vært en gjennomgang av pensjonsordningene for lederne i store offentlige selskaper som viser at lederen for Statoil kan forvente en pensjon på nesten 6 mill. kroner. Det er skyhøyt over gjennomsnittet i den norske befolkningen. Det har også vært en stor offentlig sak om en sykehusleder som beholder 85 pst. av full lønn i en ny stilling frem til eventuell pensjon etter en valgt avgang fra lederstillingen. Slike avtaler er med på å undergrave tilliten til helsevesenet og bruken av offentlige midler. Det viser at en del statlige ledere har fordeler, også etter at de velger å slutte eller må gå av, som ingen av de øvrige ansatte i helsevesenet er i nærheten av.

Dette medlem vil påpeke at denne utviklingen skjer samtidig med at pensjonsordninger for vanlige lønnstakere strammes inn, slik at folk må jobbe lengre for å oppnå vanlig pensjon, og det manes til moderasjon i lønnsoppgjør. Det er også foretatt kraftige innstramminger i ordningen med dagpenger for arbeidsløse gjennom at feriepengene for de som mister jobben, er fjernet. Dette gjør at det oppstår urettferdige forskjeller som rammer vanlige arbeidstakere, mens ledere blir skjermet og oppnår stadig bedre vilkår.

Dette medlem viser til at offentlig sektor preges, og er helt avhengig av, høykompetent, velutdannet arbeidskraft som har like omfattende erfaring og utdannelse som lederne. Lederne er helt avhengig av denne høykompetente arbeidskraften hvis de skal lykkes i sin jobb. Skal alle disse ansatte akseptere å gjøre jobben med en vanlig anstendig lønn som det er mulig for samfunnet å betale, kan vi ikke ha ledere som lever i en annen økonomisk verden og som krever svært høye lønninger og ekstragoder. Dette medlem mener vi trenger dyktige ledere, og at dyktige ledere skal ha gode lønnsvilkår, men det er verken inntekter på 2 eller 20 mill. kroner i året som avgjør om de er gode i jobben. Dette medlem vil mene at en kan stille spørsmål ved hvor egnet man er for en lederjobb hvis det er nødvendig med lønninger langt over det landets statsminister har for å yte sitt beste.

Dette medlem understreker at økte lønnsforskjeller ikke er med på å skape et moderne, høykompetent arbeidsliv som sikrer kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet og offentlig sektor trenger.

Dette medlem vil peke på at statsministeren og stortingspresidenten har de to fremste vervene i det offentlige Norge. Det lønnsnivået en velger å gi disse to posisjonene, er høyt, og det er naturlig at dette også setter en grense for det høyeste nivået for lederlønninger i staten. Statsministerens godtgjørelse er i dag på 1 631 346 kroner. I dag er det hele 149 ledere i staten som tjener mer enn statsministeren. Dette medlem er som regjeringen interessert i at staten skal tilby konkurransedyktige betingelser, og at lønn også kan være knyttet til konkrete krav om resultat. Nettopp derfor ønsker dette medlem at lønnstaket ikke skal være fast, men knyttes til lønnsutviklingen til statsministeren. Det er vanskelig å se at det er andre ledere i staten som har større ansvar, eller som det stilles høyere forventninger til, eller som er mer avhengige av resultater, enn statsministeren.

Dette medlem viser til at statsråden har påpekt i sitt brev til komiteen av 16. januar 2018 at flere av disse statlige lederne har ulike utfordringer av ulik karakter som gjør at de kompenseres gjennom lønn, men hvor det ikke er offentlig tilgjengelig informasjon at dette er kompensasjon ut over arbeidsinnsats, og at det kan være vanskelig å beregne hva som er reell lønn. Dette medlem vil vise til at en utredning om hvordan et lønnstak skal kunne beregnes og vurderes, må ta hensyn til spesielle forhold knyttet til utøvelsen av lederarbeidet som utenlandsoppdrag eller andre kompensasjoner til bolig osv. Dette medlem kan ikke se at det er for komplisert å beregne og eventuelt gjøre fradrag for slike avtaler om tillegg eller ekstra goder. På samme måte må det også tas hensyn til særskilte frynsegoder ved vurderingen av hva som er den totale lønnen.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at taket på samlet godtgjørelse for ansatte i staten, inkludert eventuelle tillegg og pensjon, ikke skal være på et høyere nivå enn de ordningene som til enhver tid gjelder for statsministeren.»