Bakgrunn

Stortingsrepresentantene Lene Vågslid, Jan Bøhler og Maria-Karine Aasen-Svensrud fremmet 11. desember 2017 følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer og foreta de nødvendige forskriftsendringer slik at tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker, går fra å være tidspunktet for den skadevoldende handlingen til tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet for den siste domfellelsen legges til grunn. Regelverksendringene skal gis tilbakevirkende kraft.»

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Peter Frølich, Guro Angell Gimse og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Liv Gustavsen og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Jenny Klinge og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser til at det finnes en rekke prinsipielle spørsmål knyttet til muligheten for å få voldsoffererstatning for eldre forhold. Lovverket på området er revidert en rekke ganger. Dette har i stor grad blitt gjort uten at lovendringene har fått tilbakevirkende kraft.

Komiteen viser til at dette også gjelder i saker som er gjenopptatt etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen, og dom deretter er gitt til tiltaltes ugunst. At en dom etter behandling i Gjenopptakelseskommisjonen er avgjort til tiltaltes ugunst, har etter hva komiteen kjenner til, bare skjedd i ett tilfelle. I Kristin-saken ble Kristin Juel Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten, men erstatningen fra Kontoret for voldsoffererstatning ble langt lavere enn hva tilfellet ville vært etter nåværende lovverk. Dette er en viktig problemstilling komiteen tar på alvor.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener Kristin-saken er et eksempel på at dagens ordning for voldsoffererstatning kan slå urimelig ut for eldre saker. Erstatningsrammen er hevet en rekke ganger de senere årene. Disse medlemmer er klar over at endringene i all hovedsak er gjort uten tilbakevirkende kraft. Dette medfører at erstatningsrammen i praksis varierer fra 200 000 kroner til 5,6 mill. kroner avhengig av når et overgrep eller en voldshandling har blitt utført. Disse medlemmer har forståelse for at mange ønsker et regelsett der det gis tilbakevirkende kraft for nye endringer i erstatningsrammen.

Disse medlemmer viser til at det er gode grunner for at de berørte i Kristin-saken bør få mulighet til erstatning på bakgrunn av nye regler. Samtidig er det mange ulike grupper av tidligere voldsofre som også står i samme situasjon. Disse medlemmer mener det er nødvendig å se disse gruppene i sammenheng, og viser til at det fort kan oppfattes minst like urimelig om man innfører regler om tilbakevirkende kraft som kun gjelder for enkelte. Disse medlemmer mener et vedtak i tråd med forslaget fra representantene fra Arbeiderpartiet vil fremstå som en vilkårlig utvelgelse av én bestemt gruppe voldsofre.

Disse medlemmer er fornøyde med at erstatningsrammen for voldsofre har økt flere ganger de siste årene. Det er viktig å opprettholde prinsippet om at det er skadevolder, i disse tilfellene voldsutøver eller overgriper, som er ansvarlig for det økonomiske tapet til ofre og pårørende. Det er likevel slik at skadevolder i mange tilfeller ikke har økonomiske midler til å betale erstatning til voldsofrene. Disse medlemmer mener derfor det er riktig at staten forskutterer denne erstatningen gjennom voldsoffererstatningsordningen, for deretter å kreve inn disse pengene fra skadevolder. Det er viktig at ofre for alvorlig kriminalitet har muligheten til å sikre seg en kompensasjon, og at staten garanterer for dette uavhengig av betalingsevne hos skadevolder. Samtidig representerer ordningen med voldsoffererstatning et ikke ubetydelig kostnadsspørsmål, særlig dersom ordningen skal gis tilbakevirkende kraft for alle grupper. Dette er noe som det må tas høyde for i budsjettene.

Disse medlemmer viser til at departementet for tiden behandler NOU 2016:9 «Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning». Utvalget anbefaler her at dagens øvre grense på 60 G (5,6 mill. kroner) skal bestå, men gis tilbakevirkende kraft for alle som søker om voldsoffererstatning etter at ny lov trer i kraft. Disse medlemmer mener departementet i denne sammenheng også bør vurdere hvordan saker som allerede har blitt avgjort etter gammelt regelverk, kan få en ny vurdering etter dagens erstatningsrammer.

Disse medlemmer mener forslaget fra Arbeiderpartiet er vilkårlig i tillegg til at det ikke tar høyde for at det pågår et større arbeid med dette i departementet, der alle grupper og hensyn skal vurderes for å oppnå en mest mulig rettferdig og forutsigbar voldsskadeerstatning.

