Jeg viser til nevnte representantforslag som Stortingets kommunal- og forvaltningskomite har oversendt meg for vurdering.

Representantforslaget er formulert slik:

"Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at taket på samlet godtgjørelse for ansatte i staten, inkludert eventuelle tillegg og pensjon, ikke skal være på et høyere nivå enn de ordningene som til enhver tid gjelder for statsministeren."

Forslaget henviser til "staten", men under overskriften bakgrunn i representantforslaget omtaler forslaget også hel- og deleide selskaper og statsforetak: "I forvaltningen, statsforetak og heleide statlige selskaper vil det være mulig å innføre tak på lederlønninger direkte eller gjennom generalforsamlingen der det er aktuelt. I deleide statlige selskaper må statens utsendinger til generalforsamlingene instrueres om å stemme for de begrensningene som til enhver tid gjelder for lederlønninger."

Når representantforslaget i tillegg til staten også inkluderer selskaper med statlig eierandel og statsforetak, vil forslaget berøre flere enn de som er omfattet av det statlige tariffområdet. Det statlige tariffområdet er sammenfallende med virkeområdet for lov om statens ansatte og lov om offentlige tjenestetvister.

Det statlige tariffområdet hører under mitt ansvarsområde, selskaper med statlig eierandel sorterer under næringsministeren, mens de regionale helseforetakene, Norsk Helsenett SF og AS Vinmonopolet hører under helseministerens ansvarsområde. I tillegg til mine vurderinger knyttet til eget ansvarsområde, har jeg derfor innhentet vurderinger fra Nærings- og fiskeridepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Det statlige tariffområdet, som jeg har ansvar for, omfatter om lag 200 statlige virksomheter. Virksomhetene varierer i størrelse, dvs. antall ansatte, og med hensyn til organisering og lokalisering. De minste virksomhetene har bare noen få ansatte, mens de store virksomhetene med flere tusen ansatte, er organisert i en rekke ulike interne driftsenheter og kan være lokalisert over hele landet. Som eksempler på de siste kan nevnes NAV, Forsvaret, Vegvesenet, Politiet og Skatteetaten. Utenriksdepartementet har i tillegg store deler av sin virksomhet fordelt og lokalisert på svært ulike lokasjoner i utlandet, mange i krevende områder når det gjelder sikkerhet og infrastruktur. Virksomhetenes samfunnsoppdrag spenner over et svært bredt spekter innenfor forskjellige fagområder og segmenter av arbeidsmarkedet. Utdannings- og forskningsinstitusjoner, kriminalomsorgen, statlige tilsyn og barne- og ungdomsforvaltningen, er eksempler på den store spredningen i samfunnsoppdragene. Dette mangfoldet tilsier også at det nødvendigvis vil være ulike rammer og premisser knyttet til lederrekrutteringen i de ulike segmentene av arbeidsmarkedet.

Jeg legger vekt på at staten skal kunne rekruttere, utvikle og beholde gode ledere som kan bidra til å realisere de statlige virksomhetenes viktige samfunnsoppdrag. Staten må kunne tilby konkurransedyktige betingelser, men skal ikke være lønnsledende. Jeg legger vekt på at lønnsutviklingen blant statens ledere skal være rimelig og over tid på linje med lønnsutviklingen i arbeidslivet for øvrig, og har fulgt opp dette gjennom presisering i retningslinjer for lederlønn i staten. Muligheten for å tilby etterlønn og retrettstillinger er også strammet inn i de reviderte retningslinjene.

Staten må være i stand til å kunne rekruttere og beholde dyktige ledere og fagspesialister for å kunne ivareta viktige samfunnsfunksjoner. Det medfører at staten må ha fleksibilitet til å kunne tilby konkurransedyktig lønn, også i de deler av arbeidsmarkedet hvor lønnsnivået er høyt.

Statens lederlønnssystem legger opp til at den enkelte leder i systemet skal pålegges konkrete krav til resultater i stillingen. Oppfyllelsen av disse skal vurderes årlig av arbeidsgiver, med mulighet for lønnsforhøyelse ved gode leveranser, men lønnsnedgang ved ikke oppfylte resultater.

Mange av de 149 som i dag oppgis å ha høyere lønn enn statsministeren, er personer i stillinger eller oppdrag hvor særlige situasjoner og omstendigheter gjør seg gjeldende for kortere eller lengre tid. Dette kan for eksempel være oppdrag utenfor landets grenser, med krevende utfordringer og merutgifter knyttet til boligsituasjon, kommunikasjon og infrastruktur generelt, i noen tilfeller også med betydelig risiko. De tillegg og kompensasjoner som det er nødvendig å gi for slike tjenestemessige forhold, kan dreie seg om betydelige beløp, og vil fremgå i statistikken som lønn. Det vil være vanskelig å praktisere et lønnstak som også avskjærer slike situasjonsbestemte tillegg og kompensasjoner.

Statsråd Monica Mæland kommenterer den delen av representantforslaget som gjelder eierskapspolitikken og omtalen knyttet til ledere i selskaper med statlig eierandel slik:

"Regjeringen er opptatt av godtgjørelse til ledende ansatte i selskaper med statlig eierskap. Lønnsutviklingen generelt for ledere bør ikke bidra til å svekke Norges konkurransekraft. Lønnsutviklingen for ledende ansatte i selskaper med statlig eierskap har også en rolle i en slik bredere sammenheng. Forslaget til representantene anses ikke som et hensiktsmessig tiltak for å påvirke godtgjørelse til ledende ansatte i selskaper med statlig eierskap.