Disse medlemmer vil også vise til at Arbeiderpartiet satt i regjering under revisjonene av voldsoffererstatningsloven i 2001, 2008, 2009 og 2012. Arbeiderpartiet har ikke vist noe ønske om å utvide ordningen til forhold som ligger tilbake i tid. Lovendringen i 2012 ga riktignok tilbakevirkende kraft for voldsofre som ble utsatt for overgrep i 2011, men ikke for saker fra 2010 og bakover. På tross av politisk uenighet og debatt rundt problemstillingen om tilbakevirkning, har Arbeiderpartiet aldri tidligere signalisert at de er positive til en slik endring. Disse medlemmer mener likevel det er positivt at Arbeiderpartiet nå ser problemstillingene Høyre og Fremskrittspartiet allerede har igangsatt prosesser for å løse, blant annet gjennom utarbeidelsen av NOU 2016:9.

Disse medlemmer ser frem til at arbeidet med oppfølgingen av utredningen raskt ferdigstilles, og ønsker at regjeringen her ser de ulike voldsoffergruppene i sammenheng for et mest mulig rettferdig og forutsigbart regelverk.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2016:9 komme tilbake til Stortinget med en vurdering av behovet for å endre regelverket slik at voldsoffererstatningsordningen omfatter voldsofre fra eldre saker.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at straffesaker kan gjenopptas etter beslutning fra Gjenopptakelseskommisjonen. En rekke saker er blitt gjenopptatt siden kommisjonen startet sitt arbeid i 2004, de fleste til gunst for tiltalte. Disse medlemmer vil videre vise til at kun i ett tilfelle har saken vært til ugunst for tiltalte, i saken som er kjent som Kristin-saken, hvor tiltalte ble dømt for drapet på Kristin Juel Johannessen i 1999. Dom i gjenopptakelsessaken falt i 2016, 17 år etter hendelsen. Gjerningsmannen soner nå en straff på 13 år.

Disse medlemmer vil påpeke at det vil kunne komme flere slike saker i fremtiden, selv om det nok ikke vil bli snakk om mange saker.

Disse medlemmer mener at denne saken er prinsipiell. Disse medlemmer mener at den illustrerer, som den første av sitt slag i Norge, at det er behov for endringer i regelverket om voldsoffererstatning fordi dagens regelverk vil gi urimelige utslag til ugunst for etterlatte i saker som denne. Dagens regelverk fører til at etterlatte i saker som gjenopptas, som Kristin-saken, ikke vil kunne få utbetalt den erstatningen domstolene tilkjenner dem.

Disse medlemmer viser til at i Kristin-saken ble Kristin Juel Johannessens foreldre tilkjent erstatning i lagmannsretten. Det ble så sendt krav om voldsoffererstatning til Kontoret for voldsoffererstatning (KFV). Her ble kravet avslått med henvisning til voldsoffererstatningsloven § 19. Bestemmelsen har overgangsregler som innebærer at kapittel 2 i loven ikke kommer til anvendelse for straffbare handlinger som har funnet sted før lovens ikrafttredelse. Det avgjørende ble dermed tidspunktet for når den skadevoldende handlingen fant sted, ikke tidspunktet for domfellelse. Disse medlemmer vil vise til at dette fikk den urimelige konsekvens at Kristin Juel Johannessens foreldre ikke fikk tildelt voldsoffererstatning, til tross for domstolens avgjørelse om at de hadde krav på erstatning. Klageinstansen, Statens sivilrettsforvaltning, stadfestet KFVs vedtak.

Disse medlemmer mener det fremstår som sterkt urimelig og ikke i tråd med grunnlaget for ordningen med voldsoffererstatning at mennesker som har blitt offer for svikt i politiets arbeid, og som har måttet vente i årevis for å få en avklaring og domfellelse i datterens drapssak, skal frarøves muligheten til å få utbetalt de pengene retten har tilkjent dem, fordi regelverket om voldsoffererstatning ikke er tilpasset gjenopptakelsessakene. Det må også anses å være i strid med den alminnelige rettsfølelsen. Disse medlemmer vil understreke at det at staten forskutterer erstatningen, er et av de bærende prinsippene for en statlig rettighetsordning for voldsofre.

Disse medlemmer mener man i denne saken står overfor et hull i regelverket som må tettes igjen. Dette vil kun gjelde et fåtall saker – kun gjenopptakelsessaker som har fått et resultat til ugunst for tiltalte. Disse medlemmer vil understreke hvor belastende det må være for etterlatte å vente i årevis på en dom i en drapssak. Disse medlemmer vil vise til at konsekvensene økonomisk, arbeidsmessig, helsemessig osv. er store for personer som går gjennom dette. Disse medlemmer mener det derfor er rimelig at det er domstidspunktet som skal gjelde, slik forslaget beskriver.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener svaret fra justis- og beredskapsministeren til komiteen av 24. januar 2018 (vedlagt) fremstår underlig. Disse medlemmer er spørrende til om ministeren har forstått forslaget slik det er fremmet. Disse medlemmer er uenige i at dette forslaget vil få de konsekvensene ministeren peker på.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til utgangspunktet i erstatningsretten og til hva justiskomiteen uttalte som begrunnelse for voldsoffererstatning Innst. S. nr. 171 (1975–1976) side 2:

«I en rettsstat som Norge har samfunnet – etter komitéens mening – et overordnet ansvar for at personer som uforskyldt blir utsatt for vold i forbindelse med straffbare handlinger, i rimelig utstrekning blir holdt økonomisk skadesløse.»