I Meld. St. 27 (2013-2014) "Et mangfoldig og verdiskapende eierskap" (eierskapsmeldingen) fremgår regjeringens forventninger til selskapene på lederlønnsområdet. I tillegg har staten siden 2001 hatt "Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel". Retningslinjene ble sist revidert i 2015. Disse har til hensikt å angi hvilke forhold staten vil legge vekt på i sin stemmegivning når styrets erklæring om fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte er tema på generalforsamling eller foretaksmøte. Selskapenes tilpasning til og etterlevelse av statens forventninger er videre en del av grunnlaget for evalueringen av styrets arbeid og forberedelse av styrevalg.

Prinsippet om at det er styrets ansvar å fastsette godtgjørelsen til daglig leder er lovfestet i aksjeloven, allmennaksjeloven og statsforetaksloven. Daglig leder fastsetter godtgjørelsen til øvrige ledende ansatte. Et forslag som innebærer at staten på generalforsamling eller foretaksmøte instruerer styret og selskapets ledelse om å innføre et tak for godtgjørelse til ledende ansatte tilsvarende statsministerens godtgjørelse, vil frata styret og daglig leder nødvendig myndighet til å utøve sitt ansvar slik det er definert i loven. Dette ville være uheldig og også bryte med statens egne prinsipper for god eierstyring.

Det statlige eierskapet må utøves på en profesjonell og forutsigbar måte, i samsvar med selskapsrettslige prinsipper og i tråd med allment aksepterte prinsipper for eierstyring og selskapsledelse (corporate governance). Dette er av betydning for allmennhetens og investorers tillit til norske selskaper og til det norske kapitalmarkedet. Forslaget vil kunne føre til at statens eierskapsutøvelse vil være i strid med disse prinsippene.

Hovedprinsippet i statens retningslinjer er at godtgjørelsen skal være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende og det skal legges vekt på moderasjon. Hva som regnes som et konkurransedyktig, men ikke lønnsledende, godtgjørelsesnivå vil variere fra selskap til selskap. Selskapene som omfattes av retningslinjene er svært ulike, både når det gjelder størrelse, bransje, virksomhetsområde og grad av internasjonalisering. Et tak tilsvarende statsministerens godtgjørelse som ikke tar hensyn til selskaps- og markedsspesifikke forhold, vil kunne svekke selskapenes evne til å tiltrekke seg og beholde de mest egnede lederkandidatene. Det kan ha betydelige konsekvenser spesielt for de større selskapene hvor et slikt tak vil være en kraftig begrensning sammenlignet med selskaper de konkurrerer med.

Det sentrale hensynet i statens forretningsmessige eierskap (selskaper i kategori 1-3) er høyest mulig avkastning over tid på investert kapital. I selskaper med sektorpolitiske mål (selskaper i kategori 4), skal målene for statens eierskap oppnås mest mulig effektivt. For at staten som eier skal kunne nå disse målene, er det avgjørende at selskapene også i fremtiden skal kunne tiltrekke seg og beholde de beste lederkandidatene – og at godtgjørelsen fastsettes innenfor de rammene som settes av retningslinjene for lederlønn, og innenfor rolledelingen som følger av selskapslovgivningen og allment aksepterte prinsipper for eierstyring og selskapsledelse."

Statsråd Bent Høie kommenterer det som gjelder de regionale helseforetakene mv. slik:

"Helse- og omsorgsdepartementet forvalter statens eierskap til de fire regionale helseforetakene, Norsk Helsenett SF og AS Vinmonopolet. Disse selskapene følger "Retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse til ledende ansatte i foretak og selskaper med statlig eierandel", fastsatt av Nærings- og fiskeridepartementet. Nivå på lønn vil avgjøres etter nærmere vurdering i hvert enkelt tilfelle, men prinsippet om at lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende, ligger alltid til grunn. I Eierskapsmeldingen, Meld. St. 27 (2013-2014) Et mangfoldig og verdiskapende eierskap, gir regjeringen uttrykk for at den vil holde fast ved hovedprinsippene i statens holdning til lederlønn i statens retningslinjer. Det innebærer at fastsettelse av godtgjørelse til daglig leder skal være styrets ansvar og at lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon. Lederstillinger i disse selskapene medfører betydelig ansvar både når det gjelder budsjett, personell og samfunnsoppdrag. Dette innebærer at aktuelle kandidater gjerne også vil være aktuelle for høyt betalte stillinger i andre selskaper. For at selskaper med statlig eierskap skal kunne tiltrekke seg og beholde de beste lederkandidatene, vil det ikke være hensiktsmessig å begrense styrets handlingsrom med et konkret tak på lønnsnivå".

Regjeringens medlemmer er lønnet i kraft av sine tillitsverv, og rekruttert etter politiske utvelgelsesprosesser. Lønn for ansatte ledere fastsettes i rekrutteringsprosesser hvor en ønsker å tiltrekke egnede lederkandidater med en særskilt kompetanse. De rekrutteres ofte i konkurranse med et arbeidsmarked utenfor staten.

Etter en samlet vurdering er det derfor ikke hensiktsmessig å innføre noe lønnstak på nivå med statsministerens lønn, for ledere i staten eller i statlige selskaper.

Når det gjelder pensjon, er lederne både i staten og i heleide statlige selskaper allerede underlagt et tak tilsvarende 12 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). 66 % av 12G ved full opptjening utgjør pr. dato kr. 741 581,- (eventuelle effekter av samordningen er da ikke inkludert).