Disse medlemmer mener argumentet om at loven er komplisert, ikke er et godt argument. Disse medlemmer mener at forslaget om endring ikke vil komplisere, men nettopp klargjøre situasjonen for gjenopptakelsessaker. Disse medlemmer mener at Kristin-saken har vist at loven ikke har tatt høyde for erstatning i denne typen saker.

Videre mener disse medlemmer at argumentet om urimelighet for andre heller ikke er et godt argument. Disse medlemmer viser til at det konstrueres et eksempel knyttet til en eventuell annen drapssak på samme tidspunkt. Disse medlemmer mener dette ikke blir riktig, og viser til at erstatningsutmålingen i Kristin-saken nettopp er knyttet til den tiden som er gått siden drapet, både oppreisningen og den rene erstatningen er basert på de 17 årene siden Kristin ble drept. Disse medlemmer kjenner godt til dommens innhold og viser til at på s. 9 i dommen skriver lagmannsretten følgende:

«Ved utmålingen av oppreisningen må det også tas i betraktning at det har tatt ekstraordinær lang tid å oppklare forbrytelsen. Først 17 år etter drapet foreligger lagmannsrettens dom. Det sentrale i denne sammenheng er imidlertid at foreldrene over år har måttet leve med at drapet på datteren sto uoppklart. Dette har utvilsomt vært en betydelig tilleggsbelastning.»

Disse medlemmer vil vise til at i en ordinær straffesak – ikke gjenopptakelse – vil man ta utgangspunkt i det man vet på det tidspunktet saken behandles. I denne saken hadde man 17 år å vurdere erstatningen ut fra, derfor den høye erstatningssummen – som hovedsakelig er knyttet til at mor, far og søster hadde mye lavere krav grunnet at de klarte å jobbe. Disse medlemmer mener det derfor ikke blir noen urimelighet for andre saker. I de tilfeller hvor man får dom i en ordinær straffesak, har man ikke den tilleggsbelastningen som det her er utmålt oppreisning og erstatning for. Disse medlemmer mener det blir en helt illusorisk prosess om fornærmede og etterlatte som de eneste i saken ikke skal kunne forholde seg til når saken faktisk blir behandlet og pådømt.

Disse medlemmer viser også til at det nevnes fra justis- og beredskapsministeren i svaret til komiteen at det ikke kan lønne seg å trenere en søknad om erstatning, og at domstidspunktet kan variere ut fra når saken er ferdig etterforsket. Også her mener disse medlemmer dette ikke blir problematisk, da forslaget utelukkende knytter seg til gjenopptakelsessaker.

Disse medlemmer mener det er behov for å gi endringene i regelverket tilbakevirkende kraft. Dette er også gjort tidligere, etter 22. juli-saken, da regelverket knyttet til voldsoffererstatningen ble endret og gitt tilbakevirkende kraft til gunst for dem som søkte erstatning.

Disse medlemmer vil understreke at det at regelverket gis tilbakevirkende kraft, kun vil ha betydning for én sak. Det vil ikke føre til store konsekvenser for samfunnet. Derimot vil konsekvensene dersom man ikke gir regelverket tilbakevirkende kraft, være betydelige og sterkt urimelige for dem det gjelder.

Disse medlemmer mener at ved å gi regelverket tilbakevirkende kraft retter lovgiver opp den urimeligheten som ligger i at dommen fra lagmannsretten i praksis ikke kan realiseres og på mange måter fremstår som verdiløs. Disse medlemmer mener at slik saken nå står, er den et tydelig eksempel på hvor stor forskjell det kan være på å ha rett og å få rett.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet noterer seg at det pågår et større arbeid i departementet med å gjennomgå reglene for voldsoffererstatning, og ser frem til regjeringens oppfølging av NOU 2016:9 «Rettferdig og forutsigbar – voldsskadeerstatning». Disse medlemmer er samtidig enige med forslagsstillerne i behovet for en regelendring når det gjelder tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptakelsessaker, og at disse endringene gis tilbakevirkende kraft.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer og foreta de nødvendige forskriftsendringer slik at tidspunktet som legges til grunn ved vurdering av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker, går fra å være tidspunktet for den skadevoldende handlingen til tidspunktet for domfellelsen. Ved vurdering av tildeling av voldsoffererstatning i gjenopptagelsessaker skal tidspunktet for den siste domfellelsen legges til grunn. Regelverksendringene skal gis tilbakevirkende kraft.»